avsnitt 300

Birger skriver noe på Facebook. Jeg vurderer å kommentere neologismen hans, hvis det er det det er, og invitere ham på en kaffe, men jeg gjør det ikke, jeg gjør det virkelig ikke, jeg begynner ikke en gang på formuleringen av setningene som kunne ha ledet til en kontakt. Kontakt, resonans, møtet. Jeg tenker på Hans Morten og det han forsøkte å oppnå med å koble sammen begrepene kontakt og resonans. Jeg leser en fransk filosof som skriver om møtet (Le rencontre) og jeg tror vi kan koble kontakt, resonans og møtet sammen. Jeg er på grensen til hellig overbevist, men jeg har ikke overskudd til å gå i gang med arbeidet. Filosofen, Charles Pépin, har en podcast og han snakker om begynnelsen. De ulike begynnelsene. Den gode begynnelse, den dårlige begynnelse, den nøytrale begynnelse. Alle begynnelser er gode og dårlige på én gang. Det er fortsettelsen som gjelder, og fortsettelsen er ukjent. Det er det ukjente som er hele meningen med livet. Er det sammenlignbart – eller helt ulikt – historien som går igjen i Hatet (filmen fra 1995: La Haine) og som en av karakterene forteller innledningsvis og avslutningsvis, i voiceover: Det er historien om en mann som faller fra tjuefemte etasje. For hver etasje han faller sier han: hittil går det bra. Hittil går det bra. Men poenget er ikke fallet. Det er landingen.

På vei til jobb hører jeg en stemme som sier Obre los ojos og jeg tenker på Penelope Cruz og den filmen fra 90-tallet eller 00-tallet som senere ble Hollywoodifisert med Tom Cruise (og Penelope Cruz som gjorde den samme rollen i Hollywodifisert versjon). Jeg tenker på at jeg ikke har hatt lyst til å skrive noe som helst på mange dager. Nå gjør jeg det likevel.

Jeg gjør det fordi jeg skammer meg. På vei til flyplassen snur jeg halvveis. Jeg avbestiller billetten og kjører hjem igjen. Jeg må tenke. Jeg må kjenne litt etter. Det er noe som ikke stemmer. Det er noe trist. Jeg begynner å svette. Jeg blir plutselig redd. Det er alderen eller det er noe helt annet. Det er personligheten eller det er noe helt annet. Jeg forteller i en samtale med en kollega at jeg har forsøkt meg uten kaffe i seks måneder for å se om det tok vekk noe av rastløsheten og uroen, men det gjorde det ikke. Jeg har en sønn som forteller meg at jeg blir eldre og feitere og vi ler av det og vitser om at jobben hans i fremtiden kan være å ringe folk å minne de på at nå er de eldre, nå er de feitere.

På repeat hører jeg Noé Preszow synge Y'a un monde og jeg prøver å forstå hva den prøver å fortelle mens jeg ler og nikker til noen av strofene, om en verden med fashion week og en verden der folks synes det er patetisk (pathétique). Jeg liker rimet. Jeg liker melodien. Jeg liker stemmen. Jeg liker melankolien.

På en dokumentar viser de klipp fra 2005. Sollyset reflekteres i vinduene på en skyskraper i New York. Det går mennesker som lever her og nå den gang da i 2005. De er tyve år eldre nå. Vi lever her og nå som blir den gang da og snart er vi ikke lenger her eller nå, vi er bare den gang da. Det er skummelt, det er trist, det er livet.

Som vanlig har jeg kjøpt for mange bøker mens jeg leser meg gjennom bok for bok. Det er historien om en mann som kjøper og leser bøker. For hver bok han leser forteller han seg selv at han har blitt litt klokere. Men det viktige er kanskje ikke lesingen?

Det er...

