avsnitt 300

Han blar gjennom listen. De hundre beste filmene fra 2000-tallet. Skumleser omtalene, ser stillbildene, husker at han så den og den, ikke den, men også den, på kino, på DVD, alene, med en venn. Søker samtidig på Platekompaniet, på IMdB. Legger en i handlekurven (Platekompaniet). Legger en annen i “må se”-listen (IMdB). Trenger ikke nødvendigvis å kjøpe handlekurven. Må ikke absolutt se “må se”.

Dagen før, i bilen med familien, hørte de sanger. For det meste nye, moderne sanger, men også en del klassikere, ofte nye sanger inspirert av eller stjålet fra klassikerne. Han tenkte på alle bilturene med sin far. Alle sangene.

På vei til skolen i en Toyota Camry i 1988. Johnny Nash, I Can See Clearly Now. Tanita Tikaram, Twist in My Sobriety. Noen år før, kanskje 1986, en bilkø som på en eller annen måte hadde noe med NAF å gjøre, der det ble delt ut kassetter. En samlekassett med blant annet Åge Aleksandersen, Lys og varme. På slutten av nittitallet, kanskje 1997, i Nederland i regn, en Mazda 929 stasjonsvogn, Tic Tac Toe, Warum? Men også ABBA (alt sammen) og Stevie Wonder (noe av det) på utallige bilturer nedover Europa, i ulike biler, Citroën, Toyota, Mazda. Var det ikke en Suzuki også?

Alle disse minnene som bare er hans egne, som ingen spør om, og de som tror de kjenner han, kjenner ikke til dette. Strømmer det flere minner på etter hvert som han blir eldre? Han husker så lite, men nå husker han stadig litt mer. Ikke det essensielle, bare små drypp av situasjoner, bilder, lukter og lyder.

Hvem var han da han som enebarn lekte med lego i en kjeller i huset de ikke eide? Eller da han besøkte naboen og reagerte på at de hadde pakket fjernkontrollen inn i plastikk?

Hvor kommer frykten fra? Eller angsten? Energien? Hvorfor blir han nå så opptatt av å puste, finne roen, være mindre redd – ikke uredd, bare mindre redd. Hvem er det han står i gjeld til? Hvem står i gjeld til ham?

Han skal ingen steder, men til slutt er han der.

Det er knapt tid igjen. Avisen har 56 sider, men hvem har tid til alt det? Dessuten ligger det minst tre aviser på bordet. For ikke å snakke om bøkene. Thure Erik Lunds Identitet. En bokhylle overfylt av bøker.

I Good Will Hunting, Will som spør psykologen: Have you read all those books?

I en artikkel om forfatterskapet til Eduardo Halfon i Klassekampens Bokmagasinet refereres det til kjente forfattere som i hans forfatterskap må svare på spørsmålet: har du lest alle disse bøkene?

Å bla i avisen er en påminnelse om tiden som løper ut. Tekst og bilder som gir assosiasjoner til saker og ting som har skjedd eller ikke ennå skjedd, eller som aldri skal skje.

En notis om en nettside med artikler om filmer fra 2000-tallets første tiår. Ikke tid, men veldig lyst.

Kaffe. En kopp. En kopp til. Og en tredje. Sekundviseren som bråker fordi klokken trenger nytt batteri. Gamle batterier bremser ikke tiden.

Tanker som raser gjennom hodet, som forsvinner, som aldri blir til noe mer enn tanker og luft. Forglemmegei. Allerede glemt. Verken bedre eller dårligere enn andre. Likevel banal og tåpelig. Skriver ned ord på en datamaskin i en varm stue i et gammelt hus på et tettsted i et trygt land. Over førti. Under femti. Mann. Hvit. Ogsåvidere.

Et tog som stopper ved perrongen. En buss som kjører på veien. Et regn som væter gresset, hustakene, fjellene, syklistene, joggerne, hundene, kattene.

Øvelse, øvelse, øvelse. Øvelse er bare tid. Tid er det som forvitrer i vårt forsøk, vår øvelse, på å leve liv. Ingen vet noe. Eller, vent. Hvordan er det sangen slutter?

