November. Det er november. Jeg velger meg ikke november. J og jeg kjører fra V til O, for å hilse på mamma og pappa og hunden. De er alle tre like glade for å se oss. Mamma snakker på inn og utpust. Pappa irriterer seg over at hun ikke bruker apparatet bak øret. Du snakker så høyt, sier han. Hun klapser til ham på hodet. Det kalles vel kjærlighet. Jeg får ikke plass til å si det jeg skal si. Jeg vil si noe om julen, men kommer ikke til ordet. A sender melding. G sender melding. Vi skal ut. Vi skal spise. Det er kaldt, det er mørkt, men hovedstaden er spiselig. Jeg er med. Jeg tar en øl fra kjøleskapet. Mamma ser på Heartbeat på NRK. Det er tekstet på nynorsk. Jeg kjenner på en følelse som minner om en tristhet, men ikke tomhet, bare noe trist, noe med at jeg er trøtt, at det er november. Igjen, november. Alltid, november, men ikke den 18. november som i bøkene til Solvej Balle. Nei, jeg gir opp.
På senteret kjøper vi lodd av noen unge jenter på J sin alder. Vi vinner en pose Smash. J smiler ikke. Det er tenåringen i ham som ikke smiler. Det er om å gjøre å ikke smile. Vi kjøper en ny dunjakke og en lue. Det koster skjorta, så jeg kjøper meg en skjorte og en bukse i tillegg. Det koster mer enn skjorta jeg først snakket om, og klumpen i magen blir ikke mindre. Den blir altså større.
Vi går gjennom hele byen. Fra Oslo S til Majorstuen via Karl Johan og Hegdehaugsveien og Bogstadveien. J vil ikke ha noe. Alle butikkene er rare. Vi spiser hver vår bolle og drikker kakao (eller varm sjokolade?) og Cappucino på Åpent Bakeri bak Slottet mellom den franske skolen og Slottsparken.
Så må han på do og vi tar bussen hjem til mamma og pappa. Han sitter på mobilen. Vi kjører til kjøpesenteret for å få han vekk fra skjermen. Så er vi hjemme igjen. Så ser han på skjermen igjen. Så gjør vi så.
I morgen kjører vi hjem. Hjem. Hjem. Hjem.