Det er vanskelig å si hvor det begynner og hvor det slutter, like mye som det er vanskelig å si hvorfor man husker noe og glemmer alt annet. Det var en onsdag eller torsdag eller mandag eller tirsdag eller, du tar poenget, og jeg var overbevist om at jeg hadde notert meg ned tre sitater jeg skulle bruke som forord til en bok jeg aldri hadde planer om å skrive, men notatet var og ble borte. Jeg fant det med andre ord ikke, hverken fysisk eller digitalt.
Litt over halvveis i Thure Erik Lund-boken og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er som jeg savner å lese Knausgård og jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg kan lese det på nytt når jeg vil, det finnes ingen regler. Jeg vet det. Fra bokhyllen henter jeg ned den siste til Johan Harstad. Det er bokstavelig talt en murstein av en bok. Jeg vil begynne på den. Så sender jeg en lang tekstmelding til hun jeg er gift med og får tilbake: Skriv en bok!
Men jeg vil lese. Jeg vil chille.
Et lenge utsatt besøk hos optikeren blir gjennomført. Strabasiøst, skriver jeg ned etterpå, som en slags oppsummering av besøket. Først blir jeg tatt imot av en jente (dame?) som tar meg inn på et rom der jeg må sette meg på en stol, sette hodet inn mot en maskin med haken på en støtte og pannen mot en skinne. De tar bilder av øynene mine. Jeg må bytte stol for å sitte på samme måte ved maskinen ved siden av. Den skal måle trykket i øynene mine og blåser luft to eller tre ganger på hvert øye. Det er ekkelt og jeg blunker og får tårer i øynene. Så blir jeg geleidet ut av rommet og henvist til en ventestol. Jeg venter. Optikeren kommer. Han er østlending, fra Carl Berners plass skal det vise seg. Han er fornøyd med at også jeg er østledning. Han synes svarene mine på spørsmålene han har, er presise. Veldig bra, sier han, når jeg svarer på spørsmålene hans. Jeg leser bokstaver og ser på rundinger. Så forteller han meg hvordan det står til med øyehelsen og at jeg trenger lesebriller og han forteller om progressive briller og jeg har for lengst sluttet å lytte. Han sier han skal kalle meg inn igjen om to år. Jeg går ut fra optiker-kontoret og inn i butikken. Nå er det en ny jente (ikke dame) som tar imot meg. Hun vil vise meg innfatningene. Jeg har slått til på et tilbud om to-for-én. Jeg får to briller til prisen av én. Jeg ser på innfatning til middels pris. Et par som er runde og et par som er mer firkantet. Jeg sier jeg vil ha én av hver. Ett par skal være progressive og det andre paret skal være lesebrillene. Det er lesebrillene jeg kommer til å bruke mest, sier jeg. Hun som er en jente og ikke en dame tar meg med til et slags kontor i åpent landskap der jeg må sitte mens hun tegner på brillene, for de skal jo tilpasses, skal de ikke? Så tar hun opp en plansje med noen tabeller og priser. Nå må jeg velge glass. Prisene går fra 600 kroner til 6000 kroner. Jeg begynner å bli sliten og litt lei. Jeg manner meg opp og sier at jeg vil ha det billigste jeg kan få, men ender til slutt opp med det nest billigste. Når jeg går derfra sender jeg melding til hun jeg er gift med: Strabasiøst!
Litt senere, av uvisse grunner, googler jeg butikken og får opp navnet på de som eier butikken. Det er et ektepar. De deler to etternavn. Mannen er like gammel som meg. Jeg googler ham og får opp et bilde. Hvem var det som sa at det er i speilet man ser hvor gammel man er? Det er ikke i speilet jeg innser at jeg er gammel. Det er når jeg ser på bildet av denne fyren som har samme fødselsår som meg selv. Han ser ut som han snart er pensjonist.
I en bokanmeldelse i Morgenbladet leser jeg om en fransk forfatter, som også deler fødselsår med meg. Jeg får først inntrykk av at han debuterte for to år siden og tenker at det er håp. Dette går fort over når jeg googler og finner en Wikipedia-artikkel som forteller at forfatteren debuterte i 2006. På bildene ser han mer ut som min alder. Jeg forstår meg ikke på tid. Alderdom.
At jeg trenger brille er et bevis på at jeg blir eldre, men også et slags bevis på at genetikk finnes. Pappa måtte begynne med briller da han var like gammel som jeg er nå. Riktignok så han like gammel ut som han som eier optiker-butikken, når han var på min alder, i hvert fall sånn som jeg husker det fra jeg var barn.
Så tenker jeg på mine egne barn som ler av meg og mine grå hår, at jeg ikke lenger skjønner fjernkontrollen og at jeg forteller de samme, gamle vitsene om og om igjen.
Hvis jeg skal skrive boken vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Jeg vet heller ikke om jeg finner roen. Det er så mye jeg vil si, og samtidig ingenting jeg ønsker å dele.