Noen jeg følger legger ut et bilde av en robotstøvsuger med en tekst om at slik gjør fjortenåringer det når de skal jobbe i huset. Jeg har akkurat satt på en vaskemaskin, en tørketrommel og en oppvaskmaskin. Jeg er tretti år eldre enn vedkommende sikter til.
Klokken 7.30 våkner jeg. Klokken 08.00 ligger jeg fortsatt i sengen. Det har vært lange minutter. Klokken 09.30 har jeg allerede satt på de nevnte maskiner, traktet kaffe og drukket to kopper, i tillegg til å ha bladd gjennom Morgenbladet og lest litt i en bok. Ord surrer rundt i hodet, tanker kverner, klokken tikker, den er allerede 09.40.
Det er 2025 og jeg innser at det er 30 år siden jeg fikk modem og internett. I 1995 tok det 50 minutter å laste ned et bilde på størrelse med et passfoto. Det var billigst å være online etter klokken 17, men fortsatt dyrt. Det er tjue år siden Batman Begins. Jeg sender en melding til to venner. Den ene svarer at det er ti år til Indiana Jones er femti. Den andre svarer at det føles ut som det gikk mer enn ti år mellom 1995 og Batman Begins (2005). Sammen innser vi at de ti årene som forløp mellom 1995 og 2005 varte mye lengre enn de tjue årene mellom 2005 og 2025. Der har du det. Tiden og relativiteten.
Min yngste sønn fyller ti år og føler seg gammel. Hvor ble barndommen av? Min eldste på snart tretten må skrive om livet sitt i en bok de lager på skolen. Han skal skrive om sin tid i barnehagen, men husker knapt at han gikk i fem forskjellige barnehager på seks år.
Vi får gjester klokken 13. Ingenting er handlet inn. Klokken er snart 10. Jeg tror det er derfor jeg blar gjennom Morgenbladet, leser to kapitler i boken, hiver innpå kaffekoppene, utsetter å reise meg fra stolen. Snart meg noen handle. En handling må finne sted.
Det er like før jeg begynner å skrive noe om været, men jeg orker det ikke.