Jeg ser du går med hunden. Du ser ut som før. Sint eller alvorlig. Jeg får vondt i magen. Nå har jeg spist laks og blir kvalm. Det er bare noen ord som settes sammen til forskjellige setninger. Onkelen min har gjort det igjen: skrevet noe på Facebook. Kongen dør og onkelen min skriver om et vi. En av bøkene i den franske bokhøsten er skrevet i første person flertall. En av forfatterne i den franske bokhøsten gir ut elleve bøker samtidig. På elleve ulike forlag. Jævel. Jeg har begynt å lese den nye boken til Stig Aasvik. Radiotaushet. På kontoret (hjemme) er jeg omringet av bøker, både i bokhyller, i pappesker og i stabler. Det er også altfor mange uåpnede bluray-filmer. I tillegg til cd-samlingen min. Jeg tenker at jeg må rydde. Jeg skulle forresten ønske at jeg hadde en permanent installasjon av podcast-setupet mitt. Jeg vil liksom bare sette i gang. Med alt. Helst på en gang. Hvorfor blir jeg kvalm etter laks? Hvorfor får jeg vondt i magen av det alvorlige skjeggete steinansiktet til den jævelen som egentlig ikke kan noe for det. Jeg hater dette stedet. Nok en gang. Jeg er kvalm og jeg har spist laks og jeg leste og ville skrive, men nå skriver jeg og vil lese. Jeg finner ikke fred. Jeg har lyst på øl. Stadig vekk.

Jeg tar to øl og skriver “Think like a spy” på baksiden av en brun konvolutt. I dag delte noen en setning med meg. En setning jeg ikke kan dele her eller noe annet sted. Jeg lovte. Setningen ble delt i sammenheng med en samtale om nettopp setninger. Den første setningen. I bilen på vei til jobb leser jeg inn setninger i diktafonen min, setninger jeg kanskje kan få bruk for senere. Think like a spy.

Det er jeg ikke. Spion, altså.

T kommer. Det er andre gang. Første gang for å melde et ønske om innløse avtalen vår. Andre gang for å understreke at nå er det på tide å innløse avtalen vår. Jeg ble tatt på sengen. Etter samtalen må jeg tenke godt og lenge på hvilken avtale vi egentlig gjorde. Avtalen er ikke skriftlig. Avtalen er ingen avtale. Avtalen var setninger. Ord.

Think like a spy.

Jeg kan trenere. Jeg kan akseptere. Jeg kan bruke makt.

Think like a spy.

Jeg skriver med vilje ikke setningen her. Det kan hende jeg er med i et spill. Et spill jeg ikke vil spille. Jeg nekter, men har ikke valg. Jeg tar to øl og skriver “Think like a spy” på baksiden av en brun konvolutt. Hvorfor er den brun?

Det er vanskelig å være helt sikker på hvem jeg skal stole på.

To bøker fra Saxo kommer via PostNord på døren. Solar og Jordisk av Theis Ørntoft. Jeg sjekker appen. Jeg venter flere bøker fra Fnac (Frankrike) via DHL. Og noen BluRay fra Platekompaniet. Jeg sender invitasjon til Ole per sms vedrørende fredag. Jeg har lest at det er sunt for hjernen med besøk, men ikke så sunt med alkohol. Kanskje vil Ole drikke en øl med meg på balkongen på fredag? Eller to eller tre. Jeg la inn bud på et box-set med cd-singler av Jamiroquai, men tapte (heldigvis). Jeg vil se de live. Jeg vil se de i Japan. Jeg vil se de i England. En reklame fra Platekompaniet informerer meg om et nytt og lovende britpop-band. Jeg setter på albumet og hører gjennom det et par ganger. Det er to eller tre låter jeg liker. Det høres ut som noe annet. Ikke særlig originalt. Jeg prøver å ringe pappa, men han svarer ikke. Jeg vurderer å sende en sms til broren min, men jeg orker ikke snakke nå. Jeg vurderer å lese, men har satt på en tv-serie mens jeg venter på mine sønner. Hun jeg bor med som jeg omtaler som min kone fordi hun er min kone er på lønningspils. Det betyr at de spiser middag og går hjem. Hun kommer nok snart. Jeg drikker vann med bobler i. Alkoholfrie bobler. Det er bare onsdag. Jeg har mer på lager, men jeg venter litt til. I morgen henter jeg et par flasker hvitvin på Vinmonopolet. Jeg lurer på om jeg kan søke meg en jobb i Nord-Norge eller om det er å dra (den) for langt på alle måter. Det er solformørkelse igjen. Jada, jepp jepp, jada.

