avsnitt 300

Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten? Stryk det. Jeg må omformulere. Hva er det jeg forsøker å slippe unna? De vonde, ubehagelige følelsene, eventuelt situasjonene som kan gi deg vonde, ubehagelige følelsene? Hva er for eksempel vondt og ubehagelig med å stille opp på en disputas og påfølgende middag? Hvor vanskelig er det? Hvorfor finner jeg trøst i å se for meg en situasjon der jeg blir syk og sengeliggende? Hvorfor måtte jeg snakke høyt med meg selv i bilen på vei fra byen i går, hver gang et vogntog kom imot? Hvorfor måtte jeg låse meg ut av bilen på ladestasjonen og løpe inn på kjøpesenteret og se på noen andres bakdel på apoteket? Hvorfor søker jeg trøst i dagdrømmer og visjoner? Et krypinn i Oslo vil ikke løse alt, kanskje ikke en gang noe som helst. Hvor var det dette avsnittet begynte? Hvor var det jeg ville med dette? Jeg ville finne en ro og en trøst, midt på dagen, her jeg har forlatt arbeidsplassen for å snike meg hjem, spise lunsj alene i sofaen mens jeg leser en bok og tenker at jeg bør skrive noe, tenker at jeg bør komme meg tilbake til jobb før det blir for sent og alle lurer på hvor jeg ble av. Noen ganger lurer ingen på hvor jeg ble av. Det sier litt om frihetene jeg har og frihetene jeg tar meg. Hvorfor alltid drømme om noe annet når man er så heldig som meg? Jeg er nedstemt, men tør ikke si det. Det er vår og jeg elsker det – i prinsippet. Jeg er lei meg, men jeg tør ikke si det. Det gjør vondt og jeg skammer meg. Det blir for banalt. Liksom ærlig, men vulgært. Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten?

Jeg er en samler som liker å fullføre ting, men jeg vil ikke være rigid heller. I dag bestemmer jeg meg for å ikke lese ferdig Lars Elling sin bok. Jeg avslutter på side 234. Jeg har lest elleve bøker hittil i år. Hva blir den neste? Jeg har et par bøker på Kindlen jeg har lyst til å lese, i tillegg til en haug i bokhyllen.

Jeg spør henne om hva som skal til for at vi gjør en endring etter påske, men hun svarer det kommer an på hva det er vi ønsker å få til. Hun har et poeng der.

Hun svarer også noe om at hun tenker og føler ting annerledes enn meg. Det er ikke det at jeg er selvopptatt, men jeg har ting jeg ønsker å gjøre, som jeg ikke helt får til. Et eksempel er å sette meg ned og konsentrere meg lenge nok til å kunne skrive ut en hel tekst som til slutt enten kan bli en lang roman eller bare en samling noveller. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være. Vanskelig nok.

Så er det alt på huset som må ordnes.

Dessuten har vi en påskekrim å se ferdig, for ikke å snakke om alt påskegodtet som må forsvinne.

I morgen har jeg lovet V å spille basketball på skoleplassen.

Jeg må lese en bok før Stig Aasviks nye dumper ned i postkassen.

Før jeg sovner tenker jeg på setningen Jeg har lagt merke til at når jeg legger hodet på puten med foldete hender under puten blir jeg på en måte jordet og sovner lettere. Jeg tenker på denne setningen og sovner, men rett før jeg sovner har jeg bestemt meg for at jeg skal huske denne ene setningen. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig husker den ordrett.

I natt drømte jeg at jeg var vokalist i et Elbow-coverband, men jeg fikset ikke melodiene og de andre i bandet var mye eldre enn meg og klaget på hvor dårlig jeg var på å gjenskape melodiene med vokalen min.

Det er påske igjen. Jeg har sagt til ungene at vi må reise til Frankrike neste påske. Yngstemann blir stresset, han sier han må lære seg fransk, han har ett år på seg. Denne påsken skal vi på fjellet – igjen. Snø, sol. Høres fint ut.

Straks lest ferdig Sveve over vatna av R. Hovland. Neste bok ut er en påskekrim. Det er påske, sa jeg det?

Det er mange bøker igjen. Jeg får en melding på Messenger fra en fyr jeg har avskrevet. Jeg ignorerer den, men tenker likevel på ham. Faen ta han, tenker jeg. Skulle ønske vi kunne ha en aldri så liten, uforpliktende slåsskamp.

Det var også noe med saldo, forfall, overføringer, gjeld, strøm, bil, hus, mat, et par banneord og den manglende følelsen av noe godt, selv om det ikke er så ille. Altså, det var noe om det jeg skulle si, men jeg har glemt det, her jeg nok en gang sitter og inntar min kaffe.

God påske da!

