avsnitt 300

Jeg innser jo nå at jeg ikke har funnet meningen med livet.

Jeg innser nå at jeg ikke ennå har funnet meningen med livet.

Jeg innser at jeg ikke har funnet meningen med livet.

Jeg har ikke funnet meningen med livet.

***

Skrivebordet hjemme er uorganisert, rotete, overfylt. Jeg har ikke en gang hjemmekontor. På jobb rydder jeg skrivebordet hver dag, men jeg vil ikke si hvor jeg gjør av rotet. Her hjemme er det tomt for gjemmeplasser. På skrivebordet er det mange bøker (Rasande pandabjørnar, hva er feminisme, Ruter dame, hva er en roman, hva er rasisme, Walking With Ghosts, Living Leadership, Perspektiver på ledelse, Tid, La carte et le territoire, Stoisk ro, Morgenstjernen, The Charterhouse of Parma, The Gulag Archipelago, Kampen mot uroen, Almanakk, I Kyklopenes land, Leading with Character), noen tidsskrift (Vagant, Kunst, Plot, Legetidsskriftet, Psykologtidsskriftet, Syklistene, Dine Penger), seks uåpnede notisbøker av merket Moleskine, en stabel med utskrifter fra jobb, en åpnet legoboks tilhørende min sønn (fremdeles med innhold, vi har ikke begynt å bygge), to Michael Jackson cd-singler (Earth Song, They Don't Care About Us), to uåpnede dna-prøvesett fra MyHeritage, en løpeklokke, noen nøkler, noen ladere, tre batteribanker jeg har fått i gave, en liten iPad, en mobil, et tomt vannglass og laptopen jeg sitter og skriver på.

Jeg legger vekk Morgenstjernen, for den har jeg i det minste lest.

***

Selv om jeg ikke kjenner meningen kjenner jeg meg selv sånn passe. Jeg vet hva som hjelper meg i ulike situasjoner, men det betyr ikke nødvendigvis at det jeg gjør er det riktige. Kanskje kunne andre ting ha hjulpet enda bedre. Er det for eksempel en god strategi å gjøre husarbeid når man er stresset – eller se en film man har sett tusen ganger før (A Few Good Men) når man er nedstemt? Er det riktig å ta de fleste diskusjonene internt som indre monologer? Finne alle svarene selv?

Er det riktig å skrive her i stedet for å ringe en venn?

***

En venn av en venn skrev i dag i Aftenposten om selvmord. Avslutningsvis ga han sin tilslutning til slagordet Færre dør når flere spør.

Det er lettere å spørre en pasient om han har selvmordstanker enn å spørre en venn.

***

I dag har jeg ingen planer om å løpe eller ro. Jeg trener altså på å ikke trene med det mål for øye å unngå at jeg skal bli for tvangspreget.

***

Jeg har hørt på det nye albumet til Justin Bieber veldig mange ganger. Det kom på fredag. I dag er det mandag.

Dette siste var et dårlig forsøk på å parafrasere yndlingsstrofen min fra min yndlings-Prince låt, Sign o the times.

***

In September, my cousin tried reefer for the very first time Now he's doing horse it's June

***

Jeg er ikke så ung som jeg en gang var og jeg kommer heller aldri til å bli det. Altfor ofte tar jeg meg selv i å tenke at det er umulig å ta tilbake det glade 80-tallet og det gode 90-tallet. Jeg tenker på musikken, på filmene, jeg tenker på lukten av Oslo S og hvor snille alle var. Jeg tenker mest på at jeg var ung.

***

Jeg sendte en sms til en venn for å anbefale det nye Justin Bieber-albumet. Han svarte at han trodde på at albumet var bra, men at han ikke trodde han orket å bry seg. Jeg lurer på hva han hadde scoret på en MADRS.

***

Jeg begynte med meningen, at jeg ikke har peiling. Akkurat da, for bare få minutter siden, kjente jeg på en indre uro. Den er mindre tilstede nå. Jeg tenker at det har en sammenheng med at jeg lot fingrene skrive ut noen av ordene som befant seg på innsiden av hodet.

