avsnitt 300

Lyden av røtter som løsner fra jorden under vekten av de høye trærne som kappes ned. Synet av det grønne som snart blir brunt. Fotografen som tar bilder av det hele, nærbilder av de skyldige, de som kapper ned regnskogen.

Kutt til rettssal.

Den tiltalte gråter. Han vet at spillet er over.

Endelig rettferdighet, tenker jeg.

Den tiltalte er fotografen.

Det store spørsmål er “HVORFOR?”. Spesielt stort blir det i majuskler.

Noen ganger lar jeg meg overraske, andre ganger lar jeg meg imponere, men som oftest har jeg en følelse av at jeg venter på å bli engasjert. Av verden, av mennesker, av kunsten, av ... naturen? Nei, kanskje ikke naturen. Jeg fikser ikke naturen.

Solen er på vei ned fjelltoppene som omringer tunnelene jeg kjører gjennom på vei hjem en ettermiddag, snart kveld, og jeg kjenner at lyset rom reflekteres fra snøen treffer meg gjennom frontruten og jeg føler et kort øyeblikks glede. Jeg tror vi kan kalle det glede. Jeg kaller det glede. En kortvarig glede. Et stikk av glede.

Det finnes de som bruker naturen og det finnes de som misbruker naturen. Det finnes de som prøver å fikse naturen og det finnes de som ødelegger naturen. Jeg befinner meg helt sikkert i midten av alt. Som vanlig.

Tenk så flaut å tro at verden skal komme til meg, når det er jeg som må ut i verden. Tenk så flaut at hver dag som går gjør meg mer usikker, at hver dag som går gir meg flere vonde tanker, men også gode øyeblikk, det er noen av de også, er det ikke?

Jeg blar opp i avisen som kommer i postkassen hver fredag, men jeg blar bare raskt forbi alle sidene, kaster fra meg avisen og tenker at jeg må slutte. Jeg kan ikke invitere verden inn i stuen på denne måten. Det er noe i personligheten min som tilsier at jeg ikke kan sitte her og ta imot. Jeg orker ikke lese en anmeldelse av en bok som jeg skulle ønske jeg skrev selv, ei heller vil jeg lese en anmeldelse som egentlig ikke er en anmeldelse, men mer er en evigvarende utlegning av anmelderens egne referanser, egen kunnskap og egne erfaringer.

Det verste med den type reaksjoner er at man ikke kan snakke om de. Noen vil si deg imot. Noen vil mene det er noe galt med deg. Jeg reagerer, men jeg tar feil blir konklusjonen. Det er ikke som historien om rabbien som skal løse en konflikt mellom to menn. Først hører han ut den første, og sier: Du har helt rett. Så hører han ut den andre, og sier: Du har helt rett. Rabbiens kone intervenerer og sier: De kan ikke begge ha rett. Rabbien svarer kort: Du har helt rett.

Jeg tar helt feil. Jeg tar feil. Jeg er feil. Kan svaret bli.

Det blåser. Solen står opp. Snøen ligger der: hvit. Er det dette de kaller opphold? Minusgradene holder på snøen. I dag skal det ikke regne. I dag skal vi ikke skli. I dag skal vi fryse. Jeg fyrer i peisen. Varmepumpen er på. Jeg leser noe onkelen min skriver på Facebook. Hvorfor skriver han der? Han spør ut i intetheten: Hvem er du? Hva står du for? Han tenker på jødene, på palestinerne. Andre tenker på ukrainerne, på russerne. Andre igjen tenker på nordmennene, innvandrerne, det langstrakte landet, de politiske spørsmålene, økonomien, lobbyvirksomheten, de krenkede, krenkerne, rottene, hjortene, sauene, kjøttet, landsbrukspolitikk og skjermpolitikk i skolene. Det er nok å ta av.

Hvor skal jeg plassere meg? Jeg setter meg ned og puster. Den første impulsen jeg får er at jeg vil lukte på en ny tennisball. Lukten den avgir i nesen, der tennisballhår møter nesehår, ligner på smaken Extra Spearming avgir bak i halsen. Jeg svelger. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg føler. Jeg lukter.