Jeg vet ikke hvor jeg skal sitte, jeg vet ikke hvordan jeg skal sitte. Jeg tør ikke høre på opptakene fra diktafonen. Hun sier jeg er en egoist. Nei, hun sier: da er du egoist. Som et svar på noe jeg sa. Hva var det jeg sa? På vei til do kommer jeg i snakk med en kollega i gangen. I ferien var han på ferie med sin far. Hvor, spør jeg. På fjellet, svarer han. Jeg må veldig på do. Hun sier jeg er en egoist fordi jeg ikke spurte om hvilket fjell. Jeg spurte ikke om hvilket fjell fordi jeg ikke bryr meg om fjell. Nettopp, sier hun. I bilen på vei hjem fra jobb tenker jeg på Oslo, at jeg er en urbanist og at jeg hører hjemme i Oslo, ingen andre norske byer, bare Oslo. At jeg kan rendyrke det hvis jeg vil. Noen gjør det. Jeg gjør det ikke. Jeg kan gjøre det. Hvis jeg vil. Jeg er fri. Frihet. Jeg hører en Shaolin munk fortelle om frihet. At det er noe annet enn hva jeg tror det er. Inspirerende, tenker jeg mens jeg lytter, før jeg kommer hjem og ikke lenger tenker at det er inspirerende. Solen skinner. Solen skinner ikke. Regnet faller. Høsten kommer. Med høsten kommer bøkene. De bestilles, og jeg tenker at jeg må skrive om avhengigheten min. Av bøker, ja, kanskje, men kanskje mer: bestillingsavhengighet. Hun sier hun vil kjøpe en lampe. Jeg ser den koster tolv tusen kroner. Jeg har nettopp bestilt et maleri til tolv tusen kroner fordi jeg har lovet det. Ikke fordi jeg skal henge det opp. Ikke fordi det er en investering, men fordi jeg ved et innfall lovet å kjøpe maleriet hvis det kom til salgs. Det er til salgs, men ikke på salg. Jeg blir hjemme i dag fordi jeg ikke orker mer. Jeg blir sur av å være hjemme. Jeg skriver bare sur. Sur. Sur. Jeg skriver bare surr. Surr surr. Jeg blir ikke gal, men jeg går lei. Denne virkeligheten omslutter meg, og jeg er ikke her frivillig, men heller ikke på tvang. Ifølg Shaolin-munken er det åtte milliarder forventninger i verden. Det ville være rart om verden skulle ta høyde for alle disse forventningene, sier han. Vi må stålsette oss. Det er en viss mulighet for at verden ikke er klar for deg, men at det er du som må gjøre deg klar for verden. Lykke til!

Hvorfor er det sånn at noen menn med et visst utseende gjør meg forlegen? Det gjelder forresten også enkelte kvinner. Jeg går en omvei rundt heisen fordi en slik mann står med en kollega og inspiserer heisen. Han er sannsynligvis i femti-årene med grått hår, barbert, noen rynker, solbrun, rundt 185 høy. Han spør meg på engelsk med fransk aksent hva jeg leter etter når jeg går forbi og åpenbart er på villspor. Jeg skal ta heisen, svarer jeg. Han sier at den er her (peker der hvor han står) og jeg sier takk og tar heisen. Det er et kort øyeblikk, men følelsen er der. Denne forlegenheten som minner om en slags frykt for autoriteter. Er det lærerne fra skolen jeg tenker på? Rektor? Jeg vet ikke, og det er sikkert ikke ett én-til-én forhold her, men opplevelsen er gjentagende. Det minner meg om den gangen jeg deltok i en politisk aktivitet i en virksomhet som hadde tilknytning til min jobb. En kollega går forbi og sier hei. Jeg sier hei tilbake. Hovedpolitikeren vår spør om det er sjefen min, og jeg svarer: jeg er sjefen hans.

