avsnitt 300

Hvis dette er en dagbok har jeg et problem. Hvis dette ikke er tekster har jeg et problem. Hvis jeg ikke snart innrømmer noe som helst overfor meg selv har jeg et problem. Hvis jeg tror jeg slipper unna med livet har jeg et problem. Hvis alt eller ingenting er sant har jeg fortsatt et problem. Mamma ringer og forteller om et jødisk ordtak – eller var det et stoisk ordtak – om at hvis du har få problemer blir de få problemene du har store. Det lønner seg å ha flere problemer.

Det er disiplinen som er det største problemet. Birger skriver i sin siste roman noen avsnitt om de årene han sto opp tidlig, før kontorjobben, for å skrive, fordi han ønsket seg et annet liv, fordi han hadde en forpliktelse. Jeg leser det og tenker at jeg mangler disiplin. Jeg har et problem.

Ute på terrassen en lørdag morgen med kaffe, avis, roman, etter hvert en PC, og jeg ser de jogge der nede langs vannet. Jeg har ikke jogget på et par dager og jeg har ikke lyst, men jeg tror jeg må. Jeg må passe på vekten, på kondisjonen, på hjertet, på livet, det lille livet, det eneste ene livet. Jeg har et problem.

Å rydde kjøkkenet, ta oppvasken, løpe ned i vaskekjelleren med skittentøyskurven, sortere, sette på en vask, en tørketrommel, henge opp og ta ned og brette sammen. Jeg vet ikke om jeg liker det, men jeg gjør det, og det er er en viss automatikk i det, men også en rytme, men også en tvang, men også en unngåelse. Hva er det jeg unngår? Det livet jeg ønsker meg? Den alternative kostnaden er ikke definert, men tiden er bare én gang. Én gang nå. Én gang i går. Én gang i morgen. Det du ikke gjør nå, gjør du ikke nå. Det du gjør nå erstatter noe annet. Jeg har et eller flere problemer.

Som han synger den godeste Jay Z: I got 99 problems, but the bitch ain't one.

Vi sitter på et av bordene utenfor kaféen. Det er juli, men ikke mer enn seksten grader. Det er overskyet. Vi snakker om været fordi det passer seg sånn. Han kom noen minutter etter meg og jeg har allerede bestilt en cappucino. Jeg sier jeg har bestilt en cappucino. Han sier han har bestilt det samme. Vi får etter hvert hver vår cappucino. Det er deilig å sitte ute etter en kort gåtur fra kontoret til kaféen. Vi har en grei samtale og så tar vi farvel. På vei tilbake til kontoret kjøper jeg tre bøker på Norli. Noen timer senere ligger det fire pakker utenfor døren min. Fire bøker. Det er syv nye bøker på én dag. Skjønt, nye og nye. Bøkene jeg kjøper på Norli er to klassikere og én av årets utgivelser. To av pakkene på døren er fra et antikvariat.

På hjemmekontor dagen før har jeg sortert i CD- og DVD-samlingen. Når jeg sier DVD innebærer det også BluRay. Jeg er en samler. Jeg er dessuten en leser. Og jeg liker TV.

Om kvelden drømmer jeg om en større TV. På dagen drømmer jeg om mer tid til å lese. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til å skrive.

La meg fabulere. La meg gjøre det. La meg i fred. Eller: ikke la meg i fred. Les gjerne. Les: les. Les: gjerne. La meg likevel fabulere. For eksempel kan jeg fabulere mens jeg henger opp klær, ja, jeg tar ned de tørre klærne, bretter de forsiktig sammen og legger de i hauger i kleskurven. Så henger jeg opp de nyvaskede, våte klærne, og mens dette skjer tenker jeg på Thranes metode. Novellen. Endelig! Endelig har jeg lest den. Og jeg vil lese mer. Om den. Om den vil jeg lese. Men jeg har begynt å fabulere. Jeg tenker på New York, anno 2004, jeg tror det var 2004. En avlang kinosal på Manhattan, ikke langt fra Ground Zero, en film av Gus van Sant (Gerry), som var del av dødstrilogien, men jeg visste ikke det da. Og Times Square. Internettkafeen og Virgin Megastore. Der jeg kjøpte et Goo Goo Dolls album. Og hotellet på Manhatten med en liten inder med stresskoffert. Coca Cola-bokser med sugerør pakket inn i papir. Tv-serier på TV med reklame hvert kvarter. Gåturer på Manhattan. Himmelen. Alle bildene jeg ikke tok. Jeg henger opp klærne og fabulerer om at jeg skal skrive dette ned, og jeg tenker på alle filmene (DVD, Bluray) som jeg skulle liksom rydde opp i, men i stedet fikk en idé om at jeg kan skrive en tekst om hver film. Om når jeg først oppdaget de, når jeg så de, med hvem (eller alene?), og hva som skjedde med meg. På vei til søppeldyngen med min kone sier hun at hun ikke har møtt noen andre enn meg som har så mange idéer og aldri gjør noe ut av de.

