Hvil i fred, Dag Solstad, og jeg henter frem 16.07.41 fra bokhyllen. På radio spilles Jacques Brel, og i postkassen i går dumpet det et slags hjemmesnekret litterært tidsskrift og jeg vippset 200 kroner til det oppgitte nummeret, og Jacques Brel synger fortere og fortere i denne valsen med tusen tider, ja, La valse à mille temps, rett og slett.
Er det mulig å skrive en roman om et tettsted? Det er selvsagt mulig. Skal jeg snart slutte å lese? Det er selvsagt mulig. Når var det jeg sluttet å bry meg, sånn helt egentlig?
Det er en følelse jeg ikke klare å fange. Den minner om nostalgi, men er kanskje mer en opplevelse av å ikke nå opp til varene på øverste hylle i butikken, selv om du står på tå og strekker deg så lang du er. Eller som en tanke som nesten lander på tungen, men forsvinner igjen, rett før du får tak i den. For meg skjer det i form av små øyeblikksbilder som dukker opp på netthinnen. Internettkaféen ikke langt fra Virgin Megastore på Times Square. Stadig vekk den internettkaféen. Den avlange kinosalen ikke langt fra Ground Zero. Hvorfor New York? Hvorfor 2004? Hva med benken utenfor Samvirkelaget (eller het det allerede Coop) i 2001? Jeg innbiller meg at jeg sitter der og leser et bilagsmagasin i Dagbladet, men google-søk avslører at dette må ha vært et annet sted og i en annen tid, altså nærmere 2006, med Dagbladets kåring over de 25 beste romanene de siste 25 år. Jeg vil lese Knausgård igjen. Og igjen. Kanskje ikke de nyeste, men den første, den andre og Min Kamp-serien. Jeg vil lese trilogien til Jan Kjærstad, og jeg vil hoppe tilbake til 1990.
Dag Solstad skriver retrospektivt om en flyreise fra Fornebu til Frankfurt (via København) i 1990. Jeg innbilte meg at boken kom ut i 1999, men den utkom i 2002. Jeg har en pocket-utgave jeg må ha kjøpt i 2003 eller 2004. Jeg ser for meg at dette var i Kristiansund og at jeg gikk rundt i gatene der og lette etter benker å lese på. Jeg håper det var en fin sommerdag, for Kristiansund om vinteren er kaldt og surt.
En tanke slo meg: at jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilde, en type selfie, av meg og bokhandleren som solgte meg alle bøkene jeg har kjøpt. Hvert kjøp tilsvarer ett bilde. Tenk deg den instagram-feeden da.
Spotify anbefaler et album som er like gammelt som huset jeg bor i. Simon & Garfunkel, Wednesday Morning, 3 A.M. Jeg husker jeg leste et intervju med Paul Simon for noen år siden, sannsynligvis i Morgenbladet, om hverdagen hans. Han går til kontoret sitt på Manhattan og skriver låter. Det er jobben hans, vet du.
Min eldste sønn spør meg om hva drømmejobben min er. Jeg aner ikke. Jeg tenker. Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror ikke jeg drømmer om jobb. Jeg tror jeg drømmer meg bort.
Bokhyllene er overfylte. Jeg har filmer i fysiske formater som jeg aldri rekker å se, flere er uåpnede. Jeg leser i avisen, på selveste kvinnedagen, om en lege som jobber i 60%. Hun sa en gang til mannen sin at han måtte love henne at de aldri måtte få et forbruk som forutsetter mye arbeid. Legen jobber i 60% for å få tid til barna sine. Jeg ser for meg kollegaene som må tilpasse hverdagen rundt hennes begrensede arbeidstid, men det står ingenting om det i avisen og jeg kjenner på et sinne.
Det skumleste med følelsen av sinne er at det samtidig er følelsen av at jeg blir mamma. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: jeg vil ikke være mamma. Jeg vil ikke være pappa heller. Jeg vil være meg. Og så vil jeg bli den jeg er, vet du, sånn man gjerne sier i gestaltens univers.
Jeg sier gestalt med ess, ikke esh. (For de innvidde).
Det er ingen vits, i 2025, å ønske at man var en norsk forfatter på 90-tallet. Da hadde jeg enten vært død eller veldig gammel nå. Gammel nå.
En femten år gammel fransk ungdom har flyttet inn hos oss i fire uker. Han er med andre ord født i 2010. Mine franske kulturreferanser er filmer fra 80- og 90-tallet og musikk fra 90- og 00-tallet. Jeg har sett La Haine (1995) fryktelig mange ganger, og jeg elsker Luc Besson-filmene, og hva med Betty Blue (1986)? Han har ikke sett eller hørt noe av det jeg snakker om, men gir meg i stedet tips om nyere referanser. Jeg skal se Le Compte de Monte Cristo og Docteur? og dessuten anbefaler han Schindlers List (1993). Den orket jeg aldri å se. Jeg vet ikke om jeg orker det nå heller.
Hamsun var nazist. Morgenbladet skriver om det, om og om igjen. Javel. Jeg har en slitt utgave av Victoria full av understrekinger fra en svunnen ungdomstid. Jeg er ikke nazist, men jeg liker Hamsun. Å lukte på Victoria-boken, kjenne på den, bla i den, i de litt gulnede sidene med blå, grønne og røde understrekinger, vekker minner. Mine minner. Minner om mitt liv, mine liv, livet.
Dag Solstad er død. Han skrev livet.