Så dumt alt sammen er. Du som titter inn gjennom vinduet ler. Hvorfor ler du, spør jeg. Fordi du er så dum, svarer du, og så kler du av deg og jeg må snu meg, for jeg er oppdratt slik. Jeg kan ikke bare stirre på deg der du står helt naken og stirrer inn gjennom vinduet mitt. Jeg trekker for gardinene og trakter min kaffe. Jeg drikker i ensomhet, men jeg er ikke alene. Det er noe med ensomhet, det er noe med aggressivitet, livet, mannen, kvinnen, barna, menneskene der ute, her inne, de jeg savner, de jeg ikke savner, kjærligheten og hatet. Det er noe der. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det viktige, trekke frem essensen, jeg er en tåpe, sentrum i eget liv, men på siden av det som betyr noe, og likevel: jeg gjør noe. Noe gjør jeg. Det er helt greit, er det ikke?

Jeg flyr (i tankene) til New York, til Stockholm, til Berlin, til Oslo, til Paris, til Roma, tilbake til New York, Boston, London, og så flyr jeg (på ekte) til Oslo og tilbake til der jeg kom fra, før jeg fløy til Oslo. Kom jeg ikke opprinnelig fra Oslo? Hva var utgangspunktet? Hvor går streken for baseline?

Ungene spiller mobilspill, tv-spill (playstation); på kvelden spiller vi sjakk eller kinasjakk. Jeg må ikke tape, jeg må ikke vinne. Jeg sover godt om natten. Jeg våkner godt på hverdagene. I helgene kjenner jeg på en uro, jeg er redd for alt jeg gjør galt, for alt jeg ikke får til. Det er flaut. Alle andre får det til. Det er bare å leke, gå ut i snøen, gå ut i verden, være sammen med de andre. Jeg vet ikke hvem de andre er og jeg vet ikke om jeg vil ha noe å gjøre med de andre her.

STOPP. HVORFOR? FORDI: HVORFOR IKKE?

Det er summen av alle delene som brått setter meg i den uønskede tilstanden. Delene består av erfaringene fra en innflytningsfest med vellykkede mennesker, lite fruktbare utfordringer i jobben, mulighetene som melder seg om ny stilling, innsikten i at det er mange år igjen i arbeidslivet, opplevelsen av å være trøtt, sliten og lei, sammenligningen med alle de andre, som ser ut til å ha det så altfor godt. En av gjestene på festen sier hun har gått på ski i marka før hun kom. Jeg tenker på det en annen nylig fortalte meg om hvordan hun lærte ungene sine å holde ut i grupper, som håndball, fotball, korps, hvor viktig det er å opplever tilhørighet og føle en forpliktelse overfor gruppen, samholdet. Jeg gikk ikke mye på ski som barn, jeg går ikke mye på ski nå, jeg begynte og sluttet på alt (speideren, fotballen, korpset, koret, judo). Senere begynte jeg og sluttet i militærtjenesten, siviltjenesten. Hva da med livet? Jeg stopper bilen, setter den på lading, tenker at jeg stopper for alltid, men vet jeg skal kjøre videre. Hva er denne tilstanden? Et slags mørke. En tyngde. Noe som presser meg ned, først skuldrene som prøver å være høye, men som sakte synker ned i kragebeinet. Magen som presses inn og smerten som vedvarer. Jeg leter etter håpet. Jeg savner den jeg var, han som trodde på seg selv. I dag handler alt om tvil og usikkerhet. De der ute sier at det går bra, jeg klarer meg, jeg får det til.

På festen forteller først den ene om doktorgraden og disputasen som nærmer seg. Den andre er medisiner og synger i band. Den tredje er ekspert på noe jeg allerede har glemt. Jeg vil være ekspert og tro på det.

Dette hjalp. Og det hjalp ikke.

På hotellrommet. Alone again, naturally.

Klokken 05.00 våkner jeg av at alarmen ringer. Klokken 05.30 kjører jeg i kulden. Det er minus 22. Det er mørkt. Tankene går i feil retning, jeg mister humøret, jeg mister motet, jeg mister håpet (hadde jeg det noen gang). Litt før 9 begynner det å lysne. Jeg har fått min første kaffe. Jeg har bare noen timer igjen. Jeg er lystigere.

