Det er mye uforløst. I verden. I mennesker. I meg. Sikkert også i deg. Og som seg hør og bør kan det være greit å understreke at det ikke er en menneskerett å forløse det uforløste. Likevel er det fristende å spørre om det kan ha seg slik at når selv ikke menneskerettighetene lar seg forløse for alle mennesker på vår jord, så kan det tenkes at for noen mennesker er det nesten gitt at de får forløst det uforløste, som om det var en naturgitt menneskerett?
Jeg leser setningen en gang til og er ikke fornøyd med formuleringen, men jeg får ikke til å omformulere. Det blir et symbol på det uforløste i meg. Alle tankene jeg ikke får ut slik jeg ønsker å dele de. Jeg plasserer ordene etter hverandre i setningene mine og hater hver eneste sammensetning. Jeg tenker på B og hvordan han skriver, at jeg har kjøpt det han skriver, men ikke lest det, at jeg sikkert er misunnelig og at det er en skamfull greie, og at når han snakker på radio så hører jeg egentlig ikke etter, og at det i tillegg til å handle om misunnelse, også handler om polariteter. At vi er så grunnleggende forskjellige, og dermed kanskje også grunnleggende uenige om hva livet er, kan være, skal være og så videre.
Men denne B skriver og publiseres. Jeg skriver. Jeg skriver ikke. Jeg publiseres ikke. Jeg tenker uansett mer på å skrive enn jeg faktisk skriver.
Siste nummer av BLA (Bokvennen Litterær Avis) har ligget uåpnet (innpakket i plast) på skrivebordet mitt. Frem til i dag. Jeg river av plasten og åpner avisen. Det er korte avsnitt. Jeg kommer til avsnitt 46 før jeg må ta en pause, fordi jeg selv vil skrive. Det er avsnitt 5 jeg henger meg opp i:
5) Jeg tenker på Joan Didion, som har sagt at hun skriver for å finne ut hva hun tenker. Sånn kjennes det også for meg. Skrivingen er både selvomsorg og selvanalyse. Mest tydelig har dette blitt i perioder hvor jeg har skrevet mindre. Da er det som om jeg har mistet tilgangen til det innerste rommet mitt, som om jeg lever på overflaten av meg selv, men fordi jeg vet at det er enda et rom lenger inne, får den overflatefølelsen meg til å brenne, nei, til å slukne, og så må jeg skrive for å blåse opp glørne igjen (...)
Det har vært en lang periode nå uten at jeg har skrevet. Det er mest jobben som har stjålet tiden og tankene. Tankene og tiden. I bilen går tankene innimellom til lesing og skriving, at jeg skal lese, at jeg skal skrive. Så kommer innfall som at jeg må lese biografien om Frank Sinatra (The Voice og The Chairman), som jeg begynner på, men det er 1600 sider, og det tar tid, og det går utover andre leseprosjekter (som Knausgård), og jeg både håper og håper ikke at Stig Aasvik skal utgi en bok i 2026.
Nok en setning som rommer noe uforløst. Jeg er ikke fornøyd. Jeg gjør ingen forsøk på å omformulere. Poenget var den lange perioden uten å skrive. Uten tilgang til det innerste rommet. I bilen har jeg dog en slags tilgang til rommet, men det forblir uforløst. Riktignok har jeg en diktafon som jeg snakker inn i, blant annet et dikt om å være redd, som jeg tror er bra, men bare fordi jeg ikke har spilt det av etter å ha lest det inn. Aller mest fungerer diktafonen som et verktøy for å øve på samtaler jeg skal ha eller presentasjoner jeg skal holde, men det er på vei til jobb. På vei hjem bruker jeg diktafonen til å reflektere høyt for meg selv. Det uforløste handler sånnsett mer om at jeg ikke deler det. Noe forløses jo faktisk i øyeblikket jeg snakker høyt i bilen.
Tema jeg vil skrive mer om: tid (det er utømmelig), modenhet, religion, gestalt, ledelse, film på 90-tallet, 90-tallet, Michael Jackson, Finn Alnæs, endringer i tiden og så videre.
Der stoppet det litt opp for meg.
Tvil! Jeg må skrive om tvil. Men ikke nå. Senere.
Nå skal jeg lese videre fra avsnitt 46, før jeg fortsetter med Frank Sinatra, drikker kaffe, forbereder meg på frokost, familieliv og de få timene med lys som innvilges denne dagen på tampen av året 2025. Og jeg tar med meg videre alt det uforløste, og likevel er jeg et par gram lettere fordi noe, ja, faktisk noe, er forløst ved hjelp av klønete formuleringer jeg overhodet ikke er fornøyd med. Ut av det kom likevel noe ut. Jeg vet ikke hva, men det får holde.
Det er godt nok.