A sender melding fra salmekveld. Du trenger ikke gå og ottast, skriver han.
Jeg svarer: Takk! Denne uroen jeg tidvis (oftere enn sjeldent) kjenner på, skal ifølge ekspertene gå over med alderen. Likevel blir jeg eldre (44 nå) og uroen vedvarer. Innimellom som frykt. Andre ganger som rastløshet. Det er godt å vite at jeg ikke trenger å gå og ottast. Det er mange svar i religionen, men jeg går ikke ofte dit med spørsmålene mine. Jeg finner mye trøst (eller er det noe annet, en flukt?) i litteraturen. Leser Morgenstjerne-serien til Knausgård. Mye åndelighet og henblikk til det hinsidige. Takk for at du tenkte på meg, A. Skal ta deg på ordet og forsøke å ikke gå og ottast. Beklager min umiddelbare ordrike respons.
Knærne koker etter at jeg bestemte meg for å løpe en halvmaraton tidligere i dag. Pappa ringte og fortalte om halvmaraton i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for å sjekke om jeg kunne gjennomføre. På veien tenkte jeg på så altfor mye. Ingen tanker landet. Noen av de unge kvinnene på rulleski fikk meg til å løpe fortere. De hadde tights og i sollyset som skinte gjennom skrittet på de, så jeg et nøkkelhull.
Etter Aasvik, og kanskje etter Knausgårds Nattskolen, tror jeg at jeg vil lese alle dagbøkene. Dagbøkene til Pater Pollestad. Og han svenske dramatikeren. Og hun jødiske legen. Og kanskje et par til.
Det er bare noe jeg tror.