avsnitt 300

Henter V i barnehagen. Mandag forteller han at korona aldri vil ta slutt. Tirsdag sier han at korona bare blir sterkere og sterkere. Onsdag har han fått en god idé: han skal bli oppfinner når han blir voksen og lage en beskyttelse mot korona som passer til hus og mobiltelefoner, den må være av plastikk, sier han mens han med fingeren tegner omrisset av oppfinnelsen i luften.

På kvelden sovner han aldri. Det må leses to bøker, én om Emma, én om Thomas, det må synges fra sangkortene, ord må forklares, Kokosbananas på Spotify, og så noen sovesanger.

Jeg har ennå til gode å drømme om at jeg dreper Kokosbananas, men det er like før.

Det går saktere med Knausgård disse kveldene. Det er travelt på jobb. Jeg er inne i en drømmeperiode. Jeg husker hva jeg drømmer og jeg skriver det ned når jeg våkner. Noen av drømmene er mareritt-lignende, men jeg våkner ikke, er ikke kaldsvett, sover egentlig ganske godt, som alltid. Sovner fort gjør jeg også.

På dagen tenker jeg – og føler – mye. Også som vanlig. Alt er som vanlig.

Hun jeg er gift med er sikkert glad i meg. For å parafrasere Afzelius: Sier du at du elsker meg så gjør du sikkert det.

Jeg ringer nesten aldri til mine foreldre, nesten aldri til mine brødre, nesten aldri til mine venner. Jeg tekster en del. Innimellom snakker jeg med mamma, som gjentar seg selv til det kjedsommelige – det bekymrer meg litt. Pappa sier ikke noe av det han har på hjertet, men jeg leser tankene hans og det han har å si mellom linjene.

V sier at jeg kan dø av korona, fordi jeg snart er 40. Alle som er 40 er gamle, sier han. Etter 49 kommer 50. Etter 59 kommer 60. J sier tiden går fort, han er snart 18, bare 10 år igjen. Etter 18 kommer 19, så kommer 20. Etter 69 kommer 70. Etter 79 kommer 80. Etter 89 kommer 90. Etter 99 kommer 100. Da er jeg død.

Jeg håper jeg ikke dør av korona. Jeg håper jeg våkner i morgen tidlig, selv om man noen ganger skulle tro jeg ikke håpet det.

I natt drømte jeg at jeg plukket opp kattedrit med en diger tang, lik det verktøyet de bruker til å plukke opp store isblokker fra vannet i Frost. Jeg drømte også at jeg satt i fengsel, at jeg satt og telte dagene og ikke kunne fatte og begripe hvordan jeg hadde havnet i denne elendige situasjonen.

På vei ut av svømmehallen sier jeg hei til et av de kjente, trøtte trynene jeg ser overalt. Hun lot til å være engasjert i en særdeles spennende samtale med noen ungdommer, og nettopp derfor ropte jeg hei ekstra høyt for å understreke hvor synlig hun er og i hvor stor grad jeg anerkjenner henne. Hun sa hei tilbake. Akkurat idet jeg går ut skyvedørene hvisker jeg ordet “kjerring” halvhøyt for meg selv. Det slår meg i det øyeblikket jeg er ute i det fri at hun kanskje kan ha hørt det.

Jeg vet ikke om jeg overlever en høst til her, men jeg må jo det.

Noe av det som fyller meg er sinne. Jeg lar meg provosere av enkelte, men jeg er god til å late som ingenting.

Jeg vurderer å sende en melding til en herregruppe på Messenger, noe om høsten, noe om stedet her, men jeg tror ikke jeg har noen likesinnede der.

Knausgård er 51 år gammel og lykkelig i London. Etter alt å dømme må jeg bli 51 år før jeg kommer meg vekk herfra.

Det er vanskelig å leve her og nå når alt før og etter stadig dukker opp i tankene.

