avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

Avisene i postkassen fredag lørdag

punkt uhm

Danser en rotte i magen min fuck deg

hah

Du tror jeg

hah a

Blar meg gjennom avisene

Kjede lig

Noe jeg leste forsvant

Og så går jeg over til de lengre, de lange, setningene. Med tegnsetting – og det hele.

En epost tikker inn. Jeg finner ikke tilbake til setningen jeg leste om meningsløshet og kjedsomhet. Noe jeg kjente meg igjen i, men som jeg glatt hoppet over. Hvordan finner jeg tilbake til det jeg ville lese?

Fuck deg som ikke leser dette eller noe

Og fuck dette stedet som jeg ser ut på fra innsiden av mitt eget hode

Som (dessverre?) bare er mitt

Jeg er helt sikker på at jeg kan få til en Flamme-single. Men jeg har liksom ikke tatt sats.

Nå husker jeg hva jeg skulle si. At jeg er over førti. At jeg måtte zoome til 125% i nettleseren min på en 24tommers skjerm. Synet svikter. Hørselen likeså. Forleden var jeg på en bar. Hørte ikke noe av det som ble sagt. Tålte ikke det lyset ølet heller.

Alder er

De som sier noe annet. Er eldgamle. Og de lyver.

Jeg tror jeg akkurat nå husker at det som var meningsløst og kjedelig var en anmeldelse av et album. Altså, omtalen av et album der en av låtene hadde tittelen Ennui. Og så var det liksom ikke så meningsløst og kjedelig likevel. Jeg finner den ikke på Spotify.

Kanskje en annen dag. Som alt annet.

(Og til slutt lurer jeg på hva som skjer hvis jeg kjører Google Translate på disse tekstene (eller hva du kaller det) og sender det til en jeg ikke kjenner, men som jeg vet hvem er.)

((Det skjer selvfølgelig ingenting.))

Det skjer aldri noe mer.

Jeg bruker to koder i notatboken min på jobb når jeg er i møter. [bbb] og [jj] som henholdsvis betyr blablabla og jabbidijabb.

For et par minutter siden skrev jeg noen linjer som jeg hadde tenkt på i to timer mens jeg ventet på at min yngste sønn skulle sovne.

Jeg har selvfølgelig hengt opp klær.

Det er en uro i meg.

Ute er det mørkt. Varmepumpen går for fullt. Strømprisene kan du lese om i avisen. Krigen også. Og kanskje noe om pandemien. Jeg vet ikke.

Jeg tar meg selv i å google Stig Aasvik og Tomas Espedal rett som det er, men siden de ikke kommer med noe nytt har jeg bestemt meg for å lese Espen Haavardsholm sine bøker om Nils Hå. Etter hva jeg forstår skal de være gode. Det blir litt som da jeg leste alle Per Petterson bøkene om Arvid Jansen for 2-3 år siden. Det er fire bøker om Nils Hå som ligger og venter på meg.

Jeg skal bare lese ferdig de siste trehundre sidene i Knausgård (Ulvene fra evighetens skog).

I dag i lunsjen sa en danske til meg at han synes jeg skriver godt. Han siktet da til kunngjøringene jeg innimellom legger ut på intranett. Jøss, tenkte jeg. Takk, sa jeg.

Jeg savner den gamle meg eller den yngre meg eller kanskje de to er sammenfallende. Kanskje savner jeg også omgivelsene. Hovedstaden for eksempel. Men jeg aner ikke om jeg kan hoppe tilbake i det. Jeg vet at jeg ikke kan hoppe bakover, men kan jeg hoppe bortover og bli der?

Forvirrende.

Litt som å være sulten og mett på samme tid. Full og tom.

Jeg har bare lyst å skrive videre, men jeg er livredd for at det skal bli helt [bbb] og [jj].

I dag har jeg sett noen sitere artisten Thåström i to vidt forskjellige bøker på to forskjellige, men nordiske språk.

Jeg setter på Men bara om min älskade väntar og venter for å se hva som skjer

med meg.

Leser du?