***

Tullete intro

Jeg abonnerer på et stillingssøk på Finn. Sier man Finn eller Finn.no?

Jeg abonnerer på et stillingssøk på Finn.no

Er det punktum etter dot NO?

Ikkje enno.

Nu. Nå. Now. Not tomorrow.

Stillingene er ramset opp nedover e-posten. Av en eller annen grunn er det mange treff på BPA-assistent, som jeg ikke forbinder med ledelse.

Ledelse er søkeordet.

Trist

Leder for føreravdelingen i Sporveien T-banen AS i Oslo dukker opp. Jeg ser for meg at jeg søker jobben og får den. At jeg jobber med mange norsk-pakistanere som kaller meg potet og som synes jeg lukter vanilje. At jeg hver dag tar på meg en brun ransel på vei til jobb, for det er liksom en del av arbeidsuniformen. At jeg flytter til Veitvet og at alt går til helvete.

Jeg blir veldig trist på søndager, nesten uansett. Da hjelper det ikke å plutselig se for seg et Oslo-øst liv fra 80-tallet.

Om å vite

Ungene ser på YouTube. Det er støtt og stadig reklamepauser. Jeg forteller dem at Kattegutt tjener penger på reklamene. De forteller meg at han heter Kattekryp. Jeg googler ham og får treff på “musical artist”. Ungene skjønner ikke hvorfor han skal tjene penger på reklame. Kan ikke YouTube betale ham? Jeg forteller dem det jeg vet om YouTube, om at det koster penger å drive en virksomhet og at det er mye barn ikke vet. Jeg går og setter meg for å lese i avisen. Da roper han yngste: Det er mye de voksne ikke vet også!

Hvis jeg stolte mer på meg selv hadde jeg sagt opp jobben i dag. Bare sittet og lest og skrevet. Takk for det du skrev, skrev mer!

Hvis jeg stolte mer på meg selv hadde jeg vært en annen.

Anekdote eller noe

Vi har fått nye naboer. Jeg snakket med de oppe i veien her i går. Et ektepar med tre barn, et tvillingpar og en gutt som er like gammel som vår yngste. Da mannen oppdaget MB på postkassen min laget han et poeng ut av at han også abonnerer på Morgenbladet. Han fortalte at han dessuten prøvde ut Dag og Tid, men at han ved en feiltagelse hadde fått Dagen i postkassen. Han humret litt av dette. De hadde mange kasser i huset sitt, ettersom de bare har bodd her i to uker. Han lurte på mange ting om lekeplassen og grendalaget. Jeg svarte etter beste evne og forsøkte å skjule at jeg er leder i grendalaget. Vi snakket om utsikten og jeg jattet med. Mye fint å se her, sa jeg. Mye som skjer. Inni meg døde jeg for hvert ytrede ord. Det er vel ikke lenge til jeg må invitere de inn til kaffe. Da kan vi snakke om alt som ikke er sant.

Inte du

De første to koppene kaffe en søndags morgen er helt ok. Nå skal jeg lure ungene ut i tåken, de må jo lufte seg. Så skal jeg montere en kattedør. Deretter skal jeg vaske klær og kanskje ro på romaskinen min. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive brev til noen, til onkelen min kanskje – og få et bittert svar.

Nei, jeg vet ikke. Jeg trenger en redaktør som kan slette søppelet. Skille klinten fra hveten.

Vem vet inte jag.

Bildet

Jeg har tatt noen fine bilder med kameraet på den nye mobilen min. Jeg har to kamera uten mobilfunksjon, men det ene er ment for byer og jeg er aldri i byer. På Fineart(.no) har de et Albert Watson fotografi av Jack Nicholson til 130.000 kroner.

Jeg tror ingen ville ha kjøpt mine bilder, men dette er et av de.

Jeg tar en personlighetstest fordi jeg blir bedt om det. Å rangere de ulike påstandene oppleves som å gå i blinde. Er det fordi jeg mangler kjerne, som Sverre Bjertnæs skriver om, eller er det fordi jeg ikke tror på disse testene? Det konstante behovet for å nyansere alt, utbrodere. Umulig i en slik besvarelse.

