avsnitt 300

Alle inntrykkene den siste uken. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Det er ikke tid, og det er tid. Alle inntrykkene som savner uttrykk. Nei, jeg som savner å uttrykke meg. Som på flyplassen går rett til bokhandelen og ser at Sverre Bjertnæs har gitt ut en bok, et erindringsskriv om en mors død. Jeg ringer ikke mamma. Jeg kjøper ikke boken. På forhånd har jeg bestemt meg for å ikke kjøpe flere bøker. Ikke akkurat nå. Jeg har lest ferdig den siste Knausgård-boken i Morgenstjerne-serien. Den er ett av inntrykkene.

Følelsen av fingrene som treffer tastaturet er annerledes enn sist. Er det fordi fingertuppene er blitt ru etter overdreven bruk av slegge i forbindelse med riving av murvegg, eller er det fordi noen har maltraktert tastaturet på den bærbare maskinen? Kanskje er det begge deler.

Et annet inntrykk er å sitte i en sirkel i klasserommet, som jeg har gjort så mange ganger før, i snart fire hele år. Vi melder oss inn, én etter én. Jeg konsentrerer meg for å høre hva de andre sier. Noen ganger skjønner jeg hva de sier. Jeg kan være enig. Jeg kan være uenig. Jeg sammenligner. Jeg sjekker om jeg har det på samme måte som de har det. Jeg lar meg stimulere av at en av studentene sier noe om organisasjoner. En annen snakker om at hun er sliten, det har vært en lang uke, hun har mange hatter. Jeg spyr. Inni meg spyr jeg. Snart er det min tur å si noe. Vi tar det ikke i tur og orden, det er opp til den enkelte å melde seg inn – spontant, liksom. Jeg sier hei, her er jeg, og fortsetter med noen ord om hvordan jeg har det og behovet for å klage, men jeg stopper meg selv. Jeg klager ikke. Jeg bare melder inn behovet for å klage. Også jeg (dette sier jeg ikke) har mange hatter. Jeg har hatt en lang uke. Mange inntrykk. Jeg kjører bil tilsvarende to arbeidsdager i uken. Noen som vil toppe den?

Når jeg sier et savn av uttrykk, mener jeg at jeg ikke får uttrykt meg. Det er aldri tid, og det er tid, men jeg bruker ikke tiden jeg har. I bilen snakker jeg til meg selv, med og uten diktafon, eller jeg hører podcast eller musikk, eller jeg tenker i stillhet. Det oppleves som bortkastet tid når det ikke resulterer i det skrevne ord. Samme hvilket ord det er, bare det er skrevet. Nedfelt. Nedskrevet. Uttrykket.

På en lederkonferanse sitter jeg og hører på ledere fortelle om sine bragder. Ledelse handler om mennesker. Gå ut av døren (din egen). Gå inn døren (en annens). Oppsøk friksjon. Oppsøk konflikter. Ikke sky unna. Ledelse handler om forbindelser, om relasjoner, om å være påkoblet. Ledelse krever empati. Ledelse krever energi. Ingen dag er lik. Du kan ikke alltid ha kontroll. I notisboken min skriver jeg ned et spørsmål til meg selv. “Har jeg allerede gitt opp?”.

Noen ringer fra et rekrutteringsbyrå. Jeg lar meg smigre. Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det. Jeg skriver “Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det”, og tenker på noe jeg har lest (husker ikke kilden) om at det ikke er nødvendig å skrive det åpenbare, som f.eks. en hovedperson som pusser tenner, da trenger du ikke skrive at han tar opp tannbørsten, smører på tannkrem, skyller den under springen, tar den til munnen, og begynner å pusse. Det er en regel, ifølge kilden jeg ikke husker. Men det finnes ingen regler, kommer jeg på, og husker jeg når jeg leser Knausgård. Han beskriver hverdagslige detaljer gjennom hele romanverket. Uansett: det gjelder en jobb. Det er et byrå. Vi har en samtale. Hun skal sende meg en e-post. Jeg lover å ringe tilbake. Noen dager senere ringer jeg tilbake. Jeg har tenkt. Jeg vil ikke ha den jobben. Det er en ærlig sak. Det er vanskelig for meg å si nei til en mulighet. Likevel gjør jeg det, og etter hvert føles det riktig.

