Det er den beste tiden, mellom 7 og 10 på en søndag. Spesielt når det er klar himmel og luften ser kald ut, noen jogger på stien langs vannet, og ennå er det folk som sover i husene sine.
Før jeg la meg gjorde jeg noe jeg ofte gjør, men nå var det lenge siden sist. Året er reddet. Jeg googlet “Stig Aasvik” og fant frem til forlagets nettside som avslørte ny utgivelse allerede i mai. Sandefjord jentekor, skal den hete.
Forrige uke var først preget av manglende motivasjon før mestring tok overhånd. Mestring i kombinasjon med noen valg. Jeg bestemte meg for å gjennomføre. Tirsdag leverte jeg bilen på service og ble derfor nødt til å ta toget, som ga meg mulighet til å lese. På torsdag skulle jeg i et viktig møte og jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke hadde lyst, at det ikke gav mening, at det ikke var noen vits. Så ombestemte jeg meg. Bestemte meg. Fylte møtet med mening og lyst. Og følte etterpå på mestring.
Kaffekopp nummer fire, etter flere timers pause, fra samme kaffekanne, er lunken, men fortsatt god, på en annen måte, en ny måte. Lyset er svakere, men fremdeles er det et lys der ute.
Noen timer alene hjemme fordi de andre står på ski. Jeg har satt på stoppeklokken for å se hva jeg får til på den avmålte tiden. Jeg leser. Jeg skriver ned noen setninger. Jeg reiser meg opp og jeg setter meg ned. Jeg tenker. Jeg ser ut av vinduet. Jeg ser i gulvet. Jeg ser på tastaturet, på skjermen. Jeg lar minuttene gå.
På fredag tar jeg hjemmekontor, det har jeg bestemt meg for. Hva kan jeg bruke det til? Jeg kan skrive om livet, at jeg ble født, at jeg fikk mat, at jeg fikk kjærlighet, at jeg aldri har manglet noe, men likevel savnet så mye. At jeg fokuserer på fravær fremfor tilstedeværelse, og at jeg aldri er fornøyd. Jeg har bare opplevd fred. Terroren i september 2001 påvirket livet mitt til en viss grad, i den forstand at jeg avbrøt tidslinjen jeg hadde påbegynt. Jeg sto ikke askefast i forbindelse med vulkanutbruddet på Island. Terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet påvirket meg ikke nevneverdig. Pandemien var selvsagt en plage, men jeg ungene fikk gå på skole og jeg var på jobb. På grunn av en livshendelse kom faktisk pandemien på et beleilig tidspunkt. Kanskje kunne jeg ha skrevet om det, men det tør jeg ikke.
Det blir gradvis mørkere. Jeg åpner vinduet for å trekke inn frisk luft. Det er deilig i noen minutter, før det blir for kaldt og jeg må lukke det igjen. Jeg leser på sofaen og det er fristende å lukke øynene, men jeg vil lese og jeg vil gjøre meg ferdig med boken. Jeg har andre bøker jeg må lese. Det er ikke nok tid. Jeg leser boken ferdig, reiser meg fra sofaen og går bort til en av bokhyllene for å se om jeg finner plass til boken jeg nettopp har lest. Jeg finner en plass og dytter den inn mellom to andre bøker. Så går jeg på badet og klipper neglene.
Det begynner å snø. I morges var gresset grønt (i januar!) og jeg tenkte på våren, at jeg gleder meg til den er her, men det er ikke nå, ikke i dag, det er fortsatt vinter. Det er kaldt, det er mørkt, men lysere, og det er kaldt, men ikke så kaldt som det kan være.
Hjertet slår. Jeg kjenner en svak smerte på venstre side av brystet. Er det all sjokoladen? Er det på grunn av øl på fredag, øl på lørdag? Er det potetgullet? Stillesittingen, tv-tittingen, bilkjøringen?
Og så videre.