avsnitt 300

Impulsen, trangen, behovet for å finne frem den bærbare maskinen og skrive ned noen ord uten en konkret plan. Dette er resultatet av impulsen, trangen, behovet.

Noen faktorer som fremprovoserer impulsen, trangen, behovet er bøker. Jeg leser Rachel Cusk, hennes siste, Parade. Hun beskriver samtaler, hun har et poeng om kjønn, det har hun hatt lenge, men også om mening og meningsløshet, om polariteter og symbioser. En mor og en datter er to, en også én, en mor er også datter, en datter må ikke bli mor. Om kunsten, kunstens uttrykk og nødvendighet eller unødvendighet. Hun sammenligner poesi med edderkoppnettet, eller det vil si at en av hennes karakterer gjør denne sammenligningen. I et hjørne av rommet fremstår edderkoppnettet uavhengig av den øvrige virkeligheten. Det blir først en del av virkeligheten når du tilfeldigvis får det i øynene under en bevegelse i rommet. Poesien er der, uavhengig av din virkelighet, til du endelig oppdager den. Den er nødvendig og unødvendig på én og samme tid.

Jeg drikker kaffe. Igjen og igjen. Hver dag. Hver morgen. I ferien mindre enn på jobb. Den også bidrar til impulser, gir meg en trang, et behov.

Identitet blir underordnet, fordi noe av det jeg gjør er hemmelig, er ikke del av min kjente identitet. Også dette skriver Rachel Cusk om, hun beskriver en filmregissør som ikke arbeider under eget navn, men under et pseudonym. Hans egen mor vet ikke hva han egentlig jobber med. Hun tror han er lærer. Min jobb er ikke hemmelig. Det er mine impulser, min trang og mine behov som er det.

Alderen og forfallet innhenter meg; jeg har litt vondt i ryggen, jeg må løpe for å holde meg i live, jeg kjøper lesebriller på billigbutikker, for jeg må jo lese, men jeg har ikke tid (eller lyst) til å oppsøke en optiker.

Med alderen skulle man tro – eller jeg ønske/forvente – at angsten og bekymringene dempet seg. Det skjer ikke. Her en dag var jeg i sentrum der jeg bor og fikk skjelvinger i knærne av alle jeg møtte. Jeg sa hei og hei og hei. Jeg orker det ikke. Hva er det – og hvor kommer det fra?

Bekymringer for økonomi, riktige valg, det ene livet, mitt liv, mine barns liv, de andres liv. Jeg tenker mer enn jeg snakker. Også det bekymrer meg. Jeg leser mer enn jeg skriver.

Vi drar på ferie med to ulike familier. Den ene familien er foreldre med utdanning og sterk økonomi. Barna deres har vokst opp med oljepenger og har fine klær, oppfører seg noenlunde. Den andre familien er foreldre uten høyere utdanning, mer praktiske fag, middels mot svak økonomi. Barna deres oppfører seg noenlunde, men det er utfordringer. Skjermbruk, rastløshet, dysleksi. En jeg kjenner beskriver folk ut fra en skala på hvor de befinner seg i forhold til knivegget. Altså: fra den skarpeste kniven i skuffen til den minst skarpe kniven i skuffen. De er ikke de skarpeste knivene i skuffen, sier han om de. Det første foreldreparet er skarpere kniver i skuffen enn det andre foreldreparet. Selv vet jeg ikke hvor jeg befinner meg ut fra hans skala. Utdanningsmessig (formelt) er jeg sikkert midt på. I praksis uvisst.

En natt drømmer jeg at jeg skriver en scene om at en person (som nok er meg) som blir konfrontert med styrke. En annen mann vil slåss. Han vil banke meg opp. Jeg prøver å møte kampen med diplomati, men det er ren styrke som seirer. Jeg blir banket opp. Jeg ligger skamfull på bakken, full av sinne, ydmyket. Diplomatiet er dødt.

