avsnitt 300

Vi er kanskje sytten eller atten mennesker i rommet. Vi sier god morgen og hei til hverandre, noen klemmer, ikke jeg, jeg er ingen klemmer, jeg kan være det, men jeg er ikke det i dag, ikke med hvem som helst. Hva handler det om, kan jeg velge å spørre, men jeg står over.

Hun jeg sitter ved siden av sier at hun har så mye å fortelle. Åh!? Er du forelsket? spør jeg. Jeg snakker så høyt at de andre får det med seg. Det stemmer, hun er forelsket, men hun ville ikke dele det med alle. Litt senere beklager jeg at jeg utbasunerte spørsmålet mitt så spontant. Det går bra, sier hun. Selvfølgelig, hun er jo høflig. Og forelsket.

Innledningsvis gjør vi en varhetsøvelse. Jeg legger merke til at jeg ikke har kontakt med hjertet mitt, med pulsen. Jeg vet at hjertet slår, men jeg merker det ikke. Jeg kjenner i stedet på en smerte i venstre kne og en begynnende krampe i høyre lår. Jeg kjenner på en ro. Jeg har lukket øynene og tenker ikke på så veldig mye. Det slår meg at jeg trenger dette, at jeg har behov for litt ro.

Så begynner vi å snakke. Vi melder oss inn. Noen forteller om bursdagsselskap, andre forteller om stressende togreiser. Det snakkes om varme og spyd i brystkassen. Det er ord. Noen snakker høyt. Andre snakker lavt. Noen har aksent, andre har dialekt. Det er mannestemmer og det er kvinnestemmer. Jeg legger merke til at jeg begynner å kjenne på pulsen. Hjertet slår hardere og raskere. Er jeg sint? Er jeg lei meg? Er jeg bare rastløs? Det er en uro.

Jeg vil ikke si noe, men jeg åpner munnen og lar ordene komme ut. Jeg blir tørr i munnen og må bevege meg i stolen. Jeg setter meg først litt fremoverlent. Så setter jeg meg bak igjen. Så krysser jeg beina. Jeg sier noe om at jeg ikke vet om jeg kan si hva jeg tenker og hva jeg føler, at jeg først legger merke til hva jeg ikke har til felles med de andre som snakker, i stedet for å se etter hva jeg har til felles. Det er godt å si det. Det er skummelt å si det. Det er vondt å si det.

Dette er på dagtid. Dag blir til ettermiddag blir til kveld. Mørket. Kulden. Sen høst, snart vinter. Jeg hater denne tiden på døgnet. Det var sterkt, tenker jeg, etter å ha skrevet “hater”. Jeg hater det ikke. Jeg kjenner på et ubehag. Jeg har dårlige minner eller assosiasjoner. Det føles ikke godt.

På veien hit i dag, i bilen, tenkte jeg tilbake på barndommen, på at jeg ofte gruet meg til skolen. Jeg begynte å tenke på det fordi jeg tenkte på mine egne barn. For meg selv, der jeg kjørte alene i bilen, tenkte jeg på ungene mine, på hva som hadde skjedd om vi flyttet vekk fra der vi bor, til en ny by. Barna mine har det bra på skolen. De har det fint der vi bor. Jeg vil ikke utsette de for utrygghet. Det er egoisme. Jeg må tenke på ungene. Jeg tenker på ungene. Jeg tenker også på meg. Jeg tenker. Jeg er. Jeg lever.

Til hun som er forelsket sier jeg at det må være deilig. Det må ikke være deilig, men det er sikkert deilig. Jeg sier at hun må nyte det, og hun sier at hun prøver, men det er vanskelig. Hun synes det er godt og vondt på samme tid, for det er så mye usikkerhet, så mye som kan gå galt. Jeg sier at det er det som er å leve. Alternativet er verre: å ikke leve. Å ikke kjenne på følelser. Hun smiler. Litt senere gråter hun. Hun skal si noe annet, noe hun har kontroll på, men – med meg som vitne – blir hun overrasket over sin egen reaksjon. Hun sier noen ord, men stopper. Hun sier: “oj”. Jeg ser tårene som renner nedover kinnet hennes. Dette var ikke hennes plan. Det bare ble sånn. Hun har lyst til å ønske intimitet velkommen, men hun er livredd. Hun sier det. Det er en lettelse å si det. Det er også skamfullt. Men for faen, hun er jo forelsket!

Jeg sjekker inn på hotellet og setter meg ned i stolen på hotellrommet. Det er mørkt og det er kaldt ute. Jeg skal spise mat og drikke en øl med noen av de andre menneskene. Jeg vil helst legge meg ned og lukke øynene. Jeg orker ikke å stå i mine egne følelser. Jeg orker ikke forklare. Jeg holder tilbake.

