avsnitt 300

La meg fabulere. La meg gjøre det. La meg i fred. Eller: ikke la meg i fred. Les gjerne. Les: les. Les: gjerne. La meg likevel fabulere. For eksempel kan jeg fabulere mens jeg henger opp klær, ja, jeg tar ned de tørre klærne, bretter de forsiktig sammen og legger de i hauger i kleskurven. Så henger jeg opp de nyvaskede, våte klærne, og mens dette skjer tenker jeg på Thranes metode. Novellen. Endelig! Endelig har jeg lest den. Og jeg vil lese mer. Om den. Om den vil jeg lese. Men jeg har begynt å fabulere. Jeg tenker på New York, anno 2004, jeg tror det var 2004. En avlang kinosal på Manhattan, ikke langt fra Ground Zero, en film av Gus van Sant (Gerry), som var del av dødstrilogien, men jeg visste ikke det da. Og Times Square. Internettkafeen og Virgin Megastore. Der jeg kjøpte et Goo Goo Dolls album. Og hotellet på Manhatten med en liten inder med stresskoffert. Coca Cola-bokser med sugerør pakket inn i papir. Tv-serier på TV med reklame hvert kvarter. Gåturer på Manhattan. Himmelen. Alle bildene jeg ikke tok. Jeg henger opp klærne og fabulerer om at jeg skal skrive dette ned, og jeg tenker på alle filmene (DVD, Bluray) som jeg skulle liksom rydde opp i, men i stedet fikk en idé om at jeg kan skrive en tekst om hver film. Om når jeg først oppdaget de, når jeg så de, med hvem (eller alene?), og hva som skjedde med meg. På vei til søppeldyngen med min kone sier hun at hun ikke har møtt noen andre enn meg som har så mange idéer og aldri gjør noe ut av de.

Det går mye i det samme. Tilbake i huset etter ferie kommer jeg raskt inn i rutinen. Klesvask. Gressklipping. Rydding og sortering. Jeg vet ikke om jeg er så god på rydding og sortering, men jeg tenker mye på det og bruker en del tid på det. Jeg har for mange ting. Bokhyllen fortsetter å fylle seg opp, selv etter forsøk på å selge noen bøker på Bookis. Med meg på ferie hadde jeg fire bøker. Med meg hjem har jeg seks bøker. For ikke å nevne alle bestillingene og forhåndsbestillingene. Så mange bøker å lese. Jeg har ikke tenkt å nevne et ord om penger.

Pappa lærte meg å lese selvhjelpsbøker. Nå tror jeg sjangeren er utvidet og grensene visket ut. Er Mithu Storonis “hyperefficient” selvhjelp? Det er i hvert fall sakprosa.

Jeg har lest ut Red Dragon. Thomas Harris' første bok med Hannibal Lecter. Den står seg godt, til tross for at den er minst like gammel som meg. Riktignok har den noen utdaterte verdier – og den mangler en del teknologi. Men menneskene og relasjonene, både de gode og de dårlige, og frykten er det samme.

Sommeren bringer lys og varme. Og andre lukter med vinden. Så deilig!

Noen har skrevet et dikt i dagens Klassekampen (Poetisk praksis) som starter med tid, før det skeier ut i lufting av hund. Jeg kan skrive noe om tid. Jeg kan skrive dikt. Jeg vil. Tror jeg. Men først dette. Alltid først: dette.

Pizzaen jeg skal lage utsettes minutt for minutt. Ungene spiller på skjermene sine. Vi har sett Toy Story 5 – og selv om det er en rørende film, bidro den ikke til bedring.

