avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

For noen år siden ble jeg nysgjerrig på konseptet odelsrett. Det har slektskap til nepotisme og arv, men relativt sett er odelsrett som oftest mindre gunstig (økonomisk og praktisk) enn sine slektninger. I en av avisene jeg leser står det om forfatteren Tormod Haugland som ga fra seg odelen og ble – nettopp – forfatter.

Vi feiret 17. mai på en bondegård. Et slikt utsagn kan sikkert gi ulike konnotasjoner. Vi snakker en bondegård som ligger høyt oppe, i et melkesjokolade-landskap. Solen skinte, det var temperatur-rekord og generelt god stemning. Orientert som jeg er, tok jeg opp dette med melkekvoter med bonden, som forøvrig har tatt over gården som følge av at søster sa fra seg odelsretten. Melkekvoter er et konsept hvor passive bønder kan tjene mer penger enn de aktive bøndene. Kampanjen som fremhever at Norge trenger bonden burde ha nyansert seg litt mer: Norge trenger aktive bønder. Og bøndene trenger mer penger. Hvis jeg hadde våknet opp som bonde i dag hadde jeg vurdert å kappe av meg hånden og innkassere uføretrygd. Eller noe sånt.

Jeg våkner og begynner å skrive ned hver eneste melding som har passert mellom en venn og meg i løpet av de siste 5 årene. Etter kort tid gir jeg opp, jeg vet uansett ikke hvor innfallet kom fra.

Det tar flere timer å lese avisene fordi jeg flyr i skytteltrafikk mellom PC og avis, eller oppvask og avis, klesvask og avis, kaffetrakter og PC, rydding av bod, tørketrommel, gressklipping, det er alltid en aktivitet som venter – og godt er det. Jeg er tidenes dårligste helgeperson. Jeg passer bedre til hverdagene.

Rastløs er sikkert feil ord, men det er det første jeg kommer på, for det er sånn jeg føler meg, nesten hele tiden, men aller verst på dager uten plan og struktur.

Unngåelse av sosiale situasjoner har blitt min forte.

Skulle ønske jeg skrev noe annet.

Okei, sier jeg til meg selv:

-Okei, skriv.

For mange år siden var jeg ung. Nå er jeg gammel, eller i det minste eldre. Jeg savner ikke nødvendigvis å være ung, men jeg savner enkelte øyeblikk, som jeg gjerne vil oppleve på nytt.

Okej var et Svensk blad om popmusikk og sånn. Liksom Topp. Det er lenge siden det.

Jeg setter på litt musikk og prøver å være tilstede i øyeblikket, men det er altfor sent for meg. Jeg kan ikke dette med å være tilstede i øyeblikket. I stedet forsøker jeg å bremse tiden ved å sette meg ned med tastaturet. Skrive noe. Hva som helst. Bare noen ord. Få ut litt av det som lever på innsiden.

Det går opp for meg, etter noen dager fri, at jeg trenger noe tid for meg selv, mer tid for meg selv, all tid for meg selv som jeg kan få. Jeg er redd for å innrømme dette, for det kan dytte de andre vekk. Jeg trenger de andre også, de som er min familie, mine venner, men jeg trenger også meg selv, og når det kommer til stykket trenger jeg kanskje meg selv mer enn jeg trenger andre. Hvem er jeg for de andre uten meg? Hvem er jeg for meg uten de andre? Hvem er jeg med de andre, for meg, for dem?

Nå har jeg rundet nok et tiår. Jeg er eldre, men ikke gammel. Alderen min er det nye 20. Jada. Hørt den før.

Okei, skriv.

Disse timene jeg har stjålet til meg selv bruker jeg ikke på noe fornuftig. Jeg rydder overalt. I hodet. På pulten. I bokhyllene. I skittentøyskurven. På harddiskene. Kommer ingen vei, men det blir kanskje litt mer ryddig.