Så dukker en annen jobb opp. Det er en jobb jeg både vil og ikke vil ha. Jeg har på følelsen av at jeg ikke kommer til å søke. Kontaktpersonen (i nok et byrå) har jeg snakket med mange ganger før. Sist vi snakket tror jeg han fornærmet meg. Eller, la meg omformulere: jeg tror jeg lot meg fornærme. Han ga meg et råd. En råd om karrierevei. En vei jeg ikke ønsker å gå. Jeg blir gående rundt og tenke på karrieren.

I klassen trekker jeg et tarot-kort. Jeg vil ha et svar som gjelder karriere. Jeg får three of cups. Det betyr at jeg må feste mer, bruke nettverket, bygge nettverket. Javel. Jeg tror ikke på sånt. Tror jeg.

På møte med en politiker sier jeg noe, og er fornøyd med det jeg sier, og hun reagerer på det og jeg lover å sende en mail. Det har jeg ikke gjort. Ikke ennå. Kommende uke har jeg to ting jeg må forberede, som jeg ikke orker å tenke på akkurat nå.

Jeg ringer ikke mamma. Jeg ringer ikke pappa.

Broren min ringer. Mamma og pappa er tilbake fra tur til Sør-Amerika. Broren min sier at mamma har blitt ranet på gaten, men at pappa ikke vil snakke om det. Jeg får meg ikke til å ringe for å spørre hvordan turen har vært. Hva skal jeg si? Skal jeg late som jeg ikke vet noe. Jeg blir unnvikende.

Terapeuten sier noe om at jeg blir pragmatisk når ting blir vanskelig. Jeg finner måter å overleve på. Jeg har overlevd så langt.

Jeg har overlevd så langt.

Planen var å høre på Lenny Kravitz hele året, men jeg har spedd på med Kendrick Lamar. Og fransk rap, som vanlig.

Jeg har overlevd så langt. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Jeg har vært i Oslo siden tirsdag.

Nå reiser jeg hjem.

For noen dager siden leste jeg i Aftenposten eller tilsvarende avis et leserinnlegg der en kunde av PostNord hadde noe på hjertet og ville dele. Han delte.

Jeg hører på Phil Collins, Something Happened on the Way to Heaven. Starter dagen på et slags hjemmekontor. Telefonen ringer 07.30 fordi noen tror jeg er i bilen, men der er jeg ikke. Jeg befinner meg i sengen. Klokken 07.45 går jeg glipp av Politisk Kvarter. Klokken 08.00 ringer jeg tannlegen. Klokken 08.04 ringer jeg PostNord.

I går på vei hjem fra jobb måtte jeg ringe hjem for å sjekke hvor lenge jeg snakket i telefonen med min egen kone. Jeg hadde nyss ringt et par kollegaer. Ingen av samtalene varte over to minutter. Jeg snakket med min kone i fire minutter og fire sekunder.

You can run and you can hide.

Jeg ringer forresten ikke PostNord klokken 08.04. Det er poenget. Jeg prøver å finne et telefonnummer, men de har ikke. Du må bruke chatten. I går kveld skulle jeg hente en pakke i en pakkeboks, men luken åpnet seg så svakt at jeg ved en feiltagelse lukket den når jeg skulle dra den opp. Resultatet ble at pakken sto som levert i appen, og det var ingen måte å åpne luken igjen. Det sto et telefonnummer (mobil) på pakkeboksen, men linjen var stengt. Jeg forsøkte chatten, men der var det bare en tanketom AI. Den forsto ingenting og gjentok seg selv. Jeg tror dette også var poenget til kunden som skrev i Aftenposten eller tilsvarende avis.

Resultatet er at skjorten jeg gledet meg til å bruke på et arrangement denne uken, mest sannsynlig må spares til en senere anledning.

You're all I need, please believe in me.

En av karakterene (angivelig en ekte person) på et av guilty pleasure-programmene mine sa i en episode: – jeg kan'ke klage, harru' mat og tak over hue' så kan du'kke klage.

