avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren Jeg kunne ha vært på fest Jeg kunne ha ringt en venn Jeg kunne ha brukt et annet hjelpemiddel Jeg kunne ha sett på Norge Rundt Jeg kunne ha lest den siste til Michel Houellebecq Jeg kunne ha hørt på Karpe Jeg kunne ha hørt på min mor eller min far eller min kone eller katten Jeg hører forresten katten nå

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren I stedet sitter jeg her og surmuler og ler om hverandre Jeg smiler når jeg tenker på ungene diktene livet på landet Og så blir jeg litt irritert igjen

Livet på landet

Jeg kunne ha bodd i byen Jeg kunne ha kjørt for fort Jeg kunne ha mistet lappen eller fått en saftig bot

Jeg kunne ha bodd i byen og lest dikt av Stein Mehren og vært på konsert med Karpe og drukket tolv øl – ute

Jeg kunne ha lagt ungene tidlig og gått på byen

Jeg kunne ha sovet nå Jeg kan sove lenge i morgen

Jeg kan bedre enn dette

Jeg kunne ha gjort alt annerledes

Jeg tror på det mulig umulige eller det umulig mulige

Jeg husker ikke hvilken Det er bare smuler nå

Diktet Livet

Jeg kunne ha lagt meg med hendene over dynen

Det hender at det skjer under vidunder mirakler

Livet dundrer av gårde Jeg liker ikke analogier Jeg liker ikke antologier Jeg liker språklige krumspring

Jeg liker kongens munnbind

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren

Jeg kunne ha lagt meg for lenge siden

Kan du snu deg og gi plass?

Vi ser Chelsea – Liverpool (2-2) full av energi og vinnerlyst. Jeg kjenner det i beina når fotballspillerne løper lengdemeterne og ballen skifter eier, skifter retning, det er en spenning i det som tenner, selv om jeg aldri selv har spilt fotball. Jeg får bare lyst til å løpe.

Senere ser jeg gjennom gamle bilder. Et bilde fra 2003 fanger meg en stund; det er pappa, mamma, meg og broren min. Yngre alle sammen. Det slår meg at foreldrene mine den gang var like gamle som jeg er nå. Det er skremmende. Det er sånn det er, altså – tiden eller tyngdekraften.

En samtale med en annen far i klassen til min eldste sønn får meg til å innse at jeg både er far og at jeg er eldre. Det gjør ikke vondt, det er bare rart.

Man innfinner seg.

Jeg innfinner meg.

Overgangene er verst. Jeg gruer meg til i morgen (mandag).

Godt nyttår. Sier jeg. Tenker jeg. Håper jeg.

Jeg kan fremdeles huske tankene mine fra natten som var – det er bare få timer siden. Jeg var meg, men også en annen. Alkoholens reise gjennom blodbanene som fikk meg til å tro at alt er lettere enn det er. Eller nå: alkoholens forsvinningsnummer som får meg til å tro at alt er tyngre enn det er.

Tåpelige ting jeg tenkte på: At en ny blazer skulle gjøre meg kul. At det er null stress å ha bart. At det blir et angstfritt år. At jeg overlever her, på dette stedet – lett. At alt blir bedre nå. At alt alltid har vært bra.

Det er deilig å være full, ikke brisen, men heller ikke overstadig beruset. Jeg snøvler ikke, jeg tenker klart – eller klart nok. Jeg får med meg hva jeg sier og hva de andre sier. Jeg sier ingenting jeg angrer på. Jeg gjør ingenting jeg angrer på.

Derimot får jeg et kunstig mot som jeg bærer med meg i tanker og følelser og som påvirker fremtidsutsiktene – midlertidig.

Nå: den sure svie.

Få timer etter at jeg har sovnet, våkner jeg – fordi jeg må, jeg har barn. Følelsen som har satt seg på det vante stedet bak navlen er en søndagsfølelse. Det mest positive jeg kan tenke akkurat nå er at det er flaks det er lørdag.