Fredag ettermiddag skinner solen over hovedstaden. På uteserveringen rett utenfor Stortinget får jeg en stol med utsikt. Drikkelisten: 0,33 San Miguel; 0,33 Brooklyn Lager; 0,6 Frydenlund. De to første på flaske, den siste i glass. Servitrisen spør om jeg skal ha null seks eller null fire. Jeg hører null sex, sender en melding til M. Én melding blir til nitten blir til seksti, nærmest en chat, jeg kunne ha plukket opp telefonen og ført en samtale, men jeg begynner snart å snøvle. Servitrisen kommer tilbake og spør på nytt: null seks eller null fire? Hun hadde blitt satt ut av at noen trodde hun var norsk (hun er svensk) og derfor glemt hva jeg ville ha. Null sex, svarer jeg. Mens solen forsvinner bak bygningsnummer 81092877 tømmer jeg ølglasset.

På hotellet spiser jeg en heller dårlig frokost og drikker ikke opp kaffen som smaker piss. Jeg går ut i lørdagssolen og forelsker meg i byen på nytt. Jeg tenker at jeg savner byen min. Jeg tenker at jeg elsker alle bydelene jeg selv ikke har vokst opp i, så slår det meg at jeg har vokst opp i mange bydeler. På Frogner kjører jeg rundt på en el-sparkesykkel, det er nesten ingen folk i gatene, jeg er tidlig oppe, det kiler i magen, ikke som følge av høy fart, men fargene, lyset, lukten, byen. Jeg er så godt som lykkelig.

Der Bogstadveien blir til Hegdehaugsveien finner jeg et sted og bestiller en cappucino. Barristaen ser italiensk ut, men snakker arabisk. Kaffen smaker aske, jeg går videre til Stockfleths der Hegdehaugsveien møter Josefines gate i et kryss. Dagens kaffe med fruktig smak. Jeg drikker. Jeg leser Morgenbladet. Jeg sitter i solen. Jeg lever.

Tilbake på hotellet gjør jeg forberedelser til mandagens møter, jeg tenker jeg må jobbe litt for å gjøre meg fortjent til lønnen, men jeg tenker mye på hvordan jeg kan gjøre meg uavhengig av lønnen, jobbe mindre, tenke mer, lese mer, skrive mer, leve mer.

Jeg begynner å lese Knausgårds siste og skjønner at den er god, men også at den krever ro og oppmerksomhet. Jeg finner ikke roen, men er samtidig overrasket over hvor god formen er etter gårkveldens eskapader. Kan det ha sammenheng med romaskinen?

Bilen står parkert i et garasje-anlegg. Jeg gleder meg til å finne den, give løs på hjemreisen. Kjøre fort, kjøre sakte, lytte, tenke, leve.

I natt våknet jeg kvart over fire og måtte se Sleepless in Seattle på mobilen for å sovne. Det hadde jeg nesten glemt. Nå er det ikke lenger glemt.

Jeg irriterer meg over at jeg glemte fotoapparatet mitt hjemme. Har i stedet tatt mye bilder med mobilen. Det blir ikke helt det samme, men bilder blir det.

Nå har jeg ikke lyst til å skrive. Dette var alt for nå.

På Burger King på Gol spiser jeg en burger. Det er en meny, det følger med noe mer, men ingenting smaker godt, jeg spiser ikke opp hele burgeren, men tar med meg Bonaquaen. Posen med mat kaster jeg i et søppelspann. Jeg rister på hodet og sier lavt, men høyt nok til at noen kan høre hvis de vil: – offameg.

Det er bare flaks at jeg har rodd seks tusen meter på romaskinen i dag, ellers hadde samvittigheten kvalt meg når det kommer til inntak av usunn mat.

På ladestasjonen, her jeg sitter og skriver, leker en liten gutt på en sparkesykkel. Han har hjelm, men HALLO det er midt i trafikken!

Jeg ble døpt i trafikken Pappa tok meg med ned på Gunerius

Ed Harcourt har sluppet nytt album og jeg presterer å sitere Karpe (Diem).