Enig. Jeg klager faen ikke. Bare tømmer ut noen greier så jeg kan gå videre med mine andre greier.

Ta det rolig. Ta deg god tid. Pust inn. Pust ut. Sekunder blir minutter blir timer blir dager blir uker blir måneder blir år. Men ta det rolig. Ta deg god tid. For tid er noe du (ikke) har.

Ord som ikke lenger kan brukes om egne prosesser: reise, kamp, strev. Sikkert flere ord også.

Gjort er gjort. Det som allerede er gjort er allerede gjort. Det er det. Det er det det er. Bare ord. Ferdig skrevne ord. Du kan fargelegge dem nå.

Det er i dag ikke meningen å skrive noe som er sant og ekte. Jeg får ikke tilgang. Det er en haug med assosiasjoner på en søndag, knyttet til den franske republikk, Michel Houellebecq, Donald Trump, Venezuela, Putin, Gaza, Europa, Kristendom, Islam, frihet, håp, livet og døden.

For mye av det gode. Setningen fra Lillelord om det som gjør godt. Det gode som gjør godt.

Sånne ting dukker opp og forsvinner ut igjen. Allerede har sekundene og minuttene gått så altfor fort på en søndag. Frokost må serveres før vi plutselig har gjester til vafler klokken 13. Hva med milen som skal løpes? Hva med forberedelsene til en ny arbeidsuke, og – ikke minst – det sosiale? Hvordan forholde meg som et friskt og sunt menneske til omgivelser bestående av oppegående mennesker?

Pust. Ta det jævlig rolig!

Klokken 19.30 holder kongen sin tale. Pappa ringer, eller jeg ringer pappa, og han spør meg hva det heter det studiet. Han har lest noe om at konen til statsministeren har gått på det samme. Det er, som vanlig, noe han har sluttet å følge med på, men jeg husker, som vanlig, ikke hva det er. Han sier det i hvert fall, i telefonen: Det har jeg sluttet å følge med på. Så ler han litt.

Det snødde i natt.

At trening er godt for kropp og sjel er like banalt som det er sant. Som å si at du må huske å puste (og det sier jeg ofte, både til meg selv og til ungene). Banalitet er et tema som kan utforskes til neste år.

Neste år – som nærmer seg. Og jeg har allerede hørt på Death Cab for Cutie. The New Year. Lenge har jeg ønsket meg en radio på kjøkkenet. Så sier kona at jeg kan ta opp Alexaen fra treningsrommet. En liten Echo Dot. Den har falt i gulvet noen ganger, og det er så lenge siden jeg brukte den at den ikke lenger er koblet til Spotify. Da jeg skulle lage middag i går, ba jeg den spille John Williams, og den fant en obskur “radio”-kanal via Amazon, som spilte noe fra Indiana Jones, i tillegg til Mission Impossible på repeat. En kort, gammel variant. Det er uansett ikke John Williams. Etter å ha kjørt eldstemann til en ad hoc fotballtrening, kom jeg inn på kjøkkenet og der sto kona og hørte på Goo Goo Dolls live, fra en “radio”-kanal som åpenbart bare spilte Goo Goo Dolls live. Det fikk meg til å tenke på onkel H, og da han i 1985 bodde i Los Angeles. Han fortalte om en radiokanal som spilte Michael Jackson døgnet rundt. Når det gjelder amerikanske radiokanaler skulle jeg ønske jeg fikk tilgang på SiriusXM, så kunne jeg høre (og kanskje se) på Howard Stern. Wikipedia-artikkelen om SiriusXM er spart til senere.

I bilen i dag tenkte jeg på Michael Jackson-samlingen. Alle cd-singlene. At hver single representerer en aldri så liten historie, og at jeg kunne skrive ned historiene og dele bilder av – og informasjon om – cd-singlene. 90-tallet er jo back in business. Nok en idé. Uforløst (enn så lenge).

Jeg tenkte også på nyttårsforsetter, som at jeg vil bestemme meg for å ringe folk på bursdager og merkedager (ikke navnedager, men typ morsdag, farsdag og sånn). Andre nyttårsforsetter som kan passe handler om trening, jobb, musikk og ymse.