I tillegg, når jeg ser ut av vinduet, innser jeg at det blir lysere. Jeg kan ikke legge skjul på at det har noe å si for meg. Lyset.

Jeg tenker at jeg må kutte alkoholen, rydde vekk alle de uåpnede ølboksene og vinflaskene. Jeg må kutte sjokoladekjøret, kaste alt sammen – eller bare spise det opp og så ikke kjøpe mer?

Jeg må legge meg til vanlig tid igjen. Fordi vi må stå opp til vanlig tid igjen. Hverdagen venter.

Og jeg ønsker den faktisk velkommen.

lørdag morgen i tåke ungene er våkne Nintendo Switch halvannen time Morgenbladet Dag og Tid ikke tid til noe leser fort rastløsheten tar meg helseforetaksreformen adopterte koreanere tilhørighet manglende tilhørighet rasisme – ikke rasisme rasediskriminering østerrikere med vaksinetvang kaffen jeg glemte kaffen ikke å drikke den å nevne den kaffen lydboktips på kultursidene boktips tidsskrifttips tips lysten til å flykte fremdeles tåke ungene er sultne de vet det ikke selv snart frokost jeg lover fyr i peisen koselig i teorien lørdag morgen også den

Jeg vet hvordan man bygger en Tesla i lego, sier han til meg. Man bruker fantasi, er svaret. Når har du tenkt å gjøre det, spør jeg. Aldri, svarer han.

Det er lørdag. Det er mørkt. Det er vått. Det er høst. Det er en fattig trøst at alle årstider tar slutt.

Fragmenter. Dette er fragmenter. Dette er ikke en sang.

Kaffe fyller den tomme magen, men ikke nok til at den tomme magen ikke vil ha mer. Mer av noe annet. Den skriker og hvert skrik gjør vondt.

Forskjellen på torsdag og fredag denne uken var først og fremst to fenomen: 1) Været 2) Min fysiske form

I oktober har jeg både vært i Berlin og i København. Oktober er en god tittel og derfor er den tatt. Det er en låt. Det er et forlag. Det er en måned. Oktober kommer fra latin. Octo betyr åtte. Oktober er den åttende måneden.

Knausgård i alle aviser. Ny bok på vei. Jeg har selvfølgelig forhåndsbestilt den. Forventningene er så som så, men jeg skal i hvert fall lese den. Stig Aasvik, hvis du hører meg, jeg venter på deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal avslutte med. Jeg har ikke mer å si. Det er en løgn. Jeg har ikke tid. Det er ikke sant. En eller annen gang har jeg sagt at ingenting av dette er sant. Det er heller ikke sant. Det er sant.

Fragmenter. Javel. Hva så?

Det er morsomt at du sitter der og venter. Venter på at jeg skal skrive noe. Og jeg, som skriver for harde livet, skriver ingenting. Ikke her.

Frode Grytten; skal ikke skryte på meg at jeg møtte ham, men jeg overhørte ham i det minste, for ikke så altfor lenge siden. Han fortalte om stemmen sin. Om hvordan han fant den. Og om hvordan han overbeviste seg selv om at stemmen hans hadde en verdi, at stemmen hans var noe andre kanskje ville kunne dra nytte av. Det var kanskje ikke akkurat det han sa, ikke det siste i hvert fall. Ikke det med å dra nytte av den. Jeg tror han sa noe om at han trodde kanskje stemmen hans ville falle i smak.

Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten, men jeg har ennå tid. Jeg har ikke lest noe av Abdulrazak Gurnah heller. Han er visst årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg har ennå tid.

Mamma er sikkert stolt nå. Jeg har begynt å lese franske bøker igjen. I postkassen landet 3 franske romaner. To av Édouard Louis, én av Patrick Modiano.

Jeg har lyst til å gjøre noe ut av et par sms jeg sendte til en venn her forleden, men jeg sparer det til senere. Det er mye jeg har lyst til, som jeg med vilje – eller med uvilje – sparer til senere. Mye senere.