På veien har jeg hørt på musikk og podcast-episoder. Geir Gulliksen har snakket om å skrive. Jeg elsker å høre forfattere snakke om å skrive, det gir mening og inspirasjon. Geir høres veldig feminin ut og det passer med tanke på tematikken i hans siste roman.

Apropos roman, jeg har bestemt meg for å kjøpe den siste til Knausgård, den får strålende anmeldelser, jeg må lese den på én dag ellers blir det ikke noe av.

Hvis jeg skal klare å skrive den romanen jeg lengter etter må jeg slutte å tro at jeg vet hva slags forfatter jeg vil være, jeg må samtidig begynne å tro på at det er mulig, og så må jeg kanskje tenke at jeg skal skrive om noe som er nært og som gjør vondt, for at det skal føles ekte (for alle) og for at det skal bli noe av verdi. Jeg vil skrive ut skammen. Jeg vil skrive den ut på papiret og ut av kroppen.

Snart er jeg i hovedstaden. Der skal jeg drikke en iskald øl. Det er i hovedsak hele planen. Og kanskje finne en frisør.

Dette er ikke en dagbok. Dette er ikke promotion. Bare hodet mitt.

Gulliksen sier at han bestemte seg for å skrive det han hadde lyst til. Hell, yeah! som de sier i nord.

Stopper her.

I bilen på vei fra barnehagen til jobb: I'm still standing (yeah, yeah, yeah) I'm still standing (yeah, yeah, yeah)

Jeg løfter venstre langfinger og sikter en fuck you mot en av de andre foreldrene, men hun ser det ikke, jeg vet hvem du er, tenker jeg, du tror du vet hvem jeg er, tenker jeg, men du vet ikke, du vet ingenting, tenker jeg. Fuck you.

I'm still standing!

Alt som ligger mellom linjene, alt som er mellom oss, alle vi folk og røvere.

Kvelden før har jeg lest om the wounding and healing of men, hva nå enn det skal hete på norsk. Menn må innrømme sine svakheter, forstå viktigheten av rollen mor spilte på deres utvikling, fraværet av far, alle disse kompleksene, være særlig bevisst hvis man selv oppfostrer sønner, så ikke de tar med seg de samme skavankene. Det er ikke lett å være mann, like lite lett som det er å være kvinne, for ikke å nevne alle andre kjønn man nå kan velge seg. Det er roller, samfunn, kultur. Fraværet av gode rollemodeller. Fraværet av noe å strekke seg etter. Fraværet av fasiten!

Jeg prøver å få med meg alle tankene, knote de ned på papiret, selv om det er misvisende all den tid jeg taster dette direkte inn på skjermen via tastaturet.

Tidligere i dag hadde vi et møte om prioriteringer. Jeg fortalte en yrkesgruppe hvordan de skal prioritere egne oppgaver. Akkurat nå har jeg andre ting å gjøre enn å skrive akkurat dette, men jeg gir (litt) faen og: Fuck you! Til de som måtte tro at de vet hva jeg burde ha gjort, hva jeg egentlig skal gjøre ogsåvidereiettjævlaordiettjævlakjør.

I'm still standing!

En blemme jeg fikk på tungen her forleden er snart på vei bort. Den gir meg en plagsom talefeil og jeg mister motivasjonen til å ytre et eneste ord. Jeg tenker på romaskinen, jeg tenker på trening, jeg tenker på romanen, jeg tenker på Roma.

I helgen kjører jeg til Oslo, jeg har ingen steder å gjøre av meg, jeg tror det er fornuftig. Hovedstaden venter. Der er alt mulig. Resultatet behøver ikke være mye å skryte av. Her snakker vi prosess!

Yeah, yeah, yeah!

Jeg bestemmer meg for å lese til side 100 i boken jeg nå leser. Og jeg gjør det.

I dag rodde jeg halvannet minutt raskere på mine fem tusen meter.

Det lukter ferskt brød i huset, det er en av disse posene (+ 1 pakke fersk gjær) fra butikken. Enkelt og greit. Til og med godt.

