Onkelen min hadde et kontor i første etasje av en av de gamle lavblokkene på nedsiden av Rikshospitalet, altså det gamle Rikshospitalet ved Ullevålsveien. Pappa jobbet på Rikshospitalet, det gamle, og jeg husker en danske som solgte de beste rundstykker med ost og skinke. Jeg innbiller meg at han var en blanding av slakter og baker, men han var sikkert noe dansk noe. Han skar skinkeskiver fra skinken som hang i taket, og rundstykket var så ferskt og godt. Vi spiste lunsj sammen der, pappa og jeg.
Onkelen min hadde et kontor like ved. Hyllene var overfylte av bøker, og det lå regninger og ringpermer strødd utover både gulv og skrivebord. Det var en liten, ledig flekk på skrivebordet i midten, og der skrev han, noen ganger på en skrivemaskin, andre ganger på en tung og stor “bærbar” datamaskin, og andre ganger igjen på en skriveblokk eller løsrevne ark. Jeg vet ikke hva det var han skrev, men mange år senere skulle jeg få se noe av det han skrev, men det må ha vært en annen historie, for det handlet om ting som skjedde mye senere.
Sist jeg så onkelen min hadde jeg ikke sett ham på over tre år. Jeg tenker på deg, sa han. Jeg har tenkt på deg også, svarte jeg. Sånn er det, sa han, og så sa han: Vi er mennesker og vi lever livene våre og tenker på andre mennesker. Det var bursdagen til pappa, og onkelen min måtte gå tidlig. Jeg spiste to store sjokoladekakestykker som minnet meg om barndommen. Sjokoladekake fra Samson Bakeri.
Barndommen min. Den skjedde på 80-tallet og på 90-tallet. Barndom. En barndom uten ankemulighet. Mange år senere får jeg ansvar for to andre barndommer. De er ennå ikke over, og senere skal de også innse fraværet av ankemulighet. Hvilke minner er det de tar med seg? Om onkler, om meg, om andre?
Impulser jeg kan få på en søndag kan for eksempel være å søke etter cd-singler fra 90-tallet på Finn.no, eller å lete etter bilder av Hollywood-stjerner på eBay. Ikke de nye stjernene, for jeg vet ikke hvem de er, men de gode, gamle, som Nicolas Cage, Meg Ryan, Tom Hanks, ja, bare å skrive de navnene inn i et søkefelt gir meg en form for glede. Innimellom søker jeg etter filmer som er vanskelig å oppdrive. Mange av de gamle filmene er ikke tilgjengelig på strømmetjenestene og jeg får et behov for å eie de på fysisk format, som “Blodets bånd” (Blood In Blood Out) eller alle Michael J Fox sine filmer, eller de geniale Ben Stiller-filmene om den mannlige sykepleieren Focker.
Det er en sorg som oppstår i meg etter hvert som tiden går. Den manifesterer seg som en klump i magen, spesielt på søndagene, og jeg har lært meg å leve med den. Gamle bilder som dukker opp på mobilen av meg som en yngre versjon av meg selv, eller av barna som veldig små, eller av steder jeg har vært, det være seg London, Paris, Berlin, som oftest London, der har jeg vært mest, men også andre steder i Frankrike dukker opp, og København, men ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor, men København er ikke min yndlingsby. Likevel drømmer jeg innimellom å reise dit, bare for å komme meg vekk herfra. Jeg foretrekker Amsterdam over København. Men London trumfer de fleste byer. Berlin kan jeg spe på med innimellom. Aller mest savner jeg New York, såpass mye at jeg innimellom dikter scener med meg selv og New York, eller får nostalgiske tanker tilbake til 2004, da jeg var der alene. Sist jeg var der, i 2012, besøkte jeg også Boston. Vi kjørte nordvest fra Boston, til Niagara Falls, via Buffalo. I Buffalo drakk vi øl i en ishockey-bar og spurte om det var ok å drikke og kjøre. Det var ok det, sa de.
Onkelen min hadde dette lille kontoret sitt på nedsiden av det gamle Rikshospitalet, men han har det ikke lenger, og jeg tar meg selv i å se for meg hvordan han flyttet ut derfra, med kasser fulle av bøker, papir og ringpermer. Og hva skjedde med alle ringpermene? Makulerte han det meste av innholdet? Måtte han overføre det digitalt til en datamaskin? Jeg husker han hadde registrert en form for kundeliste i Microsoft Access. Jeg tror ikke den programvaren finnes lenger. Nå kan du lage slike lister i SQL-databaser og lignende. Du kan til og med be ChatGPT om å lage et script for deg, som du kan publisere på nettet eller kjøre lokalt via en eller annen bash.
Jeg vil bare legge inn avsnittene i en kontinuerlig tekst, en uten begynnelse og uten slutt, som til sammen utgjør skriften om livet. Pompøst, I know, men jeg mottok forleden en e-post fra en kristen, som sa det er viktig å håpe. Håp er viktig, sa han, eller skrev han. Og så var det noe om påsken. Jeg blir oppgitt, kanskje litt sint. Det er som å høre på radio og alle bedreviterne som tilhører en høyere og rett moral og som er bastante i sine utsagn om alle verdens begivenheter. Jeg vet virkelig ingenting. Jeg bare føler veldig mye. Og så lever jeg, en stund til.