Det var ikke dette jeg skulle skrive. Ikke nå. Jeg har andre ting å skrive. Nå. Jeg har en jobb å gjøre. Men jeg kræsjer. Og jeg fryser. Vinteren kommer sent, men når den først kommer så biter den. Mørket har allerede bitt godt fra seg. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Skriver jeg tre ganger. Det er sant ganger tre, og mer til. Jeg skriver dette og kanskje er det dette jeg skulle skrive likevel, kanskje dette jeg må skrive, kanskje dette som må skje akkurat nå. Den helvetes datamaskinen har nettopp startet og vinduene popper opp og ødelegger flyten. Jeg flyter ikke. Teksten flyter ikke. Ingenting flyter. Alt flyter. Inn og ut flyter det. Blodet strømmer. Hjertet slår. Dagene går. Jeg har ikke mer å gi. Jeg har gitt alt, og litt til, og fortsetter å gi, men til hva og til hvem og hvem blir igjen, av meg, av deg, av oss, deg og du og jeg og du og vi to og alle oss. Det er det jeg skriver. Naturligvis. Det ser du vel. Det er dette jeg skriver.
Møtet klokken 09:00 drepte all energi. En revisor og en advokat. Det er ikke mer som skal til. Bare å skrive: revisor. Bare å skrive: advokat. Dreper denne teksten.