avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

Jeg vet hvordan man bygger en Tesla i lego, sier han til meg. Man bruker fantasi, er svaret. Når har du tenkt å gjøre det, spør jeg. Aldri, svarer han.

Det er lørdag. Det er mørkt. Det er vått. Det er høst. Det er en fattig trøst at alle årstider tar slutt.

Fragmenter. Dette er fragmenter. Dette er ikke en sang.

Kaffe fyller den tomme magen, men ikke nok til at den tomme magen ikke vil ha mer. Mer av noe annet. Den skriker og hvert skrik gjør vondt.

Forskjellen på torsdag og fredag denne uken var først og fremst to fenomen: 1) Været 2) Min fysiske form

I oktober har jeg både vært i Berlin og i København. Oktober er en god tittel og derfor er den tatt. Det er en låt. Det er et forlag. Det er en måned. Oktober kommer fra latin. Octo betyr åtte. Oktober er den åttende måneden.

Knausgård i alle aviser. Ny bok på vei. Jeg har selvfølgelig forhåndsbestilt den. Forventningene er så som så, men jeg skal i hvert fall lese den. Stig Aasvik, hvis du hører meg, jeg venter på deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal avslutte med. Jeg har ikke mer å si. Det er en løgn. Jeg har ikke tid. Det er ikke sant. En eller annen gang har jeg sagt at ingenting av dette er sant. Det er heller ikke sant. Det er sant.

Fragmenter. Javel. Hva så?

Det er morsomt at du sitter der og venter. Venter på at jeg skal skrive noe. Og jeg, som skriver for harde livet, skriver ingenting. Ikke her.

Frode Grytten; skal ikke skryte på meg at jeg møtte ham, men jeg overhørte ham i det minste, for ikke så altfor lenge siden. Han fortalte om stemmen sin. Om hvordan han fant den. Og om hvordan han overbeviste seg selv om at stemmen hans hadde en verdi, at stemmen hans var noe andre kanskje ville kunne dra nytte av. Det var kanskje ikke akkurat det han sa, ikke det siste i hvert fall. Ikke det med å dra nytte av den. Jeg tror han sa noe om at han trodde kanskje stemmen hans ville falle i smak.

Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten, men jeg har ennå tid. Jeg har ikke lest noe av Abdulrazak Gurnah heller. Han er visst årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg har ennå tid.

Mamma er sikkert stolt nå. Jeg har begynt å lese franske bøker igjen. I postkassen landet 3 franske romaner. To av Édouard Louis, én av Patrick Modiano.

Jeg har lyst til å gjøre noe ut av et par sms jeg sendte til en venn her forleden, men jeg sparer det til senere. Det er mye jeg har lyst til, som jeg med vilje – eller med uvilje – sparer til senere. Mye senere.

Og forøvrig skal jeg spesialisere meg på tristesser. Mer om det senere.

Så skjedde det igjen. Huset tynges ned av ytterligere fire bøker [1] jeg må få plass til i timeplanen.

Strømprisen stiger. Jeg gruer meg til vinteren av ytterligere én grunn.

I går lot jeg meg invitere ut på kort varsel til to øl på en hotellbar. Det var onsdag. Jeg er ung.

I dag fikk jeg melding fra M. Han skal på kino på et kjøpesenter. Velkommen til 2021 og alt som venter.

1] hva er ETIKK (Arne Johan Vetlesen) Koloss (Finn Alnæs) — til samlingen min Ingeniør Andrées Luftferd (Per Olof Sundman) Confessions of a Philosopher (Bryan Magee)

This is the beginning of the rest of your life You better start movin' like you're running out of time The realisation coming over your mind That it should be a canter

Klokken åtte mandag morgen setter jeg meg i bilen og registrerer at den er fulladet. Min første impuls er å kjøre i retning hovedstaden uten å stoppe innom jobb. Jeg vil ut på veien, kjenne på friheten.

Senere på dagen snakker jeg med en som straks blir seksti. Det er tjue år siden terroren i New York (11. september 2001). Hun husker den dagen. Hun var feiret sin førtiårs dag i Frankrike. Vi er enige om at tjue år går fort.

