avsnitt 300

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene og ordene som vil ut. Omringet av folk. Fristende å sende noen dømmende betraktninger til utenforstående, men det skjer ikke. Ikke ennå. Korttidshukommelse? Er det ett år eller mer? Altså, sommerferien kommer hvert eneste år med de samme utfordringene. Samtidig opplever jeg et snev av mestring. Jeg puster og jeg holder tilbake. Jeg smiler og jeg roer meg ned. Får det til på utsiden. Det skorter derimot på innsiden.

Stig Aasvik har en ny utgivelse på trappene i august. Jeg sender ham en e-post som jeg også gjorde en gang tidligere (to tre år siden?). Jeg får sporenstreks svar. Han setter pris på det. Gøy! Jeg går videre inn i sommeren.

For tidlig ferie innebærer både rastløshet og usikkerhet rundt forventninger på jobb. Jeg balanserer, men balanserer jeg godt nok? Får jeg noensinne vite det?

Filmer jeg gleder meg til: Toy Story 5, Heat 2, The Odyssey, nye Spider-Man.

Bøker jeg gleder meg til å lese: Radiotaushet (Stig Aasvik).

Og så er jeg nysgjerrig på Finn Iunker sin roman: Romanse. I anmeldelsen i Klassekampen (Bokmagasinet) trekker de frem et utdrag:

Jeg vil ikke si at Lina hadde lyst, pistrete hår. Jeg vil bare si at det falt meg naturlig å slå opp hva 'pistrete' betyr.

Som bare minner meg om Chuck Palahniuk i Choke:

Hero” isn't the right word, but it's the first word that comes to mind.

Med besøk i sommerhuset sammen med en ny familie setter i gang bevegelser. Projeksjoner eller fantasier. Asynkronitet og utfordrende kommunikasjon. Men det er kjekt for ungene. Og jeg drømmer meg vekk.

Det er, som alltid, mye mer jeg vil si, men det skjer ikke. Ikke nå.

The Jaws Log; usikker på hvor jeg hører om den, men jeg leser vel om den et sted, kjøper den, trakter kaffe, begynner å lese, får idéer, vet ikke om det er boken, livet eller kaffen. Jeg får assosiasjoner og må skrive noe ned i en Chatbot for å sjekke om det finnes løsninger for situasjonen på jobb. Fortsatt samtalen med “sjefen” surrende i hodet. I går tok jeg bilder med mitt nye kamera, men alle bildene er forsvunnet, det var bare øyeblikksbilder, siden jeg innbilte meg at kamera hadde et internt minne. Den gang ei. Kun et bufferminne som viser siste bilde tatt. For hvert bilde du tar, forsvinner det forrige. Resultat: ingen bilder etter 130 flotte forsøk i fint vær i familieselskap. Viktig lærdom. Sikkert. Jeg leser videre og kommer på at jeg må vaske klær, at jeg snart må pakke, at kommende uke blir travel, lange dager, med jobb og avtaler på ettermiddag, før jeg plutselig skal reise, først til hovedstaden, så hjem igjen, for så å reise til “Syden”, og jeg tenker på alle kredittkortene og jeg har samtalen surrende i hodet. Katastrofetankene noe dempet, men fortsatt delvis til stede. Jeg sjekker resultat på en eksamen, men den har ikke kommet, og jeg har bange anelser, og er ambivalent hva gjelder viktigheten av det hele. Hele den utdanningen på fire år er som treet i skogen som faller uten vitner til stede. Timene går. Nytt selskap venter. Jeg tenker på Stig Aasvik for ørtende gang. Kommer det noe snart? Faen for noe tøys dette er.

Hva er det de sier? Du fortjener ingenting. Livet er ikke rettferdig. Eller: Du kan ikke forvente deg noe. Eller: Du kan ikke ta noe for gitt. Eller hva vet jeg egentlig.

Hvorfor kan jeg ikke si at jeg fortjener noe? At jeg fortjener alt? Man sier gjerne det til hverandre: Du fortjener alt! Javel, men vedkommende kan ikke si det til seg selv?