Øl er fortsatt godt. Pengene flyr ut av vinduet. Det jeg tenkte jeg skulle skrive da jeg fant frem PC'en er for lengst bortevekk. Og som alltid orker jeg ikke mer. Som alltid var det mer. Som alltid var det noe annet. Som alltid: stopp.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene og ordene som vil ut. Omringet av folk. Fristende å sende noen dømmende betraktninger til utenforstående, men det skjer ikke. Ikke ennå. Korttidshukommelse? Er det ett år eller mer? Altså, sommerferien kommer hvert eneste år med de samme utfordringene. Samtidig opplever jeg et snev av mestring. Jeg puster og jeg holder tilbake. Jeg smiler og jeg roer meg ned. Får det til på utsiden. Det skorter derimot på innsiden.

Stig Aasvik har en ny utgivelse på trappene i august. Jeg sender ham en e-post som jeg også gjorde en gang tidligere (to tre år siden?). Jeg får sporenstreks svar. Han setter pris på det. Gøy! Jeg går videre inn i sommeren.

For tidlig ferie innebærer både rastløshet og usikkerhet rundt forventninger på jobb. Jeg balanserer, men balanserer jeg godt nok? Får jeg noensinne vite det?

Filmer jeg gleder meg til: Toy Story 5, Heat 2, The Odyssey, nye Spider-Man.

Bøker jeg gleder meg til å lese: Radiotaushet (Stig Aasvik).

Og så er jeg nysgjerrig på Finn Iunker sin roman: Romanse. I anmeldelsen i Klassekampen (Bokmagasinet) trekker de frem et utdrag:

Jeg vil ikke si at Lina hadde lyst, pistrete hår. Jeg vil bare si at det falt meg naturlig å slå opp hva 'pistrete' betyr.

Som bare minner meg om Chuck Palahniuk i Choke:

Hero” isn't the right word, but it's the first word that comes to mind.

Med besøk i sommerhuset sammen med en ny familie setter i gang bevegelser. Projeksjoner eller fantasier. Asynkronitet og utfordrende kommunikasjon. Men det er kjekt for ungene. Og jeg drømmer meg vekk.

Det er, som alltid, mye mer jeg vil si, men det skjer ikke. Ikke nå.

The Jaws Log; usikker på hvor jeg hører om den, men jeg leser vel om den et sted, kjøper den, trakter kaffe, begynner å lese, får idéer, vet ikke om det er boken, livet eller kaffen. Jeg får assosiasjoner og må skrive noe ned i en Chatbot for å sjekke om det finnes løsninger for situasjonen på jobb. Fortsatt samtalen med “sjefen” surrende i hodet. I går tok jeg bilder med mitt nye kamera, men alle bildene er forsvunnet, det var bare øyeblikksbilder, siden jeg innbilte meg at kamera hadde et internt minne. Den gang ei. Kun et bufferminne som viser siste bilde tatt. For hvert bilde du tar, forsvinner det forrige. Resultat: ingen bilder etter 130 flotte forsøk i fint vær i familieselskap. Viktig lærdom. Sikkert. Jeg leser videre og kommer på at jeg må vaske klær, at jeg snart må pakke, at kommende uke blir travel, lange dager, med jobb og avtaler på ettermiddag, før jeg plutselig skal reise, først til hovedstaden, så hjem igjen, for så å reise til “Syden”, og jeg tenker på alle kredittkortene og jeg har samtalen surrende i hodet. Katastrofetankene noe dempet, men fortsatt delvis til stede. Jeg sjekker resultat på en eksamen, men den har ikke kommet, og jeg har bange anelser, og er ambivalent hva gjelder viktigheten av det hele. Hele den utdanningen på fire år er som treet i skogen som faller uten vitner til stede. Timene går. Nytt selskap venter. Jeg tenker på Stig Aasvik for ørtende gang. Kommer det noe snart? Faen for noe tøys dette er.

Hva er det de sier? Du fortjener ingenting. Livet er ikke rettferdig. Eller: Du kan ikke forvente deg noe. Eller: Du kan ikke ta noe for gitt. Eller hva vet jeg egentlig.

Hvorfor kan jeg ikke si at jeg fortjener noe? At jeg fortjener alt? Man sier gjerne det til hverandre: Du fortjener alt! Javel, men vedkommende kan ikke si det til seg selv?

