avsnitt 300

Hva skjedde med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg kino?

Slafset. Snøen som slafser. Det er det eneste jeg ikke savner med Oslo. Nå er jeg riktignok ikke i Oslo, men et sted som ligner. Nei, det ligner ikke, men det ligger i nærheten. Det er nærmere Oslo enn jeg er nærmere Oslo i hverdagen.

Men hva skjedde egentlig med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg? Kan jeg egentlig spørre om sånt?

I dette rommet jeg sitter i nå kan mye skje. La oss håpe det skjer.

Han leser i sengen om kvelden. Den tykke boken, en lang roman, som aldri tar slutt. Så er det noe med akkurat denne kvelden, eller noe med akkurat denne delen av romanen, eller noe annet, uansett noe som gjør at tårene presser på, at han vil gråte, men han gjør det ikke. Han tenker på en scene fra eget liv, fra over tjue år siden. På internett-kafé i New York, ikke langt fra der Virgin Megastore lå. Han kan ikke huske hvilken epost-plattform det var (Hotmail? Gmail? Yahoo?), ei heller hvem han sendte epost til. Bare følelsen av å sitte på internett-kafé i New York, som ung mann, uten kjennskap til fremtiden som ventet, alt var åpent, håpefullt. Vil han gråte fordi det er et godt minne, eller vil han gråte fordi alt håp er ute, eller er det de mulige og umulige stiene som ennå ikke var tråkket? Han vil skrive det ned, men gjør det ikke, leser i stedet litt til før søvnen tar ham og han må legge fra seg boken og slukke lyset.

Neste dag er det vondt i magen som gjelder. Ting som skal gjøres, som han ikke vil ta tak i. En ny dag truer, dagen derpå og dagen derpå. Alle valg. Kjøre bil eller ta tog? Ta en øl eller drikke vann? Ringe i dag eller ringe i morgen? Burde ha ringt for flere dager siden.

Burde. Bør. Må. Skal. Vil. Vil ikke.

-Dette var et godt møte, sier hun.

Jeg setter meg i bilen og kjører ut av det lille parkeringshuset under hovedbygget. Det er en lettelse å kjøre ut fra det altfor smale oppmerkede feltet, som noen må ha malt opp på 70-tallet. Lettelsen skyldes ikke parkeringshuset, selv om det er godt å vite at ingen har ripet opp bilen mens jeg var på møte, selv om bilen uansett ikke er spesielt velholdt. Jeg har aldri brydd meg om å ta vare på bilen. Vaktmesteren på min forrige arbeidsplass hadde noen ganske stygge tanker om mennesker som ikke tar vare på bilene sine. Jeg er en sånn. Skal jeg gjette, så vasker jeg bilen fire ganger i året. Jeg kjører inn i en automatvask og ber om børsteløs vasking.

Uansett, lettelsen handlet ikke om å kjøre bilen ut av parkeringshuset. Lettelsen var å komme ut av det gode møtet. Den siste timen hadde jeg kjent på en uro i mageregionen. Møterommet var dessuten veldig varmt. Noen av deltagerne deltok via Teams, men tre av oss var fysisk til stede. Etter hvert droppet jeg den mentale tilstedeværelsen og tenkte på mer spennende ting, og – ikke minst – mer spennende mennesker.

En dag kan romme mye. Fra klokken 8.30 til 13.30 kan det være utviklingsmuligheter, inspirasjonsmøter og varme menneskemøter. Så tar du kanskje bilen og kjører fra ett sted til et annet, gjerne til et trangt parkeringshus, og sier hei og hå, og hører på en historie om en julekalender, men historien oppleves som påtatt, en innøvd greie for å komme i gang med møtet. Bare en magefølelse, tenker jeg for meg selv, før magefølelsen tar helt overhånd og det gode møtet blir bare bortkastet tid og stjeler den gode energien som var med fra tidligere på dagen.

Noen snakker i rommet, men jeg svarer på en e-post, og så begynner jeg å tenke. Jeg tenker på setninger folk sier, jeg tenker på hvem jeg er, hvem de andre er, hvordan vi forstår – eller ikke forstår – hverandre, og jeg tenker på svart tekst mot hvit bakgrunn, og jeg tenker på romaner jeg skal lese.