I den første uken forholder jeg meg til de skarpe knivene, og prøver å balansere konkurranse mot tilstedeværelse. Å være tilstede i situasjoner der jeg ikke kjenner igjen konteksten er vanskelig. Er en samtale bare en samtale, eller ligger det noe annet bak? Han viser meg sin dyre klokke og spør meg om hvilken klokke jeg har. Min klokke er ikke dyr i forhold til hans klokke. Er dette en konkurranse eller bare nysgjerrighet? På et tidspunkt spør han meg hvor jeg har kjøpt klokken min. Jeg husker ikke hva butikken heter, men den lå i et kjøpesenter. Disse skarpe knivene leser populærvitenskapelige bøker og lytter til podkast, som Wolfgang Wee. Mitt forhold til Wolfgang Wee er at han var god som programleder i NRK-programmet “Filmmusikk” på NRK Klassisk. Det finnes så mye kunnskap om helse blant oppegående folk at man skulle tro man ikke lenger har behov for helsedepartement og folkehelseinstituttet. Det finnes ingen tilsvarende interesse for de fagene disse oljearbeiderne forvalter. Jeg skriver meg bort.

I den andre uken med den andre familien er konteksten åpenbar. Vi er sammen og prøver å få til ting med barna. Samtalene er derimot mindre interessante. Det er mange selvfølgeligheter. Jeg er usikker på mitt eget bidrag. Jeg leser bøkene mine, jeg vil gjerne snakke om bøkene jeg leser, men disse leser ikke bøker. De hører også på podkast, men ikke Wolfgang Wee, det er Joe Rogan det går i.

Jeg setter meg ned og skriver fordi jeg kjenner på impuls, trang, behov, men hva er impulsen, hva er trangen, hva er behovet? I Parade beskriver Rachel Cusk en scene med en samtale der den ene snakker i lange monologer og deler uhemmet. Etterpå føler han seg bra, men er usikker på om det han sa var av verdi, og om han burde ha sagt noe som helst. Det er litt det samme. Etter at jeg har skrevet dette kjenner jeg på en viss lettelse, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Da er vi tilbake til spørsmålet om valg. Hva er det jeg holder på med? Er denne siden bare en container?

Vel, jeg fortjener en container, forteller jeg meg selv. Jeg er selv en container. Jeg møter mennesker og container. Noen ganger gir jeg også tilbake. Fellesnevneren i mitt møte med de to familiene er meg selv. Det er jeg som erfarer de andre – i mitt liv. Jeg mangler følelse av mestring. Jeg får ikke tak i han jeg en gang var, som kunne spre glede og energi uten å tvile ett sekund. Han dukker opp i små, avgrensede øyeblikk, men ikke konsekvent.

Hvor mange liv rommer ett liv?

Drar opp mobilen. I solen. Har åpnet en billig øl. Naboen kjører kantklipper. Jeg kan høre det. Drar opp mobilen og vurderer å sende en e-post eller en sms, men vil liksom ikke lire av meg noe som risikerer å fremstå lite målrettet, lite personlig, kanskje til og med uten et hei og et hadet eller vennlig hilsen, det blir for dumt!

Sommer og ferie blir sommerferie. Jeg fyller en linjert notisbok med ord og jeg leser La Peste (Pesten) veldig, veldig sakte.

Jeg har lite jeg ønsker å meddele andre, i hvert fall muntlig. Jeg blir fort stille. Telefonen ringer ikke, jeg ringer heller ingen.

Gleder meg til å lese alle bøkene jeg skal lese, liker følelsen av forventning. Gruer meg til slutten.

Det begynner å bli for sent og kanskje var det allerede for sent før jeg begynte å tenke at begynnelsen på prosessen mot at det er for sent i det hele tatt var satt i gang.

Jeg kan drikke øl, men jeg må holde meg unna sjokoladen og potetgullet, jeg er snart en gammel mann, jeg er i hvert fall eldre, det får jeg ikke gjort noe med.