Tidligere i dag var planen å ta en telefon til hodejegerbyrået og si min mening. De lovte å komme med en rask tilbakemelding, men jeg hørte ikke fra de på én uke. Det var bare ren flaks som førte til at hodejegerne kom meg i forkjøpet. De var interessert i en videre prosess. Noen raske avklaringer knyttet til lønn og oppsigelsestider. Deretter fulgte en e-post med en lenke til personlighetstesten.

Dette er en slik situasjon der det er noe å vinne, men ikke alt å vinne. Jeg har ikke noe å tape heller. Derav svarene. I blinde.

Trives jeg med andre mennesker eller holder jeg meg til etablerte arbeidsmetoder? Ingen av delene, spør du meg. Det kommer an på. Og så videre.

Til tross for pandemi skal jeg på vinterferie. Jeg drømmer om å lese, men jeg mistenker vi bare skal stå på ski. Her vi bor har snøen smeltet og det er vår i luften. Hvorfor vi oppsøker full vinter på fjellet av fri vilje er jeg høyst usikker på.

Jeg gleder meg til mer vår og sommer. Virkelig!

Før testen startet ble jeg anmodet om å svare det første som falt meg inn, ikke bli sittende å nøle. Etter 40% fullført test kom det opp et varsel om at jeg svarte litt vel fort og at jeg ikke ble målt på tid. Var det en test?

Jeg har snart lest ut boken til Sverre Bjertnæs. I går kjøpte jeg et maleri på auksjon.

I dag leste jeg i avisen at Daft Punk gir seg. Jeg rodde 10,000 meter på romaskinen min til ære for deres 10,000hz.

Nå er jeg bare veldig sulten og veldig trøtt.

Jeg kommer plutselig på drømmen mens jeg sitter og leser. Å lese gir meg ro – og åpenbart akkurat nok ro til at drømmene dukker opp igjen.

Det jeg leser er Sverre Bjertnæs' essaysamling “Mine bilder”. Han forteller om da han første gang så Munchs maleri av solen i universitetets aula i Oslo. At det var så åpenbart å male solen. Denne tanken spinner videre i meg og jeg kommer på åpningen til Finn Alnæs' Koloss, om solen. Det er da nattens drøm dukker opp igjen i meg. Jeg skulle velge fem forfattere og presentere de for andre 'likesinnede', hvem de nå enn var. Det var som et slags seminar. Jeg hadde ikke fulgt med, bare tatt det for gitt at det skulle være lett, først å velge ut forfatterne, så si noe om de. Etter hvert som jeg jobbet frem listen min viste det seg at jeg egentlig skulle ha drøftet listen med mine 'likesinnede' (elever?) i et grupperom, men jeg var ikke der, jeg aner ikke hvor jeg hadde vært. Jeg mistenker at jeg hadde vært et annet sted og ligget med en jente (i drømmen altså) i stedet for å følge med. Da jeg kom tilbake til gruppen hadde jeg valgt Finn Alnæs, Per Petterson, Dag Solstad, Knut Hamsun og én til. Kanskje Stig Aasvik eller Tomas Espedal. Jeg tror jeg ville ha ersattet Hamsun med Espedal. Jeg vet ikke.

Å lese gir meg ro. Jeg ser gjennom bokhyllen og spør meg selv om jeg har lest alle disse bøkene. Jeg tenker på Good Will Hunting.

Sean: Do you like books? Will: Yeah. Sean: [points to wall] Did you read any of these books? Will: I don't know. Sean: [points to shelf] How about any of these books? Will: Probably not. Sean: What about the ones on the top shelf? You read those? Will: [looks] Yeah, I read those. Sean: Good for you. What do you think about 'em? Will: Hey, I'm not here for a fuckin' book report. They're your books. Why don't you read them? Sean: I did. I had to. Will: Must've taken you a long time. Sean: Yeah, it did