Jeg holder tilbake.

Jeg holder.

Jeg holder opp.

Stopp.

Å lese en lang tekst er en form for meditasjon. Det kan i hvert fall være det. Å lese en lang tekst kan være en form for meditasjon. Det kan også være eskapisme. Det er ofte det. Å lese en tekst kan være eskapisme. Tekstens lengde spiller neppe inn på eskapismedimensjonen, men lengden har betydning for meditasjonsdimensjonen.

Jeg tar en slurk av brusen. Jeg leser på skjermen det jeg har skrevet. Jeg fryser og trykker Publish.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Den siste til Niels Fredrik Dahl. Så er det Solvej Balle. Og Tore Renberg. Asta Olivia Nordenhof. Ja, så leser jeg noe gammelt av Knausgård, og selvfølgelig Jon Fosse: Septologien.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. I bokhandelen ser jeg en av Alf van der Hagens nye samtalebøker, den med Ingvar Ambjørnsen. Ingvar dør sakte. Hver kveld drikker han vin og spiser hasjkake. Han har kols. Han sliter mest med utpusten. Sier han.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Jeg drikker en øl. I Frankrike møtte jeg nylig en nonne, en søster, hun holder til på et fjell. Hun hadde fått et kall fra Gud. Gud sa at hun måtte reise til fjellet og bo der. Hun får mye besøk. Det er mange mennesker som vil snakke med henne. Om hva, spør jeg. Om å skifte kjønn, svarer hun som eksempel.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker og mens jeg leser noen av bøkene jeg kjøper, tenker jeg på at jeg har lyst til å skrive, men jeg spør meg selv: hvorfor? Hva er det jeg har lyst til, sånn helt egentlig?

Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg på vei til verkstedet for å hente bilen som har fått nye vinterdekk. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg, fordi jeg nettopp hadde kjøpt den siste boken til Niels Fredrik Dahl på Norli, selv om jeg holder på med Septologien. Jon Fosse vant Nobelprisen og det første som slo meg var hvor stolt jeg er over at jeg har lest Kvitleik (tidligere i år). Så fant jeg Radioteaterets innspilling av Nokon kjem til å kome på NRK Radio (appen) og ble først fylt av latter, deretter skremt, så litt skamfull og trist.

Jeg skriver, men det er nå. Det er lenge siden jeg satt meg ned for å skrive noe som helst. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, men skrivingen er det så som så med. Onkelen min skriver. Han skriver på Facebook. Jeg tror han her en dag skrev noe om at Facebook er bloggen hans. Jeg hadde lyst å kommentere, men jeg tok meg i det.

Forrige uke leste jeg et intervju med en forfatter i Morgenbladet. Han hadde invitert journalisten hjem på kaffe og vafler. Journalisten hadde lest boken hans og han likte den. Før intervjuet hadde journalisten gjort research og funnet ut at forfatteren for tolv år siden skrev innlegg i lugubre nettsamfunn av typen høyreekstreme. Det var dette journalisten ville snakke om, over kaffe og vafler. Ikke den nye boken. Det provoserte meg og jeg vurderte å sende et leserinnlegg til Morgenbladet. Jeg gjorde det ikke.

I et radiointervju sier Jon Fosse at “de aller fleste lesere sier at andre vil ha problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse) “men selv har de ikke problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse). Jeg ler når jeg hører det. Og det er sant. Jeg leser Septologien og det handler ikke om noe annet enn en kunstner som reflekterer over at han kunne ha vært hva som helst og hvem som helst, alle andre enn seg. Det handler om alkohol og avhold. Det handler om kjærlighet og tapt kjærlighet. Og hva er det nå egentlig med dette begrepet: gnostisk. Noe er det!

Jeg drikker en kald øl og jeg liker både ølet og ordene jeg skriver mens jeg drikker. Nei, det er ikke ordene jeg liker, det er bare fenomenet: at det kommer ord på skjermen etter hvert som jeg taster på 'turet.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker, og jeg leser de, én etter én. På jobbreise til Tyskland og Frankrike tenker jeg på livet, på privilegiene, på tilfeldighetene, på det som kunne ha vært. Ikke annerledes enn det Jon Fosse skriver om i Septologien. Bare ikke like vakkert.

De nye stemmene på NRKs bokprogram, Åpen Bok, plager meg. Jeg vet ikke om det er stemmene eller menneskene bak stemmene. Først er det stemmene. Det er stemmene jeg hører. Det er to unge damer som har begynt å jobbe i NRK. De snakker sakte. De har andre dialekter enn jeg er vant til. Jeg velger likevel å høre på de når de snakker om Jon Fosse. Etterpå vet jeg ikke hva jeg føler.