Det smaker av bitterhet, selv om jeg har pusset tenner. Du skal ikke være bitter. Det er mye man ikke skal være. Omformulering: Det er mye jeg ikke skal være.

Jeg bør. Du bør. Jeg skal. Du skal. Jeg må. Du må. Vi vet ingenting nå. Vi vet ingenting i dag. Jada. Norsk.

Som vanlig ikke et bestemt sted å begynne, annet enn kanskje å skrive ordene: NEGATIVE TANKER. Det kunne jo ha vært en tittel det, for all del.

Han våkner med noe som minner om feber, men som er et godt stykke unna. Likevel føler han seg ikke i slaget. Kvelden før kjente han på en hodepine. Han trener ikke mer enn én gang i uken. Han rekker ikke å lese bøkene han har kjøpt (og han har kjøpt mange, og fortsetter). Han rekker ikke å skrive (og hva skal han skrive, han er ikke en helvetes forfatter heller!).

Tilbakemeldingen fra “sjefen” er vanskelig å tolke, men det ligger noe kritikk relativt godt pakket inn. Noe som ikke stemmer. Han har lært at han ikke må gå i forsvar, det liker verken “sjefen” eller de andre “sjefene” (jada, kryptisk med disse anførselstegnene, men hvem skal du klage til?) og han gjør sitt beste for å bare ta inn og jatte med. Mhm. Nikker. Enig. Akkurat. Notert!

I garasjen setter han seg i bilen og sjekker opp et par stikkord på en AI-chatbot. Strategisk ledelse. Hva og hvordan? Han får et langt svar og forteller seg selv at han er motivert. Samtidig kommer katastrofetankene. Han tenker: seks måneder. Seks måneders oppsigelsestid. Han kan bare holde ut. Holder han ut to måneder til, er det åtte måneder igjen. Og slik regner han seg fremover.

Økonomi, arbeid, søvn og trening. Ting som påvirker livskvalitet, psykisk helse ogsåvidere. Noe å bry seg om. Så lenge han har økonomien og arbeidet har han det bra. Søvn er det lite av. Trening er det mindre av. Femti-femti, da? Hva om økonomi og arbeid forsvinner? Da går vi fra femti til null. Helvete!

Det er bare nonsense, er det ikke?

Katastrofetanker, negative tanker, drittanker. Faens jævla oljetanker!

Ord, ord, ord.

Han leser avisen, han hører folk snakke, han tror ikke på noen ting lenger. Verdier, meninger. På Dagsnytt 18 snakker de om Mette Marit. Alle er enige om at hun trenger omsorg, vi må ikke glemme empatien, og lignende. Herregud. Og de snakker om at alle de redaktørstyrte mediene kommer til å respektere taushetsplikten. Så mye som forsøkes å bli sagt mellom linjene, men som lander helt eksplisitt. Fy faen!

Bare litt banning. Bare litt til. Og så full stopp.

Jeg prøver å puste. Det er mange ting her. Ting i hodet. Ting i huset. Behovet for å rydde melder seg. Det er enklere å rydde ting i huset enn ting i hodet.

Det er flere timer siden jeg våknet med en klump i magen. Klumpen artet seg som et ubehag i nedre del av magen og jeg begynte å tenke på hva dagen i dag handler om. Blant annet en hvit løgn for å unngå en reise. Kanskje først og fremst for å skape tid til en ting jeg må rydde ut av hodet. Samtidig vel vitende om at jeg ikke kom til å vie all tid til rydding av hodet.

Den ene tingen som må ryddes ut av hodet er en skriftlig eksamen. Senere kommer en fagdag som skal planlegges. Og en muntlig eksamen som skal avlegges. For ikke å snakke om alt jeg egentlig har lyst til, som å lese, å skrive, å se filmer. Sånne ting.

Være sammen med familien i tjue minutter om dagen. Bare noe jeg leste eller så på en reel. Burde aldri ha sett på reels.