Det går mye i det samme. Tilbake i huset etter ferie kommer jeg raskt inn i rutinen. Klesvask. Gressklipping. Rydding og sortering. Jeg vet ikke om jeg er så god på rydding og sortering, men jeg tenker mye på det og bruker en del tid på det. Jeg har for mange ting. Bokhyllen fortsetter å fylle seg opp, selv etter forsøk på å selge noen bøker på Bookis. Med meg på ferie hadde jeg fire bøker. Med meg hjem har jeg seks bøker. For ikke å nevne alle bestillingene og forhåndsbestillingene. Så mange bøker å lese. Jeg har ikke tenkt å nevne et ord om penger.

Pappa lærte meg å lese selvhjelpsbøker. Nå tror jeg sjangeren er utvidet og grensene visket ut. Er Mithu Storonis “hyperefficient” selvhjelp? Det er i hvert fall sakprosa.

Jeg har lest ut Red Dragon. Thomas Harris' første bok med Hannibal Lecter. Den står seg godt, til tross for at den er minst like gammel som meg. Riktignok har den noen utdaterte verdier – og den mangler en del teknologi. Men menneskene og relasjonene, både de gode og de dårlige, og frykten er det samme.

Sommeren bringer lys og varme. Og andre lukter med vinden. Så deilig!

Noen har skrevet et dikt i dagens Klassekampen (Poetisk praksis) som starter med tid, før det skeier ut i lufting av hund. Jeg kan skrive noe om tid. Jeg kan skrive dikt. Jeg vil. Tror jeg. Men først dette. Alltid først: dette.

Pizzaen jeg skal lage utsettes minutt for minutt. Ungene spiller på skjermene sine. Vi har sett Toy Story 5 – og selv om det er en rørende film, bidro den ikke til bedring.

Øl er fortsatt godt. Pengene flyr ut av vinduet. Det jeg tenkte jeg skulle skrive da jeg fant frem PC'en er for lengst bortevekk. Og som alltid orker jeg ikke mer. Som alltid var det mer. Som alltid var det noe annet. Som alltid: stopp.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene og ordene som vil ut. Omringet av folk. Fristende å sende noen dømmende betraktninger til utenforstående, men det skjer ikke. Ikke ennå. Korttidshukommelse? Er det ett år eller mer? Altså, sommerferien kommer hvert eneste år med de samme utfordringene. Samtidig opplever jeg et snev av mestring. Jeg puster og jeg holder tilbake. Jeg smiler og jeg roer meg ned. Får det til på utsiden. Det skorter derimot på innsiden.

Stig Aasvik har en ny utgivelse på trappene i august. Jeg sender ham en e-post som jeg også gjorde en gang tidligere (to tre år siden?). Jeg får sporenstreks svar. Han setter pris på det. Gøy! Jeg går videre inn i sommeren.

For tidlig ferie innebærer både rastløshet og usikkerhet rundt forventninger på jobb. Jeg balanserer, men balanserer jeg godt nok? Får jeg noensinne vite det?

Filmer jeg gleder meg til: Toy Story 5, Heat 2, The Odyssey, nye Spider-Man.

Bøker jeg gleder meg til å lese: Radiotaushet (Stig Aasvik).

Og så er jeg nysgjerrig på Finn Iunker sin roman: Romanse. I anmeldelsen i Klassekampen (Bokmagasinet) trekker de frem et utdrag:

Jeg vil ikke si at Lina hadde lyst, pistrete hår. Jeg vil bare si at det falt meg naturlig å slå opp hva 'pistrete' betyr.

Som bare minner meg om Chuck Palahniuk i Choke:

Hero” isn't the right word, but it's the first word that comes to mind.

Med besøk i sommerhuset sammen med en ny familie setter i gang bevegelser. Projeksjoner eller fantasier. Asynkronitet og utfordrende kommunikasjon. Men det er kjekt for ungene. Og jeg drømmer meg vekk.

Det er, som alltid, mye mer jeg vil si, men det skjer ikke. Ikke nå.