I 2026 vil jeg høre mer på Invincible-albumet til Michael Jackson. La oss si 40 ganger. Førti gjennomlyttinger. Og jeg vil høre alle Lenny Kravitz-albumene (minst to gjennomlyttinger per album).

I 2026 vil jeg se flere av filmene i samlingen min.

I 2026 vil jeg løpe hver dag. Igjen. Kanskje ikke nødvendigvis 10km hver dag (som sist), men minimum 5km. Jeg merker at planen er svakt formulert og dermed usikker. Det er ikke bra.

I 2026 kommer jeg ikke til å skrive en roman. Jeg kommer heller ikke til å slutte å shoppe eller spise sjokolade.

I 2026 søker jeg kanskje en ny jobb.

Det var flere tanker om nyttårsforsett, men jeg husker ikke helt. Hva med bøkene? Må jeg klare å lese minst 20 bøker i 2026 også? Jeg kommer (selvsagt) til å lese det som kommer fra Stig Aasviks hånd (om noe), og så må jeg gjøre meg ferdig med Knausgård.

Vi skal feire nyttår i kveld med venner. Vi skal spise kalkun, drikke øl og spise kake. Jeg har kjøpt litt fyrverkeri også. Det er greit å skrive ned, så jeg husker det.

Jeg tror jeg velger å komme tilbake til bedre formulerte nyttårsforsetter etter hvert.

So this is the new year And I don't feel any different The clanking of crystal Explosions off in the distance In the distance

So this is the new year And I have no resolutions Or self-assigned penance For problems with easy solutions

Death Cab for Cutie, The New Year (2003)

Det er fortsatt mørkt når jeg våkner, men det er ikke tidlig, og heller ikke veldig sent. Jeg våkner før klokken ringer. Det er mandag, men ikke arbeid. Ikke i dag. Det vil si; jeg tenker på jobben, jeg må legge en plan, en plan for året, en plan for dagen. Jeg står opp, slipper inn katten som mjauer et hallo og forventer at jeg skal åpne en boks med våtfor (det tørre står urørt en stund til). Jeg gjør som katten vil, før jeg setter på kaffe, skrur på NRK. Politisk kvarter. Nyhetsmorgen.

Ugo Fermariello er programleder. Antagelig på grunn av romjulen er han i dag programleder alene. Jeg stoler på Ugo. Stemmen er tydelig, trygg og god. Kontrollen på tekst, teknikk og tid er upåklagelig. Hva er planen hans?

Jeg leser på Wikipedia at Ugo er født i 1969, at han begynte i NRK i 1996. Han er utdannet ved London Schoool of Economics. Hva drømmer han om? Hva er hans ambisjoner? Sånne ting lurer jeg på. Hva tenker han om Wolfgang Wee? Hvordan er det å ha mange tanker og meninger, men ingen anledning til å dele de? Han må vel være mest mulig nøytral.

Jeg sjekker aksjepostene mine. Det er bare fordi jeg prøver å øke verdien av noen av de kronene vi skal bruke på oppussing. Aksjeinvesteringene er svært midlertidige. Det går ikke superbra, men heller ikke dårlig.

Å se på Nyhetsmorgen en mandag i romjulen får meg til å tenke på moren til en jeg gikk i klasse med i Bodø. Jeg er sikker på at jeg har skrevet noen linjer om det før. Hun lå på sofaen og røyket og så på alle såpeseriene på nyopprettede TV2. Naboer var en av seriene.

Når Fredrik hopper av NRK og Debatten, åpner det seg nye muligheter. Espen Aas og Åsa Vartdal skal ta over. Espen har vært imponerende i mange år allerede. Ifølge dem selv (Espen og Åsa, altså) kjenner de hverandre “svært godt” og har vært nære venner i mange år. Jeg får tanker om at de en gang også har vært kjærester, men det er bare fantasi basert på lesing mellom linjene. Uansett, Espen har fortjent en plass i Debatten. Da åpner det seg en fast plass i Dagsnytt 18, eller? Noe for Ugo? Han er jo innom der rett som det er.

Jeg er usikker på om Dagsnytt 18 er noe å trakte etter, selv om programmet stort sett er av god kvalitet. Men er det Ugo sin drøm?

