avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

Jeg fortsetter å bestille bøker til tross for at jeg lovet meg selv å stoppe. Jeg hadde egentlig begynt å lese Muligheten av en øy, men så kom dette oppslaget i VG om dette oppslaget i The New York Times, skrevet av selveste Michael J Fox!, som førte til at jeg ble oppmerksom på at Jan Grue nå er klar med ny bok, Hvis jeg faller. Her jeg bor er det vanskelig å få tak i bøker av Jan Grue, men den lokale bokhandelen hadde tatt inn ett eksemplar, som jeg rasket til meg. Jeg liker tilfeldigvis Jan Grue og måten han skriver på. Han skriver godt. Jeg gleder meg.

I september har jeg meldt meg på Skjervheimseminaret. Jan Grue kommer jo!

Som om dette ikke var nok har jeg nå oppdaget Bookis. Jeg jobber fremdeles med å komplettere Pollestad-samlingen min. Jeg fikk tilsendt På feil klode? og må snart få lest denne også. Jeg har bestilt noen flere bøker fra Bookdepository. Da jeg var innom den lokale bokhandelen tok jeg like gjerne med meg James Hawes' Tyskland, Hele historien kort fortalt.

Nå venter Morgenbladet, Dag og Tid og Vagant. Har jeg tid til dette? Nei. Solen skinner. Kaffen er fersk. Jeg er klar for denne dagen. Spørsmålet er om den er klar for meg.

Jeg har lovet meg selv å ikke bestille flere bøker, men det er noen dager siden nå – og jeg har allerede brutt løftet.

I et forsøk på å samle “tekstene” i én fil har jeg lest gjennom alt. Jeg har i min villfarelse trodd at jeg skrev på noe større enn meg selv, men det tok jeg sannelig feil. De samlede tekstene utgjorde 300 uredigerte sider i den første filen. Etter en (flau) gjennomgang sto jeg igjen med i underkant av 100 sider som jeg kan la andre lese. Det var avslørende, men ikke avslørende nok, for her sitter jeg igjen ved tastaturet og skriver ut noen ord som bare måtte ut av uvisse årsaker.

I en avis jeg egentlig ikke leser fant jeg en lang tekst om – og med sitater av – Bryan Magee. Jeg har aldri hørt om fyren før, men det ligger interessante videoklipp av ham på YouTube og han er bakgrunnen for at jeg nå har brutt mitt løfte om å ikke bestille flere bøker.

I teksten i avisen jeg ikke leser (det er ikke en gang en lenke her) var dette noen av sitatene jeg bet meg merke i (de er nummerert av Bryan Magee selv), nei som jeg kjenner meg igjen i:

24. All my life I have been afraid of other people – all other people. But, not surprisingly, the people I have been afraid of most are those with power to hurt me or order my life.

30. Not being yourself kills you.

90. I have the courage of my convictions but not of my emotions.

102. Most people’s lives are lived by default.

110. I’ve forgotten what happiness is like.

133. Money’s important when you haven’t got it, and unimportant when you have.

168. Doing what you can means being who you are.

181. I write because it is the only way I can live deeply. I would not know how to confront the basic facts of life, like death, consciousness and personality, if I did not write about them.

På vei hjem fra trening i morges spilles Seinabo Sey, Younger, på radioen. Nei, jeg blir ikke yngre, svarer jeg.

Kanskje var det i fjor – eller året før – at jeg la fra meg Pedro Carmona-Alvarez' bok med den herlige tittelen Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Jeg tar den ned fra bokhyllen og ser at bokmerket ligger på side 94. Det hadde vært fristende å sitere noe fra boken, for å liksom vise at jeg husker noe av den, men jeg husker ingenting annet enn at jeg liker tittelen og jeg tenker at jeg skal lese den på et senere tidspunkt.

Tilbake i huset (hjemme) etter sommerferie pakker jeg ut av bagen. Jeg legger merke til at jeg har pakket flere klær enn jeg hadde bruk for, blant annet bukser (for så vidt et godt tegn) og et par gensere. I tillegg har jeg pakket for mange bøker. Jeg har bare rukket å lese ferdig én bok i sommer (Shuggie Bain av Douglas Stuart), men har påbegynt et par stykker, blant annet Solaris i ny oversettelse og Bill Gates' anbefaling, Numbers don't lie av Vaclav Smil.

Tilbake på stedet der vi bor tømmes jeg raskt for inspirasjon og glede. Det er selvpåført lidelse, ja, men likefullt tilstede i en eller annen form. Jeg tar meg selv i å savne byene jeg har besøkt i sommer (Oslo, Kristiansand, Gøteborg, Oslo, Oslo, Oslo). Jeg savner Oslo, tenker jeg, føler jeg, mener jeg.

Jeg løper min daglige mil (og forlater min skyld...)

Jeg løper min daglige mil med et smil.

Jeg løper 10 kilometer hver dag. Jeg har snart gjort det i hundre dager. Hva som skjer etter hundre dager vet jeg ikke.