Det smaker av bitterhet, selv om jeg har pusset tenner. Du skal ikke være bitter. Det er mye man ikke skal være. Omformulering: Det er mye jeg ikke skal være.

Jeg bør. Du bør. Jeg skal. Du skal. Jeg må. Du må. Vi vet ingenting nå. Vi vet ingenting i dag. Jada. Norsk.

Som vanlig ikke et bestemt sted å begynne, annet enn kanskje å skrive ordene: NEGATIVE TANKER. Det kunne jo ha vært en tittel det, for all del.

Han våkner med noe som minner om feber, men som er et godt stykke unna. Likevel føler han seg ikke i slaget. Kvelden før kjente han på en hodepine. Han trener ikke mer enn én gang i uken. Han rekker ikke å lese bøkene han har kjøpt (og han har kjøpt mange, og fortsetter). Han rekker ikke å skrive (og hva skal han skrive, han er ikke en helvetes forfatter heller!).

Tilbakemeldingen fra “sjefen” er vanskelig å tolke, men det ligger noe kritikk relativt godt pakket inn. Noe som ikke stemmer. Han har lært at han ikke må gå i forsvar, det liker verken “sjefen” eller de andre “sjefene” (jada, kryptisk med disse anførselstegnene, men hvem skal du klage til?) og han gjør sitt beste for å bare ta inn og jatte med. Mhm. Nikker. Enig. Akkurat. Notert!

I garasjen setter han seg i bilen og sjekker opp et par stikkord på en AI-chatbot. Strategisk ledelse. Hva og hvordan? Han får et langt svar og forteller seg selv at han er motivert. Samtidig kommer katastrofetankene. Han tenker: seks måneder. Seks måneders oppsigelsestid. Han kan bare holde ut. Holder han ut to måneder til, er det åtte måneder igjen. Og slik regner han seg fremover.

Økonomi, arbeid, søvn og trening. Ting som påvirker livskvalitet, psykisk helse ogsåvidere. Noe å bry seg om. Så lenge han har økonomien og arbeidet har han det bra. Søvn er det lite av. Trening er det mindre av. Femti-femti, da? Hva om økonomi og arbeid forsvinner? Da går vi fra femti til null. Helvete!

Det er bare nonsense, er det ikke?

Katastrofetanker, negative tanker, drittanker. Faens jævla oljetanker!

Ord, ord, ord.

Han leser avisen, han hører folk snakke, han tror ikke på noen ting lenger. Verdier, meninger. På Dagsnytt 18 snakker de om Mette Marit. Alle er enige om at hun trenger omsorg, vi må ikke glemme empatien, og lignende. Herregud. Og de snakker om at alle de redaktørstyrte mediene kommer til å respektere taushetsplikten. Så mye som forsøkes å bli sagt mellom linjene, men som lander helt eksplisitt. Fy faen!

Bare litt banning. Bare litt til. Og så full stopp.

Jeg prøver å puste. Det er mange ting her. Ting i hodet. Ting i huset. Behovet for å rydde melder seg. Det er enklere å rydde ting i huset enn ting i hodet.

Det er flere timer siden jeg våknet med en klump i magen. Klumpen artet seg som et ubehag i nedre del av magen og jeg begynte å tenke på hva dagen i dag handler om. Blant annet en hvit løgn for å unngå en reise. Kanskje først og fremst for å skape tid til en ting jeg må rydde ut av hodet. Samtidig vel vitende om at jeg ikke kom til å vie all tid til rydding av hodet.

Den ene tingen som må ryddes ut av hodet er en skriftlig eksamen. Senere kommer en fagdag som skal planlegges. Og en muntlig eksamen som skal avlegges. For ikke å snakke om alt jeg egentlig har lyst til, som å lese, å skrive, å se filmer. Sånne ting.

Være sammen med familien i tjue minutter om dagen. Bare noe jeg leste eller så på en reel. Burde aldri ha sett på reels.

