Faen ta, Stig Aasvik. Gratulerer med dagen, Norge. Jeg bestilte boken, var det før eller etter nyttår, jeg husker ikke, men den lå uansett i postkassen i går, og i går var en dårlig dag, og Stig Aasvik saves the day, men egentlig ikke, for selv om han skriver at dette aldri tar slutt – og slik gir håp – er det for få sider i denne boken. Dessuten ødela han Knausgård-rekken. Jeg skulle til å begynne på Nattskolen, men takket være en slags kollega jeg måtte sitte ved siden av på toget, ble det ingen lesing på vei hjem i går, og flaks var jo det, ettersom det lå en Stig Aasvik-roman i postkassen. Men han ødelegger dagen min i dag. Jeg står opp. Det er stress. Det er nasjonaldag. Vi skal ut. Hun jeg er gift med tar ansvar, som alltid, hvert eneste år, hver høytid. Ungene følger etter, etter hvert, men ikke med en gang. Jeg drikker kaffe og leser før klokken er for mye og jeg må dusje og stryke skjorte og fikse slipset og lete etter penskoene. Det var egentlig ikke poenget. Overhodet ikke. Jeg ville rekke å taste ned noen ord før jeg løper ut i finværet og heier på landet vårt, eller gratulerer det, alt ettersom, jeg husker ikke hva man gjør, hva jeg gjør, eller hvem jeg blir på dager som dette.
I går var en DÅRLIG dag. Dårlig. Fra møte til møte, i stadig dårligere humør, og en snikende følelse av å bli lurt, av å være for naiv. I tillegg til scenen der jeg går av toget og i et lyskryss i byen som ikke er min blir stående ved siden av en jeg først tar for å være en ung kvinne, men som etter hvert viser seg å være en kvinne nærmere min alder. Jeg ser dette fordi jeg blir gående bak henne og legger merke til at hun har en moden bakende, noe jeg ikke kan nekte for at jeg liker. Hun går i hvite bukser og en hvit bluse og buksen er stram og opp i sprekken, og hun smiler og håret vaier i vinden, det blonde håret forresten, og jeg følger etter bort til Starbucks der hun går ut av livet mitt og jeg kjøper kaffe. Følelsen blir med meg en stund ut i dagen, før alvoret innhenter meg. Både alvoret av arbeidshverdagen, men også alvoret av den ekte følelsen som kan komme til meg fra et blaff.
Det er først i dusjen i dag at jeg kommer på en strategi, som – om ikke annet – redder dagen. Jeg tror jeg har en plan og jeg kan leve på den noen dager, og den endrer litt inntrykket som gårsdagen etterlot. Jeg reparerer på sett og vis gårsdagen. Jeg vet ikke om jeg kan stole på at det varer. Alt er flyktig. Jeg er redd for at ting går over, og det gjør de. Det er selve eksistensialismen i et nøtteskall. Alt går over. Det er snart slutt. Det som var, finnes ikke. Her og nå er allerede over.
Det er forresten mye livsvisdom i reels med Michael Jackson-sitater. Jeg tar meg selv i å sveipe meg forbi bilder og videoer på Facebook. Det er en fattig trøst at jeg ikke bruker appen, men kjører sveiping via nettleser. Litt mindre moderne, litt mindre avhengig, tross alt.
Jeg bretter noen klær før jeg må løpe ut av huset. Jeg drar opp rullegardinene på det store vinduet i stuen og ser nede på veien at en av naboene går med guttungen til toget. Hun ser meg. Hun vinker. Jeg kom på at jeg snakket med henne her forleden, i trappen, og at jeg nesten så brystene hennes, og jeg får en følelse jeg ikke trenger på nasjonaldagen. Jeg bretter klær litt til og får et umiddelbart behov for å taste inn noen ord her. Det er her jeg får utløp for . Jeg vet ikke hva her. Det har jeg aldri gjort. Det finner jeg aldri ut. Evighet, til det er over.
Gratulerer med dagen, Norge. Takk for at jeg får lov til å bo i mitt lille hull på denne flekken på ditt kart.