I dag klippet jeg gresset og i går ringte mamma og jeg sa ingenting av betydning, men hun hadde mye på hjertet, og etterpå takket hun for samtalen og at jeg tok telefonen.

Som alltid var det ikke dette jeg skulle skrive.

Han oppfører seg ikke. Hører ikke på læreren. Kan ikke? Vil ikke? Gjør ikke! Må hjem. Du må gå hjem! Læreren ringer foreldrene. Han må hjem. Han går hjem, han sykler hjem, kommer seg hjem. Ingen TV. Ingen gaming. Han er så sint på seg selv. Han baker en gulerotkake. Foreldrene er sinte når de kommer hjem, men kaken er god. Han har 10/10 på matteprøven. 6/10 på religionsprøven. Eva er ikke moren til Jesus. Det heter Fadervår ikke Fader jord. Hva er en salme?

Salmenes bok, 86

4 Gjør din tjener glad! Jeg løfter min sjel til deg, Herre. 5 For du, Herre, er god, du tilgir, du er rik på miskunn mot alle som kaller på deg. 6  Herre, vend ditt øre til min bønn, lytt når jeg ber om nåde! 7 Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg, for du vil svare meg.

Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor. Han hører ikke på læreren og han vet ikke hvorfor. Debatt om organdonasjon på Dagsnytt 18. En nevrolog har en radikal idé: de som ikke vil være organdonor havner bakerst i køen. Motparten spør: skal røykere ikke få lunger? de som ikke gir blod, ikke få blod? Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor, utover at jeg bare ikke vil.

En flaske Heineken og en bok av Espedal, og meg i stolen.

Det var noe mer, men det er allerede glemt.

Jeg skal gjøre noe vanskelig. Jeg skal fortelle henne at hun ikke kan være her. Jeg skal fortelle han det samme. Det blir vanskelig. Ikke fordi de har følelser, men fordi vi snakker forbi hverandre. Jeg skal ikke si: du kan ikke være her lenger. Det er ikke sånn. Jeg skriver de ut av kartet. Jeg må forklare det på en enkel måte. Logikken bak. Og så få det til å gå litt fort. Jeg skal gjøre noe vanskelig, men jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig.

Jeg elsker å lese (akkurat nå leser jeg Espedal; vel, ikke akkurat nå; nå skriver jeg dette). Jeg elsker å lese. Sa jeg det? I solen. I stolen. I stolen i solen. Jeg sitter i stolen og leser og jeg elsker å lese der jeg sitter i stolen og leser i solen. Det er det jeg elsker.

På veiene ser jeg hvite elbiler av typen Tesla, modell Y, modell 3, stadig færre modell X, stadig førre modell S. Jeg vil kjøpe en hvit Tesla, modell 3. Bakhjulsdrift. Vi har allerede to biler. Vi har ikke plass til flere. Vi har egentlig bare plass til én, hvis vi skal ta utgangspunkt i hvor mange garasjer vi har.

Broren min ringer, eller jeg ringer ham, ja, jeg ringer, han ringer ikke, ikke denne gangen. Jeg skal spørre om noe, jeg spør om noe, jeg får svar, jeg angrer ikke på at jeg ringte, men det ligner litt på anger, han sier ikke det samme som alltid, men det er samme modus som alltid. Hører han hva jeg sier? Han rekker vel ikke å høre etter? Han sier én ting og så én ting til. Det handler ofte om penger. Jeg tenker på mamma. At hun ikke er alkoholiker, håper jeg. Det er hva jeg håper at hun ikke er. Hun ringte meg i går, og jeg måtte ringe tilbake, vi snakket ikke, hun snakket nemlig. Jeg snakket litt. Jeg svarte. Jeg hørte etter. Alt hun sa var drama. Drama som berørte meg, men berøringen tok slutt.