I hodet kjører jeg avgårde med bilen. Over landegrensene. Gjennom Europa. Hvor er jeg på vei?

På vei hjem fra hovedstaden, i bil, med familien, tenker jeg på alt jeg vil gjøre, helt til hun spør meg om hvorfor jeg er så stille, om alt går bra. Jeg tror alt går helt greit. Jeg har det bra, men det er ikke sånn lett bra, bare middels bra. Det er mange skumle tanker for en olding som meg.

I et øyeblikk vil jeg lage en låt, åpner Logic Pro, leker en stund, kommer frem til noe som er sånn passe bra, vurderer å legge det ut, men tar meg selv i å være helt idiot. Hva er det som får meg til å tro at jeg skal kunne lage noe som har noe verdi? Det krever tid. Mer tid. Jeg har andre ting jeg må bruke tiden til.

I neste øyeblikk vil jeg skrive en roman; jeg har en idé. Jeg ender opp med å innse at det vil ta for mye av tiden jeg ikke har til rådighet. I stedet ser jeg på en serie på HBO.

Jeg har vondt i øyet. Jeg har vondt i hodet. Jeg har vondt i magen. Jeg har vondt i viljen.

Jobben redder meg. Strukturen, nettverket, innholdet, oppgavene, men likevel er det ikke dette jeg vil holde på med resten av livet.

Resten av livet. Er jeg halvveis eller har jeg kommet lenger? Kortere?

Døden, som vi snakker så altfor lite om. Eller er det livet vi snakker for lite om?Oss selv? Sammen.

Okei, skriv.

Nei, stopp.

Jeg forsøker å forklare min sønn hva standup er. Først tar jeg noe jeg stjal av Mitch Hedberg; han som spiller så høy musikk i leiligheten sin at naboen begynner å banke på veggen og han sier: jeg vet ikke hva som er på din side, men på min side er det ingen dør! Jeg må forklare vitsen, men den er ikke supermorsom for en på ni år. Jeg viser en annen der jeg går ut av kjøkkenet og kommer tilbake og er liksom 'in character' og skal til å fortelle vitsene mine, men jeg bare ler meg ihjel fordi vitsene mine er så morsomme at jeg ikke en gang klarer å fortelle de. Nå begynner det å demre for ham. Han skjønner hva dette er, han har sett det på TV hos besteforeldrene, men det var på engelsk og han skjønte ingenting. Så kommer han på at det var tekstet og han leste noe av teksten. Han videreformidler:

-Han bare BESTEMOR GA MEG PENGER, og JEG KJØPTE EN SPRAYFLASKE og – og – og – og SPRAYET HENNE I ANSIKTET: HAHAHAHA!

