Aller mest har jeg lyst til å sitte her og skrive på dette tøyset. At det jeg skriver skal gi mening for noen andre enn meg selv, og at kanskje Stig Aasvik stikker innom og leser og tar telefonen og spør om vi skal ta en kaffe, selv om han ikke tør og jeg ikke tør. Aller helst skulle jeg ha vært pakket inn i min lille, trygge verden, helt for meg selv, uten forstyrrelser fra andre. Og jeg aner ikke om det handler om trykket som finnes inni meg, et trykk som vil ut, at for hvert ord letter trykket bare litt, eller om det handler om den svarte fonten mot den hvite bakgrunnen, eller følelsen av fingertuppene som treffer tastaturet, eller bare illusjonen av å ha skapt noe, fra en hvit og tom bakgrunn til bokstaver og ord i svart i kontrast mot den hvite bakgrunnen. Det kan handle om alt dette samlet, det kan handle om deler av det, det kan handle om ingen av delene. Jeg vet virkelig ingenting.
Det nærmer seg jul, eller det er jul, alt ettersom. Mørket som pakker inn dagene og nettene er uutholdelig. Det er bare ren og skjær flaks (eller klima) som sørger for at det ikke i tillegg er bitende kaldt (jeg hater kulde, jeg tror eller vet at jeg har kuldeskrekk).
En natt forbi drømte jeg om alle mine tidligere jobber, alle kollegaene mine var samlet i administrasjonslokalene på min nye arbeidsplass, vi dultet borti hverandre, de fleste smilte, vi sa ingenting, i hvert fall ikke som jeg husker. Og så våkner jeg og vet ikke hva som er virkelighet og hva som er drøm. Kvelden før hadde vi sett en norsk tv-serie på Netflix der en av karakterene holdt på med SnapMap i SnapChat. Jeg trodde et øyeblikk at dette var noe som hadde skjedd i virkeligheten, men da jeg spurte min kone, forklarte hun at det var fra tv-serien minnene mine stammet fra.
Vi ser julefilmer sammen. Jeg elsker julefilmene fra Amerika på 80- og 90-tallet. Filmene jeg vokste opp med. Mamma som bestilte nye og klassiske filmer på VHS via en katalog fra England. De engelske VHS-omslagene var større enn de norske. Julen får meg til å tenke på mamma. Mine juletradisjoner har jeg fra henne, ettersom pappa alltid var på arten. Og jeg skammer meg over at jeg alltid har sagt at vi ikke har hatt noen tradisjoner i vårt hus. Men hjemmelaget marsipan ble tradisjon. Julefilmer ble tradisjon. Juletre. Det eneste jeg ikke husker er hva vi spiste hver jul, mest sannsynlig fordi jeg var så kresen at alt jeg spiste var medisterkaker, mens de andre barna snakket om ribbe eller pinnekjøtt. Vi er teite vi mennesker. Nå lager jeg min egen hjemmelagede marsipan. Jeg legger mandlene i bløt på morgenen og skreller de på kvelden. Jeg lar de henge til tørk i et putetrekk ved siden av peisen. Jeg rister på de innimellom. Etter noen dager kverner jeg mandlene og så blander jeg like deler (vekt) mandler med melis, og litt eggehvite og mandelessens (hvis jeg har). Jeg elsker den kornete konsistensen i hjemmelaget marsipan.
Hvorfor har jeg denne stadig tilbakevendende klumpen i magen, og hva er det som gjør at jeg ofte nøler med å plukke opp telefonen og ringe noen? Jeg vet det ikke er angst, men det ligner. Enkelte ganger lar jeg meg lede inn i fristelsen det er å skulle dyrke angsten eller hva det er, bare ligge og ta imot. Kjenne etter litt lenger enn nødvendig. Kanskje klage litt over klumpen, gjerne til hun jeg er gift med. Eller bare skrive noen ord om det, eller rundt det, eller på grunn av det. En klump til besvær som vokser til et djevelsk begjær. Nei, det skrev jeg bare fordi det rimte.
Å skulle konsentrere seg om å lese er vanskelig når jeg bare vil tømme meg for ord. Det er også en grunn til å skrive. Det gir rom til inntak av andres ord. Det gir en dypere konsentrasjon. Det er som å løpe en lang tur, og nå er det lenge siden jeg løp en lang tur. Jeg sitter for mye i ro. I bil. På kontoret. I sofaen hjemme. Også det skremmer meg. I min alder trenger jeg bevegelse. Jeg vil ikke dø helt ennå.
Som alltid har jeg egentlig mer på hjertet, men jeg avslutter fordi jeg ikke gidder å skrive mer.