En influencer, hun som er litt mørk i huden og veldig pen, egentlig ganske sexy også, hun gråter i en video som alle medier viser. Hun gråter og sier at hvis jeg som ser på ikke gråter, så er det noe alvorlig galt med deg, altså meg. Det er noe alvorlig galt med meg. Jeg sitter i solen og leser og telefonen ringer og jeg elsker å lese og det jeg tenker på er at jeg er sulten og hun som ringer spør om jeg vil ha pizza og svaret er ja, jeg vil ha pizza, jeg er sulten, og hun som gråter på videoen er fantastisk sexy, jeg vil ikke gråte, jeg vil heller ligge med henne, men det er ikke det hun tenker på der hun sitter og gråter, og jeg vet at barn dør, jeg sa det jo til og med til mine egne barn. Barn dør, sa jeg. Lillebroren til en av klassekameratene til min yngste er død. Han døde. Av sykdom. Ikke kuleregn.

Hun er mørk i huden og hun er pen og sexy og hun gråter. Jeg sitter i solen og leser og elsker å lese og er sulten og vil ha pizza og en hvit Tesla modell 3. Sånn er livet på jorden akkurat her og nå, for noen av oss. Ikke for alle. Det er ikke alle forunt.

Forunderlig... synger han. Han presten. Jeg slår opp Forkynneren på bibel.no og får informasjon om at det et stor bibelmangel i Venezuela. Det koster 49 kroner for en bibel i Venezuela. Jeg skal kjøpe tennissko. Vi spilte tennis i dag. Jeg fikk gnagsår fordi regelen sier at du må ha flate sko, og mine flate sko er tøffelsko. Det er i hvert fall det ungene kaller det. Skal du ha på deg tøffelsko når du spiller tennis? Jeg sa ja. Og så fikk jeg gnagsår. På XXL.no finner jeg tennisko, gjør jeg ikke?

Jeg vet ikke hvordan dette slutter.

Er det alltid i hodet det starter? Hjertet slår. Blodet flyter rundt i kroppen. Hjertet er en dobbel pumpe. Hjertet veier 350 gram. Jeg tenker på gjentagelsene i bøkene til Chuck Palahniuk. Jeg kommer på at Klassekampen med Bokbilaget ikke kom i postkassen i dag. Den anmeldelsen i Aftenbladet; hva var det han skrev?

Etter hvert blir (...) strukturen og teknikken – de brå vekslingene mellom det >indre tankespillet og de ytre hendelsene (...) litt for tydelig: selvforakt – klipp >til fotballtrening – klipp til Ukraina – klipp til selvforakt – klipp til >fotballtrening – klipp til Ukraina. En takt på 1, 2, 3, gjentatt i det uendelige (...)

Jeg tenker på Fight Club. Jeg tenker på at jeg kjøper flere bøker enn jeg leser. Likevel: jeg leser flere bøker enn mange jeg kjenner. Kanskje burde jeg lage en liste over alle bøkene jeg har kjøpt, i stedet for en liste over alle bøkene jeg har lest.

Lillebroren til en venn av V er død. De spiller Fortnite. T sier: Broren min er død. V: Å. Hvordan går det med deg? (...) V: Jeg har fått gaming tastatur.

På kvelden sier jeg til V at vi er heldige. Hvorfor, spør han. Vi er heldige fordi vi lever, sier jeg. Det gjør jo alle, sier han. (Til de dør, tenker jeg). Vi er heldige som har hus. Det er mange som har det, sier han, minst halvparten av verdens befolkning har hus, kanskje flere. Vi er friske, sier jeg. Osv.

I bilen på vei til jobb spiller jeg Switchfoot igjen. This is your life. Are you who you wanna be, spørresynger vokalisten. Vet ikke, svarer jeg til ingen andre enn meg selv. Til diktafonen sier jeg noen ting om noen avsnitt jeg har tenkt å skrive en gang, ikke her, helst et annet sted, helst noe som kan trykkes på papir etterpå, kanskje gis ut, men herregud, hvem eller hva er det jeg tror jeg er.