Nobody loves no one

Som kan betyr ingen elsker noen – eller ingen elsker ingen, altså alle elsker noen.

Eller?

Det hjelper å få det ut, er det ikke sånn det fungerer? Hva er det som “må” ut egentlig? Hvorfor kan jeg ikke bare holde inne?

Jeg følger ungene til fotballskole. Hjemmekontor. Jeg kjøper en bolle på vei hjem. Hjemmekontor. Jeg drikker min kaffe, svarer på en e-post. Hjemmekontor. Jeg skulle ha vært der fysisk, men det er noe med ungene, noe med smilene, noe med tårene, noe med følelsen jeg har inni meg, noe i magen, alltid noe i magen, i regionen rundt navlen. Er det en svulst eller er det melankoli? Er det litt av begge?

Samvittighet.

Hjemmekontor.

Rulleskøytene i gangen i kjelleren. Klump i halsen. Han bruker de aldri. Er det fordi jeg ikke tar ham med ned på banen? Klumpen i halsen vil ut. Eksternalisering er ordet jeg lærte min yngste sønn her forleden. Han taper i spill, det er de andres feil, han blir sur, det er brorens feil, han eksternaliserer, sier jeg. Eksternalisere? svarer han. Så har han lært et nytt ord. Jeg ser ut av vinduet på dette forferdelige stedet vi har bosatt oss på. Eksternalisering. Jeg orker ikke mer, skriver jeg, tenker jeg, men hva skal det egentlig bety? Jeg er her, er jeg ikke?

Er dette egentlig godt nok?

Fra hjemmekontor til Arendal.

Arendal. Knausgårds neste roman skal hete Arendal. Han fortsetter i serien sin. Han fortsetter og fortsetter, men kanskje holder han egentlig ikke ut han heller. Hva vet jeg. Kanskje holder han ut bedre enn meg.

Dette hjalp overhodet ikke. Jeg drikker min kaffe. Klumpen i magen er der. Eksternaliseringen fortsatt et fenomen.

Jeg må ta ansvar. Jeg tar ansvar. Og jeg er så forbannet lei!

I Morgenbladet har de notert seg at tegnet for “Moss” på norsk tegnspråk er å bruke tommel og pekefinger for å holde seg for neseborene, noe som ligner på tegnet for “å stinke”, som skriver seg tilbake til den gamle mosselukta, som angivelig ikke eksisterer lenger. Noen i Moss er fornærmet og mener tegnet må endre seg.

Jeg tenker på tegnspråklæreren min, Keir. Han var skallet, men tegnet for navnet hans var å bruke hånden for å vifte vekk sveisen og samtidig kaste på hodet for at det lange håret skulle legge seg bak på ryggen. Forklaringen var såre enkel: navnet fikk han som ung mann med langt hår. Man bytter ikke navn med alderen.

Navn som Bror og Junior gjelder gjennom hele livet, uansett.

Jeg kan gå inn i en bok. Og så går jeg ut. Etterpå står boken i bokhyllen. Jeg kan ikke umiddelbart huske handlingen eller karakterene, men hvis jeg åpner den er jeg tilbake. Jeg leser Mytting-trilogien, men legger fra meg den tredje etter 100 sider. Så venter jeg. Og venter. Til jeg plukker den opp igjen. Og leser videre.

Øyeblikket. Hva er det egentlig? Jeg må fordype meg i øyeblikket. Jeg må fordype meg i identitet. Jeg må fordype meg fordype meg fordype meg. Jeg kan endre dette når som helst. Heldigvis.