Jeg skriver. Jeg er tørst. Jeg skriver: jeg er tørst. Det er ingen utvikling her.

Avtalen min er klokken 14. Jeg tror det skal vare til 19. Det er spesielt ille klokken 15.30. Jeg er trøtt, jeg gjesper. Jeg er i en gruppe. Vi jobber med prosesser. Jeg gir tilbakemelding om at jeg er trøtt. Jeg spør ikke om hvor mange timer det er igjen. Sjefen over alle sjefer har ringt. Jeg lurer på hva han vil. Jeg tenker det verste, men jeg vet ikke hvorfor. Det er det motsatte av Gahr Støres “begrunnet optimisme”: ubegrunnet pessimisme. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn hva han vil. Jeg gjesper. Jeg vil ikke være i dette rommet.

Pause. Jeg ringer. Han svarer ikke. Han sender melding. Det var ikke viktig, bare en beskjed om en konkret sak. Jeg puster lettet ut. Så får jeg vite at vi skal være ferdig 17. Jeg slutter å gjespe, jeg smiler i stedet. Jeg gleder meg til å spise. Jeg er sulten.

Jeg sier: jeg er sulten. Så sier vi hadet.

I forrige uke kjøpte jeg Sylo Tarakus bok “Krigens kontinent”. Jeg slukte de første 100 sidene på flyturene, tur-retur samme dag. I dag kjøpte jeg en ny bok, “Antropocen – Menneskets tidsalder”. Jeg jobber meg fortsatt gjennom “Septologien”. Jeg ser Seinfeld og hører Dagsnytt 18.

Jeg åpner en iskald ølboks. Isbjørn. Jeg sier som min bror: Jeg vet ikke hva jeg holder på med. Forskjellen er at jeg tror jeg vet hva jeg holder på med, men ikke akkurat for øyeblikket.

Det er kaldt på hotellrommet. Det er kaldere ute. Selvfølgelig er det det. Likevel klager jeg over kulden her inne. Jeg regulerer termostatet, men vet ikke om det har effekt. Jeg lurer på hva Stig Aasvik gjør nå. Jeg så den forrige boken var kommet i pocket. Jeg har forhåndsbestilt den nye. Jeg er kanskje den eneste.

I bilen på vei hit hørte jeg på Drivkraft på NRK. I dag var det han kjendislegen med foreldre fra Iran. Han som A. fortalte om en gang, noe om at han bare var opptatt av penger. Det har farget mitt syn på ham. Jeg liker han ikke, men jeg bestemmer meg for å lytte. Han forteller om egen rasjonalitet og manglende sjel og følelsesliv. Han skjønner ikke hvordan folk vet hva de vil spise til middag, hvordan de identifiserer lyst. Jeg blir litt overrasket og samtidig ikke. Jeg får lyst til å se 71 grader Nord, bare fordi han sier at han angrer på at han ble med. Han er overraskende ærlig. Jeg liker han ikke bedre av den grunn, men jeg setter pris på ærligheten hans.

Jeg ringer om en jobb. Jeg vet ikke om jeg vil ha ny jobb for jobbens skyld eller for nyhetens skyld.

Det står to glassflasker med henholdsvis Solo og Pepsi på skrivebordet. Jeg skal ikke drikke de, de måtte bare vike plass i kjøleskapet for isbjørnene mine.

Jeg vil ikke skrive mer. Alle setningene handler om meg. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke blir sett. Andre ganger tenker jeg at jeg blir sett for mye. Og så tenker jeg det første på nytt. Hva betyr det å bli sett? Kan jeg egentlig se meg selv?

Helga Samset forteller en dag i Andakten på NRK om noen nonner på beste Vestkant som sier at “Frelse er å bli den du er skapt til å være”. Jeg tenker på Arnold Beisser og forandringens paradoks, om å bli den du er. Jeg må bli den jeg er. Ikke prøve å bli den jeg ikke er.