Ungene sovnet greit, jeg har bestilt matter til bilen, jeg tenker på Stig Aasvik, jeg tenker på Tomas Espedal, jeg tenker på å skrive når jeg leser. Det spiller ingen rolle (for meg) hva jeg skriver, bare jeg ser ord komme på skjermen som et resultat av at fingrene mine løper løpsk over tastaturet. Jeg kan innimellom være rimelig stolt over hvor raskt jeg kan skrive på dette qwerty-tastaturet.

Ferskt brød med brunost – eller makrell i tomat. Jeg har ikke bestemt meg. Programmet er fastlagt: Sporløs, 113, kanskje en episode av Killing Eve. Kanskje ikke.

På tirsdag får vi Disney+. Jeg skal se alle Star Wars filmene og alle Marvel-filmene. Det er det jeg tenker nå, men jeg tviler på at det skjer. Jeg har dessuten en haug med bøker jeg skal lese!

Etter roingen gikk jeg løs på vektene. Jeg følte meg sterk det gjorde godt. Etterpå tok jeg meg i å savne G og treningsøktene våre. Lurer på hvem han ligger med for tiden.

Om et par dager skal jeg bestille meg en romaskin til å ha i kjelleren. Den røde elektriske bilen har noen lakkskader som må fikses. Har bestilt dekkhotell også, orker ikke alt styret med å skifte til vinterdekk. Jeg skjønner ikke helt hvordan (eller når) jeg ser for meg at jeg skal kunne si opp jobben min når forbruket bare øker.

Sånn. Nå er jeg skikkelig sulten.

Chuck Palahniuk forteller i en samtale med Tim Ferriss om hvordan han slenger ut uriktige påstander på fester for å få de andre til å føle seg bedre. Han beskriver hvordan disse personene ser ut når de korrigerer ham. Jeg tenker plutselig på en av yndlingsscenene mine i Good Will Hunting, tenker at jeg må skrive noe om det – et annet sted – der jeg skriver om film, hvis jeg bare husker passordet. Chuck forteller om konsekvensen av å ikke oppfylle egen skjebne, han kjenner flere grunnleggende kreative personer som av ulike grunner ikke forfølger sin lidenskap og i stedet havner i alkoholens favn.

Jeg gulper.

Ungene roper fra et annet sted i huset. De vil ha godteri, de vil se på YouTube, det er søndag, jeg sier ja til ungene, nei til den rigide forestillingen om hvordan ting egentlig bør være på en søndag i en gjennomsnittlig norsk familie.

Ute har det sluttet å regne og menneskene begynner så smått å bevege seg ut, noen på sykler, andre til fots. Det er meningen at vi skal være der ute i den friske luften, i denne vakre naturen, puste, bevege oss, men jeg vil bare skrive noe, hva som helst, vil bare lese noen av de bøkene som står stablet på skrivebordet mitt, vil si opp jobben, følge min skjebne.

Det jeg tenker på er at jeg savner å være den unge, selvsikre utgaven av meg selv. Han som trodde han visste alt og som eide den eneste sannheten. Nå vet jeg ingenting og det kan virke som det er mer enn nok.

Geir Gulliksen har gitt ut enda en roman, denne gangen om en mann som oppsøker relasjoner med det samme kjønn, fordi han er lei av kvinner. Jeg er akkurat nå lei av Geir Gulliksen, men å lese anmeldelsen i Morgenbladet fremprovoserer en tanke om at også jeg kan skrive, det er jo bare å sette i gang. Det er alt som skal til. Å sette i gang.

En anmeldelse av en norsk film er som vanlig så negativ at jeg nok aldri kommer til å gjøre en innsats for å få med meg filmen, verken på kino eller på noen strømmetjeneste. Jeg tenker at det er unødvendig å anmelde norske filmer i en avis hvis du likevel skal slakte den, særlig siden et fåtall mennesker hadde tenkt seg på kino for å se den i utgangspunktet. Det er bortkastet trykksverte, for ikke å snakke om alle de digitale meterne med film som er gått til spille.