Voksen dame søker assistenter med godt humør

Jeg vet ikke hvorfor abonnementet mitt på lederstillinger på Finn.no gir meg slike stillingsannonser. Tror jeg sparer alle tankene mine om stillingsannonser til et annet sted. Nå drikker jeg jo kaffe og hører på varmepumpen.

Når jeg ser meg rundt (og da mener jeg ikke hvor som helst, men fra her jeg sitter) og ignorerer utsikten, er det egentlig bokhyllene som stjeler oppmerksomheten. Hvorfor er det slik at når jeg først leser om en bok eller en forfatter så får jeg et innfall: kjøp ALLE bøkene!

Her er Marcel Proust, Stig Aasvik, Ragnar Hovland, Linn Ullmann, Dag Solstad, Tomas Espedal, Hamsun, Knausgård og et par til. Mer enn et par til. Sendte forresten en e-post til Stig Aasvik (det kommer en ny bok) og fikk et hyggelig svar. Har begynt å lese litt nynorsk også. R. Hovland: Sveve over vatna.

Koffor er det slik at vi som kjem frå slike fitteplasser i Bygde-Norge har slik ein jævlig trong i oss til å skyte folk? sa Waglen

Jeg må finne meg en jobb der jeg kan tjene godt og gjøre lite. Få mer tid til det jeg drømmer om, eventuelt bare få mer tid til å drømme. Jeg vet, jeg vet, jeg drømmer mer enn jeg har godt av. Faen.

Skulle ønske... nei, skulle ikke ønske.

Det er typisk at jeg ser for meg noe konkret jeg skal skrive, så blir det noe helt annet, både ordene, innholdet og følelsen. Hvorfor er det slik?

Jeg vil egentlig bare være morsom – leve morsomt – fritt – ukomplisert. Det er bare jeg som kompliserer alt for meg selv, jeg vet det, stol på meg, jeg vet det. Spørsmålet er bare om jeg får gjort noe med det?

Det er like før jeg skriver noe stygt om en fyr jeg kjenner, men jeg stopper bare her, tar en slurk kaffe og hører mer på varmepumpen.

Hvor mange dør på hotellrom i verden hvert år uten at noen vier det et øyeblikks oppmerksomhet?

I går kjørte jeg bil og stoppet på Gol. Jeg var ikke sikker på om de hadde et vinmonopol der, men etter hvert som jeg gikk forbi menneskene som satt på de tre utekaféene de har der, la jeg merke til at mange var rødsprengte i ansiktet med en særlig konsentrasjon på nesen. Jeg forsto umiddelbart at de har vinmonopol.

På vei tilbake til bilen med pose i hånden, lekte jeg med tanken på å skrive en Dag Solstadsk tekst om en mann som går av toget på Gol for å kjøpe vin på polet.

Men tror jeg gir faen.

De sier at det er billigere å bo i by. Jeg gikk inn på en sports-outlet på Karl Johan, for å spare penger. Da jeg betalte 1800 kroner i kassen følte jeg meg lur(t).

Lurer på hvor mange mennesker som dør hvert år, alene på hotellrom, uten at noen vier dem et øyeblikks oppmerksomhet.

Avisene i postkassen fredag lørdag

punkt uhm

Danser en rotte i magen min fuck deg

hah

Du tror jeg

hah a

Blar meg gjennom avisene

Kjede lig

Noe jeg leste forsvant

Og så går jeg over til de lengre, de lange, setningene. Med tegnsetting – og det hele.

En epost tikker inn. Jeg finner ikke tilbake til setningen jeg leste om meningsløshet og kjedsomhet. Noe jeg kjente meg igjen i, men som jeg glatt hoppet over. Hvordan finner jeg tilbake til det jeg ville lese?

Fuck deg som ikke leser dette eller noe

Og fuck dette stedet som jeg ser ut på fra innsiden av mitt eget hode

Som (dessverre?) bare er mitt

Jeg er helt sikker på at jeg kan få til en Flamme-single. Men jeg har liksom ikke tatt sats.

Nå husker jeg hva jeg skulle si. At jeg er over førti. At jeg måtte zoome til 125% i nettleseren min på en 24tommers skjerm. Synet svikter. Hørselen likeså. Forleden var jeg på en bar. Hørte ikke noe av det som ble sagt. Tålte ikke det lyset ølet heller.

Alder er

De som sier noe annet. Er eldgamle. Og de lyver.

Jeg tror jeg akkurat nå husker at det som var meningsløst og kjedelig var en anmeldelse av et album. Altså, omtalen av et album der en av låtene hadde tittelen Ennui. Og så var det liksom ikke så meningsløst og kjedelig likevel. Jeg finner den ikke på Spotify.

Kanskje en annen dag. Som alt annet.

(Og til slutt lurer jeg på hva som skjer hvis jeg kjører Google Translate på disse tekstene (eller hva du kaller det) og sender det til en jeg ikke kjenner, men som jeg vet hvem er.)