Og forøvrig skal jeg spesialisere meg på tristesser. Mer om det senere.

Så skjedde det igjen. Huset tynges ned av ytterligere fire bøker [1] jeg må få plass til i timeplanen.

Strømprisen stiger. Jeg gruer meg til vinteren av ytterligere én grunn.

I går lot jeg meg invitere ut på kort varsel til to øl på en hotellbar. Det var onsdag. Jeg er ung.

I dag fikk jeg melding fra M. Han skal på kino på et kjøpesenter. Velkommen til 2021 og alt som venter.

1] hva er ETIKK (Arne Johan Vetlesen) Koloss (Finn Alnæs) — til samlingen min Ingeniør Andrées Luftferd (Per Olof Sundman) Confessions of a Philosopher (Bryan Magee)

This is the beginning of the rest of your life You better start movin' like you're running out of time The realisation coming over your mind That it should be a canter

Klokken åtte mandag morgen setter jeg meg i bilen og registrerer at den er fulladet. Min første impuls er å kjøre i retning hovedstaden uten å stoppe innom jobb. Jeg vil ut på veien, kjenne på friheten.

Senere på dagen snakker jeg med en som straks blir seksti. Det er tjue år siden terroren i New York (11. september 2001). Hun husker den dagen. Hun var feiret sin førtiårs dag i Frankrike. Vi er enige om at tjue år går fort.

Because the hardest part of the game Isnae even playing the game It’s caring enough to care about playin’ again Oh, it's a wee crying shame Here comes the rain

Vi er en liten gjeng gutter eller unge eller eldre menn i en chattegruppe på Messenger. Det klinger moderne i mine ører, men jeg både vet og forstår at det er passé.

Klokken 12:26 etterlyser O noen alenefedre som er ute og spaserer sine barn. Han skal ned til sentrum og se litt i butikkene og kanskje på café.

“Sentrum”, tenker jeg.

Han får ingen respons. Ingen har tid. Og jeg har ikke lyst.

Klokken 18:20 sender B en gif-animasjon fra filmen Shawshank Redemption der vi ser en av karakterene, Brooks, på bussen på vei fra fengselet; han fikser ikke storbyen. B skriver at han føler seg slik etter noen timer i Oslo.

Idiot, tenker jeg. Og svarer: Godt å vite at du bor på riktig sted og at du snart skal tilbake til fengselet da.

O hiver seg på. De siste par årene føler jeg at jeg har bodd på feil sted, skriver han. Og så er diskusjonen i gang.

Det blir en serie utvekslinger i etterpåklokskapens gode ånd. Etter hvert blir det helt stille og ingen har mer å skrive. Alle har nok med legging av unger, lørdagsrevyen og sine respektive mer eller mindre alvorlige depresjoner.

Høst, tenker jeg, og legger mobilen fra meg. Tidligere på dagen har jeg lest i Morgenbladet at en dansk litteraturviter har sett en særlig kobling mellom Knausgårds seneste roman, Morgenstjerne, og Min Kamp-serien, da spesielt bind II. Utrolig, tenker jeg. En sammenheng. En mening.

Det er akkurat hva jeg er ute etter.

Det var den lørdagen Oslo slo rekorden for antall sommerdager i juni, juli og august, en av de siste dagene i august, varm og solfylt. Det var den dagen alle skulle løpe – også jeg – men klokken ni på morgenen virket løpet som et fjernt mål.

Bestillingen av cappucino ble gjort på innsiden av en av caféene på Karl Johan, men servert på utsiden. Verdens største måker konkurrerte om restene av bollene til noen nederlandske turister. Helt uanfektet av dette, tok jeg en første slurk av den varme drikken. Jeg leste Morgenbladet og surfet litt på mobilen.