(Lisa Loeb – Stay (I missed you))

Ok, hør, jeg har mitt liv, ikke Ben Stillers liv liksom. Hør, jeg er ikke B.E., jeg er meg. Trenger jeg tyggis, kaffe, eller annen type stimuli for å komme meg gjennom dagene? Ja, kanskje det. Tenker jeg tanker som at jeg lurer på hvordan andre voksne er voksne; gjør de som meg? Hva gjør jeg? Kommer meg gjennom dagene. Prøver å finne ut av det hele. Jeg skal dø med mine hemmeligheter. Det må ikke være slik, men det kan være slik. Ingen fasit. Naturligvis ikke. Kanskje har jeg kastet bort de to siste døgnene, men jeg har i det minste jogget. I et skap finner jeg en over tyve år gammel notisbok. Jeg har skrevet “Kjære pappa, jeg jogget i dag. Jeg tror jeg gjorde det for deg.”

Jeg jogget i dag. Jeg jogget i går. Og dagen før der. Sist jeg snakket med pappa fortalte jeg ham at jeg jogger. Og at jeg skulle skrive en bok.

(U2 – All I want is you)

Jeg trodde det skulle gi mening å kaste søppel på dynga. Jeg skriver dynga, ok? Jeg trodde å kvitte meg med litt søppel skulle “make my day”. Faen as, hva er det sitatet fra Cool Runnings?

Sanka you dead? Ya, mon.

Nei, ikke den, men den er bra.

A gold medal is a wonderful thing. But if you're not enough without one, you'll never be enough with one.

Ja, den.

Hvor er M for tiden? Han svarer ikke. Han ringer ikke. Jeg ringer ikke. Jeg sender ikke meldinger. Jeg har gode minner. Savner. Savner for eksempel, og fordi: hvorfor ikke. Sånne ting.

Dette er bare ræl, men jeg har behov for å ræle. Er det mulig å hate et sted? Jeg vil bare være et godt menneske, ok? For meg, for alle, for deg, for meg. Jeg vil ikke at det skal være sant at 2005 er 19 år siden. At 1999 er lenger siden. At 2024 er det siste. Det aller siste. Det kan ikke være det aller siste.

Noe om gulfkrigen. Noe om Ukraina. Noe om Senegal, eller Sierra Games, eller et sted der sulten herjer. Hva med Palestina, polio, The Police, Platekompaniet. Hva faen.

Gitarsolo, ok?

På gravsteinen: Det var alt.

Impulsen, trangen, behovet for å finne frem den bærbare maskinen og skrive ned noen ord uten en konkret plan. Dette er resultatet av impulsen, trangen, behovet.

Noen faktorer som fremprovoserer impulsen, trangen, behovet er bøker. Jeg leser Rachel Cusk, hennes siste, Parade. Hun beskriver samtaler, hun har et poeng om kjønn, det har hun hatt lenge, men også om mening og meningsløshet, om polariteter og symbioser. En mor og en datter er to, en også én, en mor er også datter, en datter må ikke bli mor. Om kunsten, kunstens uttrykk og nødvendighet eller unødvendighet. Hun sammenligner poesi med edderkoppnettet, eller det vil si at en av hennes karakterer gjør denne sammenligningen. I et hjørne av rommet fremstår edderkoppnettet uavhengig av den øvrige virkeligheten. Det blir først en del av virkeligheten når du tilfeldigvis får det i øynene under en bevegelse i rommet. Poesien er der, uavhengig av din virkelighet, til du endelig oppdager den. Den er nødvendig og unødvendig på én og samme tid.

Jeg drikker kaffe. Igjen og igjen. Hver dag. Hver morgen. I ferien mindre enn på jobb. Den også bidrar til impulser, gir meg en trang, et behov.

Identitet blir underordnet, fordi noe av det jeg gjør er hemmelig, er ikke del av min kjente identitet. Også dette skriver Rachel Cusk om, hun beskriver en filmregissør som ikke arbeider under eget navn, men under et pseudonym. Hans egen mor vet ikke hva han egentlig jobber med. Hun tror han er lærer. Min jobb er ikke hemmelig. Det er mine impulser, min trang og mine behov som er det.

Alderen og forfallet innhenter meg; jeg har litt vondt i ryggen, jeg må løpe for å holde meg i live, jeg kjøper lesebriller på billigbutikker, for jeg må jo lese, men jeg har ikke tid (eller lyst) til å oppsøke en optiker.