Jeg tenker på bøndene som har møkkajobb for luselønn, men de har ikke studielån og som oftest ikke boliglån. Jeg tenker på bøndene som må ofre familien for arbeidet – de jobber jo til alle døgnets tider – men de får forståelse for det: stakkars bonden, han må jobbe, han kan ikke legge unger, han kan ikke være fotballtrener, det forstår jeg, sier de. Jeg tenker på bøndene fordi jeg kjenner en bonde og fordi landbruksoppgjøret er forestående; det står om det overalt i avisen. Jeg tenker på bøndene for å kunne skrive at jeg tenker på bøndene. Aller mest tenker jeg nok på meg selv. Jeg tenker på bonden jeg kjenner og på at jeg egentlig ikke vet hvor han står politisk, rent bortsett fra at jeg har tatt det for gitt at han stemmer Senterpartiet. Jeg tenker på distriktspolitikk og brekningsfornemmelsen jeg får hver gang staten vil flytte arbeidsplasser fra byene til landet, særlig når arbeidsplassene allerede er etablert med erfarne ansatte, særlig når politikerne lar seg overraske når de ansatte ikke følger med når det viser seg at de ansatte har huslån, ektefeller og barn i skole som alle trives der de bor, uavhengig av den statlige jobben. Jeg tenker på arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, at jeg ikke har et bevisst forhold til klasse, at nettopp det betyr at jeg mest sannsynlig tilhører middelklassen, at jeg egentlig drømmer om å tilhøre overklassen og at jeg har svært lite til overs for arbeiderpopulisme og arbeiderpartiet generelt, spesielt Jonas. Jeg tenker på høstens valg, at jeg ikke skal være aktiv lokalpolitiker, at det skal bli deilig, at jeg ikke skal stemme på partiet jeg er medlem av, men på det partiet som statsministeren representerer, at det sikkert handler om min egen situasjon. Jeg tenker på at jeg aldri kommer til å ønske å ta toget til Tromsø; som barn tok jeg toget til Bodø, det var ikke mye å skryte av. Jeg tenker dette fordi jeg ikke liker togreiser i Norge. Jeg tenker at jeg liker togreiser i Japan, i Sveits og i Nederland; til nød kanskje også i Østerrike, oppover fjellene, men bare til nød. Jeg tenker på de store byene med de store husene og alle menneskene. Jeg tenker på det jeg leste om at bydel Løren er ødelagt, at jeg en gang bodde der, at jeg mange år før jeg bodde der gikk forbi Gilde i helgene og grisene svettet fordi de visste de skulle bli slaktet, eller det var i hvert fall det pappa sa. Jeg tenker på kaffe, at jeg skal ha en kopp til.

Jeg tenker på miljøet fordi jeg skumleste en dansk rapport om hvordan IT, AI og skybaserte tjenester påvirker klimagassutslippene, at et Google søk med mange treff påvirker avtrykket mer enn et presist søk med få treff, at å se Netflix to timer om dagen i et år er like ille som å kjøre 1000km med fossildrevet bil, eller anbefalingen om å avmelde alle nyhetsbrev man ikke leser, ikke trykke “reply all” når du svarer på e-post, dette tenker jeg på, men miljøet er jeg ikke spesielt opptatt av, bortsett fra når jeg ser klipp fra dokumentarer på TV eller YouTube der isen smelter i Antarktis. Jeg tenker på Michael J Fox og Parksinson, jeg tenker på stemmen hans, den var perfekt for Stuart Little, lydbøker og i Disney-filmen Atlantis, for mange år siden, men nå skjelver han så mye at det er umulig å forstå hva han sier. Jeg tenker på Stig Aasvik, selvfølgelig gjør jeg det, at han ikke har det bra, at han skriver godt, at han ønsker han skrev noe annet, men skriver det han skrev, skrev mer. Jeg tenker på siste nummer av Vagant som ligger ved siden av meg, fremdeles pakket inn i plast, at jeg vil lese det, men jeg har ikke tid, jeg har allerede lest Morgenbladet og Dag Og Tid, jeg hører ungene spille Nintendo på loftet og jeg tenker at jeg får dårlig samvittighet som ikke er sammen med de nå, mens jeg fremdeles lever. Jeg tenker på solen som skinner gjennom vinduet og hvisker til meg at jeg må ut, men jeg tenker at jeg kan vente litt til, jeg har jogget hver dag denne uken, minus onsdag og lørdag. I morgen er det søndag, men fordi det er arbeidernes dag i dag er det egentlig søndag to dager på rad, jeg tenker at jeg hater søndag, jeg tenker at jeg hater to søndager på rad, jeg tenker at jeg hater dette stedet, men jeg føler heldigvis ingenting akkurat nå. Jeg tenker på kaffen som blir kald, jeg tenker at jeg skal drikke litt til og tenke mens jeg drikker.