Lørdag, søndag, mandag. Jeg tenker jobb, jobb, jobb. Mestring på jobb. Store vyer. Pengene er borte for lengst. Premiepotten i Eurojackpot var over 1 milliard på fredag.

En tekstmelding tikker inn: Gratulerer (...) du har vunnet 105 kr i EUROJACKPOT FREDAG!

I dag har jeg lyst til å bestille tennisballer av typen Wilson. Bestille? Jeg kan ikke kjøpe de på noen av de lokale sportsforretningene. De fører bare tennisballer av merket Head. Lukten av Head er noe annet enn lukten av Wilson. Hva er det med lukten av tennisballer? Måten de små filthårene trenger seg inn i nesen og bakover i svelget, smaken av spearmint(-ish). Ish, men ikke æsj.

Jeg er feig, sier hun som jeg er gift med. Du er feig, sier hun. Eller, mer presist: Du må ikke være så feig. Eller var det: Det er fordi du er så feig! Som svar på et spørsmål eller et retorisk spørsmål eller en tanke jeg delte. Jeg husker ikke utgangspunktet, annet enn at det handler om livet, håpet, drømmen, fremtiden, noe om å skrive, noe om å åpne et kontor på dette lille stedet og tilby tjenester jeg etter hvert har opparbeidet meg kompetanse i.

Hva er jeg redd for? Jeg publiserte i stillhet en Facebook-post på en forlagsside/-vegg for å si “hallo” til Stig Aasvik. Han fortjente det. Jeg måtte spørre pappa om han har Facebook og om han kunne se at jeg hadde postet noe, men han hadde slettet Facebook, sa han. Mamma og pappa er på besøk. De er eldre enn de noen gang har vært (åpenbart). Det er mye de er misfornøyd med, kan det virke som.

Nasjonaldagen kom og gikk. Det er noe rart med “her og nå”. Alle virvelvindene med folk som organiserer seg, pynter seg, og så er øyeblikket – eller øyeblikkene – borte, på et øyeblikk. De eneste eventuelle bevisene er søppelet på gatene, avføringen dagen derpå, og enkeltes hodepine.

I dag våkner jeg, drikker kaffe, leser, kjenner på en klump i magen (igjen). Jeg vil ikke dele klumpen med noen, jeg får bare de samme svarene, de samme spørsmålene, de samme påstandene, de samme rådene.

Vurderte å sende en mail til Stig og spørre om han vil la seg “intervjue” på en “nettside” som dette, som ingen leser. Det må være helt i hans ånd, tenker jeg, men jeg tør ikke på grunn av den angivelige feigheten.

Det er varmt i solen og kaldt i skyggen. Kan noen, vær så snill, kile meg på ryggen?

En dag skal jeg lage en spilleliste på Spotify om identitet. Min egen. Ikke noen andre sin spilleliste. Ikke en spilleliste laget av kunstig intelligens. Fy faen som jeg hater kunstig intelligens.

Den først sangen, eller en av sangene i hvert fall, skal være “Hold On”, av Jet. Jeg har sikkert sagt det før, eller skrevet det før, men det er noe med disse superheltfilmene, som fanger spørsmålene om identitet.

You tried so hard to be someone That you forget who you are You tried to fill some emptiness Till all you had spilled over

Jeg setter meg i en stol jeg kaller “pleasing”. I stolen hører jeg ikke hva de andre sier, jeg bare ser at de smiler og jeg smiler tilbake. En strekker ut armen og vil danse og jeg reiser meg opp og danser med. Noen holder ut en sjokolade og nikker febrilsk og rekker frem til meg med blikket sitt, og jeg bare tar sjokoladen imot og spiser den. Jeg holder pusten, blikket mitt vandrer overalt, opp, ned, til siden, alt går så fort, jeg spinner rundt og rundt noen én million ganger før jeg lander i stolen.

Pause.

Stillhet.