Tidligere samme uke møter jeg en som forteller om eget hus og egen hage. Det er i hagen vedkommende finner ro. Det er hagen som er hobbyen. Det er de akademiske og profesjonelle milepælene som er verdt å nevne. Og så stiller jeg noen spørsmål og får ærlige svar om en vanskelig barndom. Nok en gang skjer det noe i magen, men det er en varme, ikke uro, det er varme som strekker seg mot kjærlighet, nærmere en fars kjærlighet til egen sønn, eller bare nestekjærlighet, omsorg, empati – varme, uansett.

Så tenker jeg på boken (og filmen), Being There, og ser for meg at jeg skal lese den på nytt på mandag, fordi jeg har ferie. Jeg begynner å legge planer. Jeg skal lese Being There. Jeg skal se Insomnia. Jeg skal lese ferdig Harstad-boken som allerede er påbegynt. Jeg skal drikke kaffe.

-Nå er jeg spent, sier hun.

Første gang hun sier det, får jeg en følelse av forventningspress. Her må jeg levere, tenker jeg. Det er uklart for meg hva som er så spennende, men hun lurer på hvordan det gikk i et møte jeg deltok i.

-Nå er jeg spent, sier hun.

Andre gang hun sier det, begynner jeg å tenke at hun er plagsomt nysgjerrig. Hvorfor skal hun vite alt?

-Nå er jeg spent, sier hun.

Den attende gangen.

-Nå er jeg spent. sier hun.

Den tjuefjerde gangen har jeg skjønt at det er hennes måte å si: Hvordan gikk det? Eller: Noe nytt?

-Det var et godt møte, sier hun idet hun reiser seg fra stolen. Hun gjentar det i heisen på veien ned. Hun sier det en siste gang før vi tar farvel og setter oss inn i hver vår bil i det lille parkeringshuset under hovedbygget.

Hun har ikke spurt meg om noen ting. Jeg ba henne om hjelp, men hun kunne ikke hjelpe. Hun vet ikke at jeg for bare få dager siden tenkte på Stig Aasvik og så for meg en alternativ virkelighet der Morgenbladet-saken om skyggeforfattere ble skrevet en gang mellom 2012 og 2020, der Stig Aasvik hadde fått sin plass. Han har skyggeskrevet for Lasse Gustavson, Carl I Hagen, og Heidi Løke.

Hun spør ikke, men det er ikke rart. Hvordan stiller du dét spørsmålet?

Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det har vært vanskelig i hele dag. Det er det fremdeles. Noe i meg lengter etter å skrive, men helst ikke dette, helst et brev, gjerne et dikt, kanskje en sang, i hvert fall ord, i det minste et avsnitt, og et til og et til.

I stolen i den lille stuen sitter jeg og leser på morgenen, lørdag og søndag. De øvrige dagene står jeg opp lenge før resten av husholdningen og kjører dit jeg jobber. Det har vært en travel uke på jobb, full av irriterende overraskelser, men også noen gode.

De siste nettene har jeg drømt. Om katten som snakket til meg. Om advokaten som insisterte på å ta omkamper den ansatte ikke hadde bedt om. Mer enn det, men nå har jeg alt glemt de tidligere drømmene. Jeg er kvalm og vet ikke om det er på grunn av Kefir eller sjokoladekaken jeg bakte for å blidgjøre ungene.

Ungene. Jeg ser på ungene, først den ene, så den andre. Øyekontakt og hvilepuls. Vi klemmer. Jeg kysser de på kinnene. Så krangler vi. Jeg kjefter. Nå er det nok! De hører ikke etter. Jeg hører ikke etter. Vi er familie. Det er det vi er. Bokhyllene vokser ikke, men antall bøker vokser. Jeg selger unna litt på nettet.

I dag var det sånt vær som frister meg til å legge meg i sofaen og se en gammel film, gjerne noe av Nora Ephron. Apropos Ephron: jeg fikk en stor bok i postkassen her forleden. Den heter Nora Ephron at the Movies: A Visual Celebration of the Writer and Director Behind When Harry Met Sally, You've Got Mail, Sleepless in Seattle, and More og den er veldig, veldig fin (å se på).

Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det er lettere nå, merkelig nok. Det er som magi. Jeg har bare latt fingrene taste og skrive disse ordene, som ikke er de vakreste ord, eller aj aj aj aj boff (boff), men det er ord. Mine ord. Mitt.

Det var noe mer, men nå er det glemt.

Det er vanskelig å si hvor det begynner og hvor det slutter, like mye som det er vanskelig å si hvorfor man husker noe og glemmer alt annet. Det var en onsdag eller torsdag eller mandag eller tirsdag eller, du tar poenget, og jeg var overbevist om at jeg hadde notert meg ned tre sitater jeg skulle bruke som forord til en bok jeg aldri hadde planer om å skrive, men notatet var og ble borte. Jeg fant det med andre ord ikke, hverken fysisk eller digitalt.

