Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant
Når det blir lørdag og jeg trakter kaffe og lar lukten fylle rommet, jeg puster, jeg tenker luftige tanker, store tanker, men også de små. Jeg kunne ha sett ut av vinduet, men jeg venter med det. Jeg leser avisen, om Ingvar Ambjørnsen, om Jon Fosse, jeg leste noe i går om Knausgård, noe han sa om Jon Fosse, i går drakk jeg alkohol, jeg ser katten vaske seg, jeg ser ungene spille, jeg omfavner Charlotte, jeg stryker Johan på ryggen, jeg drikker kaffe, jeg leser avisen, jeg får ikke til å skrive.
Jeg våkner. Jeg tenker. Jeg leser. Jeg skriver.
Jeg vasker klær. Jeg drikker kaffe.
Ungene. Kona. Katten.
Avisen.
Gozo. Malta.
Jeg våkner i 3-tiden. Må tisse. Tisser. Jeg våkner i 5-tiden, vet jeg skal opp tidlig fordi bio-avfallet skal legges utenfor døren før klokken 7. Jeg våkner i 6-tiden. Står opp. Legger bio-avfallet utenfor døren. Jogger 6km. Solen er på vei opp. På vei hjem er det for varmt, jeg svetter. Jeg drikker lunkent vann fra en plastflaske, setter på kaffen. Jeg dusjer.
I natt drømte jeg om Tor med håret, fra Molde. Han ville snakke med meg på kontoret, sa han. Eller hadde han sendt det på e-post med kopi til folk jeg ikke vet hvem er, i et foretak jeg ikke har noe å gjøre med. Han ville snakke med meg før jeg sluttet. Han fortalte en historie om kjæresten, jeg husker ikke detaljene, men det var ingen forespørsel. Da vi var ferdig med samtalen måtte jeg på do. Han måtte også på do. Toalettene befant seg nede i første etasje. Var det et sykehus, mon tro? En fyr kom bort til meg og sa: Hei, karantes! Eller mente han quarantes, som i 40 på fransk? Men jeg var visst ikke den han så etter likevel. Alle kan ta feil, sa han, tror jeg. Hadde han nordlands-dialekt? Jeg befant meg på en form for moderne versjon av jernbanestasjonen i Bodø. Alle var opptatt av at de som kom med toget hadde så mye flaks. Det var boller til salgs, det lå boller på gulvet, en fyr som må ha vært engelsk sa noe om bolls eller balls. Så var han kanskje Leonard Cohen, han måtte på do, en bestemor hadde vært der før han, det var ikke Cohen, men Michael Caine, bestemoren hadde bæsjet i do og på gulvet og han måtte tisse på det hele, før han dro igjen. Det var noe med kjæresten hans også, men jeg vet ikke hva.
Og det er alt jeg husker.
Eller: jeg husker det vel egentlig ikke, men gjenforteller etter beste evne.
Det er deilig med kaffe. Det er deilig at jeg har dusjet. Det er deilig at jeg er alene her nede akkurat nå mens de andre sover. Jeg synes varmen er litt skremmende, jeg synes dagene glir inn i hverandre, jeg er usikker på dette med ferie, men jeg kan ikke noe for det, jeg er den jeg er, jeg håper jeg får til det jeg skal få til.
Stopp.
Hvordan fungerer dette? Jeg tenker at jeg vil skrive, jeg tenker på hva jeg vil skrive, jeg tenker på hvordan jeg vil gjøre det. Så setter jeg meg ned og skriver og det blir liksom ikke det samme, ikke i det hele tatt.
Jeg dreper meg selv med tankene mine. Jeg møtte ikke Thomas i Fevik. Jeg møtte ikke Benjamin på Sørlandet. Jeg får melding fra Janniche, jeg har ikke fortalt henne at jeg er der, men det har pappa fortalt, til tante, og – vipps – så er det enda en jeg ikke har truffet.