Min eldste sønn forteller meg at Jon Fosse hadde sagt på Supernytt at han var forbauset over å ha vunnet Nobelprisen, men ikke spesielt begeistret.

Hvordan avslutter jeg og hvorfor vil jeg plutselig avslutte? Hvorfor er det slik at jeg ikke vil skrive flere ord akkurat nå? Er det fordi ølet snart er tomt og Nytt på Nytt snart begynner? Eller er det fordi jeg begynner å tenke på ting jeg ikke liker å skrive om, eller ting jeg ikke klarer å skrive om, som følelser eller kanskje til og med sex?

Når det blir lørdag og jeg trakter kaffe og lar lukten fylle rommet, jeg puster, jeg tenker luftige tanker, store tanker, men også de små. Jeg kunne ha sett ut av vinduet, men jeg venter med det. Jeg leser avisen, om Ingvar Ambjørnsen, om Jon Fosse, jeg leste noe i går om Knausgård, noe han sa om Jon Fosse, i går drakk jeg alkohol, jeg ser katten vaske seg, jeg ser ungene spille, jeg omfavner Charlotte, jeg stryker Johan på ryggen, jeg drikker kaffe, jeg leser avisen, jeg får ikke til å skrive.

Jeg våkner. Jeg tenker. Jeg leser. Jeg skriver.

Jeg vasker klær. Jeg drikker kaffe.

Ungene. Kona. Katten.

Avisen.

Gozo. Malta.

Jeg våkner i 3-tiden. Må tisse. Tisser. Jeg våkner i 5-tiden, vet jeg skal opp tidlig fordi bio-avfallet skal legges utenfor døren før klokken 7. Jeg våkner i 6-tiden. Står opp. Legger bio-avfallet utenfor døren. Jogger 6km. Solen er på vei opp. På vei hjem er det for varmt, jeg svetter. Jeg drikker lunkent vann fra en plastflaske, setter på kaffen. Jeg dusjer.

I natt drømte jeg om Tor med håret, fra Molde. Han ville snakke med meg på kontoret, sa han. Eller hadde han sendt det på e-post med kopi til folk jeg ikke vet hvem er, i et foretak jeg ikke har noe å gjøre med. Han ville snakke med meg før jeg sluttet. Han fortalte en historie om kjæresten, jeg husker ikke detaljene, men det var ingen forespørsel. Da vi var ferdig med samtalen måtte jeg på do. Han måtte også på do. Toalettene befant seg nede i første etasje. Var det et sykehus, mon tro? En fyr kom bort til meg og sa: Hei, karantes! Eller mente han quarantes, som i 40 på fransk? Men jeg var visst ikke den han så etter likevel. Alle kan ta feil, sa han, tror jeg. Hadde han nordlands-dialekt? Jeg befant meg på en form for moderne versjon av jernbanestasjonen i Bodø. Alle var opptatt av at de som kom med toget hadde så mye flaks. Det var boller til salgs, det lå boller på gulvet, en fyr som må ha vært engelsk sa noe om bolls eller balls. Så var han kanskje Leonard Cohen, han måtte på do, en bestemor hadde vært der før han, det var ikke Cohen, men Michael Caine, bestemoren hadde bæsjet i do og på gulvet og han måtte tisse på det hele, før han dro igjen. Det var noe med kjæresten hans også, men jeg vet ikke hva.

Og det er alt jeg husker.

Eller: jeg husker det vel egentlig ikke, men gjenforteller etter beste evne.

Det er deilig med kaffe. Det er deilig at jeg har dusjet. Det er deilig at jeg er alene her nede akkurat nå mens de andre sover. Jeg synes varmen er litt skremmende, jeg synes dagene glir inn i hverandre, jeg er usikker på dette med ferie, men jeg kan ikke noe for det, jeg er den jeg er, jeg håper jeg får til det jeg skal få til.

Stopp.

Hvordan fungerer dette? Jeg tenker at jeg vil skrive, jeg tenker på hva jeg vil skrive, jeg tenker på hvordan jeg vil gjøre det. Så setter jeg meg ned og skriver og det blir liksom ikke det samme, ikke i det hele tatt.

Jeg dreper meg selv med tankene mine. Jeg møtte ikke Thomas i Fevik. Jeg møtte ikke Benjamin på Sørlandet. Jeg får melding fra Janniche, jeg har ikke fortalt henne at jeg er der, men det har pappa fortalt, til tante, og – vipps – så er det enda en jeg ikke har truffet.