I huset rydder jeg klær og tar oppvasken. Opp og ned etasjene. Inn og ut av maskiner, ned i baljer, inn i hyller etter sortering.

Ser ferdig en serie på Netflix. Begynner på den dokumentar. Klumpen melder seg. Jeg setter meg tilbake ved skrivebordet og ser på oppgaven min. En oppgave jeg skulle ha begynt på for lenge siden, men det er så mange distraksjoner, så mange andre ting som melder seg. Jobb, familie, fritid. Jeg vet ikke. Ting, bare ting.

Bokhyllene er fulle av bøker, og jeg har tenkt å skrive om de. Sende det til Vinduet. Har ingen plan. Jeg er en arbeidsmaur. Men ikke egentlig.

Hva er definisjonen på dagen i dag? Er det skulk eller noe annet? Jeg sier til jobben at jeg skal et sted som i grunn ikke har noe med jobb å gjøre. Så drar jeg ikke dit, men blir hjemme for å fullføre eksamen. Jeg gikk glipp av et møte på jobben for å gjøre det jeg ikke gjør. Sånn kan det kanskje formuleres.

Så har dagen gått. Ungene kommer hjem. Jeg forsøker å puste. Jeg tenker at jeg skal puste, sortere tankene, ringe kona, avtale innkjøp til middag, og resten av kvelden må gå til forberedelser til i morgen.

Jeg skulle ha skrevet noe om vennskap også, men det har jeg faen ikke tid til!

Noe jeg leser som setter tankene i gang og som ber meg om å sette meg ned og skrive noe, hva som helst, bare noen ord, for å komme i gang, være i en form for bevegelse. Tankebevegelse. Tanker i bevegelse.

Torsdag kveld tenker jeg at jeg har fredag (1 mai), lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut i baren på et hotell, med kollegaer. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Fredag kveld tenker jeg at jeg har lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden (og natten ut) i hagen til en (gammel?) venn, med en gruppe menn. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Lørdag kveld begynner det å ulme. Jeg har bare søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut med familien. Vi spiser taco, godteri og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Søndag kveld er foran meg. Den eneste kvelden som gjenstår.

På dagtid fredag skinner solen. Vi griller og vi ler.

På dagtid lørdag er det grått. Vi rydder og vi ler.

På dagtid søndag er det sol igjen. Vi vet ikke ennå hva vi gjør.

Ingen grunn til tilgivelse. Nå bare flyter det her. Nå bare flyter det.

I går kveld ville jeg skrive om noe jeg så på TV. The Voice. Dette programmet som vil skape nye stjerner. En gutt (ung mann?) skal i duell med en annen gutt (ung mann?). De viser bilder fra barndommen hans. Han var feit. Og ikke god i fotball. Han ble alltid valgt sist. Derfor har det vært viktig for ham å komme videre i The Voice. Han er på gråten. Vi kaller ham B. Den andre, la oss kalle ham A, ligner på en Hollywood-skuespiller, og har ingen annen historie å fortelle enn at han går med dressen til sin bestefar (hvem skulle ha trodd?). A synger først. Han er et naturtalent på scenen. Synger og danser. Alle klapper. B står i bakgrunnen, han går ned på kne, han “bøyer seg i støvet” rent bokstavelig der han sitter. Så er det B sin tur. Han synger vakkert, sårt, ektefølt. Hvem skal videre? B blir valgt. Han kan ikke tro det. Han ser overrasket ut. Han begynner å snakke om hvor flink A er. Jeg sier til min kone at det ikke er rart denne fyren aldri ble valgt først i fotball. Han pekte på alle de andre først. Det er noe med denne fyren som trigger meg. Og jeg kan med sikkerhet si at han aldri vil vinne The Voice.

Det er noe mer der, som jeg ikke utforsker, og jeg tenker en tanke. Hva er verst av å la seg stresse over alt man ikke gjør (eventuelt det man utsetter) og å ikke la seg stresse av noen ting.

Noe sånt. Så gir jeg opp. Som alltid.