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren Jeg kunne ha vært på fest Jeg kunne ha ringt en venn Jeg kunne ha brukt et annet hjelpemiddel Jeg kunne ha sett på Norge Rundt Jeg kunne ha lest den siste til Michel Houellebecq Jeg kunne ha hørt på Karpe Jeg kunne ha hørt på min mor eller min far eller min kone eller katten Jeg hører forresten katten nå

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren I stedet sitter jeg her og surmuler og ler om hverandre Jeg smiler når jeg tenker på ungene diktene livet på landet Og så blir jeg litt irritert igjen

Livet på landet

Jeg kunne ha bodd i byen Jeg kunne ha kjørt for fort Jeg kunne ha mistet lappen eller fått en saftig bot

Jeg kunne ha bodd i byen og lest dikt av Stein Mehren og vært på konsert med Karpe og drukket tolv øl – ute

Jeg kunne ha lagt ungene tidlig og gått på byen

Jeg kunne ha sovet nå Jeg kan sove lenge i morgen

Jeg kan bedre enn dette

Jeg kunne ha gjort alt annerledes

Jeg tror på det mulig umulige eller det umulig mulige

Jeg husker ikke hvilken Det er bare smuler nå

Diktet Livet

Jeg kunne ha lagt meg med hendene over dynen

Det hender at det skjer under vidunder mirakler

Livet dundrer av gårde Jeg liker ikke analogier Jeg liker ikke antologier Jeg liker språklige krumspring

Jeg liker kongens munnbind

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren

Jeg kunne ha lagt meg for lenge siden

Kan du snu deg og gi plass?

Vi ser Chelsea – Liverpool (2-2) full av energi og vinnerlyst. Jeg kjenner det i beina når fotballspillerne løper lengdemeterne og ballen skifter eier, skifter retning, det er en spenning i det som tenner, selv om jeg aldri selv har spilt fotball. Jeg får bare lyst til å løpe.

Senere ser jeg gjennom gamle bilder. Et bilde fra 2003 fanger meg en stund; det er pappa, mamma, meg og broren min. Yngre alle sammen. Det slår meg at foreldrene mine den gang var like gamle som jeg er nå. Det er skremmende. Det er sånn det er, altså – tiden eller tyngdekraften.

En samtale med en annen far i klassen til min eldste sønn får meg til å innse at jeg både er far og at jeg er eldre. Det gjør ikke vondt, det er bare rart.

Man innfinner seg.

Jeg innfinner meg.

Overgangene er verst. Jeg gruer meg til i morgen (mandag).

Godt nyttår. Sier jeg. Tenker jeg. Håper jeg.

Jeg kan fremdeles huske tankene mine fra natten som var – det er bare få timer siden. Jeg var meg, men også en annen. Alkoholens reise gjennom blodbanene som fikk meg til å tro at alt er lettere enn det er. Eller nå: alkoholens forsvinningsnummer som får meg til å tro at alt er tyngre enn det er.

Tåpelige ting jeg tenkte på: At en ny blazer skulle gjøre meg kul. At det er null stress å ha bart. At det blir et angstfritt år. At jeg overlever her, på dette stedet – lett. At alt blir bedre nå. At alt alltid har vært bra.

Det er deilig å være full, ikke brisen, men heller ikke overstadig beruset. Jeg snøvler ikke, jeg tenker klart – eller klart nok. Jeg får med meg hva jeg sier og hva de andre sier. Jeg sier ingenting jeg angrer på. Jeg gjør ingenting jeg angrer på.

Derimot får jeg et kunstig mot som jeg bærer med meg i tanker og følelser og som påvirker fremtidsutsiktene – midlertidig.

Nå: den sure svie.

Få timer etter at jeg har sovnet, våkner jeg – fordi jeg må, jeg har barn. Følelsen som har satt seg på det vante stedet bak navlen er en søndagsfølelse. Det mest positive jeg kan tenke akkurat nå er at det er flaks det er lørdag.

I tillegg, når jeg ser ut av vinduet, innser jeg at det blir lysere. Jeg kan ikke legge skjul på at det har noe å si for meg. Lyset.

Jeg tenker at jeg må kutte alkoholen, rydde vekk alle de uåpnede ølboksene og vinflaskene. Jeg må kutte sjokoladekjøret, kaste alt sammen – eller bare spise det opp og så ikke kjøpe mer?

Jeg må legge meg til vanlig tid igjen. Fordi vi må stå opp til vanlig tid igjen. Hverdagen venter.

