Noen har skrevet et leserinnlegg i avisen. Noen har rett og slett delt et pinlig øyeblikk. Jeg blir nysgjerrig på om noen har bedt henne om å gjøre det, men jeg blir også nysgjerrig på hennes manglende referanser, eller eventuelt utelatelse av relevante referanser. Hennes pinlige øyeblikk er relatert til en flyreise der noen venninner, etter en fest, har pakket håndbagasjen hennes uten hennes viten. I sikkerhetskontrollen blir hun stoppet. Kontrolløren hever øyenbrynene og drar opp håndjern fra vesken hennes. Er det til privat eller profesjonelt bruk, spør han. Hun rødmer, skriver hun. Jeg tenker på Fight Club, på samtalen om de vibrerende dildoene i koffertene som av sikkerhetsmessige hensyn blir kontrollert, før bagasjen må hentes i manuell skranke. Never YOUR dildo. Always A dildo. Jeg får lyst å dele referansen i kommentarfeltet, som allerede er overfylt av andre kommentarer, som “hallo agurk” og denslags, men jeg er ikke fri nok.
SMS fra en venn, som svar på en kortere versjon av forrige avsnitt: vet ikke egentlig om det er bare frihet å gjøre det
Min yngste sønn spør meg før han sovner om det stemmer at faren til en venn av storebroren tok livet sitt. Det er riktig, sier jeg. Hvofor, spør han. Jeg vet ikke, svarer jeg. Det er ingen som vet. Han er død. Jeg forteller litt mer og så sier jeg til han at det viktigste vi kan gjøre for å unngå flere selvmord er at vi snakker sammen. Jeg sier han må ringe meg eller mamma når han får det vanskelig i fremtiden. Nå, mens han fortsatt bor hjemme, må han fortelle oss om ting.
I påsken er det øyekontakten jeg kommer til å huske best. Måltidene med kone, barn og svigerforeldre på fjellet. Det fine været. Null skiføre og følgelig null skigåing. Halleluja! Jeg tenker på klemmene jeg gir til – og får av – ungene. Og hvor store de har blitt på få år. Tenk hvis de beste årene allerede er borte?
Jeg løper elleve kilometer og tenker tanker som: hvordan er det egentlig jeg navigerer i dette livet? Det skjer mer på innsiden enn utsiden, tenker jeg. Jeg løper elleve kilometer og etterpå tenker jeg med gru på at dette kanskje er noe jeg må gjøre hver dag for å overleve. Bare overleve.
Det er overgangene som er verst. Nå vil jeg bare sove. Påsken er over. Men jeg vil ikke stå opp. Men herregud: jeg er ikke et barn. Jeg er en voksen.
På fjellet leser jeg Knausgård. Arendal. Jeg vil tilbake i Morgenstjerne-universet. Det er Knausgård som er min samtidsforfatter. Og Stig Aasvik. Selvsagt. Han kommer snart med ny bok. Jeg har allerede bestilt.
Jeg løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er, men tenker på hvordan jeg navigerer i verden. Jeg leser Martin Buber om Jeg og Du og Jeg og Det og jeg eller Jeg skjønner ingenting, men jeg leser det likevel, og løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er og dermed slipper jeg å tenke så mye på hvem jeg løper forbi, hvem jeg ser og ikke ser på dette stedet jeg aldri kan forsone meg med. Hvem var det som sa voksen?
Jeg vil skrive noe om hvordan jeg navigerer i verden, men det får vente. Jeg lar det vente. Jeg har andre idéer. Det er ikke idéene som lar vente på seg, det er skrivingen.
Det er skrivingen jeg elsker og frykter og ikke tør vedkjenne meg. Det er så mye redsel, så altfor mye skam. Og derfor nok til å fylle et univers, men ikke nå. Aldri nå. Alltid senere. Kanskje til neste påske.
Kanskje.