Har jeg lest Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (ja), Tara Westovers Noe tapt og noe vunnet (nei), Kazuo Ishiguros Never Let Me Go (nei, men jeg så filmen), Markus Midrés Biografi over ulevde dager (ja), John O'Farells The Man Who Forgot His Wife (nei), Wilhelm Reichs The Mass Psychology of Fascism (litt), Jo Nesbøs Tørst (ja), a.m. homes' this book will save your life (nei), Vidar Sundstøls Hullet han krøp ut av (ja), Desmond Harris' Manwatching (ja, mange ganger), Jan Kjærstads Berge (nei), Lars Myttings Hel ved (nei), Per Fugellis Per dør (nei), Mathias Faldbakkens The Hills (nei), Axel Jensens Line (ja), Nikolaj Frobenius' Teori og praksis (ja, jeg likte den), Erlend Loes Tatt av kvinnen (ja, jeg elsket den – og avsnitt 300), Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker (nei).

Det slår meg at jeg ikke leser Jan Kjærstad. Jeg har bøkene hans. Jeg har til og med vært på skrivekurs med ham. Men å lese ham? Nei.

Jeg drikker kaffe, jeg ser ut av vinduet, jeg kjenner på fingrene som treffer tastaturet; kort sagt: det vanlige.

Det er mye jeg savner og det er mange jeg savner, men jeg får ikke lov til å si at jeg ikke har det bra. Jeg er veldig heldig.

Flaks for meg.

Jeg skal legge klærne på plass i ungenes skap på rommene deres, så skal jeg legge de skitne klærne, som de har kastet på gulvet, oppi en kurv og bære det ned i vaskekjelleren. Der kjøres allerede en maskin med treningstøy. Jeg skal ro senere i dag, på romaskinen min. Jeg skal drikke opp denne koppen med kaffe og legge meg nedpå sofaen, lese i Morgenbladet, sovne litt, men bare sove lett og drømme om asfalt og betongbroer, undergangstunneler og høye blokker. Så skal jeg lese Sverre Bjertnæs' Mine Bilder og reflektere over det jeg gjorde bra i går, dagene før og uken før der igjen. Jeg skal selvsagt også tenke over alt som gikk i dass, hvilket elendig menneske jeg er og hvordan jeg ikke er fornøyd med noe som helst.

Etter alt dette vil jeg endelig være klar. For akkurat det du måtte ønske å gjøre med meg.

SMS til en venn: Kopp kaffe nummer to. E-post nummer ni. Smalltalk nummer tre. Gjesp. Jeg kjeder meg. Skulle ønske jeg kunne tegne. Da hadde jeg laget en stripe. Tegnestripe.

True story.

Bilde av Robert Pattinson i GQ. En artikkel om hvordan man kan trene opp ansiktet for å få like markerte kinnbein som Robert. Jeg tør minne om at han er den neste Batman.

Foran speilet gjør jeg øvelser. Jeg overdriver vokalene. Aaaaa Eeeee Iiiii Ooooo Uuuuu Ææææææ Øøøøøø Åååååå. Jeg gjentar det et par ganger der jeg står foran speilet og formelig kjenner at ansiktet mitt trenes opp. I'm Batman!

Jeg avbrytes kun av min sønn på åtte som spør om jeg vet hvor mange vokaler det er i vindauge. Jeg teller meg frem til fire vokaler. Det er riktig, men hvor mange stavelser er det, spør han. Jeg slår meg på låret mens jeg sier dette nynorske ordet. Vin-dau-ge. Tre stavelser, svarer jeg. Det er like mange stavelser som det er vokaler i ord, sier han, 8-åringen. Au er en diftong, for du sier jo ikke Vin-da-u-ge. Sier han. Jeg sier ingenting. Med diftong blir det 3 vokaler og 3 stavelser, hevder han. Så går han.

En gang var jeg ung.

Kanskje til våren.

Jeg vil spise lunsj på en utecafé, midt i et travelt sentrum, omringet av busser, turister, høye hus og eksos, gjerne en politiutrykning eller to. Det er vår eller sommer eller tidlig høst, samme det, bare det er passe varmt i luften og solen står der et sted på himmelen og gjør jobben sin.

Jeg vil skrive et julebrev som er ærlig og rett på sak, noe som familie og venner kan lese og etterpå tenke at de er glad i meg.