V spør meg om hva det pinligste jeg har opplevd i mitt liv er. Jeg svarer at det er flere ting, men kommer på en situasjon fra barneskolen der jeg brukte feil ord om et vannglass. Læreren korrigerte meg. Han forteller om flere situasjoner på skolen der han vipper på stolen og faller bakover. Ofte er sekken hengende på stolen. Det gir to effekter. Den ene effekten er at stolen tipper enklere, gitt sekkens vekt. Den andre effekten er at den fungerer som airbag når han lander. En gang landet han riktignok med bakhodet på pulten bak og fikk vondere enn han kunne gi uttrykk for. Det synes V er pinlig.

Jeg ser etter pausene. Snart kommer det flere.

Et energitap trenger ikke å være sløsing. Hvem er dommeren over mitt energiforbruk? Det er først og fremst bare meg, men vurderingen påvirkes av det jeg leser, det jeg hører, det jeg ser, det jeg forstår, og det jeg ikke forstår. Energitap kan ikke bare forstås som den elektriske energien. Det må også forstås som den biologiske. Alle tankene som går til spille. Hva betyr det at de går til spille? At de ikke blir brukt? Har tankene en egenverdi uten at de brukes til noe? Jeg bare stiller spørsmålene mens jeg søker etter både ord og følelser, vel vitende om at det overhodet ikke var her jeg hadde tenkt å begynne, men jeg lar teksten styre, bare litt, akkurat her og nå. Solen skinner. Sommeren er på hell. Vi er i Europa, og ingen av oss vet hvem Europa er, men vi både vil og vil ikke hjem. Og hva er egentlig hjem?

Vi ser mange eldre på vår vei. Jeg blir også eldre. Jeg vil ikke bli gammel. Jeg vil bli ung. Nei, jeg vil eldes med stil og klasse. Jeg vil modnes. Jeg vil tåle det meste, vil tåle alt, vil bli klok og grei. Vil synge og danse og trene og holde meg i bevegelse og ikke frykte noe. Men følelsen i meg er en annen. En lengsel, et savn, et ønske om å reise tilbake. Tilbake til følelsene, tilbake til ungdommen, til håp, til uante muligheter, alle muligheter.

Hvilke muligheter står igjen? Alle alternativene har forduftet.

Nei. Stopp.

Det er ikke mulig å konsentrere seg på en ladestasjon i Nederland med Kung Fu Panda på Netflix, min sønn ved min side, hodetelefoner med Michael Bublé på full guffe, og alle tankene jeg hadde i hodet mens bilen var i høy fart bortover motorveien er bortevekk.

Bare noe om livet. Om følelsene. Noe om filmer som gjorde inntrykk. Donnie Darko. Good Will Hunting. Noe om barndom. Noe å overlevere. Noe om at det bare er jeg som er meg og bare jeg som kan fortelle det som er mitt. Sånn som det er for alle. En god grunn til å ikke la oss besudle med kunstig intelligens og umiddelbare svar. Vi vet det vi vet. Hvis vi vet det alle vet hele tiden, mister vi identitet. Påstand. Nok en påstand. De er det mange av i verden. Noe om å bare skrive for å skrive, for å komme seg vekk. Noe om et flashback. Å skrive i bilen mens den lader er så 2012. Nå lader alt raskere. Alt går raskere. Noe om at alt går raskere. Bekreftet påstand. Den resonnerer. Flere sier det samme. Nok en gang sier vi det samme. Vi flyter sammen i konfluens. Theis skriver om forgrunn og bakgrunn. Flere ganger skriver han om det. Jeg får lyst å sende ham et brev, men hvordan gjør man det når danskene har avskaffet postvesenet? Får de ikke brev lenger?

Se på betongblokkene Blokhus Feriecenter er laget av. Se på de mens du hører på soundtracket til Donnie Darko og lader bilen. Se det på morgenen før solen virkelig har tatt tak. Det litt svake lyset treffer gråfargen i betonget. Er dette dommedag? Er det Terminator 2? En liten digresjon der, altså.