((Det skjer selvfølgelig ingenting.))

Det skjer aldri noe mer.

Jeg bruker to koder i notatboken min på jobb når jeg er i møter. [bbb] og [jj] som henholdsvis betyr blablabla og jabbidijabb.

For et par minutter siden skrev jeg noen linjer som jeg hadde tenkt på i to timer mens jeg ventet på at min yngste sønn skulle sovne.

Jeg har selvfølgelig hengt opp klær.

Det er en uro i meg.

Ute er det mørkt. Varmepumpen går for fullt. Strømprisene kan du lese om i avisen. Krigen også. Og kanskje noe om pandemien. Jeg vet ikke.

Jeg tar meg selv i å google Stig Aasvik og Tomas Espedal rett som det er, men siden de ikke kommer med noe nytt har jeg bestemt meg for å lese Espen Haavardsholm sine bøker om Nils Hå. Etter hva jeg forstår skal de være gode. Det blir litt som da jeg leste alle Per Petterson bøkene om Arvid Jansen for 2-3 år siden. Det er fire bøker om Nils Hå som ligger og venter på meg.

Jeg skal bare lese ferdig de siste trehundre sidene i Knausgård (Ulvene fra evighetens skog).

I dag i lunsjen sa en danske til meg at han synes jeg skriver godt. Han siktet da til kunngjøringene jeg innimellom legger ut på intranett. Jøss, tenkte jeg. Takk, sa jeg.

Jeg savner den gamle meg eller den yngre meg eller kanskje de to er sammenfallende. Kanskje savner jeg også omgivelsene. Hovedstaden for eksempel. Men jeg aner ikke om jeg kan hoppe tilbake i det. Jeg vet at jeg ikke kan hoppe bakover, men kan jeg hoppe bortover og bli der?

Forvirrende.

Litt som å være sulten og mett på samme tid. Full og tom.

Jeg har bare lyst å skrive videre, men jeg er livredd for at det skal bli helt [bbb] og [jj].

I dag har jeg sett noen sitere artisten Thåström i to vidt forskjellige bøker på to forskjellige, men nordiske språk.

Jeg setter på Men bara om min älskade väntar og venter for å se hva som skjer

med meg.

Leser du?

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren Jeg kunne ha vært på fest Jeg kunne ha ringt en venn Jeg kunne ha brukt et annet hjelpemiddel Jeg kunne ha sett på Norge Rundt Jeg kunne ha lest den siste til Michel Houellebecq Jeg kunne ha hørt på Karpe Jeg kunne ha hørt på min mor eller min far eller min kone eller katten Jeg hører forresten katten nå

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren I stedet sitter jeg her og surmuler og ler om hverandre Jeg smiler når jeg tenker på ungene diktene livet på landet Og så blir jeg litt irritert igjen

Livet på landet

Jeg kunne ha bodd i byen Jeg kunne ha kjørt for fort Jeg kunne ha mistet lappen eller fått en saftig bot

Jeg kunne ha bodd i byen og lest dikt av Stein Mehren og vært på konsert med Karpe og drukket tolv øl – ute

Jeg kunne ha lagt ungene tidlig og gått på byen

Jeg kunne ha sovet nå Jeg kan sove lenge i morgen

Jeg kan bedre enn dette

Jeg kunne ha gjort alt annerledes

Jeg tror på det mulig umulige eller det umulig mulige

Jeg husker ikke hvilken Det er bare smuler nå

Diktet Livet

Jeg kunne ha lagt meg med hendene over dynen

Det hender at det skjer under vidunder mirakler

Livet dundrer av gårde Jeg liker ikke analogier Jeg liker ikke antologier Jeg liker språklige krumspring

Jeg liker kongens munnbind

Jeg kunne ha lagt unger Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren

Jeg kunne ha lagt meg for lenge siden

Kan du snu deg og gi plass?

Vi ser Chelsea – Liverpool (2-2) full av energi og vinnerlyst. Jeg kjenner det i beina når fotballspillerne løper lengdemeterne og ballen skifter eier, skifter retning, det er en spenning i det som tenner, selv om jeg aldri selv har spilt fotball. Jeg får bare lyst til å løpe.

Senere ser jeg gjennom gamle bilder. Et bilde fra 2003 fanger meg en stund; det er pappa, mamma, meg og broren min. Yngre alle sammen. Det slår meg at foreldrene mine den gang var like gamle som jeg er nå. Det er skremmende. Det er sånn det er, altså – tiden eller tyngdekraften.

En samtale med en annen far i klassen til min eldste sønn får meg til å innse at jeg både er far og at jeg er eldre. Det gjør ikke vondt, det er bare rart.

Man innfinner seg.

Jeg innfinner meg.

Overgangene er verst. Jeg gruer meg til i morgen (mandag).