Om det er dårlig samvittighet eller noe annet som dreper meg i tankene, får “noen andre” bedømme.

Jeg setter på Kent for å se hva som skjer. Dom andra. Fin tekst. Jeg ville skrive noe om tid. For eksempel om hvor sykt det er at vi kommer til feriehuset på en søndag og jeg tenker at det kan bli lange dager, og det var det sikkert, men plutselig er det søndag igjen og vi skal reise. Hvordan skjedde det, når jeg vet det ikke var teleportering. Jeg har fått nye minner.

Jeg trekker pusten. Jeg trenger pusten. Jeg trenger ro. Det er noe med teksten til en låt som handler om å feriere. Trenger bare ro. Sommer. Sol. Øl.

Familie. Venner.

Jeg sliter med relasjoner. Og hvordan gikk det til?

Reiseradioen 2023. To programledere, sikkert født på slutten av 90tallet, den ene med sosiolekt, den andre med dialekt, sånn som det skal være på NRK anno 2023.

De intervjuer en gammel fyr med en gammel bil.

Du kan stemme på om vafler, sveler eller pannekaker er best.

Jeg lar meg irritere.

De spiller i det minste Briskeby. Propaganda. Jeg prøvde å få time hos Lisa, men hun svarte ikke, hun har fått barn og holder til på ... trommevirvel... Briskeby.

Sommerferie 2023. Nok en gang får jeg det ikke til.

Jeg går en tur i arbeidstiden, hvorfor ikke, det skjer jo ingenting. Ved inngangsdøren møter jeg vaktmesteren som graver etter gull, han gjør jobben sin, jeg sier noen ord og han svarer, etterpå tenker jeg at han ikke bryr seg nevneverdig om hva jeg sier og at han kanskje til og med tenker at jeg er en tulling, og det må han jo gjerne tenke, for jeg er den og det jeg er uavhengig av ham, men det henger kanskje sammen med moren hans, jeg er arbeidsgiveren til moren hans også, hun og jeg har ikke hatt en god tone, men det driter jeg i, jeg gjør jobben min, jeg er satt til å gjøre en jobb, og selv om dette høres ut som et forsvar, er det bare fakta.

En sosionom er lei seg fordi hun føler seg forbigått. En psykolog er skuffet fordi han føler seg urettferdig behandlet. Jeg snakker med de. Jeg snakker med andre. Det finnes flere sider av historien, men det finnes følelser jeg ikke kan gjøre noe med, uavhengig av tiltak og fakta i en sak.

Jeg ordner opp med sosionomen, hun blir fornøyd og jeg gir egentlig mest faen. Det var ikke vanskelig å gjøre jobben. Først: lytte. Så: gi noe, innenfor det hun allerede hadde krav på, men få det til å se ut som noe fantastisk.

Hva gjør denne jobben med meg, som menneske?

Jeg går en tur i arbeidstiden fordi jeg vil til frisøren. Det er opptatt overalt. Jeg bestiller til slutt en time til kvelden og går tilbake til jobb. Jeg skriver dette. Jeg drikker kaffe. Jeg tenker. Jeg føler kanskje litt. Burde jeg ikke glede meg til ferie nå?

Eksperimentet

Vi tweaker med mobilen til J. Vi vil ikke at han skal surfe så mye, ikke søke for mye på YouTube. Det er ønsket effekt. Mindre bruk av YouTube og vilkårlige søk.

Neste morgen er han fortvilet. Han står fast i Zelda. Han vil søke på YouTube og finne svaret, men det går ikke. Jeg sier: ring en venn. Ring T! Han vil først ikke, men så hører jeg ham snakke. T hjelper ham. Han kommer seg videre i Zelda. Så ringer T tilbake litt senere og de prater sammen. J har tatt initiativ. Det var en utilsiktet effekt, men svært nyttig.

Jeg leser om kunstig intelligens og får to assosiasjoner. Den ene handler om oppløsning på dagens mobilkamera, den er bedre enn oppløsningen vi har i øyet, som minner meg om sitatet til Anders. TV har bedre oppløsning enn virkeligheten.

Den andre assosiasjonen er om Tesla som kjører bak en lastebil med et digert bilde av en åker. Teslaen forstår ikke at det er en åker. Jeg tenker på den blinde pasienten som trenger støttelinjer på gulvet, men de er fjernet av et teppe. Kan vi etablere regler for støttelinjer, altså en form for tilgjengelighetslov for AI på veiene? Vi må legge til rette for automatisk kjørende biler?

Bare en tanke. Og jeg vil eksperimentere med en offline mobil med alle de sosiale appene. Online mobil med sim skal bare benyttes til telefon og sms. Er det en idé?