Litt over halvveis i Thure Erik Lund-boken og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er som jeg savner å lese Knausgård og jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg kan lese det på nytt når jeg vil, det finnes ingen regler. Jeg vet det. Fra bokhyllen henter jeg ned den siste til Johan Harstad. Det er bokstavelig talt en murstein av en bok. Jeg vil begynne på den. Så sender jeg en lang tekstmelding til hun jeg er gift med og får tilbake: Skriv en bok!

Men jeg vil lese. Jeg vil chille.

Et lenge utsatt besøk hos optikeren blir gjennomført. Strabasiøst, skriver jeg ned etterpå, som en slags oppsummering av besøket. Først blir jeg tatt imot av en jente (dame?) som tar meg inn på et rom der jeg må sette meg på en stol, sette hodet inn mot en maskin med haken på en støtte og pannen mot en skinne. De tar bilder av øynene mine. Jeg må bytte stol for å sitte på samme måte ved maskinen ved siden av. Den skal måle trykket i øynene mine og blåser luft to eller tre ganger på hvert øye. Det er ekkelt og jeg blunker og får tårer i øynene. Så blir jeg geleidet ut av rommet og henvist til en ventestol. Jeg venter. Optikeren kommer. Han er østlending, fra Carl Berners plass skal det vise seg. Han er fornøyd med at også jeg er østledning. Han synes svarene mine på spørsmålene han har, er presise. Veldig bra, sier han, når jeg svarer på spørsmålene hans. Jeg leser bokstaver og ser på rundinger. Så forteller han meg hvordan det står til med øyehelsen og at jeg trenger lesebriller og han forteller om progressive briller og jeg har for lengst sluttet å lytte. Han sier han skal kalle meg inn igjen om to år. Jeg går ut fra optiker-kontoret og inn i butikken. Nå er det en ny jente (ikke dame) som tar imot meg. Hun vil vise meg innfatningene. Jeg har slått til på et tilbud om to-for-én. Jeg får to briller til prisen av én. Jeg ser på innfatning til middels pris. Et par som er runde og et par som er mer firkantet. Jeg sier jeg vil ha én av hver. Ett par skal være progressive og det andre paret skal være lesebrillene. Det er lesebrillene jeg kommer til å bruke mest, sier jeg. Hun som er en jente og ikke en dame tar meg med til et slags kontor i åpent landskap der jeg må sitte mens hun tegner på brillene, for de skal jo tilpasses, skal de ikke? Så tar hun opp en plansje med noen tabeller og priser. Nå må jeg velge glass. Prisene går fra 600 kroner til 6000 kroner. Jeg begynner å bli sliten og litt lei. Jeg manner meg opp og sier at jeg vil ha det billigste jeg kan få, men ender til slutt opp med det nest billigste. Når jeg går derfra sender jeg melding til hun jeg er gift med: Strabasiøst!

Litt senere, av uvisse grunner, googler jeg butikken og får opp navnet på de som eier butikken. Det er et ektepar. De deler to etternavn. Mannen er like gammel som meg. Jeg googler ham og får opp et bilde. Hvem var det som sa at det er i speilet man ser hvor gammel man er? Det er ikke i speilet jeg innser at jeg er gammel. Det er når jeg ser på bildet av denne fyren som har samme fødselsår som meg selv. Han ser ut som han snart er pensjonist.

I en bokanmeldelse i Morgenbladet leser jeg om en fransk forfatter, som også deler fødselsår med meg. Jeg får først inntrykk av at han debuterte for to år siden og tenker at det er håp. Dette går fort over når jeg googler og finner en Wikipedia-artikkel som forteller at forfatteren debuterte i 2006. På bildene ser han mer ut som min alder. Jeg forstår meg ikke på tid. Alderdom.

At jeg trenger brille er et bevis på at jeg blir eldre, men også et slags bevis på at genetikk finnes. Pappa måtte begynne med briller da han var like gammel som jeg er nå. Riktignok så han like gammel ut som han som eier optiker-butikken, når han var på min alder, i hvert fall sånn som jeg husker det fra jeg var barn.

Så tenker jeg på mine egne barn som ler av meg og mine grå hår, at jeg ikke lenger skjønner fjernkontrollen og at jeg forteller de samme, gamle vitsene om og om igjen.