Ifølge NRK er Dagsnytt 18 sine programledere Sigrid Sollund og Espen Aas. Det gjelder frem til nyttår. Blir programlederne for Dagsnytt 18, Sigrid Sollund og Ugo Fermariello? Ugo Michele Fermariello. Sigrid Elise Sollund.

Anders Borgen Werring er også en karakter. Men nå er Nyhetsmorgen ferdig. De takker for seg. Jeg takker for meg.

Det er mye uforløst. I verden. I mennesker. I meg. Sikkert også i deg. Og som seg hør og bør kan det være greit å understreke at det ikke er en menneskerett å forløse det uforløste. Likevel er det fristende å spørre om det kan ha seg slik at når selv ikke menneskerettighetene lar seg forløse for alle mennesker på vår jord, så kan det tenkes at for noen mennesker er det nesten gitt at de får forløst det uforløste, som om det var en naturgitt menneskerett?

Jeg leser setningen en gang til og er ikke fornøyd med formuleringen, men jeg får ikke til å omformulere. Det blir et symbol på det uforløste i meg. Alle tankene jeg ikke får ut slik jeg ønsker å dele de. Jeg plasserer ordene etter hverandre i setningene mine og hater hver eneste sammensetning. Jeg tenker på B og hvordan han skriver, at jeg har kjøpt det han skriver, men ikke lest det, at jeg sikkert er misunnelig og at det er en skamfull greie, og at når han snakker på radio så hører jeg egentlig ikke etter, og at det i tillegg til å handle om misunnelse, også handler om polariteter. At vi er så grunnleggende forskjellige, og dermed kanskje også grunnleggende uenige om hva livet er, kan være, skal være og så videre.

Men denne B skriver og publiseres. Jeg skriver. Jeg skriver ikke. Jeg publiseres ikke. Jeg tenker uansett mer på å skrive enn jeg faktisk skriver.

Siste nummer av BLA (Bokvennen Litterær Avis) har ligget uåpnet (innpakket i plast) på skrivebordet mitt. Frem til i dag. Jeg river av plasten og åpner avisen. Det er korte avsnitt. Jeg kommer til avsnitt 46 før jeg må ta en pause, fordi jeg selv vil skrive. Det er avsnitt 5 jeg henger meg opp i:

5) Jeg tenker på Joan Didion, som har sagt at hun skriver for å finne ut hva hun tenker. Sånn kjennes det også for meg. Skrivingen er både selvomsorg og selvanalyse. Mest tydelig har dette blitt i perioder hvor jeg har skrevet mindre. Da er det som om jeg har mistet tilgangen til det innerste rommet mitt, som om jeg lever på overflaten av meg selv, men fordi jeg vet at det er enda et rom lenger inne, får den overflatefølelsen meg til å brenne, nei, til å slukne, og så må jeg skrive for å blåse opp glørne igjen (...)

Det har vært en lang periode nå uten at jeg har skrevet. Det er mest jobben som har stjålet tiden og tankene. Tankene og tiden. I bilen går tankene innimellom til lesing og skriving, at jeg skal lese, at jeg skal skrive. Så kommer innfall som at jeg må lese biografien om Frank Sinatra (The Voice og The Chairman), som jeg begynner på, men det er 1600 sider, og det tar tid, og det går utover andre leseprosjekter (som Knausgård), og jeg både håper og håper ikke at Stig Aasvik skal utgi en bok i 2026.

Nok en setning som rommer noe uforløst. Jeg er ikke fornøyd. Jeg gjør ingen forsøk på å omformulere. Poenget var den lange perioden uten å skrive. Uten tilgang til det innerste rommet. I bilen har jeg dog en slags tilgang til rommet, men det forblir uforløst. Riktignok har jeg en diktafon som jeg snakker inn i, blant annet et dikt om å være redd, som jeg tror er bra, men bare fordi jeg ikke har spilt det av etter å ha lest det inn. Aller mest fungerer diktafonen som et verktøy for å øve på samtaler jeg skal ha eller presentasjoner jeg skal holde, men det er på vei til jobb. På vei hjem bruker jeg diktafonen til å reflektere høyt for meg selv. Det uforløste handler sånnsett mer om at jeg ikke deler det. Noe forløses jo faktisk i øyeblikket jeg snakker høyt i bilen.

