avsnitt 300

Han kommer inn døren med hjelm på. Det er ikke rugby, sier jeg. Han ser på meg, ser ut som et spørsmålstegn. Senere hører jeg på Bokprogrammet på NRK Radio. Frederik Svindland. Endelig en forfatter som ikke høres ut som en forfatter. Det er ikke rugby, sier jeg. Det er fotball! Jeg har syklet, svarer han. Det finnes ikke lenger ironi.

På hotellet i jobbsammenheng. Vi sitter i spisesalen og diskuterer noe. En tallerken forsvinner. Så en til. Her er de effektive, spøker vi og ler vi. Vi spøker og vi ler. Så glad er vi, så er glad er vi. Dessert: kake og is. Den eldste av oss, en kvinne, blir ferdig først. Den unge servitøren kommer bort. Kan du ta tallerkenen, sier kvinnen til den unge servitøren, og så slår hun servitøren på ryggen og sier: vær rask! Servitøren tar tallerkenen med seg i en fart. Jeg bare spøkte, roper kvinnen. Det finnes ikke lenge ironi.

Du vet ****, sant? sier han til den andre. Den andre: ja. Han: Han har dårlig rank i Brawl Stars! Den andre: Ja, vi spilte i går. Han disconnecta hele tiden! Han: Det er fordi han har McDonald's internett.

Det finnes ikke lenger ironi, men det finnes humor og nye uttrykk.

Det er helt uskyldig. Et ubetydelig øyeblikk. Og likevel avgjørende, om ikke viktig.

Han som er meg leser i avisen, som han alltid gjør, han får idéer, tanker oppstår, han drikker sin kaffe, han leser sin avis. Morgenbladet skal leses motsatt vei, fra siste side til første side. Ofte stopper han når boksidene er ferdiglest. Det er ikke alltid verdensbegivenheter er relevante for en mann i 40årene i en bygd på Vestlandet.

Et uskyldig sitat fra en forlagsredaktør, om forfatteren Zeshan Shakar:

– Shakar har et forfatterskap med veldig høyt litterært nivå og kredibilitet, kombinert med at han når bredt ut. Han er en av få i Norge som klarer det.

Han når bredt ut, står det. Så husker han, som er meg og som leser i avisen, at han en gang hadde hørt noen lese høyt fra Shakars første bok, Tante Ulrikkes Vei, på radioen, sikkert tilbake i 2017. Han hadde ledd av sosiolektene. Det hørtes morsomt ut. Spesielt for en østlending på Vestlandet. Han kjøpte boken og begynte å lese. Etter hundre sider hadde han gått lei. Dette traff ham ikke.

Det er uten betydning. Betydningsløst. For alle andre enn ham selv. Dette med identitet og røtter, det er noe der. Hvem er han og hvor er han fra? Hva vil han og hvor skal han, og hvorfor, og hva er poenget? Selv når han ikke bredt ut, han er ikke bred nok, ikke inkluderende nok, ikke nysgjerrig nok, ikke god nok. Han bare famler febrilsk i verden. Tilsynelatende går det fint.

Han vil også kjenne gjenklang. Være en del av noe større enn seg selv. Kjenne seg igjen i andre. Føle at andre kan relatere seg til ham. For at det skal skje må han snakke høyere, ikke nødvendigvis rope, men være tydelig og sterk. Det tør han foreløpig ikke. Han er redd for noe. Han er så opptatt av å bli forstått, men orker ikke prøve å bli det.

Så er han tilbake til de tankene som handler om hvorfor folk – spesielt forfattere – gjør som de gjør – skriver som de skriver – i det hele tatt skriver. Setninger, komma, punktum – tankestreker. Utropstegn!

Dag Solstad som skriver for å bli forstått. Thure Erik Lund som egentlig ikke skriver, men som lever i skriften. Jeg vil skrive fordi det tar tid å komme frem, og jeg vet ikke alltid hvor jeg havner. Å snakke går fort, men det får ikke poenget frem.

Stopp! Stopp! Stopp!

Her er det ikke mer å hente akkurat nå.

Jeg må bare skrive. Noe. Dette. Jeg må bare skrive noe, som blir dette. Ta alt med en klype salt, er du snill, men les det gjerne.

I dag innså jeg det igjen: jeg blir aldri god nok for meg selv. Dette med å være streng mot seg selv er et velkjent fenomen. Er det ikke? Det er det for meg i hvert fall. Det hjelper dessverre lite å være kjent med fenomenet. Innsikten har ingen funksjon. Det går ikke over.

For ikke mange dager siden innrømmet jeg dessuten at jeg ikke takler motstand. Jeg er elendig på det. Jeg sier jeg ønsker meg direkte tilbakemeldinger, klar tale, gi meg noe, si hva du tenker, men hvis noen først gjør det, blir jeg knust. Etter en slik hendelse kan jeg sette på Band of Horses eller Kent i bilen på vei hjem.

Dette er bare meg som tømmer meg i en container. Containeren er deg. Ta det gjerne med en klype salt. Det er samtidig ramme alvor, men ikke dramatisk.

I et møte med en etat der flere var tilstede (og alle drakk kaffe), skrev jeg ned noen linjer på datamaskinen jeg hadde med meg. Det handlet om en følelse jeg fikk etter å ha åpnet munnen og sagt noe. Det jeg skrev gikk noe sånt som:

Du trekker pusten dypt før du dukker ned under vannet. Du holder pusten og svømmer rundt med de andre fiskene til du ikke lenger klarer å holde pusten. På overflaten av vannet kan de andre se det boble opp på vannflaten. Det er du som puster ut under vann. Straks får du panikk. Du svømmer det raskeste du kan oppover, oppover. Idet du bryter vannet, gisper du etter luft. Det handler om ditt liv. Så innser du det. Det var bare et møte.

Det er helt sant at jeg skriver for å skrive noe, fordi jeg må og fordi jeg må tømme og fordi jeg må få utløp for dette som jeg ikke vet hva er, men som likevel er ulike versjoner av innsikt.

Hun kom inn på kontoret og ga meg tips. Tipset var at jeg måtte la de andre se meg. Og jeg må la de andre seg meg, fordi jeg fortjener det. Jeg vet ikke om det høres kryptisk ut, men jeg skjønner hva hun sikter til. Likevel: jeg tåler det ikke. Jeg står alene i all dritten. Jeg blir kvalt. Det er bare min egen feil. Og jeg takler det ikke.

Det ryddigste jeg kan gjøre er å brette alle klærne og legge de på riktig sted i skapet, til ungene, til hun jeg er gift med, og i mitt eget. Jeg må puste. Jeg må jobbe for å puste. I morgen er en ny dag – jeg har ansvar. For meg. For andre.

Ta det med en klype salt. Søren klype!

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dødsdans.

Den vakreste låten jeg har hørt denne uken er Noé Preszows Que tout s'danse. Han synger at alt lar seg danse.

Alt lar seg danse til og med skammen til og med hatet til og med løsdrift La alt danse ensomheten beleiringstilstand unntakstilstand

Du sier at alt lar seg danse til og med vanæren som vokser og vokser til og med fraværet alt lar seg danse alt lar seg danse

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dans for døden.

Han blar gjennom listen. De hundre beste filmene fra 2000-tallet. Skumleser omtalene, ser stillbildene, husker at han så den og den, ikke den, men også den, på kino, på DVD, alene, med en venn. Søker samtidig på Platekompaniet, på IMdB. Legger en i handlekurven (Platekompaniet). Legger en annen i “må se”-listen (IMdB). Trenger ikke nødvendigvis å kjøpe handlekurven. Må ikke absolutt se “må se”.

Dagen før, i bilen med familien, hørte de sanger. For det meste nye, moderne sanger, men også en del klassikere, ofte nye sanger inspirert av eller stjålet fra klassikerne. Han tenkte på alle bilturene med sin far. Alle sangene.

På vei til skolen i en Toyota Camry i 1988. Johnny Nash, I Can See Clearly Now. Tanita Tikaram, Twist in My Sobriety. Noen år før, kanskje 1986, en bilkø som på en eller annen måte hadde noe med NAF å gjøre, der det ble delt ut kassetter. En samlekassett med blant annet Åge Aleksandersen, Lys og varme. På slutten av nittitallet, kanskje 1997, i Nederland i regn, en Mazda 929 stasjonsvogn, Tic Tac Toe, Warum? Men også ABBA (alt sammen) og Stevie Wonder (noe av det) på utallige bilturer nedover Europa, i ulike biler, Citroën, Toyota, Mazda. Var det ikke en Suzuki også?