I dag skriver jeg først og fremst for å sortere, men kanskje også for å komme vekk, eller hjem, alt ettersom hvordan man ser på det. Jeg skriver for å kvitte meg med ting også. Tror jeg.

Og jeg begynner å taste, denne gangen på et billig tastatur med ettergivende, glatte taster, så fingrene flyter over og skriver ord for fort, og gjerne feil, så jeg må rette det opp igjen.

Før jeg begynner sjekker jeg hva jeg skrev sist. Jeg noterer meg at jeg skrev om et bidet i Spania, og jeg noterer nå at jeg benyttet meg av et bidet i Italia for et par dager siden.

Da vi pusset opp badet droppet vi bidet. Nå pusser vi opp kjøkkenet, og det tar tid, og det koster, og jeg tror vi kommer til å slite. Det blir fint, men huset er fortsatt langt fra flyplass, hovedstad, Europa.

Helene Hanff, som jeg leser for tiden, gir meg assosiasjoner til både Rachel Cusk, Nora Ephron og Joan Didion. Ikke bare fordi de alle er kvinner, men kanskje også det, men mest fordi de skriver litterært om egne liv. Som igjen gir meg tanker om Stig Aasvik, Knausgård, Espedal etc.

Det er noe sånt jeg vil, tror jeg. Selv om jeg vet at jeg vil mer enn bare å skrive det, jeg vil anerkjennes, få anerkjenning.

I en katolsk hverdagsmesse i Peterskirken i Vatikanet synger nonnen så vakkert. Jeg skjønner ikke hva hun synger, bortsett fra Hallelujah. Presten er fransk, men snakker italiensk med fransk aksent, og oversetter noe til engelsk. Det handler om lyset. La luca. Lyset kommer til jorden og jorden må komme til lyset. Alt som er i det mørke må opp i lyset. Opp i dagen.

Noen dager med snakk om Jesus og religion gjør seg. Jeg tenker på Jesus' ledergruppe – disiplene – og det som ble sagt om hvor usannsynlig ledergrppen var. Stort sett arbeidsklasse (fiskere) som ikke kunne lese eller skrive.

Jeg må lese Apostlenes gjerninger. Jeg må lese Paulus' brev. Jeg må lese om Ciceron. Jeg må lese om det fysiske legemet. Jeg må forstå den hellige ånd. Jeg må finne roen, gleden, friheten. Kjærligheten. I livet. I hjertet. I meg.

Jeg lander i 23-tiden, onsdag kveld. Er hjemme i 01-tiden. Står opp 07 og får beskjed om at jeg kan sjekke inn til flighten fredag morgen. Travelt.

Yngstemann smiler når jeg vekker ham. Han er glad for at jeg er hjemme. Eldstemann smiler litt, men er morgengretten og dessuten tenåring. Det gjør litt vondt, men det er kjent.

Den dårlige samvittigheten for alt fraværet gjør at jeg legger fremtidige planer om samvær. Kino, bowling, reiser. Der fremme: Alt er der fremme. Sånn er jeg og sånn har jeg alltid vært, men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre noe med det.

Så gjør noe med det da!

Det er mer, men jeg orker ikke. Dels på grunn av tastaturet. Dels på grunn av humøret. Dels på grunn av latskap. Dels på grunn av katten som mjauer. Dels på grunn av snekkeren som monterer kjøkkenet for åttende uke på rad. Jeg har hjemmekontor mellom reisene. Det er mye som skal gjøres. Det er mye jeg vil få til. Forstå.

Tenker på han: – Jeg skjønner ingenting, jeg.

Tenker mest på setningen og at han sa det, men skjønte egentlig ikke den typen.

Digresjon. Tenker på at vi bestilte digestive etter desserten og noen trodde det var kjeks.

Det er sprit.

Etter et toalettbesøk bruker jeg et tilgjengelig bidet, og tenker: WOW! Jeg sier det ikke høyt, og kanskje tenker jeg det ikke så høyt (med utropstegn) heller, men du skjønner tegningen.