Jeg vil se på Seinfeld.

Det står 3:14 på oppvaskmaskinen. Det er tre timer og fjorten minutter igjen. Pi med to tall bak komma. I Apollo 13 forsøker ingeniørene og regne seg frem til en løsning der astronautene (som sliter) skal klare å redusere strømforbruket i romkapselen til under 12A.

Filmen har aldersgrense 12 år, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg ser den med ungene. Jeg elsker film. Jeg elsker å se film med ungene. Jeg elsker ungene. Forleden så vi Love Actually. Den er 13+ på Netflix, men 7 på DVD. Noen underlige scener med nakenhet og sånn, men ellers greit. Den har fått mye pepper. Vi ser den likevel.

Det er to øyeblikk som står frem for meg i Apollo 13. Er det fordi jeg er eldre eller er det fordi jeg har sett den så mange ganger eller er det litt av begge? Jim Lovell (spilt av Tom Hanks) må ta stilling til hvorvidt crewet hans skal gi Apollo 13-programmet til noen andre eller om de skal gjennomføre uten Ken Mattingly, som – ifølge flylegen – kommer til å få meslinger. Jim Lovell bestemmer seg for å gjennomføre med reserven Jack Swigert. Når han skal fortelle dette til Ken Mattingly understreker han overfor Ken at det var hans valt: It was my call, sier han. Ken ser på ham med et bebreidende blikk og sier: I'm sure it was a difficult one. Zoom inn på Tom Hanks. Jeg ser for meg at han tenker (i rollen som Jim Lovell) at han kanskje vil litt for mye til månen, at det er egoistisk av ham. Og han vil virkelig til månen.

Det er den ene scenen. Det ene øyeblikket.

Det andre øyeblikket er når vi vet at alt har gått til helvete og at de ikke kommer seg til månen likevel. Det er til og med litt usikkert om de kommer seg hjem. De fryser, det er mørkt og kaldt. Zoom inn på Tom Hanks. I want to go home. Nå er det plutselig viktigere å komme seg hjem enn å komme til månen. Det er et skifte. Jeg har flere slike skifter.

I juleferien har jeg hatt hjemmekontor og ikke gjort en dritt. Jeg er sammen med ungene, vi spiller brettspill, vi står på ski, vi måker snø, vi ser film, jeg leser en bok, en avis, jeg drikker øl på kveldene.

Etter den søte ... kommer den ....

Jeg leser Jon Fosse (fremdeles). Septologien. Jeg registrerer at den ofte omtales som en bok uten puntum og at Jon Fosse sier han ikke tenkt over det da han skrev den. Når jeg leser den legger jeg ikke merke til at den mangler punktum. Den har komma. Den har spørsmålstegn. Kanskje ingen utropstegn, såvidt jeg har fått med meg. Den har majuskler og minuskler. Den har avsnitt. Og kapitler. Den trenger kanskje ikke punktum.

Klovnen Viggo Venn forteller den samme historien om og om igjen. Om målene han satt seg (være mer synlig i 2023). Om klovnelæreren (sooo boooring). Om sykehusklovnene og gutten som ikke vil skifte plaster. Jeg har lest ham i Aftenposten og flere andre aviser. Jeg har hørt ham på Drivkraft. Jeg har sett ham på TV. Reprise.

Har vi bare de historiene vi har? Hva er egentlig mine repriser, rent bortsett fra mørket om vinteren og de små gledene jeg finner i litteraturen? Hvorfor skriver jeg bare av meg? Det er perverst. Ja. Perverst, men nødvendig.

Det står 3:05 på oppvaskmaskinen.

Katten lister seg over dørkarmen mellom kjøkkenet og stuen. Han lurer på hvor hunden er blitt av, hunden som var gjest i julen. Hunden har reist. Katten går rolig over stuegulvet. Han forsvinner ut den andre døren og går etter hvert og legger seg i sengen vår.

Terje Holtet Larsen “liker å tenke at [han] skriver for å vise [leserne] at de ikke er alene med opplevelsen av å være fortapt i den verden de befinner seg i, at de ikke er alene om følelsen av at deres eget liv er noe som egentlig ikke angår dem, og at de ikke er alene om å oppleve at de er i ferd med å gå under.”

