Ungene tegner. Hun jeg er gift med snakker med sine foreldre i telefonen på kjøkkenet, med lukket dør riktignok, men lyden bærer. Det er godt å se ungene konsentrere seg om noe annet enn en skjerm. Jeg drikker kaffe og konsentrerer meg om en skjerm. Jeg har betalt regninger. Jeg har hodet fullt av Karl Ove og Linda, eller snarere kroppen full. I magen kjenner jeg en klump. Er det fordi jeg skal på jobb i morgen eller er det noe annet? Det er kaldt ute. Vinter. Nytt år. Jeg tenker så mye mens jeg leser – og føler mye. Jeg vil og vil ikke kjenne etter. Nede ved vannet ser jeg en mann som er ute og jogger. Jeg prøver å ikke tenke det jeg tenker. Jeg har en oppgave jeg skal levere, men er mest opptatt av Posten-appen og Norsk Tipping-appen og de ulike nettbankene. Jeg skriver “Ander sender melding” og så visker jeg det ut igjen. V tegner hele drømmelandet sitt, sier han. Akkurat som det ser ut. Kjempeape. Hun jeg er gift med snakker fremdeles. En liten hatt der oppå, sier V. Min eldste sønn sier ingenting, bare tegner. Det er sikkert noen klær jeg kan vaske, hvis jeg vil. Kanskje jeg må. Min eldste sønn sier at han ikke gidder å tegne mer. Hva har du tegnet, spør jeg. Denne, sier han, og viser meg en Nintendo-figur på mobilen. Han vil ikke tegne mer. Hva er vitsen, sier han. Noen timer tidligere har jeg sagt noe av det samme til hun jeg er gift med. Det er sånt jeg sier når jeg har drukket mye kaffe på tom mage og leser og tenker og føler. På mobilen tikker det inn sykemeldinger fra Altinn. Det er mange andre ting jeg heller vil tenke på enn syke ansatte. I Dagens Næringsliv og i Aftenposten står det mye skrevet om skatteflyktningene til Sveits. Krigen i Ukraina er ikke over. Solen skinner. Den hvite snøen lyser opp utenfor vinduet. I drømmelandet til V har de rosa sol. Min eldste sønn spiller piano i stedet for å tegne. V er ferdig med sin tegning og vil vise den til mamma. Jeg tar siste slurk av kaffen og finner andre ting å gjøre som kan utsette det jeg egentlig skal og bør gjøre. Godt nyttår!
Vi deler fem vinflasker og noen øl og oksekjøtt tilberedt på italiensk vis. Dagen derpå kommer ikke Morgenbladet fordi det er romjul og jeg drikker Coca Cola med sukker fordi det hjelper mot hodepinen som har dukket opp. Jeg setter på Rush med La Villa Strangiato fordi André sendte meg melding og skrev at den er bedre enn juleselskap. Jeg har ikke svart på meldingen ennå. Jeg vurderer å sende melding til Magnus, men har ikke mye å fortelle, skjønt, det kunne ha blitt en si-noe-sms.
si-noe-sms: En sms uten spesielt innhold hvor avsenderen (gjerne en jente) ber deg instendig om å si noe morsomt og underholdende uten å si det rett ut (feige jenter, teite jenter)
Vi skal kjøre til østlandet i dag. Jeg må pakke. I avisene advares det mot å kjøre bil. Jeg er innimellom forelsket i bilen min. I går var jeg på jobb og var overhodet ikke forelsket i den. Jeg ville bare hjem og lese. Jeg dro til slutt hjem og leste. Spiste firkløver, gjorde jeg. Og leste. Ifølge Kindle er jeg 81% inn i bind 6 av Min Kamp. Målet mitt er egentlig å bli ferdig før året er omme. Jeg vil oppdatere listene mine. Sånne enkle ting. Livet.