SMS til en venn: jeg kjøper en enkel cappucino de spiller gilbert o'sullivan men vet det ikke selv men når elton john synger you can tell anybody osv. synger hun med og tror det er ewan mcgregor

Etterpå, i bokhandelen, kjøper jeg en av bøkene fra “anbefalt”-hyllen. – Det er en av yndlingsbøkene mine, sier hun som står i kassen – Da ser jeg frem til å lese den, svarer jeg

Lyden av stemmen min treffer ørene mine og høres plutselig gammel ut, tung. Kanskje er det bare i kontrast til hennes unge pipestemme, eller så henger det sammen med ordene jeg velger å ytre. Da ser jeg frem til å lese den. Jeg ber henne ha en fin dag og går ut med boken i hånden.

Senere handler jeg klær for flerfoldige tusen i en butikk på Stortorget. Når hun i kassen spør om jeg vil kjøpe en pose, takker jeg pent nei, fordi jeg har en pose fra før og fordi jeg ikke er forberedt på spørsmålet. Etterpå føler jeg meg indignert over at butikken ikke kan spandere på meg en pose, men jeg forstår det er miljøpolitikk og bestemmer meg for å stemme Høyre.

Apropos miljø, visste du forresten at bly har blitt tilsatt bensin siden 20-tallet for å motvirke “motorbank”. Bly ble forbudt på 80-tallet, men har fremdeles vært i bruk i mange utviklingsland. Nå har det siste landet, Algerie, brukt opp all bly-tilsatt bensin. Det er (etter hva jeg forstår) en seier for miljøet.

Det er to ting jeg IKKE forstår. Det ene er hvordan jeg best kan bidra til et bedre miljø. Det andre er hvordan Dag Solstad evner å utsondre et sånt fantastisk litterært overskudd i sine tekster. Ta for eksempel den første teksten, Reisen fra Sandefjord, i hans siste artikkelsamling, Artikler om litteratur 2015-2021. Dette var en tale han holdt i Sandefjord i anledning egen 75-års dag. Her er et utdrag (s. 29-30):

(...) min opptatthet av Melodi Grand Prix er i utgangspunktet temmelig laber, for meg betydde det utelukkende at det tilhørte en av de mer ubehagelige sider ved farsrollen å benke seg rundt TV-apparatet sammen med den øvrige familie på lørdagskvelden både under den nasjonale og den internasjonale finalen, men ikke mer ubehagelig enn at jeg nå satt der, med et idiotisk smil på leppene, år ut og år inn, og regnet poeng og holdt med en eller annen melodi som liksom skulle være min favoritt, mens jeg drømte meg vekk til et annet sted, på Old Trafford i Manchester for eksempel, eller å sitte fordypet i en god bok, for eksempel, men slik var det nå en gang å være norsk far i siste halvdel av det 20.århundret (...)

Min eldste sønn spør meg ved frokostbordet: – Hvorfor fikk dere egentlig barn? – Hva mener du, spør jeg – Dere hadde hatt det mindre travelt uten barn, svarer han

Tilbake i Oslo, for noen dager siden, i solen, på café, i klesbutikken, i bokhandelen, i gatene, brostein og asfalt i skjønn harmoni, perfekt tilpasset min asfaltkjærlighet. Lukten og – ikke minst – lyden av by. Elsparkesykler spredt overalt; irriterende på dagtid, men fantastiske representanter for fart og moro etter et par øl senere på kvelden. Oslo, kjære Oslo, jeg kunne ha sittet på caféer (i solen) og skrevet. Beveget meg fra café til café. Handlet på bokhandelen mellom slagene. Lest og skrevet. Skrevet og lest. Drukket kaffe. Spist. Gått. Løpt. Levd. Pustet. Det kunne jeg ha gjort.

Vel hjemme, jogger jeg min faste rute og er helt uten inspirasjon, rent bortsett fra at jeg får en idé til pitch:

Pitch for stedet Stedet mangler stil av praktiske årsaker, for eksempel passer det alle typer familier og er lett å rengjøre. Det er designet helt uten kjærlighet og dessuten EU-godkjent.

Enter your email to subscribe to updates.