Om det er dårlig samvittighet eller noe annet som dreper meg i tankene, får “noen andre” bedømme.
Jeg setter på Kent for å se hva som skjer. Dom andra. Fin tekst. Jeg ville skrive noe om tid. For eksempel om hvor sykt det er at vi kommer til feriehuset på en søndag og jeg tenker at det kan bli lange dager, og det var det sikkert, men plutselig er det søndag igjen og vi skal reise. Hvordan skjedde det, når jeg vet det ikke var teleportering. Jeg har fått nye minner.
Jeg trekker pusten. Jeg trenger pusten. Jeg trenger ro. Det er noe med teksten til en låt som handler om å feriere. Trenger bare ro. Sommer. Sol. Øl.
Familie. Venner.
Jeg sliter med relasjoner. Og hvordan gikk det til?
Reiseradioen 2023. To programledere, sikkert født på slutten av 90tallet, den ene med sosiolekt, den andre med dialekt, sånn som det skal være på NRK anno 2023.
De intervjuer en gammel fyr med en gammel bil.
Du kan stemme på om vafler, sveler eller pannekaker er best.
Jeg lar meg irritere.
De spiller i det minste Briskeby. Propaganda. Jeg prøvde å få time hos Lisa, men hun svarte ikke, hun har fått barn og holder til på ... trommevirvel... Briskeby.
Sommerferie 2023. Nok en gang får jeg det ikke til.
Jeg går en tur i arbeidstiden, hvorfor ikke, det skjer jo ingenting. Ved inngangsdøren møter jeg vaktmesteren som graver etter gull, han gjør jobben sin, jeg sier noen ord og han svarer, etterpå tenker jeg at han ikke bryr seg nevneverdig om hva jeg sier og at han kanskje til og med tenker at jeg er en tulling, og det må han jo gjerne tenke, for jeg er den og det jeg er uavhengig av ham, men det henger kanskje sammen med moren hans, jeg er arbeidsgiveren til moren hans også, hun og jeg har ikke hatt en god tone, men det driter jeg i, jeg gjør jobben min, jeg er satt til å gjøre en jobb, og selv om dette høres ut som et forsvar, er det bare fakta.
En sosionom er lei seg fordi hun føler seg forbigått. En psykolog er skuffet fordi han føler seg urettferdig behandlet. Jeg snakker med de. Jeg snakker med andre. Det finnes flere sider av historien, men det finnes følelser jeg ikke kan gjøre noe med, uavhengig av tiltak og fakta i en sak.
Jeg ordner opp med sosionomen, hun blir fornøyd og jeg gir egentlig mest faen. Det var ikke vanskelig å gjøre jobben. Først: lytte. Så: gi noe, innenfor det hun allerede hadde krav på, men få det til å se ut som noe fantastisk.
Hva gjør denne jobben med meg, som menneske?
Jeg går en tur i arbeidstiden fordi jeg vil til frisøren. Det er opptatt overalt. Jeg bestiller til slutt en time til kvelden og går tilbake til jobb. Jeg skriver dette. Jeg drikker kaffe. Jeg tenker. Jeg føler kanskje litt. Burde jeg ikke glede meg til ferie nå?
Eksperimentet
Vi tweaker med mobilen til J. Vi vil ikke at han skal surfe så mye, ikke søke for mye på YouTube. Det er ønsket effekt. Mindre bruk av YouTube og vilkårlige søk.
Neste morgen er han fortvilet. Han står fast i Zelda. Han vil søke på YouTube og finne svaret, men det går ikke. Jeg sier: ring en venn. Ring T! Han vil først ikke, men så hører jeg ham snakke. T hjelper ham. Han kommer seg videre i Zelda. Så ringer T tilbake litt senere og de prater sammen. J har tatt initiativ. Det var en utilsiktet effekt, men svært nyttig.
Jeg leser om kunstig intelligens og får to assosiasjoner. Den ene handler om oppløsning på dagens mobilkamera, den er bedre enn oppløsningen vi har i øyet, som minner meg om sitatet til Anders. TV har bedre oppløsning enn virkeligheten.
