Impulsen, trangen, behovet for å finne frem den bærbare maskinen og skrive ned noen ord uten en konkret plan. Dette er resultatet av impulsen, trangen, behovet.
Noen faktorer som fremprovoserer impulsen, trangen, behovet er bøker. Jeg leser Rachel Cusk, hennes siste, Parade. Hun beskriver samtaler, hun har et poeng om kjønn, det har hun hatt lenge, men også om mening og meningsløshet, om polariteter og symbioser. En mor og en datter er to, en også én, en mor er også datter, en datter må ikke bli mor. Om kunsten, kunstens uttrykk og nødvendighet eller unødvendighet. Hun sammenligner poesi med edderkoppnettet, eller det vil si at en av hennes karakterer gjør denne sammenligningen. I et hjørne av rommet fremstår edderkoppnettet uavhengig av den øvrige virkeligheten. Det blir først en del av virkeligheten når du tilfeldigvis får det i øynene under en bevegelse i rommet. Poesien er der, uavhengig av din virkelighet, til du endelig oppdager den. Den er nødvendig og unødvendig på én og samme tid.
Jeg drikker kaffe. Igjen og igjen. Hver dag. Hver morgen. I ferien mindre enn på jobb. Den også bidrar til impulser, gir meg en trang, et behov.
Identitet blir underordnet, fordi noe av det jeg gjør er hemmelig, er ikke del av min kjente identitet. Også dette skriver Rachel Cusk om, hun beskriver en filmregissør som ikke arbeider under eget navn, men under et pseudonym. Hans egen mor vet ikke hva han egentlig jobber med. Hun tror han er lærer. Min jobb er ikke hemmelig. Det er mine impulser, min trang og mine behov som er det.
Alderen og forfallet innhenter meg; jeg har litt vondt i ryggen, jeg må løpe for å holde meg i live, jeg kjøper lesebriller på billigbutikker, for jeg må jo lese, men jeg har ikke tid (eller lyst) til å oppsøke en optiker.
Med alderen skulle man tro – eller jeg ønske/forvente – at angsten og bekymringene dempet seg. Det skjer ikke. Her en dag var jeg i sentrum der jeg bor og fikk skjelvinger i knærne av alle jeg møtte. Jeg sa hei og hei og hei. Jeg orker det ikke. Hva er det – og hvor kommer det fra?
Bekymringer for økonomi, riktige valg, det ene livet, mitt liv, mine barns liv, de andres liv. Jeg tenker mer enn jeg snakker. Også det bekymrer meg. Jeg leser mer enn jeg skriver.
Vi drar på ferie med to ulike familier. Den ene familien er foreldre med utdanning og sterk økonomi. Barna deres har vokst opp med oljepenger og har fine klær, oppfører seg noenlunde. Den andre familien er foreldre uten høyere utdanning, mer praktiske fag, middels mot svak økonomi. Barna deres oppfører seg noenlunde, men det er utfordringer. Skjermbruk, rastløshet, dysleksi. En jeg kjenner beskriver folk ut fra en skala på hvor de befinner seg i forhold til knivegget. Altså: fra den skarpeste kniven i skuffen til den minst skarpe kniven i skuffen. De er ikke de skarpeste knivene i skuffen, sier han om de. Det første foreldreparet er skarpere kniver i skuffen enn det andre foreldreparet. Selv vet jeg ikke hvor jeg befinner meg ut fra hans skala. Utdanningsmessig (formelt) er jeg sikkert midt på. I praksis uvisst.
En natt drømmer jeg at jeg skriver en scene om at en person (som nok er meg) som blir konfrontert med styrke. En annen mann vil slåss. Han vil banke meg opp. Jeg prøver å møte kampen med diplomati, men det er ren styrke som seirer. Jeg blir banket opp. Jeg ligger skamfull på bakken, full av sinne, ydmyket. Diplomatiet er dødt.
I den første uken forholder jeg meg til de skarpe knivene, og prøver å balansere konkurranse mot tilstedeværelse. Å være tilstede i situasjoner der jeg ikke kjenner igjen konteksten er vanskelig. Er en samtale bare en samtale, eller ligger det noe annet bak? Han viser meg sin dyre klokke og spør meg om hvilken klokke jeg har. Min klokke er ikke dyr i forhold til hans klokke. Er dette en konkurranse eller bare nysgjerrighet? På et tidspunkt spør han meg hvor jeg har kjøpt klokken min. Jeg husker ikke hva butikken heter, men den lå i et kjøpesenter. Disse skarpe knivene leser populærvitenskapelige bøker og lytter til podkast, som Wolfgang Wee. Mitt forhold til Wolfgang Wee er at han var god som programleder i NRK-programmet “Filmmusikk” på NRK Klassisk. Det finnes så mye kunnskap om helse blant oppegående folk at man skulle tro man ikke lenger har behov for helsedepartement og folkehelseinstituttet. Det finnes ingen tilsvarende interesse for de fagene disse oljearbeiderne forvalter. Jeg skriver meg bort.
I den andre uken med den andre familien er konteksten åpenbar. Vi er sammen og prøver å få til ting med barna. Samtalene er derimot mindre interessante. Det er mange selvfølgeligheter. Jeg er usikker på mitt eget bidrag. Jeg leser bøkene mine, jeg vil gjerne snakke om bøkene jeg leser, men disse leser ikke bøker. De hører også på podkast, men ikke Wolfgang Wee, det er Joe Rogan det går i.
Jeg setter meg ned og skriver fordi jeg kjenner på impuls, trang, behov, men hva er impulsen, hva er trangen, hva er behovet? I Parade beskriver Rachel Cusk en scene med en samtale der den ene snakker i lange monologer og deler uhemmet. Etterpå føler han seg bra, men er usikker på om det han sa var av verdi, og om han burde ha sagt noe som helst. Det er litt det samme. Etter at jeg har skrevet dette kjenner jeg på en viss lettelse, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Da er vi tilbake til spørsmålet om valg. Hva er det jeg holder på med? Er denne siden bare en container?
Vel, jeg fortjener en container, forteller jeg meg selv. Jeg er selv en container. Jeg møter mennesker og container. Noen ganger gir jeg også tilbake. Fellesnevneren i mitt møte med de to familiene er meg selv. Det er jeg som erfarer de andre – i mitt liv. Jeg mangler følelse av mestring. Jeg får ikke tak i han jeg en gang var, som kunne spre glede og energi uten å tvile ett sekund. Han dukker opp i små, avgrensede øyeblikk, men ikke konsekvent.
Hvor mange liv rommer ett liv?