I huset rydder jeg klær og tar oppvasken. Opp og ned etasjene. Inn og ut av maskiner, ned i baljer, inn i hyller etter sortering.

Ser ferdig en serie på Netflix. Begynner på den dokumentar. Klumpen melder seg. Jeg setter meg tilbake ved skrivebordet og ser på oppgaven min. En oppgave jeg skulle ha begynt på for lenge siden, men det er så mange distraksjoner, så mange andre ting som melder seg. Jobb, familie, fritid. Jeg vet ikke. Ting, bare ting.

Bokhyllene er fulle av bøker, og jeg har tenkt å skrive om de. Sende det til Vinduet. Har ingen plan. Jeg er en arbeidsmaur. Men ikke egentlig.

Hva er definisjonen på dagen i dag? Er det skulk eller noe annet? Jeg sier til jobben at jeg skal et sted som i grunn ikke har noe med jobb å gjøre. Så drar jeg ikke dit, men blir hjemme for å fullføre eksamen. Jeg gikk glipp av et møte på jobben for å gjøre det jeg ikke gjør. Sånn kan det kanskje formuleres.

Så har dagen gått. Ungene kommer hjem. Jeg forsøker å puste. Jeg tenker at jeg skal puste, sortere tankene, ringe kona, avtale innkjøp til middag, og resten av kvelden må gå til forberedelser til i morgen.

Jeg skulle ha skrevet noe om vennskap også, men det har jeg faen ikke tid til!

Noe jeg leser som setter tankene i gang og som ber meg om å sette meg ned og skrive noe, hva som helst, bare noen ord, for å komme i gang, være i en form for bevegelse. Tankebevegelse. Tanker i bevegelse.

Torsdag kveld tenker jeg at jeg har fredag (1 mai), lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut i baren på et hotell, med kollegaer. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Fredag kveld tenker jeg at jeg har lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden (og natten ut) i hagen til en (gammel?) venn, med en gruppe menn. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Lørdag kveld begynner det å ulme. Jeg har bare søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut med familien. Vi spiser taco, godteri og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Søndag kveld er foran meg. Den eneste kvelden som gjenstår.

På dagtid fredag skinner solen. Vi griller og vi ler.

På dagtid lørdag er det grått. Vi rydder og vi ler.

På dagtid søndag er det sol igjen. Vi vet ikke ennå hva vi gjør.

Ingen grunn til tilgivelse. Nå bare flyter det her. Nå bare flyter det.

I går kveld ville jeg skrive om noe jeg så på TV. The Voice. Dette programmet som vil skape nye stjerner. En gutt (ung mann?) skal i duell med en annen gutt (ung mann?). De viser bilder fra barndommen hans. Han var feit. Og ikke god i fotball. Han ble alltid valgt sist. Derfor har det vært viktig for ham å komme videre i The Voice. Han er på gråten. Vi kaller ham B. Den andre, la oss kalle ham A, ligner på en Hollywood-skuespiller, og har ingen annen historie å fortelle enn at han går med dressen til sin bestefar (hvem skulle ha trodd?). A synger først. Han er et naturtalent på scenen. Synger og danser. Alle klapper. B står i bakgrunnen, han går ned på kne, han “bøyer seg i støvet” rent bokstavelig der han sitter. Så er det B sin tur. Han synger vakkert, sårt, ektefølt. Hvem skal videre? B blir valgt. Han kan ikke tro det. Han ser overrasket ut. Han begynner å snakke om hvor flink A er. Jeg sier til min kone at det ikke er rart denne fyren aldri ble valgt først i fotball. Han pekte på alle de andre først. Det er noe med denne fyren som trigger meg. Og jeg kan med sikkerhet si at han aldri vil vinne The Voice.

Det er noe mer der, som jeg ikke utforsker, og jeg tenker en tanke. Hva er verst av å la seg stresse over alt man ikke gjør (eventuelt det man utsetter) og å ikke la seg stresse av noen ting.