Hvis jeg skal skrive boken vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Jeg vet heller ikke om jeg finner roen. Det er så mye jeg vil si, og samtidig ingenting jeg ønsker å dele.

Al Pacino (84) i et intervju. Jeg lytter mens jeg bretter klær. Det er lørdag i 2024. Al Pacino (59) i The Insider (1999). Jeg er alene. Jeg ser film. Det er søndag i 2024.

Bakgrunnsbilde på mobilen: to barn og en kone sitter på en trapp utenfor et hus i Malta (2022). Jeg ser på bildet i 2024. Ungene er allerede eldre.

Dagbøker fra 1998, 2001 og 2004. Bilder fra gamle mobiler i 2005, 2006 og 2007. Det jeg skriver er det samme: drømmer om fremtid, fantasier om damer. Bildene er av meg selv. Av fjell og biler.

Jeg er den jeg er.

For å få bevegelse går jeg en tur, her jeg bor på landet, i distriktet. Jeg vet ikke lenger om jeg vil. Det jeg skal i morgen. Jeg vil også være en helt.

Den forvirrende tiden når jeg ser på skuespillere som eldes. Jeg foretrekker å se på filmene jeg elsket på 80- og 90-tallet. Jeg ser Robert DeNiro, Al Pacino, Bill Murray, Tom Cruise, Tom Hanks, Dustin Hoffman, Richard Dreyfuss, Robin Williams, Jeff Bridges, Nicolas Cage, Harrison Ford, Leonardo DiCaprio, og noen damer: Julia Roberts, Meryl Streep, Michelle Pfeiffer, Meg Ryan, Nicole Kidman.

Hjelp.

Han kommer inn døren med hjelm på. Det er ikke rugby, sier jeg. Han ser på meg, ser ut som et spørsmålstegn. Senere hører jeg på Bokprogrammet på NRK Radio. Frederik Svindland. Endelig en forfatter som ikke høres ut som en forfatter. Det er ikke rugby, sier jeg. Det er fotball! Jeg har syklet, svarer han. Det finnes ikke lenger ironi.

På hotellet i jobbsammenheng. Vi sitter i spisesalen og diskuterer noe. En tallerken forsvinner. Så en til. Her er de effektive, spøker vi og ler vi. Vi spøker og vi ler. Så glad er vi, så er glad er vi. Dessert: kake og is. Den eldste av oss, en kvinne, blir ferdig først. Den unge servitøren kommer bort. Kan du ta tallerkenen, sier kvinnen til den unge servitøren, og så slår hun servitøren på ryggen og sier: vær rask! Servitøren tar tallerkenen med seg i en fart. Jeg bare spøkte, roper kvinnen. Det finnes ikke lenge ironi.

Du vet ****, sant? sier han til den andre. Den andre: ja. Han: Han har dårlig rank i Brawl Stars! Den andre: Ja, vi spilte i går. Han disconnecta hele tiden! Han: Det er fordi han har McDonald's internett.

Det finnes ikke lenger ironi, men det finnes humor og nye uttrykk.

Det er helt uskyldig. Et ubetydelig øyeblikk. Og likevel avgjørende, om ikke viktig.

Han som er meg leser i avisen, som han alltid gjør, han får idéer, tanker oppstår, han drikker sin kaffe, han leser sin avis. Morgenbladet skal leses motsatt vei, fra siste side til første side. Ofte stopper han når boksidene er ferdiglest. Det er ikke alltid verdensbegivenheter er relevante for en mann i 40årene i en bygd på Vestlandet.

Et uskyldig sitat fra en forlagsredaktør, om forfatteren Zeshan Shakar:

– Shakar har et forfatterskap med veldig høyt litterært nivå og kredibilitet, kombinert med at han når bredt ut. Han er en av få i Norge som klarer det.

Han når bredt ut, står det. Så husker han, som er meg og som leser i avisen, at han en gang hadde hørt noen lese høyt fra Shakars første bok, Tante Ulrikkes Vei, på radioen, sikkert tilbake i 2017. Han hadde ledd av sosiolektene. Det hørtes morsomt ut. Spesielt for en østlending på Vestlandet. Han kjøpte boken og begynte å lese. Etter hundre sider hadde han gått lei. Dette traff ham ikke.