Jeg tenker på sikkerhetsklarering, på stillinger som krever dette, jeg leser forskriften og skjønner at det er tre forhold som kan føre til at jeg ikke får sikkerhetsklarering og følgelig ikke kommer til å søke jobber som krever dette. Jeg tenker at det er diskriminerende, men det er det sikkert ikke, det er bare nødvendig. Jeg tenker at de tre forholdene er min avbrutte militærtjeneste (jeg gikk over til siviltjenesten, men avbrøt vel den også såvidt jeg husker), min økonomi (høy gjeldsgrad, men ingen inkassokrav eller anmerkninger, forøvrig god betalingsevne ifølge banken, men likevel aldri penger på konto), og broren min (av mange grunner). Jeg tenker på jobben min, nei, det gjør jeg visst ikke likevel. Jeg tenker på fuglene som kvitrer utenfor vinduet og katten vår som skal på jakt. Jeg tenker på Stig Aasvik en gang til, fordi boken ligger her på bordet og jeg er nesten ferdig, men jeg utsetter. Jeg tenker på problemløsning og problemet med båten som går fra New York til Le Havre og hvor mange båter den egentlig møter på sin reise, jeg tenker på heisen som går for sakte, men løsningen er ikke å gjøre heisen raskere, løsningen er å gi de ventende noe å distraheres av, som speil og heismusikk. Jeg tenker på deg som leser dette. Jeg tenker på deg som ikke leser dette. Jeg tenker på tomheten, det store intet. Jeg tenker på Jan Grue og hvor god han er til å skrive, at jeg gjerne vil lese mer av ham, at han sitter i rullestol og jeg tenker på Magnus som en gang prøvekjørte en elektrisk rullestol i vaskekjelleren der han bodde. Jeg tenker på Google, på alle søkene, på hvordan de ikke finner meg. Jeg tenker på ungene – eller, jeg tenker ikke på de, jeg HØRER de, de skriker der oppe med spillene sine. Jeg tenker at dette får holde.

Jeg har lyst på en elbil-lader til garasjen. Jeg har lyst på et nytt liv. Jeg har lyst på en baguette med ost og skinke, en varm kaffe til. Jeg har lyst til å våkne hver morgen uten en eneste klump i magen. Jeg har lyst til å våkne og føle at livet er bra. Jeg har lyst til å drømme meg vekk og nyte det. Jeg har lyst til å oppfostre to sunne gutter. Jeg har lyst til å høre på Morten Harket. Jeg har lyst til å ligge med datteren hans. Jeg har lyst til å lese i solen, gjerne på en benk. Jeg har lyst til å kvitte meg med samvittigheten min. Jeg har lyst til å smile og mene det. Jeg har lyst til å være med venner og ikke være selvbevisst. Jeg har lyst til å snakke med andre folk og være normal. Jeg har lyst til å ikke legge merke til alt som skjer rundt meg hele tiden. Jeg har lyst til å sitte på en café og ikke få med meg hva som blir sagt på bordet ved siden av. Jeg har lyst på en MacBook. Jeg har lyst på en ny klokke, men ikke smartklokke. Jeg har lyst til å bli førti og være stolt av det, være stolt av meg selv. Jeg har lyst til å invitere hele familien på en ferietur – uten å grue meg til reisen. Jeg har lyst til å skrive og bli lest. Jeg har lyst til å tjene mer penger. Jeg har lyst til å bruke mer penger. Jeg har lyst til å fikse ripene i lakken – på bilen. Jeg har lyst til å flytte til en storby eller en stor by. Jeg har lyst på ferie i utlandet. Jeg har lyst på en ny jobb. Jeg har lyst å ikke måtte ha en jobb.

Man har lyst til så mangt.

I natt drømte jeg at jeg laget et fanzine for Stig Aasvik, eller en nettside, som i gamle dager da jeg hadde Michael Jackson-hjemmeside. Hver kveld før jeg legger meg ser jeg litt på mobilen. Det er dårlig søvnhygiene, men jeg har god innsovning og sover godt gjennom natten. Jeg gjør med andre ord som jeg vil (jeg er snart førti).