Jeg sitter i solen i Spania i vinterferien, som (som alltid) nærmer seg slutten. Også jeg nærmer meg slutten, har jeg tenkt – og kanskje drømt – de siste dagene. Etter en middag med mye vin og godt selskap, sov jeg dårlig og våknet hver time, klokken 3, klokken 4, klokken 5, klokken 6, og jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller om jeg lå og drømte. Når jeg forteller denne historien under frokosten dagen etterpå, spør svigermor meg om hva jeg tenkte eller drømte. Jeg prøver å fortelle at det jeg ble opptatt av var at jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller lå og drømte. Hun vil vite hva det var jeg tenkte eller drømte.

Tvil er et viktig tema, på så mange måter. Jeg tviler på så mye. På meg selv. På troen. På mulighetene. På håpet. På nåtiden. Fortiden. Fremtiden. Hva ligger i tvilen? Er det mer enn bare en usikkerhet? Selvfølgelig vet ingen hva som er helt sikkert riktig eller helt sikkert galt, og ingen vet hva som skjuler seg rundt neste hjørne, men alle er enige om at alle handlinger har konsekvenser. Det vil si at livet jeg har levd hittil har og får konsekvenser. Jeg er der jeg er nå, av en grunn, eller som en følge av alle handlinger. Og nå? Skal jeg søke meg videre (jobb), skal vi fortsette å bo der vi bor (vi pusser jo opp!), skal jeg snart sette av tiden til å skrive det jeg tenker at jeg vil skrive (når jeg leser noe annet)?

Det er ingen svar. Jeg tror ikke på svar. Et sted leser jeg at det er spørsmålene som er hele poenget. Javel. Det som skulle være forløsende, å skrive noe ut, gjør vondt verre. Jeg kjenner det plutselig i magen. Den typen følelse som jeg får når jeg gruer meg til noe. Jeg gruer meg ikke til noe spesielt, det er mer enn å grue seg, det handler om frykten for å ikke kunne gjennomføre det som allerede er påbegynt. Det er kanskje deri tvilen ligger. Kanskje, men ikke helt sikkert.

I kjøleskapet er det iskalde øl. Klokken er ikke en gang 12. Jeg må vente litt til. Jeg skal vel løpe. Fordi jeg må? Fordi jeg vil? Fordi jeg kjenner konsekvensene? Av å løpe – og av å ikke løpe?

På flyet leser jeg – og tenker jeg. I bilen tenker jeg. Her jeg sitter (noen minutter alene) tenker jeg. Når jeg leser, tenker jeg. Jeg tenker at jeg skal skrive. Jeg tenker at jeg skal flykte. Jeg tenker at jeg trenger tiden for meg selv. At først da skal alt skje. Så får jeg tiden for meg selv og savner de som ikke er der. Og kjenner på tvilen hva gjelder mine egne følelser, og mitt eget håp, og hva jeg får til, sånn helt egentlig. Hva betyr det å få til noe? Jeg kommer ikke til kjernen, jeg legger merke til at jeg holder tilbake. Jeg vil ikke ta den helt ut. Jeg tør ikke.

Tvilen er kanskje en feighet. Men jeg sier samtidig at tvilen er handlingsrommet. Styrken. Sier jeg. Skriver jeg. Tenker jeg. Tror jeg. Tviler jeg.

I denne tiden jeg lever dør de som har vært med å definere tiden som fluer. Nå sist Robert Duvall. Og mens noen dør, tar andre oppvasken. Epstein, Rød-Larsen, Juul, Jagland, Eks-Prinsen i England, Ikke-prinsen i Norge, Mette-Marit, kronprinsen, Støre, Brende, osv. De som var med å definere tiden definerer den en stund til, og så er det over.

Der er det over. Det går i døren. Noen er på vei inn. Takk for meg.

Alle inntrykkene den siste uken. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Det er ikke tid, og det er tid. Alle inntrykkene som savner uttrykk. Nei, jeg som savner å uttrykke meg. Som på flyplassen går rett til bokhandelen og ser at Sverre Bjertnæs har gitt ut en bok, et erindringsskriv om en mors død. Jeg ringer ikke mamma. Jeg kjøper ikke boken. På forhånd har jeg bestemt meg for å ikke kjøpe flere bøker. Ikke akkurat nå. Jeg har lest ferdig den siste Knausgård-boken i Morgenstjerne-serien. Den er ett av inntrykkene.