Det er uten betydning. Betydningsløst. For alle andre enn ham selv. Dette med identitet og røtter, det er noe der. Hvem er han og hvor er han fra? Hva vil han og hvor skal han, og hvorfor, og hva er poenget? Selv når han ikke bredt ut, han er ikke bred nok, ikke inkluderende nok, ikke nysgjerrig nok, ikke god nok. Han bare famler febrilsk i verden. Tilsynelatende går det fint.

Han vil også kjenne gjenklang. Være en del av noe større enn seg selv. Kjenne seg igjen i andre. Føle at andre kan relatere seg til ham. For at det skal skje må han snakke høyere, ikke nødvendigvis rope, men være tydelig og sterk. Det tør han foreløpig ikke. Han er redd for noe. Han er så opptatt av å bli forstått, men orker ikke prøve å bli det.

Så er han tilbake til de tankene som handler om hvorfor folk – spesielt forfattere – gjør som de gjør – skriver som de skriver – i det hele tatt skriver. Setninger, komma, punktum – tankestreker. Utropstegn!

Dag Solstad som skriver for å bli forstått. Thure Erik Lund som egentlig ikke skriver, men som lever i skriften. Jeg vil skrive fordi det tar tid å komme frem, og jeg vet ikke alltid hvor jeg havner. Å snakke går fort, men det får ikke poenget frem.

Stopp! Stopp! Stopp!

Her er det ikke mer å hente akkurat nå.

Jeg må bare skrive. Noe. Dette. Jeg må bare skrive noe, som blir dette. Ta alt med en klype salt, er du snill, men les det gjerne.

I dag innså jeg det igjen: jeg blir aldri god nok for meg selv. Dette med å være streng mot seg selv er et velkjent fenomen. Er det ikke? Det er det for meg i hvert fall. Det hjelper dessverre lite å være kjent med fenomenet. Innsikten har ingen funksjon. Det går ikke over.

For ikke mange dager siden innrømmet jeg dessuten at jeg ikke takler motstand. Jeg er elendig på det. Jeg sier jeg ønsker meg direkte tilbakemeldinger, klar tale, gi meg noe, si hva du tenker, men hvis noen først gjør det, blir jeg knust. Etter en slik hendelse kan jeg sette på Band of Horses eller Kent i bilen på vei hjem.

Dette er bare meg som tømmer meg i en container. Containeren er deg. Ta det gjerne med en klype salt. Det er samtidig ramme alvor, men ikke dramatisk.

I et møte med en etat der flere var tilstede (og alle drakk kaffe), skrev jeg ned noen linjer på datamaskinen jeg hadde med meg. Det handlet om en følelse jeg fikk etter å ha åpnet munnen og sagt noe. Det jeg skrev gikk noe sånt som:

Du trekker pusten dypt før du dukker ned under vannet. Du holder pusten og svømmer rundt med de andre fiskene til du ikke lenger klarer å holde pusten. På overflaten av vannet kan de andre se det boble opp på vannflaten. Det er du som puster ut under vann. Straks får du panikk. Du svømmer det raskeste du kan oppover, oppover. Idet du bryter vannet, gisper du etter luft. Det handler om ditt liv. Så innser du det. Det var bare et møte.

Det er helt sant at jeg skriver for å skrive noe, fordi jeg må og fordi jeg må tømme og fordi jeg må få utløp for dette som jeg ikke vet hva er, men som likevel er ulike versjoner av innsikt.

Hun kom inn på kontoret og ga meg tips. Tipset var at jeg måtte la de andre se meg. Og jeg må la de andre seg meg, fordi jeg fortjener det. Jeg vet ikke om det høres kryptisk ut, men jeg skjønner hva hun sikter til. Likevel: jeg tåler det ikke. Jeg står alene i all dritten. Jeg blir kvalt. Det er bare min egen feil. Og jeg takler det ikke.

Det ryddigste jeg kan gjøre er å brette alle klærne og legge de på riktig sted i skapet, til ungene, til hun jeg er gift med, og i mitt eget. Jeg må puste. Jeg må jobbe for å puste. I morgen er en ny dag – jeg har ansvar. For meg. For andre.

Ta det med en klype salt. Søren klype!

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dødsdans.

Den vakreste låten jeg har hørt denne uken er Noé Preszows Que tout s'danse. Han synger at alt lar seg danse.

Alt lar seg danse til og med skammen til og med hatet til og med løsdrift La alt danse ensomheten beleiringstilstand unntakstilstand

Du sier at alt lar seg danse til og med vanæren som vokser og vokser til og med fraværet alt lar seg danse alt lar seg danse

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dans for døden.