Jeg vet ikke hvorfor jeg setter meg ned for å skrive, men jeg vet jeg skulle ønske jeg var like fri som Milan Kundera var når han skrev Tilværelsens uutholdelige letthet. Fri i formen. Fri i tankene.
De intellektuelle, kloke, flinke skribentene, som Ivo de Figueiredo, Audun Lindholm og Bernhard Ellefsen, som kan analysere og som skamløst kan skrive seg frem i verden, ta plass.
Jeg tror jeg tørr å ta litt plass igjen, som Cezinando synger. Ja, det skulle jeg ønske, det skal jeg tørre.
Skjønt, jeg liker ikke det Bernhard Ellefsen skriver. Han er en bedreviter med en irriterende stemme. Jeg likte det Ivo de Figueiredo skrev om minoritetsbøkene, og det Audun Lindholm skrev om virkelighetslitteraturen som har inntatt poesien. Jeg vil ikke lese poesi. Jeg vil ikke skrive poesi.
Her jeg sitter er det gulvkaldt. Jeg er hjemme hos mine foreldre i en mindre dramatisk 70års-feiring. Altså ikke like dramatisk som den danske dogme-filmen, Festen. Ingen skandaler, ikke den store dramatikken. En far som forsøker å holde en tale. En femåring som lager støy. En annen far som ikke leer på en muskel. En tredje far som forholder seg taus. Mange fedre, men også brødre, og sønner. Og en mor som fyller sytti. En annen mor som er på min egen alder. En tredje mor som ikke er mor, men stemor. En moderne familie. Voksne og barn. Sodd (!), sjokoladekake og marsipankake. En far som forsøker å holde en tale, men som avbrytes av en femåring som ingen har kontroll på. En hund som vil leke med femåringen. En far som skriker på hunden fordi hunden ikke har oppdragelse, men hva med barnefaren? Ikke Festen, men et selskap der ingen forventninger innfris og alt er skuffelse, i hvert fall etterpå under kontemplasjonen.
Jeg drikker ikke noe annet enn vann og Farris. De andre hiver i seg øl og champagne. Jeg har bestemt meg, som jeg noen ganger gjør. Jeg bestemte meg en gang for å slutte å røyke. Jeg bestemte meg en gang for å slutte med snus. En stund spiste jeg ikke sjokolade, jeg drakk ikke kaffe. Nå er det alkoholen jeg vil til livs. En gang løp jeg ti kilometer hver dag i hundre dager. Nå løper jeg bare. Før likte jeg Ole Paus.
Neste morgen våkner jeg og løper ti kilometer, ned til vannet. De første minuttene løper jeg full av tanker. Jeg kommer på at jeg skal innlede et møte til uken, der jeg skal dele en refleksjon. Jeg kommer på forhandlingen jeg skal inn i, jeg får vondt i magen. Jeg vil være fri, som Milan Kundera. Jeg løper videre. Etter fem kilometer kommer idéene til meg. Jeg tenker at jeg kan reflektere rundt litteraturen og dens betydning på empati og det å forstå andre mennesker. Så kommer jeg på noe vi snakket om, det å romme andres perspektiver, at det ikke alltid er én sannhet. Flere opplevelser kan være sanne samtidig. Jeg løper og tenker på et parti i boken jeg leser, Tilværelsens uutholdelige letthet, der vi får innsikt i Franz og Sabinas ulike perspektiver på å leve i sannhet. Når jeg leste det tenkte jeg på Nik som vil leve autentisk og jeg sendte ham en melding, men nå løper jeg og tenker på dette partiet i boken, og tenker at det er dette jeg vil reflektere over: det å innta ulike perspektiver. Det er som et Eureka(!)-øyeblikk, og jeg vil holde på det. Jeg ser for meg hvordan jeg legger det frem. Jeg skal si at jeg vil ta plass, og at jeg vil starte med å fortelle om joggeturen og hvordan jeg kom på at jeg skal reflektere om akkurat dette. Og så reflekterer jeg. Men hva sier jeg? Jeg må lese partiet på nytt. Mye kan være sant på én gang. Det er poenget. Jeg vil være fri. Fri i formen. Formfri!
Jeg drikker kaffe og får ikke være alene, jeg må skrive mer, men jeg kan ikke, og det er deilig å bare skrive det ut, noe ut, hva som helst, som å skrike i skogen. Få utløp for noe, dette et eller annet som er i meg, som bor i meg og som vil og vil ikke ut. Jeg drikker kaffe og får ikke være alene og derfor må jeg slutte akkurat her, akkurat nå. Og det var så mye mer jeg skulle si!