Hun er født samme år som meg. Nå er hun eldre enn hun var i 1999. Og kanskje ble filmen spilt inn året før, eller året før der igjen. Altså er hun også eldre enn hun var i 1998 eller 1997. Det er også jeg. I en av de siste scenene i filmen resiterer hun et dikt og først er det en tåre på mitt høyre kinn, senere en tåre på mitt venstre kinn. Er dette øyeblikket i filmen virkelig så rørende, eller er det nostalgi, tid som har forløpt, eller er det mangelen på søvn, dagens innhold og utvikling, eller muligens det faktum at jeg sitter her med mine to sønner i sofaen og ser på en film jeg sist så som ungdom. Og ute er det mørkt. Det snør. Så snør det ikke likevel. Fortsatt er det mørkt. Og jeg har ikke lyst til å skrive noe, jeg har ikke lyst til så veldig mye, jeg har lyst til å lande. Jeg har lyst til å gråte, eller jeg har ikke lyst, men jeg tror det hadde hjulpet like mye som det hjelper å spy når man er så altfor full. Jeg savner noen å dele dette med, eller jeg lengter etter motet til å dele. Å kunne si: jeg har det vanskelig akkurat nå. Hvilken impuls er det som melder seg når man plukker opp diktafonen for å diktere (fordi man ikke vil glemme) noen linjer om forskjellen mellom å føle på et press og det å faktisk være presset. Hva er egentlig distinksjonen? Når er man egentlig presset og hva vil det si?

Hva er det jeg føler?

Det slår meg at jeg kan for lite om følelser. Jeg kan noe. Stort sett beskriver jeg følelser som noe som skjer i mageregionen, ofte bak navlen. Det kan svimle for meg noen ganger. Jeg tror det er sant at følelsene var mer eksplosive og intense før, da jeg var yngre, kanskje til og med ung. Brenner jeg ut? Er alt dempet? Det gjør aldri veldig vondt og aldri veldig godt, bare vaker mellom svak uro og diffus begeistring? Jeg har lyst til å bruke ord som lengsel, savn, skam, frykt, engstelse. Jeg har lyst til å bruke de for å sette ord på mine egne følelser. Lyst er også en greie. Både den seksuelle lysten og en annen form for lyst. Er det en kreativ lyst? Den tåpelige drømmen om å skape noe? Ja, det tror jeg.

Bare en sånn dum tanke som å se for seg at jeg skriver en roman som kopierer American Psycho og inkorporerer essay om artister og bøker som jeg har likt. Noe om skuespillere som Meg Ryan, Tom Hanks, Al Pacino, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Jack Nicholson. Jeg tror jeg leste et sted i dag at filmserien som på norsk heter “Slekten er aller verst” skal få enda et tilskudd og jeg tror jeg husker at impulsen min var å tenke fy faen jeg må sende melding til M eller A og fortelle om det, men jeg vet ikke om de bryr seg. Jeg elsker de filmene. Jeg ler av de. Jeg trenger å le.

Jeg vil leve, forteller jeg meg selv. Hva betyr det å leve? Jeg vil ikke bli mamma. Jeg vil ikke bli min onkel. Jeg vil være meg. Den nye filmen om (og med?) Robbie Williams (som jeg ikke har sett) minner meg på at tiden har gått. Han er blitt en gammel mann, og det samme tenker jeg om meg selv. Jeg kan erindre en yngre versjon av meg selv med – om ikke fremtidshåp, så i det minste – drømmer. Jeg tror til og med jeg stolte på at folk likte meg, og at jeg trodde på det når noen sa noe fint. Nå er jeg mistenksom og tvilende, til og med innimellom på grensen til paranoid. Nei, det er jeg ikke. Jeg er naiv, vil noen mene. Hvorfor føler jeg at jeg blir lurt? Eller manipulert. Utnyttet? Hva er det jeg ikke får til? Får jeg til mindre enn andre? Er jeg så veldig annerledes? Jeg får vondt i magen (igjen).

Hvem er jeg egentlig her på innsiden? Hvordan kan en dag gå fra å være én ting til noe helt annet? For eksempel kan jeg kjøre bil klokken 06:30 (jeg sto opp 05:50) og høre på musikk og, senere, politisk kvarter, og egentlig ikke føle noe som helst, bare være nøytral. Så er det et møte fra 8 til 9. Jeg opplever en form for mestring, jeg har en god dialog med et annet menneske. Mellom 9 og 14 har vi et langvarig møte inkludert en lunsjpause, og diskusjonen flyter greit. Det er innimellom litt krevende og jeg lurer på om jeg stammer et par ganger, men jeg overlever. Så har jeg sagt noe en gang mellom 9 og 14 som senere kommer tilbake til meg (ca klokken 14:50) og jeg blir overrumplet. Dette påvirker meg og magefølelsen. Før det, mellom 14 og 14:45 har jeg en interessant samtale med en som har hjulpet meg med et oppdrag. Jeg hører på hans analyser av to svært ulike personer og blir veldig stimulert. Dette blir ødelagt av at noen kommer inn på kontoret 14:46 eller 14:47 og formidler noe om en konflikt. Så en telefon klokken 14:50 om noe som jeg angivelig har sagt. Mellom 14:55 og 17:00 er jeg et godt stykke utenfor (og over) toleransevinduet mitt.

Og nå?

Jeg vet ikke.

For en lang uke det har vært. På tirsdag trodde jeg det var torsdag (det føltes slik!). På onsdag trodde jeg også det var torsdag (det føltes slik da også!). Torsdag morgen følte jeg det var fredag. Så ble det fredag (endelig).

Det er mørkt. Det regner. Det snør. Det regner. Det eneste konstante er mørket.

Å legge ansiktet i hendene sine er også noe å gjøre. Jeg prøver det en gang til. Hendene er rene og lukter svakt av håndsåpen jeg brukte tidligere. Det er snart 30 år siden jeg skrev en tekst jeg kalte “den selvutløsende såpen” eller noe sånt. Mamma likte den. Mamma. Jeg vil ikke bli mamma. Hun ringer meg og formidler sine fordommer og sitt engasjement og hun er eldre enn hun noen gang har vært, men like full av energi, bare en annen type energi.

Jeg er så redd for å slippe alt ut. Jeg er redd fordi jeg ikke vil såre noen og jeg er redd fordi jeg ikke vil overraske meg selv. Jeg er redd for å slutte å skrive det jeg sitter og skriver, fordi da er det ikke mer igjen av i kveld. Dessuten vet jeg ikke hva en passende siste setning kan være.

Hva med:

Det kan være tungt dette privilegerte livet.