Alle inntrykkene den siste uken. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Det er ikke tid, og det er tid. Alle inntrykkene som savner uttrykk. Nei, jeg som savner å uttrykke meg. Som på flyplassen går rett til bokhandelen og ser at Sverre Bjertnæs har gitt ut en bok, et erindringsskriv om en mors død. Jeg ringer ikke mamma. Jeg kjøper ikke boken. På forhånd har jeg bestemt meg for å ikke kjøpe flere bøker. Ikke akkurat nå. Jeg har lest ferdig den siste Knausgård-boken i Morgenstjerne-serien. Den er ett av inntrykkene.
Følelsen av fingrene som treffer tastaturet er annerledes enn sist. Er det fordi fingertuppene er blitt ru etter overdreven bruk av slegge i forbindelse med riving av murvegg, eller er det fordi noen har maltraktert tastaturet på den bærbare maskinen? Kanskje er det begge deler.
Et annet inntrykk er å sitte i en sirkel i klasserommet, som jeg har gjort så mange ganger før, i snart fire hele år. Vi melder oss inn, én etter én. Jeg konsentrerer meg for å høre hva de andre sier. Noen ganger skjønner jeg hva de sier. Jeg kan være enig. Jeg kan være uenig. Jeg sammenligner. Jeg sjekker om jeg har det på samme måte som de har det. Jeg lar meg stimulere av at en av studentene sier noe om organisasjoner. En annen snakker om at hun er sliten, det har vært en lang uke, hun har mange hatter. Jeg spyr. Inni meg spyr jeg. Snart er det min tur å si noe. Vi tar det ikke i tur og orden, det er opp til den enkelte å melde seg inn – spontant, liksom. Jeg sier hei, her er jeg, og fortsetter med noen ord om hvordan jeg har det og behovet for å klage, men jeg stopper meg selv. Jeg klager ikke. Jeg bare melder inn behovet for å klage. Også jeg (dette sier jeg ikke) har mange hatter. Jeg har hatt en lang uke. Mange inntrykk. Jeg kjører bil tilsvarende to arbeidsdager i uken. Noen som vil toppe den?
Når jeg sier et savn av uttrykk, mener jeg at jeg ikke får uttrykt meg. Det er aldri tid, og det er tid, men jeg bruker ikke tiden jeg har. I bilen snakker jeg til meg selv, med og uten diktafon, eller jeg hører podcast eller musikk, eller jeg tenker i stillhet. Det oppleves som bortkastet tid når det ikke resulterer i det skrevne ord. Samme hvilket ord det er, bare det er skrevet. Nedfelt. Nedskrevet. Uttrykket.
På en lederkonferanse sitter jeg og hører på ledere fortelle om sine bragder. Ledelse handler om mennesker. Gå ut av døren (din egen). Gå inn døren (en annens). Oppsøk friksjon. Oppsøk konflikter. Ikke sky unna. Ledelse handler om forbindelser, om relasjoner, om å være påkoblet. Ledelse krever empati. Ledelse krever energi. Ingen dag er lik. Du kan ikke alltid ha kontroll. I notisboken min skriver jeg ned et spørsmål til meg selv. “Har jeg allerede gitt opp?”.
Noen ringer fra et rekrutteringsbyrå. Jeg lar meg smigre. Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det. Jeg skriver “Det gjelder en jobb, selvfølgelig gjør det det”, og tenker på noe jeg har lest (husker ikke kilden) om at det ikke er nødvendig å skrive det åpenbare, som f.eks. en hovedperson som pusser tenner, da trenger du ikke skrive at han tar opp tannbørsten, smører på tannkrem, skyller den under springen, tar den til munnen, og begynner å pusse. Det er en regel, ifølge kilden jeg ikke husker. Men det finnes ingen regler, kommer jeg på, og husker jeg når jeg leser Knausgård. Han beskriver hverdagslige detaljer gjennom hele romanverket. Uansett: det gjelder en jobb. Det er et byrå. Vi har en samtale. Hun skal sende meg en e-post. Jeg lover å ringe tilbake. Noen dager senere ringer jeg tilbake. Jeg har tenkt. Jeg vil ikke ha den jobben. Det er en ærlig sak. Det er vanskelig for meg å si nei til en mulighet. Likevel gjør jeg det, og etter hvert føles det riktig.
Så dukker en annen jobb opp. Det er en jobb jeg både vil og ikke vil ha. Jeg har på følelsen av at jeg ikke kommer til å søke. Kontaktpersonen (i nok et byrå) har jeg snakket med mange ganger før. Sist vi snakket tror jeg han fornærmet meg. Eller, la meg omformulere: jeg tror jeg lot meg fornærme. Han ga meg et råd. En råd om karrierevei. En vei jeg ikke ønsker å gå. Jeg blir gående rundt og tenke på karrieren.
I klassen trekker jeg et tarot-kort. Jeg vil ha et svar som gjelder karriere. Jeg får three of cups. Det betyr at jeg må feste mer, bruke nettverket, bygge nettverket. Javel. Jeg tror ikke på sånt. Tror jeg.
På møte med en politiker sier jeg noe, og er fornøyd med det jeg sier, og hun reagerer på det og jeg lover å sende en mail. Det har jeg ikke gjort. Ikke ennå. Kommende uke har jeg to ting jeg må forberede, som jeg ikke orker å tenke på akkurat nå.
Jeg ringer ikke mamma. Jeg ringer ikke pappa.
Broren min ringer. Mamma og pappa er tilbake fra tur til Sør-Amerika. Broren min sier at mamma har blitt ranet på gaten, men at pappa ikke vil snakke om det. Jeg får meg ikke til å ringe for å spørre hvordan turen har vært. Hva skal jeg si? Skal jeg late som jeg ikke vet noe. Jeg blir unnvikende.
Terapeuten sier noe om at jeg blir pragmatisk når ting blir vanskelig. Jeg finner måter å overleve på. Jeg har overlevd så langt.
Jeg har overlevd så langt.
Planen var å høre på Lenny Kravitz hele året, men jeg har spedd på med Kendrick Lamar. Og fransk rap, som vanlig.
Jeg har overlevd så langt. Jeg ringer ikke pappa. Jeg ringer ikke mamma. De ringer ikke meg. Jeg har vært i Oslo siden tirsdag.
Nå reiser jeg hjem.