Følelsen av fingrene som treffer tastaturet er annerledes enn sist. Er det fordi fingertuppene er blitt ru etter overdreven bruk av slegge i forbindelse med riving av murvegg, eller er det fordi noen har maltraktert tastaturet på den bærbare maskinen? Kanskje er det begge deler.

Et annet inntrykk er å sitte i en sirkel i klasserommet, som jeg har gjort så mange ganger før, i snart fire hele år. Vi melder oss inn, én etter én. Jeg konsentrerer meg for å høre hva de andre sier. Noen ganger skjønner jeg hva de sier. Jeg kan være enig. Jeg kan være uenig. Jeg sammenligner. Jeg sjekker om jeg har det på samme måte som de har det. Jeg lar meg stimulere av at en av studentene sier noe om organisasjoner. En annen snakker om at hun er sliten, det har vært en lang uke, hun har mange hatter. Jeg spyr. Inni meg spyr jeg. Snart er det min tur å si noe. Vi tar det ikke i tur og orden, det er opp til den enkelte å melde seg inn – spontant, liksom. Jeg sier hei, her er jeg, og fortsetter med noen ord om hvordan jeg har det og behovet for å klage, men jeg stopper meg selv. Jeg klager ikke. Jeg bare melder inn behovet for å klage. Også jeg (dette sier jeg ikke) har mange hatter. Jeg har hatt en lang uke. Mange inntrykk. Jeg kjører bil tilsvarende to arbeidsdager i uken. Noen som vil toppe den?

Når jeg sier et savn av uttrykk, mener jeg at jeg ikke får uttrykt meg. Det er aldri tid, og det er tid, men jeg bruker ikke tiden jeg har. I bilen snakker jeg til meg selv, med og uten diktafon, eller jeg hører podcast eller musikk, eller jeg tenker i stillhet. Det oppleves som bortkastet tid når det ikke resulterer i det skrevne ord. Samme hvilket ord det er, bare det er skrevet. Nedfelt. Nedskrevet. Uttrykket.

På en lederkonferanse sitter jeg og hører på ledere fortelle om sine bragder. Ledelse handler om mennesker. Gå ut av døren (din egen). Gå inn døren (en annens). Oppsøk friksjon. Oppsøk konflikter. Ikke sky unna. Ledelse handler om forbindelser, om relasjoner, om å være påkoblet. Ledelse krever empati. Ledelse krever energi. Ingen dag er lik. Du kan ikke alltid ha kontroll. I notisboken min skriver jeg ned et spørsmål til meg selv. “Har jeg allerede gitt opp?”.

Noen ringer fra et rekrutteringsbyrå. Jeg lar meg smigre. Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det. Jeg skriver “Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det”, og tenker på noe jeg har lest (husker ikke kilden) om at det ikke er nødvendig å skrive det åpenbare, som f.eks. en hovedperson som pusser tenner, da trenger du ikke skrive at han tar opp tannbørsten, smører på tannkrem, skyller den under springen, tar den til munnen, og begynner å pusse. Det er en regel, ifølge kilden jeg ikke husker. Men det finnes ingen regler, kommer jeg på, og husker jeg når jeg leser Knausgård. Han beskriver hverdagslige detaljer gjennom hele romanverket. Uansett: det gjelder en jobb. Det er et byrå. Vi har en samtale. Hun skal sende meg en e-post. Jeg lover å ringe tilbake. Noen dager senere ringer jeg tilbake. Jeg har tenkt. Jeg vil ikke ha den jobben. Det er en ærlig sak. Det er vanskelig for meg å si nei til en mulighet. Likevel gjør jeg det, og etter hvert føles det riktig.