Noe sånt. Så gir jeg opp. Som alltid.

I dag skriver jeg først og fremst for å sortere, men kanskje også for å komme vekk, eller hjem, alt ettersom hvordan man ser på det. Jeg skriver for å kvitte meg med ting også. Tror jeg.

Og jeg begynner å taste, denne gangen på et billig tastatur med ettergivende, glatte taster, så fingrene flyter over og skriver ord for fort, og gjerne feil, så jeg må rette det opp igjen.

Før jeg begynner sjekker jeg hva jeg skrev sist. Jeg noterer meg at jeg skrev om et bidet i Spania, og jeg noterer nå at jeg benyttet meg av et bidet i Italia for et par dager siden.

Da vi pusset opp badet droppet vi bidet. Nå pusser vi opp kjøkkenet, og det tar tid, og det koster, og jeg tror vi kommer til å slite. Det blir fint, men huset er fortsatt langt fra flyplass, hovedstad, Europa.

Helene Hanff, som jeg leser for tiden, gir meg assosiasjoner til både Rachel Cusk, Nora Ephron og Joan Didion. Ikke bare fordi de alle er kvinner, men kanskje også det, men mest fordi de skriver litterært om egne liv. Som igjen gir meg tanker om Stig Aasvik, Knausgård, Espedal etc.

Det er noe sånt jeg vil, tror jeg. Selv om jeg vet at jeg vil mer enn bare å skrive det, jeg vil anerkjennes, få anerkjenning.

I en katolsk hverdagsmesse i Peterskirken i Vatikanet synger nonnen så vakkert. Jeg skjønner ikke hva hun synger, bortsett fra Hallelujah. Presten er fransk, men snakker italiensk med fransk aksent, og oversetter noe til engelsk. Det handler om lyset. La luca. Lyset kommer til jorden og jorden må komme til lyset. Alt som er i det mørke må opp i lyset. Opp i dagen.

Noen dager med snakk om Jesus og religion gjør seg. Jeg tenker på Jesus' ledergruppe – disiplene – og det som ble sagt om hvor usannsynlig ledergrppen var. Stort sett arbeidsklasse (fiskere) som ikke kunne lese eller skrive.

Jeg må lese Apostlenes gjerninger. Jeg må lese Paulus' brev. Jeg må lese om Ciceron. Jeg må lese om det fysiske legemet. Jeg må forstå den hellige ånd. Jeg må finne roen, gleden, friheten. Kjærligheten. I livet. I hjertet. I meg.

Jeg lander i 23-tiden, onsdag kveld. Er hjemme i 01-tiden. Står opp 07 og får beskjed om at jeg kan sjekke inn til flighten fredag morgen. Travelt.

Yngstemann smiler når jeg vekker ham. Han er glad for at jeg er hjemme. Eldstemann smiler litt, men er morgengretten og dessuten tenåring. Det gjør litt vondt, men det er kjent.

Den dårlige samvittigheten for alt fraværet gjør at jeg legger fremtidige planer om samvær. Kino, bowling, reiser. Der fremme: Alt er der fremme. Sånn er jeg og sånn har jeg alltid vært, men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre noe med det.

Så gjør noe med det da!

Det er mer, men jeg orker ikke. Dels på grunn av tastaturet. Dels på grunn av humøret. Dels på grunn av latskap. Dels på grunn av katten som mjauer. Dels på grunn av snekkeren som monterer kjøkkenet for åttende uke på rad. Jeg har hjemmekontor mellom reisene. Det er mye som skal gjøres. Det er mye jeg vil få til. Forstå.

Tenker på han: – Jeg skjønner ingenting, jeg.

Tenker mest på setningen og at han sa det, men skjønte egentlig ikke den typen.

Digresjon. Tenker på at vi bestilte digestive etter desserten og noen trodde det var kjeks.

Det er sprit.

