For noen dager siden leste jeg i Aftenposten eller tilsvarende avis et leserinnlegg der en kunde av PostNord hadde noe på hjertet og ville dele. Han delte.
Jeg hører på Phil Collins, Something Happened on the Way to Heaven. Starter dagen på et slags hjemmekontor. Telefonen ringer 07.30 fordi noen tror jeg er i bilen, men der er jeg ikke. Jeg befinner meg i sengen. Klokken 07.45 går jeg glipp av Politisk Kvarter. Klokken 08.00 ringer jeg tannlegen. Klokken 08.04 ringer jeg PostNord.
I går på vei hjem fra jobb måtte jeg ringe hjem for å sjekke hvor lenge jeg snakket i telefonen med min egen kone. Jeg hadde nyss ringt et par kollegaer. Ingen av samtalene varte over to minutter. Jeg snakket med min kone i fire minutter og fire sekunder.
You can run and you can hide.
Jeg ringer forresten ikke PostNord klokken 08.04. Det er poenget. Jeg prøver å finne et telefonnummer, men de har ikke. Du må bruke chatten. I går kveld skulle jeg hente en pakke i en pakkeboks, men luken åpnet seg så svakt at jeg ved en feiltagelse lukket den når jeg skulle dra den opp. Resultatet ble at pakken sto som levert i appen, og det var ingen måte å åpne luken igjen. Det sto et telefonnummer (mobil) på pakkeboksen, men linjen var stengt. Jeg forsøkte chatten, men der var det bare en tanketom AI. Den forsto ingenting og gjentok seg selv. Jeg tror dette også var poenget til kunden som skrev i Aftenposten eller tilsvarende avis.
Resultatet er at skjorten jeg gledet meg til å bruke på et arrangement denne uken, mest sannsynlig må spares til en senere anledning.
You're all I need, please believe in me.
En av karakterene (angivelig en ekte person) på et av guilty pleasure-programmene mine sa i en episode: – jeg kan'ke klage, harru' mat og tak over hue' så kan du'kke klage.
Enig. Jeg klager faen ikke. Bare tømmer ut noen greier så jeg kan gå videre med mine andre greier.