På mobilen pleier jeg å bla gjennom lokalavisen (hvis en ny utgave foreligger) for å forsikre meg om at jeg har helt rett når jeg tenker at det er svært lite av interesse som foregår her jeg bor. Jeg googler også noen faste navn (f.eks. Tomas Espedal, Ben Affleck, Nicolas Cage, Stig Aasvik, Jamiroquai...). I går dukket det opp en ny tittel i biografien til Stig Aasvik, nemlig Tøyenparken. Jeg finner ingen informasjon om utgivelsesdato på nettet utover det faktum at den er publisert i år (2021).

Det er lenge siden jeg har blitt glad for å se at en ny norsk bok er ute. Jeg er en Stig Aasvik-fan.

I vaskekjelleren (i dag har jeg hjemmekontor) tenker jeg at jeg har lyst til å male alle drømmene mine. Så tenker jeg at jeg skal lage en låt – lære meg Logic Pro. Innser etter hvert at jeg har flere planer enn tiden og kompetansen tilsier. Roman. Album. Malerier. Nettsider.

Jeg deltar på et engasjerende video-møte om forebygging – får lyst til å lese meg opp på noen tema. En av møtedeltagerne forteller om en kollega som bobler over av idéer. Jeg føler meg truffet. Det er noe usexy med å boble over. Samtidig liker jeg energien min. Den skremmer meg også.

Noen ganger er jeg livredd.

Jeg venter på SMS fra bokhandelen. Håper de har Stig Aasvik-boken inne. Jeg kan godt slå meg til ro med at jeg skal lese den i dag – og ikke gjøre noe annet.

Neste uke skal jeg reise til en by (der det er lov å være), bo på hotell, lese, skrive, tenke. Drikke en øl eller ni.

Noen ganger tenker jeg på Bobbysocks og at vinnermelodien deres beskriver sinnsstemningen min.

La det swinge. La det rock'n roll! La det swinge til du mister all kontroll Oh hi ho...

Fredrik Skavlan gir seg. Det er 2021.

Den 18. januar 2012 startet jeg på et utkast til en e-post uten mottaker, men sannsynligvis ment til NRK. Det var kvart på åtte på kvelden; jeg tror jeg var edru.

Emnefeltet: Fredrik snakker ikke om noe viktig lenger; gjør noen egentlig det?

Dette er utkastet:

Hei

Jeg ser på TV. Jeg ser på NRK. På vei hjem fra jobb lytter jeg til P2. Jeg får med meg Dagsnytt 18. Det er 10-15 minutter til hver sak. De samme menneskene dukker senere opp i Dagsnytt eller i Aktuelt eller i Debatten. På fredag snakker Fredrik Skavlan med noen andre om noe annet. Han får ikke nok tid med hver gjest og stort sett får ikke gjestene sagt det de vil si. Publikum sovner. Så spiller en veletablert artist eller like veletablert band en låt vi sannsynligvis allerede har hørt på P3 eller P1.

Det er greit.

Hvorfor tar ikke Fredrik seg tid? Eller en annen enn Fredrik? Dere er NRK. Dere viste Hurtigrutens reise langs Norges kyst. Det tok tid. Dere ga rom for det. Gi rom til en

Så kom jeg ikke på mer. Og jeg aner ikke hvorfor jeg har spart på den i alle disse år. Det er den eneste kladden jeg har i utboksen min.

Nå, mens jeg sitter her og tenker, mistenker jeg litt at det var starten på en jobbsøknad.

Sønnen min har begynt å starte alle setninger med “Jeg liker at”. For egen del liker jeg at dette innlegget er minst like intetsigende som det faktum at Fredrik Skavlan ikke snakker om noe viktig lenger. Og nå er det uansett slutt.