Jeg har lyst til å skrive noe om den siste Nicolas Cage-filmen, Pig. Jeg likte den. Jeg har lyst til å skrive noe om Jodie Foster-filmen, Contact, fra 1997. Den føles fremdeles relevant. Jeg har lyst til å skrive noe. Jeg har lyst til å skrive.

Det er krevende å være midt i livet og føle at man ikke får til det man vil. Det blir ikke lettere av at det – fra utsiden – kan se ut som at alt er i sin skjønneste orden.

Det er et par ubesvarte e-post jeg må svare ut. På privaten, altså. Det er ennå noen dager igjen før jeg skal tilbake på jobb. Jeg vurderer å søke et par jobber, mest for å skape litt spenning i hverdagen. At jeg er rastløs er en underdrivelse.

SMS til en venn jeg har egentlig bare begynt å høre mye john mayer og tenker fuck it jeg er 40 og gjør hva jeg vil

svaret: den er god

Mamma ringer fra Frankrike, sent på kvelden. Vi snakker midnatt. Jeg tar den fordi jeg er sikker på at noe er galt. Hun ringer vanligvis aldri så sent.

Hun er i Frankrike og koser seg masse, sier hun. Hun og pappa. Så bra, sier jeg. Jeg hører hun heller vin i glasset. Hun sier til meg at jeg må passe på meg selv, at jeg ikke bare må være pappa, at jeg også må passe på mine egne interesser, gjøre mine ting, komme meg litt ut og vekk.

Ja, sier jeg. Vi har besøk, sier jeg. Hun vil ikke forstyrre. Vi legger på.

Hele natten tenker jeg på det hun har sagt. Hva var det hun egentlig mente? Mamma kjenner meg godt.

Det er lenge siden jeg har sovet så dårlig. Punktum.

Italieneren har på seg dressbukse og hvit skjorte. Versace? Armani! Spanjolen har på seg en svart dongri og en koksgrå genser, med en skjorte under. Fra Zara? Italieneren har på slips forresten. Og spanjolen har hvite Adidas-sko.

Jeg vil kjøpe den koksgrå genseren.

I dag løp jeg 10 kilometer på 47 minutter. Ny personlig rekord.

Det er sommer, men ikke ennå ferie. Likevel oppleves det som at dagene går i hverandre og jeg mister oversikten over hvilken ukedag det er.

Jeg hater straffekonk.

Jeg hadde en gang et slags oppheng i titler med tall, som Dave Matthews Band sin låt #41.

Come and see I swear by now I'm playing time Against my troubles I'm coming slow but speeding

Tok toget i går. Forferdelig opplevelse, men sannsynligvis helt normal opplevelse. Jeg noterte meg noe jeg så på et skilt på en av stasjonene:

Stopp. Sjå. Lytt. Å sjå etter toget er noko du lærer.

Jeg likte Transpotting på slutten av 90-tallet, men har aldri orket å se oppfølgeren som kom for et par år siden.

I dag har jeg løpt 10 kilometer for trettiniende (39.) dagen på rad. Jeg tenker minst tusen ting på hver løpetur; det er slitsomt. Jeg har kjøpt en bok av Audun Myskja om de tibetanske riter, men jeg har ikke begynt å hoppe hver morgen, jeg bare løper, noen ganger tidlig, andre dager sent. I kveld løp jeg sent og jeg kan bare huske bruddstykker av alle de tusen tankene. Noe om å selge huset, noe om mamma, noe om ungene, noe om jobben, noe om musikken jeg hørte på.

Noe om å selge huset

Hvis jeg tar en prat med den lokale megleren om at vi er interessert i å selge huset, kjøpe noe nyere, noe som krever mindre vedlikehold, kan han da utrette mirakler? Vil det hjelpe oss på noen som helst måte? Blir alt (noe) bedre?

Noe om mamma

Mamma har alltid verdsatt mennesker etter antall vekttall.

Noe om jobben

Jeg har for mye å gjøre i løpet av et år, men svært lite å gjøre akkurat nå. Jeg burde tatt fri. Jeg må også huske å sende meg selv en e-post om alt jeg skal huske å gjøre i morgen.

Noe om musikken jeg hørte på

Red Hot Chili Peppers, Californication. Den sangen handler på en måte om meg, men jeg skjønner ikke teksten. Den handler vel om alle i min generasjon.