The Jaws Log; usikker på hvor jeg hører om den, men jeg leser vel om den et sted, kjøper den, trakter kaffe, begynner å lese, får idéer, vet ikke om det er boken, livet eller kaffen. Jeg får assosiasjoner og må skrive noe ned i en Chatbot for å sjekke om det finnes løsninger for situasjonen på jobb. Fortsatt samtalen med “sjefen” surrende i hodet. I går tok jeg bilder med mitt nye kamera, men alle bildene er forsvunnet, det var bare øyeblikksbilder, siden jeg innbilte meg at kamera hadde et internt minne. Den gang ei. Kun et bufferminne som viser siste bilde tatt. For hvert bilde du tar, forsvinner det forrige. Resultat: ingen bilder etter 130 flotte forsøk i fint vær i familieselskap. Viktig lærdom. Sikkert. Jeg leser videre og kommer på at jeg må vaske klær, at jeg snart må pakke, at kommende uke blir travel, lange dager, med jobb og avtaler på ettermiddag, før jeg plutselig skal reise, først til hovedstaden, så hjem igjen, for så å reise til “Syden”, og jeg tenker på alle kredittkortene og jeg har samtalen surrende i hodet. Katastrofetankene noe dempet, men fortsatt delvis til stede. Jeg sjekker resultat på en eksamen, men den har ikke kommet, og jeg har bange anelser, og er ambivalent hva gjelder viktigheten av det hele. Hele den utdanningen på fire år er som treet i skogen som faller uten vitner til stede. Timene går. Nytt selskap venter. Jeg tenker på Stig Aasvik for ørtende gang. Kommer det noe snart? Faen for noe tøys dette er.

Hva er det de sier? Du fortjener ingenting. Livet er ikke rettferdig. Eller: Du kan ikke forvente deg noe. Eller: Du kan ikke ta noe for gitt. Eller hva vet jeg egentlig.

Hvorfor kan jeg ikke si at jeg fortjener noe? At jeg fortjener alt? Man sier gjerne det til hverandre: Du fortjener alt! Javel, men vedkommende kan ikke si det til seg selv?

Det smaker av bitterhet, selv om jeg har pusset tenner. Du skal ikke være bitter. Det er mye man ikke skal være. Omformulering: Det er mye jeg ikke skal være.

Jeg bør. Du bør. Jeg skal. Du skal. Jeg må. Du må. Vi vet ingenting nå. Vi vet ingenting i dag. Jada. Norsk.

Som vanlig ikke et bestemt sted å begynne, annet enn kanskje å skrive ordene: NEGATIVE TANKER. Det kunne jo ha vært en tittel det, for all del.

Han våkner med noe som minner om feber, men som er et godt stykke unna. Likevel føler han seg ikke i slaget. Kvelden før kjente han på en hodepine. Han trener ikke mer enn én gang i uken. Han rekker ikke å lese bøkene han har kjøpt (og han har kjøpt mange, og fortsetter). Han rekker ikke å skrive (og hva skal han skrive, han er ikke en helvetes forfatter heller!).

Tilbakemeldingen fra “sjefen” er vanskelig å tolke, men det ligger noe kritikk relativt godt pakket inn. Noe som ikke stemmer. Han har lært at han ikke må gå i forsvar, det liker verken “sjefen” eller de andre “sjefene” (jada, kryptisk med disse anførselstegnene, men hvem skal du klage til?) og han gjør sitt beste for å bare ta inn og jatte med. Mhm. Nikker. Enig. Akkurat. Notert!

I garasjen setter han seg i bilen og sjekker opp et par stikkord på en AI-chatbot. Strategisk ledelse. Hva og hvordan? Han får et langt svar og forteller seg selv at han er motivert. Samtidig kommer katastrofetankene. Han tenker: seks måneder. Seks måneders oppsigelsestid. Han kan bare holde ut. Holder han ut to måneder til, er det åtte måneder igjen. Og slik regner han seg fremover.

Økonomi, arbeid, søvn og trening. Ting som påvirker livskvalitet, psykisk helse ogsåvidere. Noe å bry seg om. Så lenge han har økonomien og arbeidet har han det bra. Søvn er det lite av. Trening er det mindre av. Femti-femti, da? Hva om økonomi og arbeid forsvinner? Da går vi fra femti til null. Helvete!

Det er bare nonsense, er det ikke?

Katastrofetanker, negative tanker, drittanker. Faens jævla oljetanker!

Ord, ord, ord.

Han leser avisen, han hører folk snakke, han tror ikke på noen ting lenger. Verdier, meninger. På Dagsnytt 18 snakker de om Mette Marit. Alle er enige om at hun trenger omsorg, vi må ikke glemme empatien, og lignende. Herregud. Og de snakker om at alle de redaktørstyrte mediene kommer til å respektere taushetsplikten. Så mye som forsøkes å bli sagt mellom linjene, men som lander helt eksplisitt. Fy faen!

Bare litt banning. Bare litt til. Og så full stopp.

Jeg prøver å puste. Det er mange ting her. Ting i hodet. Ting i huset. Behovet for å rydde melder seg. Det er enklere å rydde ting i huset enn ting i hodet.