Oljefondsjefen har assistent, sportspsykolog og en personlig trener, leser jeg i en avis. Jeg får lyst til å kjøpe to av bøkene han omtaler. Han elsker sin Kindle. Jeg også, egentlig. Det ringer på døren, vi får besøk av en av ungenes klassekamerater, han har med seg en Nintendo Switch som han har fått til jul. Vi har to sånne. Hans er nyere og skinner så rent og pent, jeg er en skjære, jeg vil ha noe nytt og skinnende. Skal jeg kjøpe en ny Switch OLED? Nei, må ikke finne på det. Jeg venter på noen ting jeg har bestilt. Posten-appen er min nye venn.
Et raskt google søk avslører at det ikke er påvist at skjærer faktisk er så veldig interessert i skinnende ting.
Coca Cola med sukker er fortsatt godt. Jeg var bekymret for hjertet mitt da jeg våknet i morges. Jeg trener for lite – plutselig. Jeg spiser for mye – plutselig. Jeg lever et usunt liv, det kan jeg gjøre noe med i løpet av året som kommer.
Jeg har noe jeg må gjøre.
Jeg må ta meg god tid. Det er ikke akkurat en roman jeg sitter her og skriver på, men dag ut og dag inn tenker jeg på ting jeg vil skrive. Eller så bare tenker jeg at jeg vil skrive, uten at jeg egentlig vet hva det er jeg vil skrive. Jeg vil lese også. Og jeg leser. Jeg må ta meg god tid fordi det er så mange ting jeg skulle ønske jeg kunne si. Jeg vet ikke om det er så mye å fortelle, men det er vel ting å si?
I lesekroken min er det en liten sofa. Jeg liker å sitte der og lese, men det kan også være distraherende å se alle bøkene i bokhyllen, mange jeg ennå ikke har lest. Når jeg ser alle bøkene begynner jeg å tenke på tiden som ikke strekker til. Det blir ikke krisestemning, men det er noe jeg tenker på.
I bilen hører jeg fremdeles på Taylor Swift og trives med det. Jeg har det fortsatt som verst i mørketiden, men “nå snur solen”.
Jeg har fortsatt lyst på en Omega-klokke, men har ikke pengene. I stedet fortsetter jeg å handle Seiko-klokker. Jeg har ikke de pengene heller. Noen ganger går det en jævel i meg og så handler jeg bare ting jeg ikke trenger. I Europa er det krig. Kongen sa på TV at han synes det er trist – og overraskende – at det er krig i Europa. Strømprisene skyter i taket. Jeg tenker på onkel Nils. Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer, jeg er sikker på at han har noe han skulle ha sagt om dette. Eller kanskje ikke, han er jo eldre nå.
Foreldrene mine blir også eldre. Brødrene mine også. Og ungene, ikke minst ungene. Snart har vi ungdom i hus, det er ikke til å tro.
Hele julen har jeg drukket, men ikke sånn farlig, bare drukket hver dag. Akevitt, rødvin og øl på julaften. Resten av julen bare øl. Snart er julen over. Jeg skal komme i gang med løpingen igjen. Og fortsette på alle andre prosjekt, som denne gestalten jeg driver på med.
Dette er uansett bare øvelse. Dette er uansett bare ord. Det jeg bedriver nå er skriving. Ingen kan si noe annet enn at dette er å skrive. Mye kan sies om det som blir skrevet, men det er udiskutabelt at det som er skrevet er nettopp det: skrevet. Noen skrev det. Takk for det du skrev ogsåvidere.
Jeg vet det er alderen, men jeg vet også at det ikke bare er det. Jeg er i ferd med å lande i meg selv. Det kan tenkes at jeg også er i ferd med å bli litt rar, noe jeg aldri har ønsket å være. Jeg liker normalitet og anonymitet. Det er vanskelig å få til det siste på landet. Kanskje det første også.
Forskere har funnet ut at trafikken er mer dødelig på landet. Dem om det. Jeg elsker å kjøre bil og jeg bor på landet av nettopp den grunn. Jeg tror forresten også jeg har funnet ut – helt uten forskeres hjelp – at det ikke er asfalten per se jeg er så glad i, men det asfalten er omgitt av: by. Jeg kan like skog også. Skog og asfalt har det til felles at de er omgitt av en eller annen form for luft. Oksygen for eksempel. Jeg innser at det mangler noe her, noen ord eller setningen eller et resonnement. Jeg prøver å si noe om at jeg lenge har trodd at jeg ikke liker skog, at jeg elsker asfalt. Det er forsåvidt noe sannhet i det, men jeg kan like en byskog, fordi jeg ser for meg at jeg møter færre folk jeg kjenner der. Det er derfor jeg sier jeg liker asfalt. Asfalten er i byen og der får jeg være i fred.