Med alderen skulle man tro – eller jeg ønske/forvente – at angsten og bekymringene dempet seg. Det skjer ikke. Her en dag var jeg i sentrum der jeg bor og fikk skjelvinger i knærne av alle jeg møtte. Jeg sa hei og hei og hei. Jeg orker det ikke. Hva er det – og hvor kommer det fra?

Bekymringer for økonomi, riktige valg, det ene livet, mitt liv, mine barns liv, de andres liv. Jeg tenker mer enn jeg snakker. Også det bekymrer meg. Jeg leser mer enn jeg skriver.

Vi drar på ferie med to ulike familier. Den ene familien er foreldre med utdanning og sterk økonomi. Barna deres har vokst opp med oljepenger og har fine klær, oppfører seg noenlunde. Den andre familien er foreldre uten høyere utdanning, mer praktiske fag, middels mot svak økonomi. Barna deres oppfører seg noenlunde, men det er utfordringer. Skjermbruk, rastløshet, dysleksi. En jeg kjenner beskriver folk ut fra en skala på hvor de befinner seg i forhold til knivegget. Altså: fra den skarpeste kniven i skuffen til den minst skarpe kniven i skuffen. De er ikke de skarpeste knivene i skuffen, sier han om de. Det første foreldreparet er skarpere kniver i skuffen enn det andre foreldreparet. Selv vet jeg ikke hvor jeg befinner meg ut fra hans skala. Utdanningsmessig (formelt) er jeg sikkert midt på. I praksis uvisst.

En natt drømmer jeg at jeg skriver en scene om at en person (som nok er meg) som blir konfrontert med styrke. En annen mann vil slåss. Han vil banke meg opp. Jeg prøver å møte kampen med diplomati, men det er ren styrke som seirer. Jeg blir banket opp. Jeg ligger skamfull på bakken, full av sinne, ydmyket. Diplomatiet er dødt.

I den første uken forholder jeg meg til de skarpe knivene, og prøver å balansere konkurranse mot tilstedeværelse. Å være tilstede i situasjoner der jeg ikke kjenner igjen konteksten er vanskelig. Er en samtale bare en samtale, eller ligger det noe annet bak? Han viser meg sin dyre klokke og spør meg om hvilken klokke jeg har. Min klokke er ikke dyr i forhold til hans klokke. Er dette en konkurranse eller bare nysgjerrighet? På et tidspunkt spør han meg hvor jeg har kjøpt klokken min. Jeg husker ikke hva butikken heter, men den lå i et kjøpesenter. Disse skarpe knivene leser populærvitenskapelige bøker og lytter til podkast, som Wolfgang Wee. Mitt forhold til Wolfgang Wee er at han var god som programleder i NRK-programmet “Filmmusikk” på NRK Klassisk. Det finnes så mye kunnskap om helse blant oppegående folk at man skulle tro man ikke lenger har behov for helsedepartement og folkehelseinstituttet. Det finnes ingen tilsvarende interesse for de fagene disse oljearbeiderne forvalter. Jeg skriver meg bort.

I den andre uken med den andre familien er konteksten åpenbar. Vi er sammen og prøver å få til ting med barna. Samtalene er derimot mindre interessante. Det er mange selvfølgeligheter. Jeg er usikker på mitt eget bidrag. Jeg leser bøkene mine, jeg vil gjerne snakke om bøkene jeg leser, men disse leser ikke bøker. De hører også på podkast, men ikke Wolfgang Wee, det er Joe Rogan det går i.

Jeg setter meg ned og skriver fordi jeg kjenner på impuls, trang, behov, men hva er impulsen, hva er trangen, hva er behovet? I Parade beskriver Rachel Cusk en scene med en samtale der den ene snakker i lange monologer og deler uhemmet. Etterpå føler han seg bra, men er usikker på om det han sa var av verdi, og om han burde ha sagt noe som helst. Det er litt det samme. Etter at jeg har skrevet dette kjenner jeg på en viss lettelse, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Da er vi tilbake til spørsmålet om valg. Hva er det jeg holder på med? Er denne siden bare en container?