I et essay i Klassekampen refererer Therese Tungen til psykologen Shira Gabriel som sier at “bøker gir oss sjansen til å oppnå en sosial tilhørighet og den velsignede roen som en får av å høre til i noe som er større enn en selv for en dyrebar, svevende stund.”

Med noen dager fri fra jobb får jeg tid til å lese ferdig en bok og begynne på den neste. Jeg får tid til å kjenne etter. Innimellom det som gjør vondt et sted bak navlen, denne smerten som oppstår i mørket, kjenner jeg også på glede. Ungene smiler. De ler. Vi spiller brettspill. De spiller tv-spill. Vi ser fotballkamp på TV. Vi spiser god mat. Jeg drikker.

JF og jeg går tur med hunden som tilhører mine foreldre. Det er lyst og kritthvitt ute, det har snødd enorme mengder, men vi går med hunden og vi smiler og vi ler, så glad er vi, så glad er vi. På veien møter vi AK som har på seg en BF, som han selv kommenterer. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om hodeplagget hans, men han er opptatt av det er en reserveløsning, all den tid luen hans er våt. Han ødelegger humøret mitt, men bare for en kort stund. JF og jeg går videre. Hunden får løpt fra seg i den dype snøen et par kilometer unna bebyggelsen.

Jeg drikker bøttevis med kaffe. Det hjelper ikke på magen. Ute er det mange som går på ski. Slalåm og langrenn. C tar med seg V opp i bakkene. Jeg orker det ikke. Mamma forteller om onkelen min som bor på østlandet, i en liten bygd (eller kanskje en by), og som ikke liker seg der. Han er der bare på grunn av sin kone. Jeg er ikke her bare på grunn av min kone, men det er ikke mye annet som holder meg. Nå har jeg snart bodd her mer enn 10 år.

Sølvguttene synger julen inn og jeg kjenner en av seniorene, han gikk jeg på skole med. Jeg sender melding til en felles bekjent og sier at han må se på TV. A forteller at han møtte S her forleden. De snakket om sølvguttene. Den mest aktuelle problemstillingen hos sølvguttene nå er hvorvidt transgutter kan være med i koret. Det er visst greit hvis dirigenten ikke hører forskjell på klangen (noe som er lite sannsynlig). Det er mulig de kan ta inn prepubertale “gutter”, men de vet ikke hva de skal gjøre når de ikke kommer i stemmeskiftet.

Ungene kommer ned og vil spille Catan. Jeg sitter med laptopen og skriver. Jeg har lyst til å lese. Jeg har lyst til å skrive. Jeg har hjemmekontor, men svarer ikke på mail. Jeg vil være en god pappa. Jeg må være en god pappa. Jeg må trykke punktum enter.

Det er mørkt og det er kaldt og det er desember og hobbyen min som er å oppsøke forfattersiden til Stig Aasvik på Cappelen Damm har endelig båret frukter. Boken Visne dikt kommer i april 2024 og jeg har allerede forhåndsbestilt den.

I en dokumentar om en boligblokk i Oslo møter vi en pensjonert bibliotekar hvis drøm egentlig var å bli operasangerinne. Nå synger hun i leiligheten hun holder på å miste. Jon Fosse holder takketale for Nobelprisen han har fått. Jeg sitter og fryser i mørket. Ungene har lagt seg. Min eldste sønn synes det er flaut å gjøre en lekse som handler om å skrive et blogg-innlegg på engelsk i et Word-dokument. Han er min sønn. Jeg er også litt flau.

Frem og tilbake mellom hjem og arbeidssted har jeg mye tid til å tenke. I mørket og i kulden har jeg god tid til å kjenne etter. Ikke nok med at jeg fryser, men jeg er redd jeg skjelver av andre grunner. Jeg konfronteres ofte med mine egen tomhet. Den er flyktig. Den kommer og går. Jeg er ikke redd, men jeg er litt lei og noen ganger veldig trist. Ikke nok med det, jeg føler mer enn jeg har gjort på lenge. På godt og vondt.