Hjemme hos mine svigerforeldre så vi gjennom et fotoalbum fra nitti-tallet. Jeg husker nitti-tallet. Det ser gammelt ut. Bildene er tatt med analoge kamera som hadde filmruller i seg. De måtte fremkalles. Jeg husker vi fikk fremkalte bilder i posten etter to-tre uker. Dette var før internett. Før mobiltelefonene. Knapt et halvt århundre etter andre verdenskrig. På bildene ser svigerforeldrene mine gamle ut, men selvsagt yngre enn de er nå. Det viser seg at svigerfar er like gammel på bildet som jeg er nå. Jeg mottar et videoanrop fra pappa og han kommenterer at jeg har grått skjegg. En dag har vi spart så mye strøm at jeg ikke har mye rene klær igjen. Jeg tar på meg noe jeg sjeldent bruker og går på jobb. Hun jeg er gift med kommenterer at jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut. Hvor gammel er jeg egentlig? En annen dag synes hun jeg ser deilig ut selv om jeg har glemt å dusje. Det går opp og ned her i livet. Det er neppe mulig å telle alle opp-og-ned-turene som har funnet sted i løpet av de tiårene som har gått siden bildene jeg så hos svigers ble tatt. Jeg har mindre problemer med tiden nå enn før, men jeg erkjenner at tiden går fortere enn noen gang. Jeg vet at jeg bare lever dette ene livet. Jeg må ta – og tar – ansvar.
En måte å ta ansvar på er at jeg konsentrerer meg om mine egne forventninger til meg selv. På den måten blir jeg mer ærlig. Jeg jobber også med å fokusere mindre på prestasjon og mer på å bare være. På den måten blir jeg mer var og tilstede. Jeg får med andre ting enn før. Jeg ser menneskene rundt meg i nytt lys. Hjemme – og på jobben. På jobb kan det for eksempel skje fordi jeg bestemmer meg for at vi skal sitte i sirkler. Hjemme kan det skje fordi jeg sitter og ser på min sønn og prøver å høre hva han egentlig sier og hvordan han ser ut når han sier det.
En dag spiller jeg Fifa på Playstation med ungene. Senere på kvelden ser vi en Premier League-kamp. Jeg forstår hvordan barna har det når de må veksle mellom fiksjon og virkelighet på den måten. Hele fotballkampen fremstår som et dataspill fordi jeg har spilt så mye Fifa. Det er en tankevekker, men ikke så mye mer enn det foreløpig.
En dag skal jeg sette meg ned og skrive igjen.
Sirkler
Vi sitter i en sirkel. Jeg er glad fordi jeg kan gå, sier en av oss, ikke jeg. Jeg er både morsom og trist, sier jeg senere. Ja, du er både morsom og trist, svarer en. Jeg er morsom. Ja, du er morsom du. Jeg er trist. Ja, du er både morsom og trist du. Jeg øver i en sirkel. Jeg øver på å bli den jeg er. Jeg øver på å være meg i et rom.
I en annen sirkel har jeg på finere klær. Jeg fokuserer på pusten, myser med øynene, ser på en flekk på gulvet, lar tankene komme. Det som kommer er ordene jeg ikke hørte for fem minutter siden. Han som sto foran oss alle og fortalte om livet sitt hadde vist frem bilder av hytten sin, båten sin og skogen han jaktet i. Jeg så hytten, jeg så båten, jeg så skogen. Jeg tenkte: hvorfor har jeg ikke hytte, hvorfor har jeg ikke båt, hvorfor liker jeg ikke skogen. Under pusteøvelsen hører jeg alt det andre han sa. Alt han har mistet, en mor, en sønn, en kone, til sykdom, død og livet. Alt han ønsket seg, som jeg har. Jeg gråter ikke, men det er ikke langt unna. Det er dette som skjer mens jeg blir den jeg er.