Vel, jeg fortjener en container, forteller jeg meg selv. Jeg er selv en container. Jeg møter mennesker og container. Noen ganger gir jeg også tilbake. Fellesnevneren i mitt møte med de to familiene er meg selv. Det er jeg som erfarer de andre – i mitt liv. Jeg mangler følelse av mestring. Jeg får ikke tak i han jeg en gang var, som kunne spre glede og energi uten å tvile ett sekund. Han dukker opp i små, avgrensede øyeblikk, men ikke konsekvent.

Hvor mange liv rommer ett liv?

Drar opp mobilen. I solen. Har åpnet en billig øl. Naboen kjører kantklipper. Jeg kan høre det. Drar opp mobilen og vurderer å sende en e-post eller en sms, men vil liksom ikke lire av meg noe som risikerer å fremstå lite målrettet, lite personlig, kanskje til og med uten et hei og et hadet eller vennlig hilsen, det blir for dumt!

Sommer og ferie blir sommerferie. Jeg fyller en linjert notisbok med ord og jeg leser La Peste (Pesten) veldig, veldig sakte.

Jeg har lite jeg ønsker å meddele andre, i hvert fall muntlig. Jeg blir fort stille. Telefonen ringer ikke, jeg ringer heller ingen.

Gleder meg til å lese alle bøkene jeg skal lese, liker følelsen av forventning. Gruer meg til slutten.

Det begynner å bli for sent og kanskje var det allerede for sent før jeg begynte å tenke at begynnelsen på prosessen mot at det er for sent i det hele tatt var satt i gang.

Jeg kan drikke øl, men jeg må holde meg unna sjokoladen og potetgullet, jeg er snart en gammel mann, jeg er i hvert fall eldre, det får jeg ikke gjort noe med.

I dag klippet jeg gresset og i går ringte mamma og jeg sa ingenting av betydning, men hun hadde mye på hjertet, og etterpå takket hun for samtalen og at jeg tok telefonen.

Som alltid var det ikke dette jeg skulle skrive.

Han oppfører seg ikke. Hører ikke på læreren. Kan ikke? Vil ikke? Gjør ikke! Må hjem. Du må gå hjem! Læreren ringer foreldrene. Han må hjem. Han går hjem, han sykler hjem, kommer seg hjem. Ingen TV. Ingen gaming. Han er så sint på seg selv. Han baker en gulerotkake. Foreldrene er sinte når de kommer hjem, men kaken er god. Han har 10/10 på matteprøven. 6/10 på religionsprøven. Eva er ikke moren til Jesus. Det heter Fadervår ikke Fader jord. Hva er en salme?

Salmenes bok, 86

4 Gjør din tjener glad! Jeg løfter min sjel til deg, Herre. 5 For du, Herre, er god, du tilgir, du er rik på miskunn mot alle som kaller på deg. 6  Herre, vend ditt øre til min bønn, lytt når jeg ber om nåde! 7 Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg, for du vil svare meg.

Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor. Han hører ikke på læreren og han vet ikke hvorfor. Debatt om organdonasjon på Dagsnytt 18. En nevrolog har en radikal idé: de som ikke vil være organdonor havner bakerst i køen. Motparten spør: skal røykere ikke få lunger? de som ikke gir blod, ikke få blod? Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor, utover at jeg bare ikke vil.

En flaske Heineken og en bok av Espedal, og meg i stolen.

Det var noe mer, men det er allerede glemt.

Jeg skal gjøre noe vanskelig. Jeg skal fortelle henne at hun ikke kan være her. Jeg skal fortelle han det samme. Det blir vanskelig. Ikke fordi de har følelser, men fordi vi snakker forbi hverandre. Jeg skal ikke si: du kan ikke være her lenger. Det er ikke sånn. Jeg skriver de ut av kartet. Jeg må forklare det på en enkel måte. Logikken bak. Og så få det til å gå litt fort. Jeg skal gjøre noe vanskelig, men jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig.