Ved en tilfeldighet oppdager jeg et dansk band som, ifølge Wikipedia, oppsto på grunn av en rekke tilfeldigheter. Bandet er Folkeklubben. Albumet jeg hører er Børn Af Den Tabte Tid. Det er umulig å forklare hva det er med dette albumet, men melodiene er deilige og jeg tror jeg liker noen av ordene. Det kan kanskje minne om Prefab Sprout (Steve McQueen-albumet, kanskje?). Jeg tenker høyt, men stille.
I handlekurven på Apple.com/no ligger en Mac Mini og Logic Pro, men jeg trykker ikke fullfør bestilling.
Det er noe – eller mye – som plager meg, men hva kan jeg – eller noen – gjøre med det?
Kaffen smaker i det minste godt, selv om denne lørdagen føles som en søndag – det har sikkert noe med påsken å gjøre.
Jeg skulle ønske jeg kunne konsentrere meg om å skrive noe som var verdt å lese. Jeg skulle ønske jeg kunne konsentrere meg om å lese ferdig avisene. Det som distraherer meg er tankene om alle begrensningene vi er underlagt. Ingen reiser. Ingen fremtidshåp.
Er jeg fanget på dette tettstedet livet ut?
Jeg samler på artikler som sammenligner by og land, der by fremheves som det beste stedet å være – og der de rurale bøndene fremstilles som ignorante tomskaller. Et eksempel var en kort sak i A-magasinet med overskriften “Bygdefolket tror Oslo er Karl Johan og Jernbanetorget”.
På NRK så jeg første episode av Lillestad. Jeg lo så jeg gråt, men i rulleteksten ser jeg at konseptet er stjålet fra England eller USA. Jeg kjenner ikke på skuffelse, bare en kortvarig likegyldighet – og jeg vil mest sannsynlig ikke se resten av serien. Barnslig.
Jeg vil – eller vil ikke – skrive en hitlåt, en roman, et dikt, et essay i Morgenbladet, et brev til min far, en sms til en venn, noe i notisboken med blyant eller penn.
Et foreløpig punktum.