Alle disse minnene som bare er hans egne, som ingen spør om, og de som tror de kjenner han, kjenner ikke til dette. Strømmer det flere minner på etter hvert som han blir eldre? Han husker så lite, men nå husker han stadig litt mer. Ikke det essensielle, bare små drypp av situasjoner, bilder, lukter og lyder.

Hvem var han da han som enebarn lekte med lego i en kjeller i huset de ikke eide? Eller da han besøkte naboen og reagerte på at de hadde pakket fjernkontrollen inn i plastikk?

Hvor kommer frykten fra? Eller angsten? Energien? Hvorfor blir han nå så opptatt av å puste, finne roen, være mindre redd – ikke uredd, bare mindre redd. Hvem er det han står i gjeld til? Hvem står i gjeld til ham?

Han skal ingen steder, men til slutt er han der.

Det er knapt tid igjen. Avisen har 56 sider, men hvem har tid til alt det? Dessuten ligger det minst tre aviser på bordet. For ikke å snakke om bøkene. Thure Erik Lunds Identitet. En bokhylle overfylt av bøker.

I Good Will Hunting, Will som spør psykologen: Have you read all those books?

I en artikkel om forfatterskapet til Eduardo Halfon i Klassekampens Bokmagasinet refereres det til kjente forfattere som i hans forfatterskap må svare på spørsmålet: har du lest alle disse bøkene?

Å bla i avisen er en påminnelse om tiden som løper ut. Tekst og bilder som gir assosiasjoner til saker og ting som har skjedd eller ikke ennå skjedd, eller som aldri skal skje.

En notis om en nettside med artikler om filmer fra 2000-tallets første tiår. Ikke tid, men veldig lyst.

Kaffe. En kopp. En kopp til. Og en tredje. Sekundviseren som bråker fordi klokken trenger nytt batteri. Gamle batterier bremser ikke tiden.

Tanker som raser gjennom hodet, som forsvinner, som aldri blir til noe mer enn tanker og luft. Forglemmegei. Allerede glemt. Verken bedre eller dårligere enn andre. Likevel banal og tåpelig. Skriver ned ord på en datamaskin i en varm stue i et gammelt hus på et tettsted i et trygt land. Over førti. Under femti. Mann. Hvit. Ogsåvidere.

Et tog som stopper ved perrongen. En buss som kjører på veien. Et regn som væter gresset, hustakene, fjellene, syklistene, joggerne, hundene, kattene.

Øvelse, øvelse, øvelse. Øvelse er bare tid. Tid er det som forvitrer i vårt forsøk, vår øvelse, på å leve liv. Ingen vet noe. Eller, vent. Hvordan er det sangen slutter?

Nobody loves no one

Som kan betyr ingen elsker noen – eller ingen elsker ingen, altså alle elsker noen.

Eller?

Det hjelper å få det ut, er det ikke sånn det fungerer? Hva er det som “må” ut egentlig? Hvorfor kan jeg ikke bare holde inne?

Jeg følger ungene til fotballskole. Hjemmekontor. Jeg kjøper en bolle på vei hjem. Hjemmekontor. Jeg drikker min kaffe, svarer på en e-post. Hjemmekontor. Jeg skulle ha vært der fysisk, men det er noe med ungene, noe med smilene, noe med tårene, noe med følelsen jeg har inni meg, noe i magen, alltid noe i magen, i regionen rundt navlen. Er det en svulst eller er det melankoli? Er det litt av begge?

Samvittighet.

Hjemmekontor.

Rulleskøytene i gangen i kjelleren. Klump i halsen. Han bruker de aldri. Er det fordi jeg ikke tar ham med ned på banen? Klumpen i halsen vil ut. Eksternalisering er ordet jeg lærte min yngste sønn her forleden. Han taper i spill, det er de andres feil, han blir sur, det er brorens feil, han eksternaliserer, sier jeg. Eksternalisere? svarer han. Så har han lært et nytt ord. Jeg ser ut av vinduet på dette forferdelige stedet vi har bosatt oss på. Eksternalisering. Jeg orker ikke mer, skriver jeg, tenker jeg, men hva skal det egentlig bety? Jeg er her, er jeg ikke?

Er dette egentlig godt nok?

Fra hjemmekontor til Arendal.