Tema jeg vil skrive mer om: tid (det er utømmelig), modenhet, religion, gestalt, ledelse, film på 90-tallet, 90-tallet, Michael Jackson, Finn Alnæs, endringer i tiden og så videre.

Der stoppet det litt opp for meg.

Tvil! Jeg må skrive om tvil. Men ikke nå. Senere.

Nå skal jeg lese videre fra avsnitt 46, før jeg fortsetter med Frank Sinatra, drikker kaffe, forbereder meg på frokost, familieliv og de få timene med lys som innvilges denne dagen på tampen av året 2025. Og jeg tar med meg videre alt det uforløste, og likevel er jeg et par gram lettere fordi noe, ja, faktisk noe, er forløst ved hjelp av klønete formuleringer jeg overhodet ikke er fornøyd med. Ut av det kom likevel noe ut. Jeg vet ikke hva, men det får holde.

Det er godt nok.

Nærmest hver dag hele uken ringer de meg fra Vårt Land. Jeg svarer ikke, men jeg tror de vil at jeg skal abonnere på avisen. Det er noen uker siden jeg sa opp Morgenbladet. De har også ringt. Dag og Tid ringte også. Jeg tok telefonen. Jeg sa ja. Klassekampen ringer ikke, men jeg leser Bokmagasinet på lørdagene. Det snør ikke i desember i 2025. På vei hjem fra jobb på fredag hører jeg på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) for å finne tilbake til humøret, for å fylle på, ettersom jeg var gått tom. Det hjelper. Det hjalp. Jeg kjører og lytter til Phil og Whitney (etter hverandre, ikke samtidig) og kommer på noe som ble sagt tidligere på dagen, og setter det i sammenheng med en samtale jeg hadde på middag med en tidligere kollega kvelden før. Det handler om å løfte blikket, å vite hva man vil. En beskrivelse av en observasjon noen har gjort av meg, som jeg tar med meg, og bryter ned i bruddstykker som kan brukes til å planlegge fremover. Det handle om å være tydelig, om å vite hva man vil – og si det høyt. Jeg parkerer bilen i garasjen og sender melding til en tidligere kollega og spør om han kan ta et møte på onsdag. Han sier ja. Jeg har fått en idé jeg vil drøfte med ham. Grunnen til at jeg setter på Phil Collins i bilen er et radioprogram (Take Four Books) som i løpet av en knapp måned har hatt to norske gjester (Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø). Jo Nesbø forteller om sin nye bok (nylig oversatt til engelsk) og kobler den til blant annet American Psycho av Bret Easton-Ellis, og jeg kommer på alle kapitlene om blant annet Phil Collins (eller var det Genesis) og Whitney Houston, og jeg setter på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) og ser for meg skyskrapere i New York og kjenner plutselig blodet bruse gjennom årene, det stikker litt i hårfestet, og jeg får en ilende følelse i magen og jeg smiler og jeg synger med og jeg får disse idéene og tankene om fremtiden. Det kalles kanskje håp eller noe teit som det. Teit er et ord jeg har brukt noen ganger. Jeg sa det sist forrige uke i et møte med noen kollegaer. Du er ikke teit, svarte en av de. Jeg tror jeg må ha sagt noe om at jeg følte meg teit når jeg delte noe. Fint å ikke være teit, tenker jeg, og kommer på at det er desember og snart jul. Det er mørkt, det er ikke kaldt, det snør ikke. Jeg liker ikke snø, bortsett fra når den kan bidra til å lyse opp den mørke hverdagen. Det er ikke hverdagen, per se, som er mørk. Det er fraværet av solen. Lyset. I midten av februar våkner jeg nok til liv igjen.

Det er en stund til februar.