Etter et toalettbesøk bruker jeg et tilgjengelig bidet, og tenker: WOW! Jeg sier det ikke høyt, og kanskje tenker jeg det ikke så høyt (med utropstegn) heller, men du skjønner tegningen.

Jeg sitter i solen i Spania i vinterferien, som (som alltid) nærmer seg slutten. Også jeg nærmer meg slutten, har jeg tenkt – og kanskje drømt – de siste dagene. Etter en middag med mye vin og godt selskap, sov jeg dårlig og våknet hver time, klokken 3, klokken 4, klokken 5, klokken 6, og jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller om jeg lå og drømte. Når jeg forteller denne historien under frokosten dagen etterpå, spør svigermor meg om hva jeg tenkte eller drømte. Jeg prøver å fortelle at det jeg ble opptatt av var at jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller lå og drømte. Hun vil vite hva det var jeg tenkte eller drømte.

Tvil er et viktig tema, på så mange måter. Jeg tviler på så mye. På meg selv. På troen. På mulighetene. På håpet. På nåtiden. Fortiden. Fremtiden. Hva ligger i tvilen? Er det mer enn bare en usikkerhet? Selvfølgelig vet ingen hva som er helt sikkert riktig eller helt sikkert galt, og ingen vet hva som skjuler seg rundt neste hjørne, men alle er enige om at alle handlinger har konsekvenser. Det vil si at livet jeg har levd hittil har og får konsekvenser. Jeg er der jeg er nå, av en grunn, eller som en følge av alle handlinger. Og nå? Skal jeg søke meg videre (jobb), skal vi fortsette å bo der vi bor (vi pusser jo opp!), skal jeg snart sette av tiden til å skrive det jeg tenker at jeg vil skrive (når jeg leser noe annet)?

Det er ingen svar. Jeg tror ikke på svar. Et sted leser jeg at det er spørsmålene som er hele poenget. Javel. Det som skulle være forløsende, å skrive noe ut, gjør vondt verre. Jeg kjenner det plutselig i magen. Den typen følelse som jeg får når jeg gruer meg til noe. Jeg gruer meg ikke til noe spesielt, det er mer enn å grue seg, det handler om frykten for å ikke kunne gjennomføre det som allerede er påbegynt. Det er kanskje deri tvilen ligger. Kanskje, men ikke helt sikkert.

I kjøleskapet er det iskalde øl. Klokken er ikke en gang 12. Jeg må vente litt til. Jeg skal vel løpe. Fordi jeg må? Fordi jeg vil? Fordi jeg kjenner konsekvensene? Av å løpe – og av å ikke løpe?

På flyet leser jeg – og tenker jeg. I bilen tenker jeg. Her jeg sitter (noen minutter alene) tenker jeg. Når jeg leser, tenker jeg. Jeg tenker at jeg skal skrive. Jeg tenker at jeg skal flykte. Jeg tenker at jeg trenger tiden for meg selv. At først da skal alt skje. Så får jeg tiden for meg selv og savner de som ikke er der. Og kjenner på tvilen hva gjelder mine egne følelser, og mitt eget håp, og hva jeg får til, sånn helt egentlig. Hva betyr det å få til noe? Jeg kommer ikke til kjernen, jeg legger merke til at jeg holder tilbake. Jeg vil ikke ta den helt ut. Jeg tør ikke.

Tvilen er kanskje en feighet. Men jeg sier samtidig at tvilen er handlingsrommet. Styrken. Sier jeg. Skriver jeg. Tenker jeg. Tror jeg. Tviler jeg.

I denne tiden jeg lever dør de som har vært med å definere tiden som fluer. Nå sist Robert Duvall. Og mens noen dør, tar andre oppvasken. Epstein, Rød-Larsen, Juul, Jagland, Eks-Prinsen i England, Ikke-prinsen i Norge, Mette-Marit, kronprinsen, Støre, Brende, osv. De som var med å definere tiden definerer den en stund til, og så er det over.

Der er det over. Det går i døren. Noen er på vei inn. Takk for meg.