Bøkene er min trøst. Jeg leser meg gjennom bøkene, men jeg har ikke nok tid, selv om tiden forlenges i bøkene.

I kulden og i mørket spiser jeg for mye sjokolade. Jeg svimler innimellom. Snart får jeg vel diabetes. Jeg må til optiker og sjekke synes. Jeg ser dårligere i mørket, i kulden, i bilen, i livet, i alderen, i, jeg vet ikke.

Jeg puster ikke mens jeg skriver. Jeg holder pusten mens jeg skriver. Jeg trekker pusten. Jeg trekker det tilbake. Jeg trekker det inn. Jeg blåser det ut.

Jeg orker og jeg orker ikke. Jeg er et menneske med et liv og jeg må ta ansvar, jeg gjør det, jeg tar ansvar hver eneste dag. En del av meg liker det. Han som liker å betale regninger på forfallsdato er også meg. Han som lekte butikk og kontor som barn. Min yngste sønn forteller meg at han skal være forretningsmann i et skuespill på skolen. Han skal ha stresskoffert og stresshatt, sier han. Flosshatt? spør jeg. Nei, stresshatt, sier han.

Jeg ser på bilder fra 2006 og ungene mine tror ikke at det er bilder av meg. Jeg ser på bilder fra tidlig 90-tall og jeg tror ikke det er bilder av meg. Jeg ser bilder av mine egne unger for 10 år siden og jeg tror ikke det er 10 år siden.

Svigerforeldrene mine forteller meg at vaskemaskinen er kaputt. De ringer en service-mann. Han spør hvor gammel maskinen er. To-tre år, anslår de. Service-mannen ser på serienummeret og fastslår at maskinen er tolv år gammel.

Hvor blir denne tiden egentlig av? Jeg husker en biltur i 2009. Jeg husker en sommer i 1993. Jeg husker følelser og jeg har glemt øyeblikk. Jeg husker øyeblikk med glemte følelser. Jeg minnes tapte somre, en og annen tapt høst.

Jeg savner ingen vintre.

Jeg gleder meg til våren.

Hvem var det som sa at jeg ikke er noe dårligere enn andre?

Vi er kanskje sytten eller atten mennesker i rommet. Vi sier god morgen og hei til hverandre, noen klemmer, ikke jeg, jeg er ingen klemmer, jeg kan være det, men jeg er ikke det i dag, ikke med hvem som helst. Hva handler det om, kan jeg velge å spørre, men jeg står over.

Hun jeg sitter ved siden av sier at hun har så mye å fortelle. Åh!? Er du forelsket? spør jeg. Jeg snakker så høyt at de andre får det med seg. Det stemmer, hun er forelsket, men hun ville ikke dele det med alle. Litt senere beklager jeg at jeg utbasunerte spørsmålet mitt så spontant. Det går bra, sier hun. Selvfølgelig, hun er jo høflig. Og forelsket.

Innledningsvis gjør vi en varhetsøvelse. Jeg legger merke til at jeg ikke har kontakt med hjertet mitt, med pulsen. Jeg vet at hjertet slår, men jeg merker det ikke. Jeg kjenner i stedet på en smerte i venstre kne og en begynnende krampe i høyre lår. Jeg kjenner på en ro. Jeg har lukket øynene og tenker ikke på så veldig mye. Det slår meg at jeg trenger dette, at jeg har behov for litt ro.

Så begynner vi å snakke. Vi melder oss inn. Noen forteller om bursdagsselskap, andre forteller om stressende togreiser. Det snakkes om varme og spyd i brystkassen. Det er ord. Noen snakker høyt. Andre snakker lavt. Noen har aksent, andre har dialekt. Det er mannestemmer og det er kvinnestemmer. Jeg legger merke til at jeg begynner å kjenne på pulsen. Hjertet slår hardere og raskere. Er jeg sint? Er jeg lei meg? Er jeg bare rastløs? Det er en uro.

