avsnitt 300

Jeg kan ikke skrive. Vil jeg? Er det bedre om jeg skrev på et rom uten utsikt? Kan det som er utenfor vinduet mitt kalles en utsikt? Er spørsmålet bare om det er bedre å skrive på et rom uten vindu? Er det tarmene eller angsten jeg kjenner i magen? Er det en bekymring? En frykt? Et ubehag, men av den vante sorten. Jeg kjenner ikke etter noe annet sted, ikke akkurat nå. Et godstog kjører forbi. Jeg blir alltid i godt humør av godstog, men det er kortvarig. Det er på grunn av den historien fra Oslo den gang jeg var yngre og alt virket en smule lettere enn nå. Samtidig var jeg ikke den gang da den jeg er her og nå. Mye har skjedd, mye substansielt.

Det er hvit snø på toppen av de høyeste fjellene, selv om det er mai, og jeg ringer ikke til pappa lenger.

Husene speiler seg i vannet og det er den speilvendte versjonen som er maleriet.

Blomster fra 17. mai i en vase på bordet. Kaffekoppen tom, jeg vet ikke om jeg vil ha mer, jeg vet ikke om jeg bør drikke mer, jeg vet ikke så mye. Jeg vet ikke en gang om jeg gleder meg til vi får besøk. Hvorfor skal det alltid være sånn at det er idéer jeg forelsker meg i, og ikke det faktiske?

Jeg må bevege meg mer. La armene svinge langs kroppen mens beina tar meg fremover. Jeg må gå litt hver dag. Eller løpe. Eller begge deler. Men alle rutene oppleves så begrensende på dette lille stedet.

Hun sier hun blir stresset av at jeg hater dette lille stedet. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men jeg vet at jeg gjør det innerst inne. Eller jeg vet at jeg hater meg selv. Det er jeg som har ødelagt stedet. Det er jeg som har ødelagt meg. Det er jeg som har ødelagt alt.

Ingen av menneskene her har jeg særlig lyst til å være sammen med. Da kommer ensomheten. Da kommer den dårlige helsen og de kjipe tankene. Jeg spiser mengder av godteri og usunn mat. Jeg beveger meg nesten ikke lenger og jeg dreper meg selv sakte. Jeg tror ikke en gang at jeg lever.

Jeg tror jeg ville skrive noe om tid (selvfølgelig, som alltid), men med utgangspunkt i filmer fra 80- og 90-tallet og den synlige aldringen som har preget skuespillere jeg en gang så på som mine fortrolige. Jeg fant trøst i Al Pacino, Robert DeNiro, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Nicolas Cage, Tom Hanks, Meg Ryan osv.

Nylig så jeg traileren til den siste Scorcese-filmen med Leonardo DiCaprio. Det er ikke bare den synlige aldringen, altså den ytre, men også den indre. De tillater seg å lage filmer om snevre tema som de har drømt om hele livet. Det blir som om jeg skriver boken om den døve statisten i eget liv. Ingen er interessert, men jeg bare gjør det. Forskjellen på Scorcese og meg er at han både kan og kan. Og så gjør han det.

Jeg tar mer kaffe.

Et sted leser jeg om “grit”. Utholdenhet? Måtehold er visst også noe.

Jeg sier til hun jeg er gift med at jeg ikke klarer å unnslippe tanken på at jeg ikke vet om vi gjør det riktige. Nei, vi gjør sikkert ikke det, svarer hun.

Ungene spiller Playstation og Nintendo Switch. Jeg taster på tastaturet. Drikker kaffe. Tar til og med en bit sjokolade. Hva skal dette bli til? Jeg er leder. Jeg er redd for fallet. Hver dag.

Når jeg leser om krenkelser i avisen aktiverer det meg. Jeg velger raskt side. Det er krenkeren jeg støtter. De som lar seg krenke har for sterke stemmer. Det får meg til å tenke på arbeidssituasjonen min. Det får meg til å tenke på fotballkampen jeg var på, der mannen til en krenket var spydig. Spydige jævel, jeg burde ha spyttet på ham og gitt ham en trøkk seksten.

Solen skinner og folk er allerede ute. Jeg slutter å skrive her. Jeg tar med meg kaffen og en bok om kunstig intelligens ut på terrassen. Jeg har lyst til å banne, men bare stopper.

Ole ringer på. Han blir stående i 30min. Jeg fryser på føttene. Viktor ser på film.

Jeg har aldri vært noen historieforteller, men det er litt som hun sier i Bobby Deerfield, at du må ta en sjanse. Har du sett den? Vi kan forresten starte der. Sydney Pollack spiller i Eyes Wide Shut og han regisserte Bobby Deerfield. I 1996 var jeg og noen kompiser på kino og så Eyes Wide Shut. Da vi skulle gå var det en dame med rødt hår som satt bak oss, hun var der med kjæresten sin, hun formelig ropte ut: Den filmen var spekulativ! Jeg har tenkt mye på det. Både ordet – og episoden. På et eller annet nivå er vel alt spekulativt, er det ikke, som produktplassering i I, Robot og Bobby Deerfield for den del. Car-sko med stjerne. Seiko-klokke. Martini-drinker. Marlboro-røyk osv. Nicolas Cage røyket alltid Marlboro Light, husker jeg, fra filmene. Scorcese-filmene var fulle av Marlboro. Det er slutt på den tiden nå. Alle snuser. Det ser ikke like bra ut på film.