Så dukker en annen jobb opp. Det er en jobb jeg både vil og ikke vil ha. Jeg har på følelsen av at jeg ikke kommer til å søke. Kontaktpersonen (i nok et byrå) har jeg snakket med mange ganger før. Sist vi snakket tror jeg han fornærmet meg. Eller, la meg omformulere: jeg tror jeg lot meg fornærme. Han ga meg et råd. En råd om karrierevei. En vei jeg ikke ønsker å gå. Jeg blir gående rundt og tenke på karrieren.

I klassen trekker jeg et tarot-kort. Jeg vil ha et svar som gjelder karriere. Jeg får three of cups. Det betyr at jeg må feste mer, bruke nettverket, bygge nettverket. Javel. Jeg tror ikke på sånt. Tror jeg.

På møte med en politiker sier jeg noe, og er fornøyd med det jeg sier, og hun reagerer på det og jeg lover å sende en mail. Det har jeg ikke gjort. Ikke ennå. Kommende uke har jeg to ting jeg må forberede, som jeg ikke orker å tenke på akkurat nå.

Jeg ringer ikke mamma. Jeg ringer ikke pappa.

Broren min ringer. Mamma og pappa er tilbake fra tur til Sør-Amerika. Broren min sier at mamma har blitt ranet på gaten, men at pappa ikke vil snakke om det. Jeg får meg ikke til å ringe for å spørre hvordan turen har vært. Hva skal jeg si? Skal jeg late som jeg ikke vet noe. Jeg blir unnvikende.

Terapeuten sier noe om at jeg blir pragmatisk når ting blir vanskelig. Jeg finner måter å overleve på. Jeg har overlevd så langt.

Jeg har overlevd så langt.

Planen var å høre på Lenny Kravitz hele året, men jeg har spedd på med Kendrick Lamar. Og fransk rap, som vanlig.

Jeg har overlevd så langt. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Jeg har vært i Oslo siden tirsdag.

Nå reiser jeg hjem.

For noen dager siden leste jeg i Aftenposten eller tilsvarende avis et leserinnlegg der en kunde av PostNord hadde noe på hjertet og ville dele. Han delte.

Jeg hører på Phil Collins, Something Happened on the Way to Heaven. Starter dagen på et slags hjemmekontor. Telefonen ringer 07.30 fordi noen tror jeg er i bilen, men der er jeg ikke. Jeg befinner meg i sengen. Klokken 07.45 går jeg glipp av Politisk Kvarter. Klokken 08.00 ringer jeg tannlegen. Klokken 08.04 ringer jeg PostNord.

I går på vei hjem fra jobb måtte jeg ringe hjem for å sjekke hvor lenge jeg snakket i telefonen med min egen kone. Jeg hadde nyss ringt et par kollegaer. Ingen av samtalene varte over to minutter. Jeg snakket med min kone i fire minutter og fire sekunder.

You can run and you can hide.

Jeg ringer forresten ikke PostNord klokken 08.04. Det er poenget. Jeg prøver å finne et telefonnummer, men de har ikke. Du må bruke chatten. I går kveld skulle jeg hente en pakke i en pakkeboks, men luken åpnet seg så svakt at jeg ved en feiltagelse lukket den når jeg skulle dra den opp. Resultatet ble at pakken sto som levert i appen, og det var ingen måte å åpne luken igjen. Det sto et telefonnummer (mobil) på pakkeboksen, men linjen var stengt. Jeg forsøkte chatten, men der var det bare en tanketom AI. Den forsto ingenting og gjentok seg selv. Jeg tror dette også var poenget til kunden som skrev i Aftenposten eller tilsvarende avis.

Resultatet er at skjorten jeg gledet meg til å bruke på et arrangement denne uken, mest sannsynlig må spares til en senere anledning.

You're all I need, please believe in me.

En av karakterene (angivelig en ekte person) på et av guilty pleasure-programmene mine sa i en episode: – jeg kan'ke klage, harru' mat og tak over hue' så kan du'kke klage.

Enig. Jeg klager faen ikke. Bare tømmer ut noen greier så jeg kan gå videre med mine andre greier.