Jeg ville for et par uker siden kjøpe meg DJ-utstyr, men nå vil jeg kjøpe meg en synth og et nytt lydkort og en mikrofon.

Jeg vil spille inn en cover av Dermot Kennedy sin cover av Van Morrison sin Days Like This. Og så bare gi opp.

Jeg vil lese a process theory of organization, men kommer meg aldri gjennom. Jeg skal lese om sykefravær, hms og inkludering, jeg skal lese om mentalisering og jeg skal gjøre meg ferdig med artikkelen jeg såvidt begynte å skrive, den om ledelse og makt.

Jeg vil høre på albumet til Maria Mena uten å skamme meg.

Jeg vil se flere episoder av Wolfgang Wee Uncut, men det er noe der som ikke stemmer.

Jeg savner Flink som Googlet seg selv.

Jeg vil besøke min venn i Odense. Jeg vil ha denne vaksinen alle snakker om. Jeg vil ha frihet til å reise hvor jeg vil når jeg vil.

Snart er hele fordelen med å bo her jeg bor, borte. Jeg satt et komma der for at det ikke skulle bli “bor borte” som om jeg stammer. Når viruset tar over dette lille stedet er det nesten ingen vits å bo her. Det er barnslig, men sant.

Jeg vil spise den lunsjen på Manhattan. Der vil jeg først bestille en kaffe og så en øl.

En øl på Manhattan. Ja, takk.

Takk.

På side 171 av Erik Fosnes Hansens siste roman mister jeg tålmodigheten og lukker boken for å puste.

Det er ikke bokens skyld, tenker jeg. Eller forfatterens skyld for den del. Det er min iboende rastløshet. Jeg hater å vente.

På veien hit kjørte jeg forbi et busstopp midt i ingenmannsland der flere barn og ungdommer ventet på skolebussen. Det var mørkt og kaldt og jeg tenkte om de at de måtte fryse og at de må være tålmodige som orker å vente på en buss.

Jeg fikser ikke kollektivtrafikk, særlig ikke etter at jeg flyttet ut på landet. Jeg fikser forsåvidt ikke landet heller, men det tilhører en helt annen tekst.

Nå venter jeg på bilen som er inne til service og det tar selvsagt lang tid og jeg har drukket mine foreskrevne kopper kaffe. Nå rister føttene mine og jeg orker ikke lese mer. Til og med dagens (ukens) utgave av Morgenbladet har jeg gjort meg ferdig med.

Tankene spinner. Blikket vandrer. For en time siden var jeg inne i et annet gir. Nå ser jeg etter revers.

På veien sendte jeg en tekstmelding til en venn:

musikk i bilen på vei til service
ok tittel på en bok hvis jeg allerede var etablert
kanskje bedre på engelsk
music i listen to in the car on my way to the repair shop
tenkte plutselig på muir races to work
faen bra film rent stemningsmessig, i hvert fall glimtvis, og slektskapet mellom brad og robert
uansett, hører ikke på den
hørte først aurora som covrer alanis morisette sin thank you, det var liksom kraftfullt, men veldig tro til originalen, likevel satt det en stemning
så sang maria mena en låt om at hun er “broken” og det var flere ord i teksten enn melodien ville ha plass til og jeg tenkte en stund jeg burde skrive en låt tilbake, men kom på at hun ikke vet hvorfor hun skrev sitt lullaby i sin tid og at jeg dessuten ikke er en etablert popstjerne, så svaret hadde vel druknet på soundcloud
satt på nils bech sitt echo album fordi det er fullt av kraft og han synger fint med dårlig engelsk og jeg tenkte at maria mena hadde tapt seg litt i engelsken sin og derfor tenkte jeg på nils og hmm
lader, derfor jeg skriver
skulle hatt et skrivekontor
må tisse
skriver det pga nyhetene
bare damer skriver tisse osv
ok, ha en fin dag!!!

Han svarer: hør på the dream du

Så blir jeg sulten og stikker ut i kulden for å finne meg mat mens bilen mekkes på et sted inne i en diger hall i et industriområde utenfor en av landets større byer.

God helg alle sammen skriver jeg i en Facebook-status uten å publisere.