Det er flere timer siden jeg våknet med en klump i magen. Klumpen artet seg som et ubehag i nedre del av magen og jeg begynte å tenke på hva dagen i dag handler om. Blant annet en hvit løgn for å unngå en reise. Kanskje først og fremst for å skape tid til en ting jeg må rydde ut av hodet. Samtidig vel vitende om at jeg ikke kom til å vie all tid til rydding av hodet.

Den ene tingen som må ryddes ut av hodet er en skriftlig eksamen. Senere kommer en fagdag som skal planlegges. Og en muntlig eksamen som skal avlegges. For ikke å snakke om alt jeg egentlig har lyst til, som å lese, å skrive, å se filmer. Sånne ting.

Være sammen med familien i tjue minutter om dagen. Bare noe jeg leste eller så på en reel. Burde aldri ha sett på reels.

I huset rydder jeg klær og tar oppvasken. Opp og ned etasjene. Inn og ut av maskiner, ned i baljer, inn i hyller etter sortering.

Ser ferdig en serie på Netflix. Begynner på den dokumentar. Klumpen melder seg. Jeg setter meg tilbake ved skrivebordet og ser på oppgaven min. En oppgave jeg skulle ha begynt på for lenge siden, men det er så mange distraksjoner, så mange andre ting som melder seg. Jobb, familie, fritid. Jeg vet ikke. Ting, bare ting.

Bokhyllene er fulle av bøker, og jeg har tenkt å skrive om de. Sende det til Vinduet. Har ingen plan. Jeg er en arbeidsmaur. Men ikke egentlig.

Hva er definisjonen på dagen i dag? Er det skulk eller noe annet? Jeg sier til jobben at jeg skal et sted som i grunn ikke har noe med jobb å gjøre. Så drar jeg ikke dit, men blir hjemme for å fullføre eksamen. Jeg gikk glipp av et møte på jobben for å gjøre det jeg ikke gjør. Sånn kan det kanskje formuleres.

Så har dagen gått. Ungene kommer hjem. Jeg forsøker å puste. Jeg tenker at jeg skal puste, sortere tankene, ringe kona, avtale innkjøp til middag, og resten av kvelden må gå til forberedelser til i morgen.

Jeg skulle ha skrevet noe om vennskap også, men det har jeg faen ikke tid til!

Noe jeg leser som setter tankene i gang og som ber meg om å sette meg ned og skrive noe, hva som helst, bare noen ord, for å komme i gang, være i en form for bevegelse. Tankebevegelse. Tanker i bevegelse.

Torsdag kveld tenker jeg at jeg har fredag (1 mai), lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut i baren på et hotell, med kollegaer. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Fredag kveld tenker jeg at jeg har lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden (og natten ut) i hagen til en (gammel?) venn, med en gruppe menn. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Lørdag kveld begynner det å ulme. Jeg har bare søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut med familien. Vi spiser taco, godteri og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.

Søndag kveld er foran meg. Den eneste kvelden som gjenstår.

På dagtid fredag skinner solen. Vi griller og vi ler.

På dagtid lørdag er det grått. Vi rydder og vi ler.

På dagtid søndag er det sol igjen. Vi vet ikke ennå hva vi gjør.

Ingen grunn til tilgivelse. Nå bare flyter det her. Nå bare flyter det.

I går kveld ville jeg skrive om noe jeg så på TV. The Voice. Dette programmet som vil skape nye stjerner. En gutt (ung mann?) skal i duell med en annen gutt (ung mann?). De viser bilder fra barndommen hans. Han var feit. Og ikke god i fotball. Han ble alltid valgt sist. Derfor har det vært viktig for ham å komme videre i The Voice. Han er på gråten. Vi kaller ham B. Den andre, la oss kalle ham A, ligner på en Hollywood-skuespiller, og har ingen annen historie å fortelle enn at han går med dressen til sin bestefar (hvem skulle ha trodd?). A synger først. Han er et naturtalent på scenen. Synger og danser. Alle klapper. B står i bakgrunnen, han går ned på kne, han “bøyer seg i støvet” rent bokstavelig der han sitter. Så er det B sin tur. Han synger vakkert, sårt, ektefølt. Hvem skal videre? B blir valgt. Han kan ikke tro det. Han ser overrasket ut. Han begynner å snakke om hvor flink A er. Jeg sier til min kone at det ikke er rart denne fyren aldri ble valgt først i fotball. Han pekte på alle de andre først. Det er noe med denne fyren som trigger meg. Og jeg kan med sikkerhet si at han aldri vil vinne The Voice.

Det er noe mer der, som jeg ikke utforsker, og jeg tenker en tanke. Hva er verst av å la seg stresse over alt man ikke gjør (eventuelt det man utsetter) og å ikke la seg stresse av noen ting.

Noe sånt. Så gir jeg opp. Som alltid.