Jeg bytter stol. En stol som heter “ikke-pleasing”. Jeg puster. Det kommer en bort til meg og spør om jeg vil holde henne i hånden. Jeg møter blikket hennes. Jeg puster, jeg kjenner etter. Vet du hva, sier jeg, det har jeg faktisk ikke lyst til. Jeg holder fast i meg selv. Jeg puster. Det gjør først litt vondt, men så blir det deilig, befriende, ekte og sant. Jeg er meg. Jeg holder fast i meg. Jeg tar min høyre hånd med min venstre hånd og holder meg fast. Jeg tar meg selv på alvor. Og akkurat i det jeg forstår hva jeg gjør, at jeg tar meg selv på alvor, forstår jeg at det er sånn jeg tar de andre på alvor. Som når jeg er oppdrager for mine barn, jeg tar mine reaksjoner på alvor, og jeg tar barnas reaksjoner på alvor. Sånn kan jeg også gjøre der ute i den store verden. Jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på alle de forspilte relasjonene. Jeg forteller meg selv at jeg gjorde mitt beste.

Pause. Ferdig.

Narvesen på hjørnet av Olav VS gate. Kiosken med to etasjer og egen “bokhandel” i annen etasje. Jeg har kastet i meg en burger fra BK, og nå står jeg i regnet og tygger en eller to eller tre tyggis. Jeg er et kvart århundre eldre. Jeg minnes den gangen jeg kjøpte Alex Garland-bøker der i andre etasje, først en, senere en annen. Også han er eldre nå. Ikke lenger forfatter, men regissør.

Bussen kommer. Bra, jeg hadde begynt å fryse. Inne i bussen er det varmt. Jeg tygger. Jeg taster på mobilen. Oslo, Oslo, Oslo. Hovedstad, mitt gamle hjem. Er det liksom her jeg kommer fra?

Tidligere på kvelden har jeg vandret i gatene med en filosof fra Hellas. Han bor på Comfort Hotell i Tollbugata. Vi er på vei til Karl Johan, vi går forbi Stortinget når han blir usikker på om han kommer til å finne veien hjem. Jeg peker mot Oslo S. Vi går forbi Frimurerlosjen. Snart beveger vi oss forbi Spikersuppa. Jeg kan veien. Jeg kjenner byen. Ja, jeg kommer herfra, men det begynner å bli en god stund siden alt det som var mitt liv her.

Jeg tygger tyggis på bussen. Så ser jeg opp fra mobilen. En kvinne med brun cordfløyelbukse, Converse-sko, grønn jakke og grønt sjal. Hun tygger en brødblings. Hun tygger fortere enn meg.

Javel. Akkurat. Så vet vi det.

Hvordan var disse greiene med horisontalisme? All informasjon har like mye verdi?

Hm. Jeg ...

Kondisjonen mangler, styrken mangler, viljen mangler. Hvor ble det av alt sammen? Har det sammenheng med pendlingen (3 timer i bil hver dag, med unntak av to forsøk med tog)? Er det alderen (no comment)? Er det en depresjon? Hva er det som skjer – eller ikke skjer?

Filmene som snurrer i hodet. Barndom, ekte minner, falske minner, fremtidstanker, ikke planer, kanskje drømmer, eller bare tanker, ord, setninger og avsnitt. Ungene. Vennene. Familien. Stedet vi bor.

Hvorfor kaller jeg ikke bare dette en dagbok? Fordi jeg ikke skriver hver dag? Fordi jeg ikke skriver sant? Hvorfor skriver jeg ikke hver dag? Hvorfor skriver jeg ikke sant?

Jeg skriver ikke hver dag fordi jeg har tusen gode unnskyldninger. Jeg mangler tid, og jeg har ikke alltid tilgang på noe å skrive på. Hvorfor ikke bruke en god, gammeldags notatbok? Fordi jeg er redd noen skal lese det (og le)?

Søndager i mars er solfylte, men ikke varme. På mobilskjermen står det “Solfylt. 3 grader.”

Jeg prøver å finne ut av hva som er det aller viktigste: for meg.