Det føles som at jeg har det travelt. Jeg må rekke å skrive ned tankene før de forsvinner, jeg må skrive før jeg blir forstyrret, av en telefon, av at der ringer på døren, av at nye tanker melder seg, nye impulser, andre gjøremål. Oppvasken, klesvasken, eksamen, jobbgreier, familiegreier, nye idéer, lyster og begjær. Eller bare at jeg er tørst på kaffe.
Politisk kvarter. Du må høre på det før det er for sent. Etter 9 er det ikke lenger aktuelt. Det er 7.45 som gjelder.
Jeg endrer rutinen på grunn av røde dager og inneklemte dager og jeg går i stå. Uroen melder seg. Jeg bruker ikke ordet angst. Jeg brukte det nå, men jeg mente det ikke sånn. Det er rytmen som gjelder. Holde farten. Ikke senke tempo. Jeg har det travelt. Da må ting gjøres i riktig rekkefølge. Jeg hører ikke Dagsnytt 18 dagen etterpå. Hvis jeg gjør det, er det for å spole til det viktigste. Spole fremover, aldri tilbake.
Kaffe, en kopp, to kopper, så stopp. Må lese ferdig Knausgård før det er for sent. For sent for hva? Jeg vet ikke. Jeg vil føre romanen opp på leselisten. Samtidig kommer jeg på at jeg vil lese alle dagbøkene til Pater Pollestad. Ikke spør hvorfor. Jeg har bøkene stående i en bokhylle. En av mange. En av mange bøker i en av mange bokhyller. Hvem blir jeg, hvem er jeg?
Fortere kan det ikke gå. I hvert fall ikke med toget. Jeg tar aldri toget. Jeg kjører bil, forsøker så godt jeg kan å holde fartsgrensen. Hittil har det gått bra, i betydningen at jeg ikke har fått bot. Jeg kjører med få unntak 1000 kilometer i uken. Tusen. Det blir noen meter.
Tankene flyter. Eller flyr de? Hvordan var det? De spriker litt i alle retninger, i hvert fall nå, nei, nå. Akkurat nå. Og der var det borte. Aldri kommer det tilbake. Ser du? Det er jo nettopp derfor jeg har det travelt. Jeg tenker på det jeg skal gjøre, det jeg må gjøre, det jeg bør gjøre, det jeg vil gjøre, og alt er i konflikt. Og minuttene går. Øyeblikkene forsvinner under føttene på meg, foran øynene mine.
Pust.
Pust en gang til.
Reis deg opp. Løft overkroppen. Og pust.
I ett øyeblikk, det må være rundt frokostbordet, i god tid før politisk kvarter, blir jeg stående på kjøkkenet og se på min eldste sønn som spiser brødskiven. Han har store øyne og bustete hår. Han tygger og ser ned i bordflaten. Jeg vet ikke hva han tenker på. Han legger merke til at jeg ser på ham og løfter blikket. Han hever øyebrynene. Jeg smiler. Han smiler, og så fortsetter han å spise. Jeg ser på klokken. Det er fortsatt lenge igjen til politisk kvarter og dette øyeblikket varte lenger enn andre øyeblikk jeg har erfart. Var det pusten? Var det oppmerksomheten og tilstedeværelsen?
Svaret melder seg ikke, men det eneste jeg vet er at det var et øyeblikk der jeg ikke hadde det travelt.