Because the hardest part of the game Isnae even playing the game It’s caring enough to care about playin’ again Oh, it's a wee crying shame Here comes the rain

Vi er en liten gjeng gutter eller unge eller eldre menn i en chattegruppe på Messenger. Det klinger moderne i mine ører, men jeg både vet og forstår at det er passé.

Klokken 12:26 etterlyser O noen alenefedre som er ute og spaserer sine barn. Han skal ned til sentrum og se litt i butikkene og kanskje på café.

“Sentrum”, tenker jeg.

Han får ingen respons. Ingen har tid. Og jeg har ikke lyst.

Klokken 18:20 sender B en gif-animasjon fra filmen Shawshank Redemption der vi ser en av karakterene, Brooks, på bussen på vei fra fengselet; han fikser ikke storbyen. B skriver at han føler seg slik etter noen timer i Oslo.

Idiot, tenker jeg. Og svarer: Godt å vite at du bor på riktig sted og at du snart skal tilbake til fengselet da.

O hiver seg på. De siste par årene føler jeg at jeg har bodd på feil sted, skriver han. Og så er diskusjonen i gang.

Det blir en serie utvekslinger i etterpåklokskapens gode ånd. Etter hvert blir det helt stille og ingen har mer å skrive. Alle har nok med legging av unger, lørdagsrevyen og sine respektive mer eller mindre alvorlige depresjoner.

Høst, tenker jeg, og legger mobilen fra meg. Tidligere på dagen har jeg lest i Morgenbladet at en dansk litteraturviter har sett en særlig kobling mellom Knausgårds seneste roman, Morgenstjerne, og Min Kamp-serien, da spesielt bind II. Utrolig, tenker jeg. En sammenheng. En mening.

Det er akkurat hva jeg er ute etter.

Det var den lørdagen Oslo slo rekorden for antall sommerdager i juni, juli og august, en av de siste dagene i august, varm og solfylt. Det var den dagen alle skulle løpe – også jeg – men klokken ni på morgenen virket løpet som et fjernt mål.

Bestillingen av cappucino ble gjort på innsiden av en av caféene på Karl Johan, men servert på utsiden. Verdens største måker konkurrerte om restene av bollene til noen nederlandske turister. Helt uanfektet av dette, tok jeg en første slurk av den varme drikken. Jeg leste Morgenbladet og surfet litt på mobilen.

SMS til en venn: jeg kjøper en enkel cappucino de spiller gilbert o'sullivan men vet det ikke selv men når elton john synger you can tell anybody osv. synger hun med og tror det er ewan mcgregor

Etterpå, i bokhandelen, kjøper jeg en av bøkene fra “anbefalt”-hyllen. – Det er en av yndlingsbøkene mine, sier hun som står i kassen – Da ser jeg frem til å lese den, svarer jeg

Lyden av stemmen min treffer ørene mine og høres plutselig gammel ut, tung. Kanskje er det bare i kontrast til hennes unge pipestemme, eller så henger det sammen med ordene jeg velger å ytre. Da ser jeg frem til å lese den. Jeg ber henne ha en fin dag og går ut med boken i hånden.

Senere handler jeg klær for flerfoldige tusen i en butikk på Stortorget. Når hun i kassen spør om jeg vil kjøpe en pose, takker jeg pent nei, fordi jeg har en pose fra før og fordi jeg ikke er forberedt på spørsmålet. Etterpå føler jeg meg indignert over at butikken ikke kan spandere på meg en pose, men jeg forstår det er miljøpolitikk og bestemmer meg for å stemme Høyre.

Apropos miljø, visste du forresten at bly har blitt tilsatt bensin siden 20-tallet for å motvirke “motorbank”. Bly ble forbudt på 80-tallet, men har fremdeles vært i bruk i mange utviklingsland. Nå har det siste landet, Algerie, brukt opp all bly-tilsatt bensin. Det er (etter hva jeg forstår) en seier for miljøet.