Og jeg ønsker den faktisk velkommen.

lørdag morgen i tåke ungene er våkne Nintendo Switch halvannen time Morgenbladet Dag og Tid ikke tid til noe leser fort rastløsheten tar meg helseforetaksreformen adopterte koreanere tilhørighet manglende tilhørighet rasisme – ikke rasisme rasediskriminering østerrikere med vaksinetvang kaffen jeg glemte kaffen ikke å drikke den å nevne den kaffen lydboktips på kultursidene boktips tidsskrifttips tips lysten til å flykte fremdeles tåke ungene er sultne de vet det ikke selv snart frokost jeg lover fyr i peisen koselig i teorien lørdag morgen også den

Jeg vet hvordan man bygger en Tesla i lego, sier han til meg. Man bruker fantasi, er svaret. Når har du tenkt å gjøre det, spør jeg. Aldri, svarer han.

Det er lørdag. Det er mørkt. Det er vått. Det er høst. Det er en fattig trøst at alle årstider tar slutt.

Fragmenter. Dette er fragmenter. Dette er ikke en sang.

Kaffe fyller den tomme magen, men ikke nok til at den tomme magen ikke vil ha mer. Mer av noe annet. Den skriker og hvert skrik gjør vondt.

Forskjellen på torsdag og fredag denne uken var først og fremst to fenomen: 1) Været 2) Min fysiske form

I oktober har jeg både vært i Berlin og i København. Oktober er en god tittel og derfor er den tatt. Det er en låt. Det er et forlag. Det er en måned. Oktober kommer fra latin. Octo betyr åtte. Oktober er den åttende måneden.

Knausgård i alle aviser. Ny bok på vei. Jeg har selvfølgelig forhåndsbestilt den. Forventningene er så som så, men jeg skal i hvert fall lese den. Stig Aasvik, hvis du hører meg, jeg venter på deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal avslutte med. Jeg har ikke mer å si. Det er en løgn. Jeg har ikke tid. Det er ikke sant. En eller annen gang har jeg sagt at ingenting av dette er sant. Det er heller ikke sant. Det er sant.

Fragmenter. Javel. Hva så?

Det er morsomt at du sitter der og venter. Venter på at jeg skal skrive noe. Og jeg, som skriver for harde livet, skriver ingenting. Ikke her.

Frode Grytten; skal ikke skryte på meg at jeg møtte ham, men jeg overhørte ham i det minste, for ikke så altfor lenge siden. Han fortalte om stemmen sin. Om hvordan han fant den. Og om hvordan han overbeviste seg selv om at stemmen hans hadde en verdi, at stemmen hans var noe andre kanskje ville kunne dra nytte av. Det var kanskje ikke akkurat det han sa, ikke det siste i hvert fall. Ikke det med å dra nytte av den. Jeg tror han sa noe om at han trodde kanskje stemmen hans ville falle i smak.

Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten, men jeg har ennå tid. Jeg har ikke lest noe av Abdulrazak Gurnah heller. Han er visst årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg har ennå tid.

Mamma er sikkert stolt nå. Jeg har begynt å lese franske bøker igjen. I postkassen landet 3 franske romaner. To av Édouard Louis, én av Patrick Modiano.

Jeg har lyst til å gjøre noe ut av et par sms jeg sendte til en venn her forleden, men jeg sparer det til senere. Det er mye jeg har lyst til, som jeg med vilje – eller med uvilje – sparer til senere. Mye senere.

Og forøvrig skal jeg spesialisere meg på tristesser. Mer om det senere.

Så skjedde det igjen. Huset tynges ned av ytterligere fire bøker [1] jeg må få plass til i timeplanen.

Strømprisen stiger. Jeg gruer meg til vinteren av ytterligere én grunn.

I går lot jeg meg invitere ut på kort varsel til to øl på en hotellbar. Det var onsdag. Jeg er ung.

I dag fikk jeg melding fra M. Han skal på kino på et kjøpesenter. Velkommen til 2021 og alt som venter.

1] hva er ETIKK (Arne Johan Vetlesen) Koloss (Finn Alnæs) — til samlingen min Ingeniør Andrées Luftferd (Per Olof Sundman) Confessions of a Philosopher (Bryan Magee)

Enter your email to subscribe to updates.