Arendal. Knausgårds neste roman skal hete Arendal. Han fortsetter i serien sin. Han fortsetter og fortsetter, men kanskje holder han egentlig ikke ut han heller. Hva vet jeg. Kanskje holder han ut bedre enn meg.

Dette hjalp overhodet ikke. Jeg drikker min kaffe. Klumpen i magen er der. Eksternaliseringen fortsatt et fenomen.

Jeg må ta ansvar. Jeg tar ansvar. Og jeg er så forbannet lei!

I Morgenbladet har de notert seg at tegnet for “Moss” på norsk tegnspråk er å bruke tommel og pekefinger for å holde seg for neseborene, noe som ligner på tegnet for “å stinke”, som skriver seg tilbake til den gamle mosselukta, som angivelig ikke eksisterer lenger. Noen i Moss er fornærmet og mener tegnet må endre seg.

Jeg tenker på tegnspråklæreren min, Keir. Han var skallet, men tegnet for navnet hans var å bruke hånden for å vifte vekk sveisen og samtidig kaste på hodet for at det lange håret skulle legge seg bak på ryggen. Forklaringen var såre enkel: navnet fikk han som ung mann med langt hår. Man bytter ikke navn med alderen.

Navn som Bror og Junior gjelder gjennom hele livet, uansett.

Jeg kan gå inn i en bok. Og så går jeg ut. Etterpå står boken i bokhyllen. Jeg kan ikke umiddelbart huske handlingen eller karakterene, men hvis jeg åpner den er jeg tilbake. Jeg leser Mytting-trilogien, men legger fra meg den tredje etter 100 sider. Så venter jeg. Og venter. Til jeg plukker den opp igjen. Og leser videre.

Øyeblikket. Hva er det egentlig? Jeg må fordype meg i øyeblikket. Jeg må fordype meg i identitet. Jeg må fordype meg fordype meg fordype meg. Jeg kan endre dette når som helst. Heldigvis.

(Lisa Loeb – Stay (I missed you))

Ok, hør, jeg har mitt liv, ikke Ben Stillers liv liksom. Hør, jeg er ikke B.E., jeg er meg. Trenger jeg tyggis, kaffe, eller annen type stimuli for å komme meg gjennom dagene? Ja, kanskje det. Tenker jeg tanker som at jeg lurer på hvordan andre voksne er voksne; gjør de som meg? Hva gjør jeg? Kommer meg gjennom dagene. Prøver å finne ut av det hele. Jeg skal dø med mine hemmeligheter. Det må ikke være slik, men det kan være slik. Ingen fasit. Naturligvis ikke. Kanskje har jeg kastet bort de to siste døgnene, men jeg har i det minste jogget. I et skap finner jeg en over tyve år gammel notisbok. Jeg har skrevet “Kjære pappa, jeg jogget i dag. Jeg tror jeg gjorde det for deg.”

Jeg jogget i dag. Jeg jogget i går. Og dagen før der. Sist jeg snakket med pappa fortalte jeg ham at jeg jogger. Og at jeg skulle skrive en bok.

(U2 – All I want is you)

Jeg trodde det skulle gi mening å kaste søppel på dynga. Jeg skriver dynga, ok? Jeg trodde å kvitte meg med litt søppel skulle “make my day”. Faen as, hva er det sitatet fra Cool Runnings?

Sanka you dead? Ya, mon.

Nei, ikke den, men den er bra.

A gold medal is a wonderful thing. But if you're not enough without one, you'll never be enough with one.

Ja, den.

Hvor er M for tiden? Han svarer ikke. Han ringer ikke. Jeg ringer ikke. Jeg sender ikke meldinger. Jeg har gode minner. Savner. Savner for eksempel, og fordi: hvorfor ikke. Sånne ting.

Dette er bare ræl, men jeg har behov for å ræle. Er det mulig å hate et sted? Jeg vil bare være et godt menneske, ok? For meg, for alle, for deg, for meg. Jeg vil ikke at det skal være sant at 2005 er 19 år siden. At 1999 er lenger siden. At 2024 er det siste. Det aller siste. Det kan ikke være det aller siste.

Noe om gulfkrigen. Noe om Ukraina. Noe om Senegal, eller Sierra Games, eller et sted der sulten herjer. Hva med Palestina, polio, The Police, Platekompaniet. Hva faen.

Gitarsolo, ok?

På gravsteinen: Det var alt.