Det er to ting jeg IKKE forstår. Det ene er hvordan jeg best kan bidra til et bedre miljø. Det andre er hvordan Dag Solstad evner å utsondre et sånt fantastisk litterært overskudd i sine tekster. Ta for eksempel den første teksten, Reisen fra Sandefjord, i hans siste artikkelsamling, Artikler om litteratur 2015-2021. Dette var en tale han holdt i Sandefjord i anledning egen 75-års dag. Her er et utdrag (s. 29-30):

(...) min opptatthet av Melodi Grand Prix er i utgangspunktet temmelig laber, for meg betydde det utelukkende at det tilhørte en av de mer ubehagelige sider ved farsrollen å benke seg rundt TV-apparatet sammen med den øvrige familie på lørdagskvelden både under den nasjonale og den internasjonale finalen, men ikke mer ubehagelig enn at jeg nå satt der, med et idiotisk smil på leppene, år ut og år inn, og regnet poeng og holdt med en eller annen melodi som liksom skulle være min favoritt, mens jeg drømte meg vekk til et annet sted, på Old Trafford i Manchester for eksempel, eller å sitte fordypet i en god bok, for eksempel, men slik var det nå en gang å være norsk far i siste halvdel av det 20.århundret (...)

Min eldste sønn spør meg ved frokostbordet: – Hvorfor fikk dere egentlig barn? – Hva mener du, spør jeg – Dere hadde hatt det mindre travelt uten barn, svarer han

Tilbake i Oslo, for noen dager siden, i solen, på café, i klesbutikken, i bokhandelen, i gatene, brostein og asfalt i skjønn harmoni, perfekt tilpasset min asfaltkjærlighet. Lukten og – ikke minst – lyden av by. Elsparkesykler spredt overalt; irriterende på dagtid, men fantastiske representanter for fart og moro etter et par øl senere på kvelden. Oslo, kjære Oslo, jeg kunne ha sittet på caféer (i solen) og skrevet. Beveget meg fra café til café. Handlet på bokhandelen mellom slagene. Lest og skrevet. Skrevet og lest. Drukket kaffe. Spist. Gått. Løpt. Levd. Pustet. Det kunne jeg ha gjort.

Vel hjemme, jogger jeg min faste rute og er helt uten inspirasjon, rent bortsett fra at jeg får en idé til pitch:

Pitch for stedet Stedet mangler stil av praktiske årsaker, for eksempel passer det alle typer familier og er lett å rengjøre. Det er designet helt uten kjærlighet og dessuten EU-godkjent.

Jeg fortsetter å bestille bøker til tross for at jeg lovet meg selv å stoppe. Jeg hadde egentlig begynt å lese Muligheten av en øy, men så kom dette oppslaget i VG om dette oppslaget i The New York Times, skrevet av selveste Michael J Fox!, som førte til at jeg ble oppmerksom på at Jan Grue nå er klar med ny bok, Hvis jeg faller. Her jeg bor er det vanskelig å få tak i bøker av Jan Grue, men den lokale bokhandelen hadde tatt inn ett eksemplar, som jeg rasket til meg. Jeg liker tilfeldigvis Jan Grue og måten han skriver på. Han skriver godt. Jeg gleder meg.

I september har jeg meldt meg på Skjervheimseminaret. Jan Grue kommer jo!

Som om dette ikke var nok har jeg nå oppdaget Bookis. Jeg jobber fremdeles med å komplettere Pollestad-samlingen min. Jeg fikk tilsendt På feil klode? og må snart få lest denne også. Jeg har bestilt noen flere bøker fra Bookdepository. Da jeg var innom den lokale bokhandelen tok jeg like gjerne med meg James Hawes' Tyskland, Hele historien kort fortalt.

Nå venter Morgenbladet, Dag og Tid og Vagant. Har jeg tid til dette? Nei. Solen skinner. Kaffen er fersk. Jeg er klar for denne dagen. Spørsmålet er om den er klar for meg.

Jeg har lovet meg selv å ikke bestille flere bøker, men det er noen dager siden nå – og jeg har allerede brutt løftet.

