Han hadde ikke ryddet og støvsuget så mye som den uken han egentlig skulle skrive på en hjemmeeksamen. Han solgte unna bøker og duppeditter på nettet, innimellom kjøpte han noe nytt, og hele tiden med en tilstedeværende uro, som om han visste at det var noe annet han egentlig burde gjøre.
Uroen kunne han kjenne overalt. I sengen, i bilen, på toget, på butikken, på scenen foran titalls mennesker, på scenen foran hundretalls mennesker, under foredrag, i debatter, i møter, på jobb, hjemme, på kjøkkenet, på badet. Kort sagt: overalt.
Han kunne kjenne uro i magen, stemmen som brast, tankene som raste forbi i et barka kjør. Han skrev egentlig ikke barka, men han likte ikke barket kjør heller. Kaffe hver morgen. Kaffe til lunsj. Så stopp. Men ikke full stopp som den gangen han ikke drakk kaffe på et halvt år for å sjekke om det påvirket personligheten. Det gjorde det ikke.
Impulsfunksjonen, Jeg-funksjonen og Personlighetsfunksjonen var det han skulle skrive om, som en del av Teorien om Selv. Han leste i stedet en av bøkene til Knausgård, der sto det plutselig noe om trær, at trær har selv, men at det ikke kan gi uttrykk for seg selv på en verbal og forståelig måte for oss mennesker. Han tok seg selv i å la seg imponere av Knausgårds åpenhet, nysgjerrighet, kreativitet eller fravær av hemninger. Han kom på at han hadde stoppet en undringsprosess for ikke lenge siden da noen åpnet munnen og sa at vi alle er individer. Da hadde han vist til Monty Python. I'm not. Han lo godt av det da. Nå skammet han seg bare.
Hvordan skulle han navigere i verden de neste dagene? Hoppe over en arbeidsdag for å komme i mål med noe annet. Kutte ut noen møter på jobben for å se på mulighetene for en annen jobb. Alle bruddene. Alle overgangene. Hvem ble han nå?
Hvem hadde han vært? I de ulike situasjonene, de ulike kjærestene, de ulike jobbene, de ulike stedene. Hva tok han med seg og hva forkastet han? Alt dette ville han si noe om, ville han skrive noe om, ville han forstå, men det var ikke tid, eller det var ikke vilje, eller litt av begge.
Han gruet seg til så alt for mange ting. På søndagene gruet han seg til mandag. Mandag gruet han seg til onsdag, eller til tirsdag, for da måtte han forberede seg til onsdag, og når torsdag endelig kom var det jo straks helg, men helgen er ikke lang, og så ble det søndag, slik at han igjen kunne grue seg til mandag.
Hva var det egentlig han ville? Visste han det egentlig? Hva er det å ville? Hva er vilje? Finnes det vilje? Kommer den fra innsiden eller utsiden eller en kombinasjon? Han ville ikke undre seg mer over dette spørsmålet. Han ville spise sjokolade og drukne i fiksjonen, det være seg en roman eller en film på TV. Samme det. Bare noe som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd, men ikke med ham, alltid med noen andre, og gjerne noe han allerede kjente til, noe trygt og godt. En film han allerede hadde sett. Ikke noe av det nye tøyset.
Han la seg på sofaen og trykket på fjernkontrollen.