I en tredje sirkel er det jeg som bestemmer. Jeg har forberedt meg, men ikke på den vanlige måten. Dette er ingen prestasjon, dette er tilstedeværelse. Jeg ser tretti personer, men det er to jeg ikke kan navnet til. Skål, sier jeg. Vi må skåle for hver og én av oss, sier jeg. For eksempel sier jeg “skål Haldis”, så svarer alle “skål Haldis” og så skal Haldis skåle til neste person og alle svare skål og navnet på den neste. Vi gjentar det hele til alle har fått en skål. Til slutt kan jeg navnet på alle. Jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg fikk til det jeg ønsket. Men mest er jeg stolt fordi alle er så glade.
Mamma, sier jeg. Du har alltid vært mamma. Nå forventer jeg ikke noe av det. Du har gitt meg det jeg har fått. Takk. Nå må du tenke på deg selv. Hun sier “man går så lett på autopilot”. Hvem gjør det, spør jeg. Jeg, svarer hun. Ja, sier jeg. Du. Ikke man. Vi snakker sammen i under ti minutter, men det er de mest betydningsfulle minuttene jeg har hatt med mamma i mitt voksne liv. Jeg så henne. Hun så meg. Hun sa ikke bare at hun er stolt av meg og glad i meg. Hun sa i stedet at hun synes det er fint at jeg gjør som jeg gjør og at jeg gjør det for meg selv.
Jeg er meg. Hun er seg. Jeg forventer noe av meg. Jeg forventer ikke noe av deg.
Jeg puster med og uten sirkler mens jeg slutter å leve i loop.
Jeg setter meg ned. Jeg hoster. Jeg sitter på stolen. Jeg gjør det enkelt. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Jeg har ikke trent på lenge heller. Jeg liker ikke at alle setningene begynner med jeg, men hva skal jeg gjøre. Her er bare jeg.
Jeg puster. Jeg er litt syk, ikke feber, men hoste, tett. Jeg var i et annet humør tidligere i dag. Jeg vet ikke hva nå. Jeg må slette programmer fra Macen. Det er ikke lagringsplass igjen. En gang lastet jeg ned Mylio, et program for organisering av bildebiblioteket, men alle bildene mine er i skyen og det ble bare mye rot. Jeg vurderer å slette hele programmet og alle filene som jeg har lagret på to harddisker i tillegg til harddisken på Macen. Jeg kan laste ned hele biblioteket mitt fra Google Photos senere. Før de kræsjer. Før de blir hacket.
Viktor spurte meg om hva jeg ville bli da jeg var liten. Altså, når jeg ble stor. Ja, du skjønner. Jeg sa: forfatter. Ikke noe mer? lurte han på. Jeg kom ikke på noe, men sa advokat.
Jeg studerer gestaltterapi. Hvorfor det egentlig? Det gir ikke nødvendigvis mening, men det føles godt. Jeg blir roligere av det. Noen ganger er det sånn at noe som betyr mye også kan bety lite. Det gir ikke mening det heller.
Jeg er takknemlig håper jeg.
Jeg er tom.
Gleder meg til Embrace sitt nye album.
Egentlig hadde jeg bestemt meg for at jeg denne sommeren skulle ta motorsykkellappen, men alle ulykkene skremmer meg. Jeg har derfor bestemt meg for å legge prosjektet på hyllen. Heldigvis (for meg) har jeg flere andre prosjekter.
Og så gleder jeg meg til det nye a-ha albumet som kommer i høst.
Singelen, I'm in, skrevet av Magne Furuholmen, krever flere gjennomlyttinger før den sitter. I hvert fall var den sånn for meg. Jeg likte den ikke første gangen, knapt litt bedre den andre gangen, men nå – etter utallige lytt – er jeg med.
Breathe in Just breathe There are times Good times after these
Whatever you want or need Wherever you have to be Whatever you have to believe I'm in Begin
Jeg gleder meg til Tomas Espedals nye bok, Lyst.
