Han blar gjennom listen. De hundre beste filmene fra 2000-tallet. Skumleser omtalene, ser stillbildene, husker at han så den og den, ikke den, men også den, på kino, på DVD, alene, med en venn. Søker samtidig på Platekompaniet, på IMdB. Legger en i handlekurven (Platekompaniet). Legger en annen i “må se”-listen (IMdB). Trenger ikke nødvendigvis å kjøpe handlekurven. Må ikke absolutt se “må se”.
Dagen før, i bilen med familien, hørte de sanger. For det meste nye, moderne sanger, men også en del klassikere, ofte nye sanger inspirert av eller stjålet fra klassikerne. Han tenkte på alle bilturene med sin far. Alle sangene.
På vei til skolen i en Toyota Camry i 1988. Johnny Nash, I Can See Clearly Now. Tanita Tikaram, Twist in My Sobriety. Noen år før, kanskje 1986, en bilkø som på en eller annen måte hadde noe med NAF å gjøre, der det ble delt ut kassetter. En samlekassett med blant annet Åge Aleksandersen, Lys og varme. På slutten av nittitallet, kanskje 1997, i Nederland i regn, en Mazda 929 stasjonsvogn, Tic Tac Toe, Warum? Men også ABBA (alt sammen) og Stevie Wonder (noe av det) på utallige bilturer nedover Europa, i ulike biler, Citroën, Toyota, Mazda. Var det ikke en Suzuki også?
Alle disse minnene som bare er hans egne, som ingen spør om, og de som tror de kjenner han, kjenner ikke til dette. Strømmer det flere minner på etter hvert som han blir eldre? Han husker så lite, men nå husker han stadig litt mer. Ikke det essensielle, bare små drypp av situasjoner, bilder, lukter og lyder.
Hvem var han da han som enebarn lekte med lego i en kjeller i huset de ikke eide? Eller da han besøkte naboen og reagerte på at de hadde pakket fjernkontrollen inn i plastikk?
Hvor kommer frykten fra? Eller angsten? Energien? Hvorfor blir han nå så opptatt av å puste, finne roen, være mindre redd – ikke uredd, bare mindre redd. Hvem er det han står i gjeld til? Hvem står i gjeld til ham?
Han skal ingen steder, men til slutt er han der.