Hva er det jeg vet og hva er det jeg ikke vet? Hva er det jeg husker og hva er det jeg finner på? Hva er det med kaffe? Hva er det med øl? Hva er det med menneskene som beveger seg frem og tilbake, hit og dit, som jobber med sitt, hver for seg, tidvis sammenkoblet, men oftest alene. Er det ikke sånn?

Hørselen svikter, men jeg gjør ikke noe med det. Synet svikter, jeg bruker briller. Jeg må kunne lese. Jeg bør sikkert også høre. Et par pausesetninger der, altså.

Noe om hvordan de antar at du er. Noe om hvordan du kan avkrefte eller bekrefte eller ingen av delene. Noe om referansen til American Beauty: never underestimate the power of denial. Som jeg fortsatt ikke forstår, men som vitterligen passer der jeg tenker at det passer.

Noe om livet. Noe om livet. Noe om livet. Dette livet. Dette lille livet. Det lille livet. Noe om det. Kanskje også noe om at nok er nok.

Noe om savn. Noe om pappa og mamma. Noe om brødrene mine. Noe om gjentagelsene. Noe om mine sønner. Noe om min kone. Noe om meg. Noe om et oss. Et vi. Noe om oss mot dem.

Noe om sanden som blåser langs veien, hvor kommer den fra? Sand i Spania fra Afrika. Sand i Danmark fra... ? Pause. Setninger. Pause.

Noe om tankekjøret. De forskjellige tankene. De gode. De vonde. De plagsomme. De mindre plagsomme. Noe om alt mulig egentlig. Noe om menneskene jeg ser og projeksjonene jeg kaster på de. Ja, noe om det. Og noe om at jeg gruer meg til å forholde meg til mine egne foreldre, hvem jeg blir sammen med de, og at det ikke må være sånn, men det blir sånn, og noe om at jeg ikke er så opptatt av hvem sin feil det er, men noen sitt ansvar må det være. Det er alltid noens ansvar.

Noe om at jeg leser og leser, men kommer ingen vei. Noe om at jeg skriver og skriver, men følger ingen plan. Noe om at dette er å skrike i skogen. Det er ingen andre her, bare meg, meg, jeg. Jeg og meg. Ikke Jeg og Du som Martin Buber skriver om. Bare meg, meg, meg – og et jeg.

Noe om det, tenker jeg.

Noe om at jeg forteller min yngste sønn om Gudfaren og at jeg samtidig begynner å tenke på You've Got Mail og alle Gudfaren-referansene der. Noe om at han ikke vet hva mafia er, og jeg forteller ham det. Vil jeg at han skal like mafiafilmer? Vet ikke. Hva skjer med Al Pacino, Robert DeNiro, Dustin Hoffman når min generasjon (og de før meg) dør? Al, Robert og Dustin er selvsagt allerede døde, men hva skjer med minnene? Hva skjer med filmene? Er vår generasjons geniale filmer like geniale når vår generasjon opphører å eksistere? Noe om den nye tids genialitet. Alt går over. Noe om det.

Noe om at det får holde nå.

Det slår meg. Når teksten verken er dagbok eller roman vinner jeg og taper jeg – noe. I en dagbok kunne jeg i dag ha skrevet:

To dager med stillhet. V og jeg er alene. Vi snakker sammen og koser oss. I går gikk vi i denne danske byen i solen og holdt hender og snakket og lo og hygget oss. Kvalitetstid. Vi spiste boller, dvs. rundstykker, med smør og ost. Vi spiste oppvarmet kanelsnurre. Jeg fikk meg en deilig Cappucino, og han en frisk eplemost. Vi handlet på platebutikken (både CD og vinyl). Jeg fant blant annet vinyl-utgaver av to Kent-album (engelsk versjon) og en forseglet CD-utgave av HIStory. Vi så på lego i lekebutikken, men lette egentlig etter noen figurer kalt Amiibo (Nintendo). Vi bestemte oss for å gå på kino i morgen (i dag), og senere på kvelden så vi en film sammen på TV. Vi snakket sammen, men likevel skriver jeg stillhet. To dager med stillhet. Fordi jeg våkner med mine egne tanker og legger meg med mine egne tanker, uten andre voksne. C må sove på en skole på grunn av fotbalturneringen som er den egentlige grunnen til at vi er her. Vi skal se J spille i dag. Foreldrene mine skulle ha kommet samme dag som oss, skjønt, hvem vet, det ble vel (som vanlig) aldri ordentlig avtalt. De kommer og går som de vil. En stund var det snakk om at de skulle komme torsdag. Søndag ble med andre ord til torsdag. På grunn av M/J. Nå kommer de sannsynligvis onsdag. På søndag reiser V og jeg videre. Jeg sitter her nå, en tidlig sommermorgen, og drikker en kaffe med hint av plomme.