Jeg skal løpe. I dag skal jeg løpe inne. Det regner. Jeg drikker vann. Jeg er kvalm. På jobb drakk jeg for mye kaffe.
Det er sommer, men sommeren er over, kommer snart tilbake, for å forsvinne igjen.
Jeg har et par sider igjen av Stig Aasvik. Leser den sakte. Det må til. Tror jeg skrev til noen at jeg lever sakte, det er løgn, men det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare på en gratulasjon. Sånn kan det gå. Jeg hører katter slåss utenfor vinduet og hopper opp fordi jeg tror det er vår egen katt, men han ligger her på gulvet og tar livet rolig, lever sakte liksom, det er betryggende. Jeg drikker kaffe, lørdag morgen, kaffe må til, er en del av rutinen, gjør meg ikke lykkeligere, men rolig. I går var jeg stolt av min egen sønn, uten spesifikk grunn, bare ren og skjær stolthet over at han er min sønn. Jeg kjørte ham til stasjonen der han skulle møte resten av klassen som skulle ta bussen til en gård. Han hadde på seg godt med klær og en sekk på ryggen. Han var klar og rolig. Han er roligere enn meg. Han lever sakte! Ti år gammel som han er. Jeg har passert 40 og det går mye bedre enn å passere 39. Det er tre aviser som skal leses og ingen av dem er lokalavisen. Jeg prøver å ikke tenke på (og samtidig godte meg over) at jeg ikke lenger abonnerer på lokalavisen og at vi forleden ikke lot oss intervjue av dem (på jobb) fordi vi alle er enige om at det de skriver er usaklig og minner mer om nynorske skolestiler (“sola skinte den julidagen, men inni ho var det mørkt”). Jeg lo også godt av at jeg la igjen en latter-smiley på et innlegg på fotballklubbens Facebook-side der de annonserte hvem som var så heldige å få lov til å være ballgutter på den “store” fotballkampen neste uke. Samtlige barn var barn av trenere og lagledere. De får tolke latteren som de vil. Jeg er litt småkvalm, men jeg vet jeg kan overdøve det med kaffe. I går var en fin dag. Jeg hadde det bra. Og jeg tror jeg kan ha det bra i dag også. Det er viktig å notere seg slike dager. For fremtidig referanse.
Jeg vet som vanlig ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan starte med å si at jeg er rimelig sikker på at Stig Aasvik ikke googler seg selv så mye som han burde. Det vil si, jeg tar sikkert feil, men det er mulig han ikke vet hvordan man googler seg selv. I hvert fall finner han ikke veien hit. Det er jeg sikker på. Kanskje er det dette som er vanskelig å finne. Og det var vel hele meningen. Hva faen er meningen?
Umulig å si.
Jeg finner håp i The Offer, en ny tv-serie på Paramount+ om hvordan Gudfaren ble til. Altså, jeg finner ikke håp, men jeg drømmer meg vekk og jeg liker den følelsen eller ikke-følelsen det gir meg. Det fjerner i hvert fall klumpen i magen.
Det gikk fint i helgen. Jeg klarte meg gjennom angsten. Stilte opp for en venn. Overvar en disputas som faktisk imponerte. I tillegg til en middag der jeg virkelig sleit med å finne ordene som skulle til for å holde samtalen i gang. Det var noen som begynte å snakke om båt. Noen snakket om sykepleie. Andre snakket om egen menighet. I det hele tatt.
Mellom disputasen og middagen tok jeg to øl i solen. Satt ute på Lorry. Det var det beste øyeblikket i hele helgen. Med skam å melde, I guess.
Hjemmekontor i dag. Har jobbet effektivt. Et dagsverk unnagjort på to timer. Etter det lest i den siste Aasvik-boken, i tillegg til to episoder med The Offer.
Bra dag.
Vet ikke om jeg finner ut av noe som helst. Vet ikke hva som feiler meg. Vurderer å snakke med noen, men om hva? Og med hvem?
Snakker greit med meg selv. Sånn som dette.