Jeg vil ikke si noe, men jeg åpner munnen og lar ordene komme ut. Jeg blir tørr i munnen og må bevege meg i stolen. Jeg setter meg først litt fremoverlent. Så setter jeg meg bak igjen. Så krysser jeg beina. Jeg sier noe om at jeg ikke vet om jeg kan si hva jeg tenker og hva jeg føler, at jeg først legger merke til hva jeg ikke har til felles med de andre som snakker, i stedet for å se etter hva jeg har til felles. Det er godt å si det. Det er skummelt å si det. Det er vondt å si det.

Dette er på dagtid. Dag blir til ettermiddag blir til kveld. Mørket. Kulden. Sen høst, snart vinter. Jeg hater denne tiden på døgnet. Det var sterkt, tenker jeg, etter å ha skrevet “hater”. Jeg hater det ikke. Jeg kjenner på et ubehag. Jeg har dårlige minner eller assosiasjoner. Det føles ikke godt.

På veien hit i dag, i bilen, tenkte jeg tilbake på barndommen, på at jeg ofte gruet meg til skolen. Jeg begynte å tenke på det fordi jeg tenkte på mine egne barn. For meg selv, der jeg kjørte alene i bilen, tenkte jeg på ungene mine, på hva som hadde skjedd om vi flyttet vekk fra der vi bor, til en ny by. Barna mine har det bra på skolen. De har det fint der vi bor. Jeg vil ikke utsette de for utrygghet. Det er egoisme. Jeg må tenke på ungene. Jeg tenker på ungene. Jeg tenker også på meg. Jeg tenker. Jeg er. Jeg lever.

Til hun som er forelsket sier jeg at det må være deilig. Det må ikke være deilig, men det er sikkert deilig. Jeg sier at hun må nyte det, og hun sier at hun prøver, men det er vanskelig. Hun synes det er godt og vondt på samme tid, for det er så mye usikkerhet, så mye som kan gå galt. Jeg sier at det er det som er å leve. Alternativet er verre: å ikke leve. Å ikke kjenne på følelser. Hun smiler. Litt senere gråter hun. Hun skal si noe annet, noe hun har kontroll på, men – med meg som vitne – blir hun overrasket over sin egen reaksjon. Hun sier noen ord, men stopper. Hun sier: “oj”. Jeg ser tårene som renner nedover kinnet hennes. Dette var ikke hennes plan. Det bare ble sånn. Hun har lyst til å ønske intimitet velkommen, men hun er livredd. Hun sier det. Det er en lettelse å si det. Det er også skamfullt. Men for faen, hun er jo forelsket!

Jeg sjekker inn på hotellet og setter meg ned i stolen på hotellrommet. Det er mørkt og det er kaldt ute. Jeg skal spise mat og drikke en øl med noen av de andre menneskene. Jeg vil helst legge meg ned og lukke øynene. Jeg orker ikke å stå i mine egne følelser. Jeg orker ikke forklare. Jeg holder tilbake.

Jeg holder tilbake.

Jeg holder.

Jeg holder opp.

Stopp.

Å lese en lang tekst er en form for meditasjon. Det kan i hvert fall være det. Å lese en lang tekst kan være en form for meditasjon. Det kan også være eskapisme. Det er ofte det. Å lese en tekst kan være eskapisme. Tekstens lengde spiller neppe inn på eskapismedimensjonen, men lengden har betydning for meditasjonsdimensjonen.

Jeg tar en slurk av brusen. Jeg leser på skjermen det jeg har skrevet. Jeg fryser og trykker Publish.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Den siste til Niels Fredrik Dahl. Så er det Solvej Balle. Og Tore Renberg. Asta Olivia Nordenhof. Ja, så leser jeg noe gammelt av Knausgård, og selvfølgelig Jon Fosse: Septologien.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. I bokhandelen ser jeg en av Alf van der Hagens nye samtalebøker, den med Ingvar Ambjørnsen. Ingvar dør sakte. Hver kveld drikker han vin og spiser hasjkake. Han har kols. Han sliter mest med utpusten. Sier han.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Jeg drikker en øl. I Frankrike møtte jeg nylig en nonne, en søster, hun holder til på et fjell. Hun hadde fått et kall fra Gud. Gud sa at hun måtte reise til fjellet og bo der. Hun får mye besøk. Det er mange mennesker som vil snakke med henne. Om hva, spør jeg. Om å skifte kjønn, svarer hun som eksempel.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker og mens jeg leser noen av bøkene jeg kjøper, tenker jeg på at jeg har lyst til å skrive, men jeg spør meg selv: hvorfor? Hva er det jeg har lyst til, sånn helt egentlig?

Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg på vei til verkstedet for å hente bilen som har fått nye vinterdekk. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg, fordi jeg nettopp hadde kjøpt den siste boken til Niels Fredrik Dahl på Norli, selv om jeg holder på med Septologien. Jon Fosse vant Nobelprisen og det første som slo meg var hvor stolt jeg er over at jeg har lest Kvitleik (tidligere i år). Så fant jeg Radioteaterets innspilling av Nokon kjem til å kome på NRK Radio (appen) og ble først fylt av latter, deretter skremt, så litt skamfull og trist.

Jeg skriver, men det er nå. Det er lenge siden jeg satt meg ned for å skrive noe som helst. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, men skrivingen er det så som så med. Onkelen min skriver. Han skriver på Facebook. Jeg tror han her en dag skrev noe om at Facebook er bloggen hans. Jeg hadde lyst å kommentere, men jeg tok meg i det.

Forrige uke leste jeg et intervju med en forfatter i Morgenbladet. Han hadde invitert journalisten hjem på kaffe og vafler. Journalisten hadde lest boken hans og han likte den. Før intervjuet hadde journalisten gjort research og funnet ut at forfatteren for tolv år siden skrev innlegg i lugubre nettsamfunn av typen høyreekstreme. Det var dette journalisten ville snakke om, over kaffe og vafler. Ikke den nye boken. Det provoserte meg og jeg vurderte å sende et leserinnlegg til Morgenbladet. Jeg gjorde det ikke.

I et radiointervju sier Jon Fosse at “de aller fleste lesere sier at andre vil ha problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse) “men selv har de ikke problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse). Jeg ler når jeg hører det. Og det er sant. Jeg leser Septologien og det handler ikke om noe annet enn en kunstner som reflekterer over at han kunne ha vært hva som helst og hvem som helst, alle andre enn seg. Det handler om alkohol og avhold. Det handler om kjærlighet og tapt kjærlighet. Og hva er det nå egentlig med dette begrepet: gnostisk. Noe er det!

Jeg drikker en kald øl og jeg liker både ølet og ordene jeg skriver mens jeg drikker. Nei, det er ikke ordene jeg liker, det er bare fenomenet: at det kommer ord på skjermen etter hvert som jeg taster på 'turet.

Jeg fortsetter å kjøpe bøker, og jeg leser de, én etter én. På jobbreise til Tyskland og Frankrike tenker jeg på livet, på privilegiene, på tilfeldighetene, på det som kunne ha vært. Ikke annerledes enn det Jon Fosse skriver om i Septologien. Bare ikke like vakkert.

De nye stemmene på NRKs bokprogram, Åpen Bok, plager meg. Jeg vet ikke om det er stemmene eller menneskene bak stemmene. Først er det stemmene. Det er stemmene jeg hører. Det er to unge damer som har begynt å jobbe i NRK. De snakker sakte. De har andre dialekter enn jeg er vant til. Jeg velger likevel å høre på de når de snakker om Jon Fosse. Etterpå vet jeg ikke hva jeg føler.

Min eldste sønn forteller meg at Jon Fosse hadde sagt på Supernytt at han var forbauset over å ha vunnet Nobelprisen, men ikke spesielt begeistret.

Hvordan avslutter jeg og hvorfor vil jeg plutselig avslutte? Hvorfor er det slik at jeg ikke vil skrive flere ord akkurat nå? Er det fordi ølet snart er tomt og Nytt på Nytt snart begynner? Eller er det fordi jeg begynner å tenke på ting jeg ikke liker å skrive om, eller ting jeg ikke klarer å skrive om, som følelser eller kanskje til og med sex?