I dag har jeg en slags behagelig hvilepuls, søndagen til tross, men den ble enda bedre av å skrive absolutt ingenting her og det sier litt om hvordan jeg har det, tror jeg. Eller det sier ingenting.

Chuck snakker om minimalisme. Gjentagelsene i minimalismen, han snakker om å gi leseren følelsen av å være smartere enn deg. Det bør ikke være veldig vanskelig, tenker jeg.

Den italienske ambassaden i Oslo ligger i Inkognitogaten. Jeg liker den adressen, jeg liker ordet, jeg savner Oslo, jeg savner Majorstuen. Av en eller annen grunn kobler jeg adressen først til Descartes' utsagn Cogito, ergo sum, men det er ikke riktig. Cognitus er latin for det kjente. Prefix in- er negasjonen. Inkognito er ukjent.

Forhåpentligvis er også jeg det.

Fire herrer i forening rundt et bord, hver sin øl, noe potetgull, ingen sigarer, en playlist på Spotify spillende i bakgrunnen, tema for samtalen veksler, det er playboy-damen på Vinmonopolet, litt om vinen og spriten man får der, mer om puppene hennes, de er store, jeg må innrømme jeg ikke har vært på polet på lenge, jeg kjøper bare øl på Rema 1000, det gjør meg til en kjiping, men samtidig gjør det meg nysgjerrig på hvordan det (hun) ser ut på Vinmonopolet nå. Vi drikker mer, vi snakker om musikken, O forteller at låten Patti Smith akkurat nå synger er skrevet av Bruce Springsteen. A minner om regelen som sier at vi skal Google med omhu. B spør hva det betyr (han er engelsk). Jeg siterer The Streets, you won't find that on AltaVista, han har hørt om The Streets og Mike Skinner, men han kjenner ikke låten og han vet ikke hva AltaVista er. Jeg sier noe om Yahoo. Han tror jeg mener The Who og sier I don't know that much about bands og sånn holder vi det gående. O forteller en dramatisk historie om at han fant et lik i vannet, bare for noen uker siden, vi blir fullere.

På vei hjem sitter jeg bakpå el-sykkelen til O. Det føles som at bakdekket skal punktere, det kjennes som jeg er yngre enn jeg er, luften er kald, natten er svart, klokken er to.

Svogeren min bor alene med en katt. I en barnebursdag forteller han at han akkurat hadde sovnet en kveld da han kom på en god idé til en roman. Det skulle handle om en mann som bor alene med en katt (ikke han), men forfatteren skriver slik at leseren tror det er en mann som bor med en dame. Først på slutten av boken forstår du at det er en katt.

Jeg drikker vinen min. Først sammen med hun jeg er gift med. Så alene. Jeg hører på en Jazz-playlist på Spotify og kjenner blodet flyte gjennom kroppen, en kropp som er tung, men likevel lett. Jeg leste flere titalls dikt på fredag, mange av Håvard Rem, det er han jeg liker best, selv om han snakker voldsomt mye om Gud.

I morgen skal jeg ro. Jeg har lyst på en romaskin. Jeg har lyst til å skrive en roman.

Skulle ønske du kunne høre pianoet jeg hører akkurat nå.

i dag, et dikt

Min sønn på åtte sa 10 år går fort snart er jeg atten

Tiden går fort Tiden løper av sted

Hvor skal den Hva vil den med oss

Feil!

Det er vi som skal ville ønske drømme noe med den i tiden før tiden etter tiden

Før i tiden gikk tiden saktere

På Dagsnytt 18 hører jeg noe om noen samer som ønsker å jakte på ender på våren. Samen sier at ikke-samene ikke forstår hvor glade samene blir når de får seg et deilig ferskt andeslakt på våren. Det er forferdelig at de ikke får lov til å jakte på ender. En som har peiling på fugl sier noen kloke ord om fuglebestanden, den er nedadstigende, han har skrevet en forskningsrapport om det. De siste ukene har det fløyet (og skreket) kråker over huset mitt. Mange kråker! Det ligger fjær på hustaket og på bilen. Same, ta en kråke!