Det kan ikke være meningen at jeg skal oppsummere året eller lage nye regler for det kommende året, formulere urealistiske forventninger, som at det kommende året skal være et alvorspreget år, no more bullshit og denslags. Jeg kunne ha skrevet noe om at jeg klarte det: jeg leste ferdig Johan Harstad-boken før nyttår. Yes! Det ligger nye bøker i bokhyllen, klare for å fortæres. Jeg elsker å holde bøkene, spesielt de tykke, mens jeg leser. Legge de fra meg på bordet, i sofaen, sammen med lesebrillene, for jeg har jo lesebriller nå, gammel som jeg er.
Drømmen om å skrive min egen bok lever videre.
Hvis jeg ikke tar helt feil var det i dag jeg gikk inn i stuen og sa til min kone at verden aldri er i linje med meg, det er alltid en ubalanse, hvorpå hun svarer at det aldri vil gå over. Det får meg til å tenke på terapeuten eller veilederen eller det mennesket som, da jeg fortalte jeg at jeg alltid gruer meg til å snakke først i rom, sa at hun hadde det på akkurat samme måten og at det aldri vil gå over. Som igjen får meg til å tenke på intervjuet jeg hørte med Jon Fosse der han forteller om Ivar Aasen som aldri åpnet munnen i en forsamling og at han selv har det på samme måten, som av en eller annen grunn for meg til å tenke på en Seinfeld-episode der George forteller Susan om Louis Pasteur og hvordan han og kona ikke hadde noe til felles, fordi han var opptatt med melken og hun var opptatt med å vaske kakerlakker vekk fra kjøkkendisken, som er så tilfeldig og arbitrært at jeg må tenke på scenen i Good Will Hunting der Will Hunting spør om Skylar vil være med og spise karameller.
Ungene leker og når de leker skriker de, bråker de, hyler de. Jeg har lyst til å rope: hold kjeft. Men det positive er at de ikke sitter foran en skjerm. Foran skjermen(e) er de svært stille, med unntak av øyeblikkene de enten vinner (skriker høyt) eller taper (banner høyt). Når de leker er det ofte pauser der en av de roper AU AU AU. Så er det stille en stund. Et par unnskyldninger blir delt ut, og så er vi på'an igjen.
Hvem var det som hatet måker igjen?
Nå merker jeg at jeg bare skriver for at det skal komme ord på skjermen. Som får meg til å tenke på hun ene datteren til Odd Nerdrum som skriver. Jeg tror tv-serien om Odd Nerdrum og familien hans på NRK er den beste TV-serien på NRK i 2024. For å liksom oppsummere det i én setning.
Jeg tenker på første kapittel i boken jeg ikke har skrevet, som begynner med at noen gutter (unge menn?) er på kino i 1999. De ser Kubrick-filmen Eyes Wide Shut. Filmen er ferdig. Foran dem sitter et par. En mann og en dame. Hun har rødt hår, og hun reiser seg og sier: DEN FILMEN VAR SPEKULATIV. Kapittelet heter SPEKULATIV. Og så følger en rekke hendelser. Og været skiftet og det ble sommer og så videre.