Marry me, girl, be my fairy to the world, be my very own constellation A teenage bride with a baby inside getting high on information And buy me a star on the boulevard, it's Californication

Sms til en venn

ble tipset om en podcast-episode (...) ble lovet svar på hvordan [finne] lykke eller nåde eller noe; endte opp med (...) to menn gråte fordi de var (...) stolte over å føle seg bra i egen kropp og sjel

faen as

må finne alle svar selv

på toget på vei til fysisk møte i - kanskje blir det en øl i varmen kanskje litt skitne fantasier og knuste drømmer også

hvem vet

E-post fra en venn (utdrag)

Eg tek kanskje opp noko opplagt og banalt her, men førti er eit tidspunkt da vegen er staka ganske tydeleg ut, og ein bør kanskje for sikkerheitsskuld spørre seg: den her kona, desse ungane, vennane, denne karrieren, denne bygda, er dette noko eg kan leve med? Og om ikkje, held det da å kjøpe motorsykkel for å ordne på det? Ein kan jo og spørje seg om ein skal halde ein fest, og eventuelt: skal ein leige samfunnshuset.

sms til en venn: først spilles noe nytt av natalie imbruglia som best kan beskrives som generisk eller bare dritt synd eldre hun også så kommer en låt i miss new york warner case & jean tonique jatakk, mer av dette kan sikkert lage noe lignende i logic pro tenker jeg i går sovnet jeg på sofaen til kings of convenience det nye helt ok sovnet jo var liksom meningen det da i miss new york i miss oslo i miss youth

ungdom må være det letteste i verden å savne svarer han

Onkelen min er omtalt i en av dagbøkene til Kjell Arild Pollestad (f. 1949), også omtalt som Pater Pollestad. For noen år siden hørte jeg den første dagboken, Parabol, på lydbok, det var den tiden det var mulig å reise over grensene. Jeg befant meg i Spania med familien, det var sommer, det var varmt, solen brant meg og i bilen fant jeg ly og AC mens jeg lyttet til lydboken, lest av John Yngvar Fearnley (f. 1940).

I postkassen her forleden fikk jeg Eneboerliv, syvende bind i dagbok-serien til Pollestad, i posten, fra et eller annet antikvariat. Det er vanskelig å finne en fullgod oversikt over hvilke bøker som er i dagbok-serien. For eksempel er verken Wikipedia-artikkelen eller Store Norske Leksikon-artikkelen oppdatert. Jeg har derfor valgt å legge ut oversikten her:

  • (#1) Parabol. Dagbok 1994–96, 1996
  • (#2) Veier overalt. Dagbok 1996–98, 1998
  • (#3) Middagshøyde. Dagbok 1998–2000, 2000
  • (#4) Samtaler med Horats. Dagbok 2000–2004, 2004
  • (#5) På feil klode? Dagbok 2004-2008, 2008
  • (#6) Anklaget Dagbok 2008-2011, 2011
  • (#7) Eneboerliv Dagbok 2011-2014, 2014

Jeg har ikke lest alle dagbøkene ennå – og jeg har ikke funnet omtalen av min onkel. Jeg registrerer at Pollestad går én mil om dagen. Selv løper jeg den samme strekningen daglig. I hvert fall inntil videre.

Kaffen venter sammen med resten av søndagen.

Neste helg vil jeg kjøre til Oslo, men jeg skal ikke det, har andre planer, sikkert hyggelige greier, men jeg vil bestemme selv. Jeg vil starte min egen podcast, mitt eget nyhetsbrev, fordi jeg liker teknologien og fordi jeg liker tanken på å produsere noe som noen (ikke) trenger.

Ser Henriette Steenstrups tv-serie (Pørni) på Viaplay. Liker bildene av Oslo. Høst i Oslo. Sommer i Oslo. Liker Nils Ole Oftebro.

Jeg har begynt på enda en roman av Michel Houellebecq. Han er opptatt av forfall, menneskets forfall, samfunnets forfall, kjærlighetens forfall, fenomenet tid og hvordan det påvirker oss alle.

I 1999 kom American Beauty, Fight Club, The Matrix og Magnolia. Dessuten: 10 Things I Hate About You, Eyes Wide Shut, Office Space, The Virgin Sucides, Sixth Sense. Altså: Herregud for et år.

I 1999 fylte jeg 18 år.

Michel Houellebecq skriver om 40-åringer. Jeg løp mine 10 kilometer her en dag og møtte på en nabo (ikke han med avisen) og vi snakket litt om løping. Han skal løpe et langløp i juli (95km) og kalte det midtlivskrise. Fyren er 50. Jeg tenkte at han er optimist når han omtaler det som midtlivskrise. Jeg mistenker at mitt eget midliv for lengst er passert.

Nok en gang må jeg understreke hvor fint jeg synes det er å taste inn svarte ord på hvit bakgrunn. Jeg aner ikke hvorfor jeg har det sånn, men det er slik det forholder seg. Jeg kunne ha gjort dette døgnet rundt. Nesten. Jeg kunne mer enn gjerne hatt dette som jobb, men dessverre er jeg avhengig av fast inntekt.

Leste om Haaland med min yngste sønn i går. Han er imponerende. Vi så EM-kampen mellom Danmark og Finland, men måtte slå av da Christensen falt i bakken etter at han fikk noe som lignet en hjertestans. Ungene, særlig min eldste, ble veldig redd. Det var ubehagelig. Jeg var sikker på at fotballspilleren var død. Etterpå løp jeg 10km veldig rolig.

Søndag er ikke min yndlingsdag. Det burde du vite by now.

Enter your email to subscribe to updates.