Hva er det jeg vil fortelle? Skal jeg dikte noe, tenker du? Vil du egentlig høre? Det er noe med den følelsen av å ikke stole på at den andre faktisk lytter, det får meg til å svelge ordene mine og stoppe midt i setninger. En jeg kjenner og stoler på hater at jeg gjør det. Hun sier alltid: fullfør setningene dine da, ikke bare svelg ordene sånn. Kanskje er jeg en mumler, jeg vet ikke. Uansett er det viktig for meg at noen lytter, gjerne du. At du faktisk hører på hva jeg har å si. Som en aldri så liten advarsel kan jeg innrømme at dette på ingen som helst måte er en gladhistorie, men det er heller ikke en Holde Caulfield-greie, jeg skal ikke fortelle deg om hvor falske alle sammen er. Dessuten er jeg mye eldre enn seksten.

Jeg ble født den trettende mai i en by...

En gang så jeg en dokumentar om Peter Sellers. De sa noe om at han var tom. Han var ingen. Derfor kunne han fylle seg selv med hvilken som helst rolle. Jeg husker jeg ble redd for at jeg var sånn. Som når jeg leser om sorg og blir trist eller leser noe morsomt og blir glad. Eller når noen sier livet er meningsløst og jeg er enig. Det gjør mest vondt når noen snakker om folk som er enig med siste taler, for da tenker jeg at jeg er sånn, men det virker ikke som noen mener det. Jeg kan kjenne på glede og jeg kan kjenne på sorg, men jeg vet ikke alltid når det skjer. Det svinger. Det er for lite RocknRoll.

Jeg er ingen Petter Smart.

Mamma likte Julio Iglesias og Neil Diamond. Det vitner i hvert fall de nedarvede vinylplatene om. Det er flere, men disse var nok noen av de viktigste.

Jeg setter meg ned for å skrive ned noen tanker. Jeg blir hjemme. På Politisk Kvarter snakker helseministeren om Helsepersonellkommisjonen. Jeg kan ikke si at jeg hørte henne si noe om tillitsreformen. Jeg vil skrive noe om det, men ikke her, og ikke nå.

Jeg er frisk (såvidt jeg vet) og jeg er ikke i krig. Jeg lever i fred. Jeg tjener mye penger, men bruker mer.

Jeg gruer meg til noe, vet ikke hva. Kanskje til i ettermiddag. Det er foreløpig mørkt. Jeg har satt på en plate av Julio Iglesias. A Flor De Piel.

Jeg må på do. Jeg drikker kaffe. Alle setninger starter med “Jeg”.

Snart Oslo.

Jeg tenker at jeg må, men ikke vil, søke på jobb.

Jeg skulle si noe mer, men jeg orker faen ikke.

Vi lager fuglehus. Han smiler. Jeg leker med katten. Også han smiler. Vi er ute i solen, men vi går ingen tur, vi skal ingen steder, vi er bare her, sammen. Jeg får en klump i magen og en tåre i halsen. Han legger seg, sovner av seg selv, jeg savner han litt nå, fordi han minner meg om noen, han minner meg om meg, jeg er han lille gutten som ligger og sovner av meg selv, men noen ganger gråter jeg meg i søvne, det føles i hvert fall slik akkurat nå. Var det virkelig sånn? Jeg håper ikke han ligger og gråter der oppe. I morgen har han bursdag og jeg håper han ikke blir skuffet. Jeg ser jeg skriver håp. Det er mye håp her. Eller er det frykt? Jeg vil ikke at ungene mine skal ha denne klumpen i magen. Hvordan unngår jeg det?

Eldstemann legger seg selv. Det har han gjort lenge. Han får ikke mye kroppskontakt. Litt. En klem etter at Manchester United taper mot Arsenal. Jeg ser han er lei seg når yndlingslaget taper.

Charlotte er på vei til Oslo med toget. Det er søndag. Det er så jævlig søndag! Og jeg er trøtt. Og engstelig. Gruete. Noe sånt.

Det jeg liker med bøkene er at tiden går sakte uten at jeg har problemer med det. Jeg liker hvordan 1996 kan gli inn i 2022. På et blunk. Og allikevel sakte. Jeg puster. Jeg leser, bokstav for bokstav, ord for ord, setning for setning, avsnitt for avsnitt, side for side, kapittel for kapittel.

Sol. Snø. Tanker.

Kaffe. Helg. Aviser.

Morgenbladet. Dag og Tid. Dagens Næringsliv. Klassekampen. Weekendavisen. Aftenposten. Bergens Tidende. Mandag Morgen. Lokalavisen.

