Nærmest hver dag hele uken ringer de meg fra Vårt Land. Jeg svarer ikke, men jeg tror de vil at jeg skal abonnere på avisen. Det er noen uker siden jeg sa opp Morgenbladet. De har også ringt. Dag og Tid ringte også. Jeg tok telefonen. Jeg sa ja. Klassekampen ringer ikke, men jeg leser Bokmagasinet på lørdagene. Det snør ikke i desember i 2025. På vei hjem fra jobb på fredag hører jeg på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) for å finne tilbake til humøret, for å fylle på, ettersom jeg var gått tom. Det hjelper. Det hjalp. Jeg kjører og lytter til Phil og Whitney (etter hverandre, ikke samtidig) og kommer på noe som ble sagt tidligere på dagen, og setter det i sammenheng med en samtale jeg hadde på middag med en tidligere kollega kvelden før. Det handler om å løfte blikket, å vite hva man vil. En beskrivelse av en observasjon noen har gjort av meg, som jeg tar med meg, og bryter ned i bruddstykker som kan brukes til å planlegge fremover. Det handle om å være tydelig, om å vite hva man vil – og si det høyt. Jeg parkerer bilen i garasjen og sender melding til en tidligere kollega og spør om han kan ta et møte på onsdag. Han sier ja. Jeg har fått en idé jeg vil drøfte med ham. Grunnen til at jeg setter på Phil Collins i bilen er et radioprogram (Take Four Books) som i løpet av en knapp måned har hatt to norske gjester (Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø). Jo Nesbø forteller om sin nye bok (nylig oversatt til engelsk) og kobler den til blant annet American Psycho av Bret Easton-Ellis, og jeg kommer på alle kapitlene om blant annet Phil Collins (eller var det Genesis) og Whitney Houston, og jeg setter på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) og ser for meg skyskrapere i New York og kjenner plutselig blodet bruse gjennom årene, det stikker litt i hårfestet, og jeg får en ilende følelse i magen og jeg smiler og jeg synger med og jeg får disse idéene og tankene om fremtiden. Det kalles kanskje håp eller noe teit som det. Teit er et ord jeg har brukt noen ganger. Jeg sa det sist forrige uke i et møte med noen kollegaer. Du er ikke teit, svarte en av de. Jeg tror jeg må ha sagt noe om at jeg følte meg teit når jeg delte noe. Fint å ikke være teit, tenker jeg, og kommer på at det er desember og snart jul. Det er mørkt, det er ikke kaldt, det snør ikke. Jeg liker ikke snø, bortsett fra når den kan bidra til å lyse opp den mørke hverdagen. Det er ikke hverdagen, per se, som er mørk. Det er fraværet av solen. Lyset. I midten av februar våkner jeg nok til liv igjen.
Det er en stund til februar.