I et forsøk på å samle “tekstene” i én fil har jeg lest gjennom alt. Jeg har i min villfarelse trodd at jeg skrev på noe større enn meg selv, men det tok jeg sannelig feil. De samlede tekstene utgjorde 300 uredigerte sider i den første filen. Etter en (flau) gjennomgang sto jeg igjen med i underkant av 100 sider som jeg kan la andre lese. Det var avslørende, men ikke avslørende nok, for her sitter jeg igjen ved tastaturet og skriver ut noen ord som bare måtte ut av uvisse årsaker.

I en avis jeg egentlig ikke leser fant jeg en lang tekst om – og med sitater av – Bryan Magee. Jeg har aldri hørt om fyren før, men det ligger interessante videoklipp av ham på YouTube og han er bakgrunnen for at jeg nå har brutt mitt løfte om å ikke bestille flere bøker.

I teksten i avisen jeg ikke leser (det er ikke en gang en lenke her) var dette noen av sitatene jeg bet meg merke i (de er nummerert av Bryan Magee selv), nei som jeg kjenner meg igjen i:

24. All my life I have been afraid of other people – all other people. But, not surprisingly, the people I have been afraid of most are those with power to hurt me or order my life.

30. Not being yourself kills you.

90. I have the courage of my convictions but not of my emotions.

102. Most people’s lives are lived by default.

110. I’ve forgotten what happiness is like.

133. Money’s important when you haven’t got it, and unimportant when you have.

168. Doing what you can means being who you are.

181. I write because it is the only way I can live deeply. I would not know how to confront the basic facts of life, like death, consciousness and personality, if I did not write about them.

På vei hjem fra trening i morges spilles Seinabo Sey, Younger, på radioen. Nei, jeg blir ikke yngre, svarer jeg.

Kanskje var det i fjor – eller året før – at jeg la fra meg Pedro Carmona-Alvarez' bok med den herlige tittelen Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Jeg tar den ned fra bokhyllen og ser at bokmerket ligger på side 94. Det hadde vært fristende å sitere noe fra boken, for å liksom vise at jeg husker noe av den, men jeg husker ingenting annet enn at jeg liker tittelen og jeg tenker at jeg skal lese den på et senere tidspunkt.

Tilbake i huset (hjemme) etter sommerferie pakker jeg ut av bagen. Jeg legger merke til at jeg har pakket flere klær enn jeg hadde bruk for, blant annet bukser (for så vidt et godt tegn) og et par gensere. I tillegg har jeg pakket for mange bøker. Jeg har bare rukket å lese ferdig én bok i sommer (Shuggie Bain av Douglas Stuart), men har påbegynt et par stykker, blant annet Solaris i ny oversettelse og Bill Gates' anbefaling, Numbers don't lie av Vaclav Smil.

Tilbake på stedet der vi bor tømmes jeg raskt for inspirasjon og glede. Det er selvpåført lidelse, ja, men likefullt tilstede i en eller annen form. Jeg tar meg selv i å savne byene jeg har besøkt i sommer (Oslo, Kristiansand, Gøteborg, Oslo, Oslo, Oslo). Jeg savner Oslo, tenker jeg, føler jeg, mener jeg.

Jeg løper min daglige mil (og forlater min skyld...)

Jeg løper min daglige mil med et smil.

Jeg løper 10 kilometer hver dag. Jeg har snart gjort det i hundre dager. Hva som skjer etter hundre dager vet jeg ikke.

Jeg har lyst til å skrive noe om den siste Nicolas Cage-filmen, Pig. Jeg likte den. Jeg har lyst til å skrive noe om Jodie Foster-filmen, Contact, fra 1997. Den føles fremdeles relevant. Jeg har lyst til å skrive noe. Jeg har lyst til å skrive.

Det er krevende å være midt i livet og føle at man ikke får til det man vil. Det blir ikke lettere av at det – fra utsiden – kan se ut som at alt er i sin skjønneste orden.

Det er et par ubesvarte e-post jeg må svare ut. På privaten, altså. Det er ennå noen dager igjen før jeg skal tilbake på jobb. Jeg vurderer å søke et par jobber, mest for å skape litt spenning i hverdagen. At jeg er rastløs er en underdrivelse.

SMS til en venn jeg har egentlig bare begynt å høre mye john mayer og tenker fuck it jeg er 40 og gjør hva jeg vil

svaret: den er god

Enter your email to subscribe to updates.