Det er selvfølgelig for mye.

Sol. Snø. Tanker.

Det jeg egentlig lurer på er hva jeg kan gjøre annerledes. Hva kan jeg endre for å få et enda bedre liv. Kan jeg for eksempel slutte å jobbe? Ja, det kan jeg, men det må erstattes med noe. Helst må det erstattes med noe som kan gi inntekt.

I Morgenbladet leser jeg om en svensk forfatter (og sykepleier) som debuterte i midten av 40-årene. Hun sier hun ikke kunne ha skrevet noe før. Hun var for umoden. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Hun sier hun fortsatt skriver i stuen med laptop i fanget. Fremdeles må hun ta oppvasken. Hun må fremdeles jobbe ved siden av bøkene.

Javel.

Jeg har tre timer til rådighet, men jeg må handle, jeg må vaske, jeg vil lese – aviser og bøker – jeg vil drikke min kaffe. Jeg må på do. Jeg må dusje. Jeg må ut i solen. Ut i snøen. Ut og lufte tankene.

Det må snart skje noe nytt. Og jeg må ta ansvar for det. Jeg vet at noen vil si at jeg allerede er i gang – og på mange måter er jeg det. Men det er fortsatt for mange av de gamle tingene igjen, som folk jeg må møte, men ikke har lyst til å møte, eller vaner jeg ikke klarer å snu, eller tanker som er som før. Og så videre.

I en samtale her forleden, med en som er betraktelig yngre enn meg selv, fikk jeg en fornemmelse av at hun var ensom. Uti samtalen begynner hun å gråte. Jeg er så ensom, sier hun.

I utboksen på mobiltelefonen ligger en melding jeg ikke får skrevet ferdig. Det er en banal sak, jeg vil bare fortelle Magnus om en internett-sak, en HTML-greie, men uansett hvordan jeg formulerer meg høres det platt ut. Det handler egentlig om historie og øyeblikk, om liv, erfaringer og så videre.

Kanskje kan jeg skrive alt senere. Mye senere.

Sol. Snø. Tanker.

Senere: Måne. Drøm.

Jeg tok toget én gang i 2022. Det gikk veldig bra. Derfor bestemte jeg meg for å ta toget én gang til, allerede i januar 2023. Jeg har lastet ned Vy-app og blitt medlem i noe som heter Grønn Reise. Appen forteller meg at toget går 9:22. Jeg ankommer stasjonen 9:10. En damestemme sier over anlegget at toget er forsinket. Det er forsinket allerede før det er ankommet. Bare en aldri så liten time.

Jeg får melding fra Posten om at jeg har en pakke som venter på meg på butikken. Butikken ligger helt på andre siden av stedet jeg bor. Jeg ser ikke for meg at jeg vil rekke det, men så kommer jeg på at jeg bor på et lite sted. Jeg parkerer kofferten og sekken i en oppbevaringsboks til 80 kroner, så går jeg til butikken. Det tar 10 minutter. Jeg får pakken min. Jeg går tilbake. Det tar nye 10 minutter. Det er fremdeles tid før toget kommer.

Jeg er varm nå. Deilig. Jeg fikk meg en tur. En damestemme sier at det kommer et tog i spor 3. Først på norsk. Et tog ankommer i spor 3, sier hun. Så på engelsk. A train arrives in platform 3, sier hun. Javel. Det er bare et tog. I gamle dager gikk det alltid et tog, det var i hvert fall slagordet. Jeg aner ikke hva slagordet er nå. Det går nok alltid tog, men er de ikke også alltid forsinket?

I en dansk avis leste jeg en kommentar om forferdelig de har det med DSB i Danmark. Jeg tror overskriften var noe sånt som at bare døden overgår DSB. Jeg sendte en e-post til journalisten med lenke til nyhetssaker om Follobanen. Selv tar jeg Bergensbanen. Neste gang jeg skal til hovedstaden vurderer jeg å fly. Om våren og på sommeren og tidlig høst kjører jeg konsekvent bil. Jeg elsker den bilen, faen som jeg savner den nå, her jeg sitter og drikker kaffe ombord på toget. Kaffen er god, det skal de ha. Helt ok i hvert fall, jeg skal ikke overdrive.

Vy-appen påstår at billetten min ligger på en annen mobil, men jeg har bare en mobil. Heldigvis sier konduktøren at han har meg på sin bærbare maskin. Den ligner en PDA. Sånn som jeg ønsket meg i tenårene, men som jeg aldri fikk behov for som voksen. Jeg husker Benjamin hadde en av disse arvtagerne som var en hybrid av PDA og mobil, hva var det de het igjen?

Dette er ikke et leserinnlegg. Det er en øvelse. Ikke dermed sagt et essay. Bare en tekst. Noe jeg skriver på, som alltid. Utenfor vinduet passerer trær og fjell i vinterlandskapet. Jeg har med meg bøker og artikler, nok å lese, til og med musikk, selvfølgelig Taylor Swift.