I en roman vil teksten gjerne si noe annet, noe mer, eller mindre, den vil få frem en følelse eller et budskap, jeg vet ikke. Jeg får lyst å skrive ut handlingen, men det trenger jo ikke å være beskrivelser av nyasfalterte motorveier og 130 km/t og musikken på anlegget. Det kan være:

Nå satt han i bilen igjen, med tanker han ikke delte, med følelser han ikke orket å forholde seg til, men som han trodde han forsto og visste noe om. Hun måtte sove på skolen med andre foreldre fordi hun hadde takket ja. Hun hadde takket ja mot hans ønske. Han slapp henne av ved skolen, hun tok ut sakene sine og vinket farvel. Han kjørte videre med sønnen sovende i baksetet. Nå satt han i bilen, med tanker og følelser det ikke var noen å dele med. Han angret på alt han ikke hadde sagt, men kanskje også på noe av det han hadde sagt. Når han først begynte å angre, angret han også på livet han hadde levd, på foreldrene han fikk, på den siste telefonsamtalen han hadde med moren som hadde spurt ham om hvordan han hadde det. Han hadde ikke svart, bare jattet med. Hva var det med alle disse følelsene egentlig? Hva skulle han med de når han ikke brukte de til noe? Han økte farten og la merke til hvordan landskapet endret seg i høy fart, hvordan den stiplete midstripen ble til én kontinuerlig strek, og skyggene i natten ble til tykke puter. Puter han kunne sove på. Sove. Han måtte konsentrere seg for ikke å sovne.

Neste morgen satt han på kjøkkenet i annekset de hadde leid. Han drakk en plommekaffe og var alene i rommet. Sønnen sov fortsatt. Solen var stått opp. Han forsøkte å ikke tenke på angeren, å ikke tenke på foreldrene, på kona, på livet sitt. Jobben, økonomien, nedtellingen. Han talte ned. Hvorfor ikke telle opp? Oppover og ikke nedover. Så kom han på noe. Og smilte.

To spørsmål:

1. Hvorfor er det enklere å skrive i bilen i fart (gjerne 130km/t på en motorvei i Danmark) enn å sette seg ned og skrive?

2. Hvorfor er det enklere å skrive her enn i et blankt Word-dokument (der jeg gjerne kaller dokumentet for Utkast.docx eller Roman.docx)?

Har jeg ødelagt for meg selv? Det er et tredje spørsmål, men ikke ett av to hovedspørsmål. Det følger bare logisk av de to andre spørsmålene, som et forsøk på å besvare mine egne spørsmål.

Jeg åpner et dokument og begynner å skrive. Jeg tar utgangspunkt i følelsen jeg ville beskrive, følelsen jeg kom på da jeg satt i bilen og kjørte i 130 km/t på den danske motorveien. Men det stopper opp. Er det fordi jeg allerede har bestemt meg for hva jeg vil fortelle? Ikke i detalj, men målet er der på en måte forutbestemt. Det kan være derfor. Jeg må kanskje tenke nytt. Jeg må kanskje tenke annerledes.

Et sted innerst inne tenker jeg/føler jeg at jeg må ta det sånn cirka herfra. Fra et øyeblikksbilde her og nå. Og så kjøre på! Gjerne i 130km/t.

Takk for hjelpen!