Jeg har fått et nytt tastatur. Jeg prøver det nye tastaturet. Jeg liker nye ting. Jeg liker å høre på musikk mens jeg skriver på det nye tastaturet at jeg liker nye ting. Jeg liker også Tomine Harket, men jeg vet ikke om det er fordi hun er ung eller fordi hun ligner på noen eller om det er begge deler eller ingen av delene. Jeg liker ikke å innrømme det, det liker jeg ikke, nei det gjør jeg ikke, men sånn er det. Jeg har musikk i ørene. Det er et band fra Belgia, så du kan jo prøve å gjette og se hvor langt du kommer.

Tastaturet er rimelig flatt. Det kan jeg like. Det er mye jeg kan like. Jeg tror våren er livsfarlig.

På så altfor mange måter.

La meg ta noen eksempler.

1) I dag skrev jeg noe positivt i en Messenger-gruppe for en foreldregruppe jeg er del av. Det er litt out of character.

2) Jeg har begynt å løpe nesten hver dag (igjen), som jeg alltid gjør hver vår. Og hva skjer når jeg løper nærmest daglig. Vel, det går utover driftene, det går utover humøret, det blir litt vel mye (av meg) (av alt).

3) Her en kveld hørte jeg på et radioprogram på P2 som var innom det åndelige. Jeg vurderte nesten å gå i kirken – eller i det minste sjekke ut en gudstjeneste på nett.

4) Jeg har kjøpt mange nye ting.

5) Jeg har håp.

Håper det siste varer.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe ut av alle planene mine. Det er sikkert best for oss alle.

Det er det helt sikkert.

Jeg får ikke gjort noe fornuftig mens jeg venter på håndverkeren.

Jeg gjør ikke noe fornuftig mens jeg venter på håndverkeren.

Jeg er ufornuftig og venter på håndverkeren.

Jeg er ufornuftig. Jeg venter.

Jeg venter. Ufornuftig.

Det er så enkelt som dette: Jeg kjører ned fra fjellet. Det er noen få varmegrader, noe som betyr at det er litt kaldt. Solen skinner, men steker ikke. På vei ned fra fjellet skinner solen over den hvite snøen, som snart smelter for å gjøre plass til våren og – senere – sommeren.

Nede på 40 moh. er det grønt. Jeg er omringet av skog og grønn mose. Noe sånt. Solen skinner også over det grønne. Velsignet være solen.

-God påske, sier kassedamen (som er en mann). En dame har skrevet et innlegg i avisen om at hun er uenig i de nye kjønnsnøytrale stillingstitlene. Hun vil ikke være skipsarbeider, men sjømann.

Det er så enkelt som dette: Jeg hører på Taylor Swift i bilen. Sangen har fått tittelen the 1 og jeg synger med. Spesielt liker jeg når hun synger “I didn't though” etter “I thought I saw you at the bus stop” fordi det rimer på “yes instead of no”.

Den sangen skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg hadde skrevet.

Det er så enkelt som dette: Jeg leser essaysamlingen til Ida Lødemel Tvedt. Hun skriver fra New York. Hun skriver godt. Hun har tilgang på et helt arsenal av deilige ord. Jeg føler meg banal, enkel, dum – i forhold.

Arne Berggren skriver et eller annet sted at det er helt vanlig å tenke at det man skriver er banalt og dumt. Takk!

Det er så enkelt som dette: Jeg svarer alltid 3 når Kai spør meg hvordan jeg har det på en skala fra 1-6. Kai er kunstig intelligens. En slags kunstig psykolog. Jeg betror meg til en app. Det er 2021.

Det er så enkelt som dette: Når pandemien er over, reiser jeg.

Det er enklere: Når den personlige økonomien tillater det, sier jeg opp jobben og begynner å leve av å leve. Hvis du skjønner.

In other news: Jeg er fremdeles glad i sjokolade, damer, musikk og bøker. Mindre glad i film og TV enn før. Savner de beste vennene mine. Drukner i gode minner som gjør vondt (the good ones hurt more than the bad ones do, vet du).

Enter your email to subscribe to updates.