November. Det er november. Jeg velger meg ikke november. J og jeg kjører fra V til O, for å hilse på mamma og pappa og hunden. De er alle tre like glade for å se oss. Mamma snakker på inn og utpust. Pappa irriterer seg over at hun ikke bruker apparatet bak øret. Du snakker så høyt, sier han. Hun klapser til ham på hodet. Det kalles vel kjærlighet. Jeg får ikke plass til å si det jeg skal si. Jeg vil si noe om julen, men kommer ikke til ordet. A sender melding. G sender melding. Vi skal ut. Vi skal spise. Det er kaldt, det er mørkt, men hovedstaden er spiselig. Jeg er med. Jeg tar en øl fra kjøleskapet. Mamma ser på Heartbeat på NRK. Det er tekstet på nynorsk. Jeg kjenner på en følelse som minner om en tristhet, men ikke tomhet, bare noe trist, noe med at jeg er trøtt, at det er november. Igjen, november. Alltid, november, men ikke den 18. november som i bøkene til Solvej Balle. Nei, jeg gir opp.

På senteret kjøper vi lodd av noen unge jenter på J sin alder. Vi vinner en pose Smash. J smiler ikke. Det er tenåringen i ham som ikke smiler. Det er om å gjøre å ikke smile. Vi kjøper en ny dunjakke og en lue. Det koster skjorta, så jeg kjøper meg en skjorte og en bukse i tillegg. Det koster mer enn skjorta jeg først snakket om, og klumpen i magen blir ikke mindre. Den blir altså større.

Vi går gjennom hele byen. Fra Oslo S til Majorstuen via Karl Johan og Hegdehaugsveien og Bogstadveien. J vil ikke ha noe. Alle butikkene er rare. Vi spiser hver vår bolle og drikker kakao (eller varm sjokolade?) og Cappucino på Åpent Bakeri bak Slottet mellom den franske skolen og Slottsparken.

Så må han på do og vi tar bussen hjem til mamma og pappa. Han sitter på mobilen. Vi kjører til kjøpesenteret for å få han vekk fra skjermen. Så er vi hjemme igjen. Så ser han på skjermen igjen. Så gjør vi så.

I morgen kjører vi hjem. Hjem. Hjem. Hjem.

Det var ikke dette jeg skulle skrive. Ikke nå. Jeg har andre ting å skrive. Nå. Jeg har en jobb å gjøre. Men jeg kræsjer. Og jeg fryser. Vinteren kommer sent, men når den først kommer så biter den. Mørket har allerede bitt godt fra seg. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Skriver jeg tre ganger. Det er sant ganger tre, og mer til. Jeg skriver dette og kanskje er det dette jeg skulle skrive likevel, kanskje dette jeg må skrive, kanskje dette som må skje akkurat nå. Den helvetes datamaskinen har nettopp startet og vinduene popper opp og ødelegger flyten. Jeg flyter ikke. Teksten flyter ikke. Ingenting flyter. Alt flyter. Inn og ut flyter det. Blodet strømmer. Hjertet slår. Dagene går. Jeg har ikke mer å gi. Jeg har gitt alt, og litt til, og fortsetter å gi, men til hva og til hvem og hvem blir igjen, av meg, av deg, av oss, deg og du og jeg og du og vi to og alle oss. Det er det jeg skriver. Naturligvis. Det ser du vel. Det er dette jeg skriver.

Møtet klokken 09:00 drepte all energi. En revisor og en advokat. Det er ikke mer som skal til. Bare å skrive: revisor. Bare å skrive: advokat. Dreper denne teksten.

Jeg vil pakke meg inn i en varm bukse og en varm genser, som en mann, ikke som en kvinne, og jeg vil organisere filmsamlingen min for å finne frem alle filmer jeg har med Jack Lemmon. Så vil jeg se alle filmene med Jack Lemmon, før jeg setter meg ned og skriver onelinere, én etter én. Jeg vil være varm og ikke fryse og slappe av med film, ikke ha så mye hengende over meg. Kanskje bare kutte ut jobben, leie et kontor, tilby en eller annen form for terapi og puste veldig mye. Ja, jeg vil puste veldig mye. Og jeg vil se alle Top of The Pops-sendingene fra 90- og 00-tallet på YouTube. Gamle live-sendinger med Oasis og Jamiroquai. Det er sånt jeg har lyst å bruke tiden på. Jeg kan godt vaske klær og ta oppvasken innimellom slagene. Det får briste eller bære.