Den andre assosiasjonen er om Tesla som kjører bak en lastebil med et digert bilde av en åker. Teslaen forstår ikke at det er en åker. Jeg tenker på den blinde pasienten som trenger støttelinjer på gulvet, men de er fjernet av et teppe. Kan vi etablere regler for støttelinjer, altså en form for tilgjengelighetslov for AI på veiene? Vi må legge til rette for automatisk kjørende biler?
Bare en tanke. Og jeg vil eksperimentere med en offline mobil med alle de sosiale appene. Online mobil med sim skal bare benyttes til telefon og sms. Er det en idé?
Jeg kan ikke skrive. Vil jeg? Er det bedre om jeg skrev på et rom uten utsikt? Kan det som er utenfor vinduet mitt kalles en utsikt? Er spørsmålet bare om det er bedre å skrive på et rom uten vindu? Er det tarmene eller angsten jeg kjenner i magen? Er det en bekymring? En frykt? Et ubehag, men av den vante sorten. Jeg kjenner ikke etter noe annet sted, ikke akkurat nå. Et godstog kjører forbi. Jeg blir alltid i godt humør av godstog, men det er kortvarig. Det er på grunn av den historien fra Oslo den gang jeg var yngre og alt virket en smule lettere enn nå. Samtidig var jeg ikke den gang da den jeg er her og nå. Mye har skjedd, mye substansielt.
Det er hvit snø på toppen av de høyeste fjellene, selv om det er mai, og jeg ringer ikke til pappa lenger.
Husene speiler seg i vannet og det er den speilvendte versjonen som er maleriet.
Blomster fra 17. mai i en vase på bordet. Kaffekoppen tom, jeg vet ikke om jeg vil ha mer, jeg vet ikke om jeg bør drikke mer, jeg vet ikke så mye. Jeg vet ikke en gang om jeg gleder meg til vi får besøk. Hvorfor skal det alltid være sånn at det er idéer jeg forelsker meg i, og ikke det faktiske?
Jeg må bevege meg mer. La armene svinge langs kroppen mens beina tar meg fremover. Jeg må gå litt hver dag. Eller løpe. Eller begge deler. Men alle rutene oppleves så begrensende på dette lille stedet.
Hun sier hun blir stresset av at jeg hater dette lille stedet. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men jeg vet at jeg gjør det innerst inne. Eller jeg vet at jeg hater meg selv. Det er jeg som har ødelagt stedet. Det er jeg som har ødelagt meg. Det er jeg som har ødelagt alt.
Ingen av menneskene her har jeg særlig lyst til å være sammen med. Da kommer ensomheten. Da kommer den dårlige helsen og de kjipe tankene. Jeg spiser mengder av godteri og usunn mat. Jeg beveger meg nesten ikke lenger og jeg dreper meg selv sakte. Jeg tror ikke en gang at jeg lever.
Jeg tror jeg ville skrive noe om tid (selvfølgelig, som alltid), men med utgangspunkt i filmer fra 80- og 90-tallet og den synlige aldringen som har preget skuespillere jeg en gang så på som mine fortrolige. Jeg fant trøst i Al Pacino, Robert DeNiro, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Nicolas Cage, Tom Hanks, Meg Ryan osv.
Nylig så jeg traileren til den siste Scorcese-filmen med Leonardo DiCaprio. Det er ikke bare den synlige aldringen, altså den ytre, men også den indre. De tillater seg å lage filmer om snevre tema som de har drømt om hele livet. Det blir som om jeg skriver boken om den døve statisten i eget liv. Ingen er interessert, men jeg bare gjør det. Forskjellen på Scorcese og meg er at han både kan og kan. Og så gjør han det.
Jeg tar mer kaffe.
Et sted leser jeg om “grit”. Utholdenhet? Måtehold er visst også noe.
Jeg sier til hun jeg er gift med at jeg ikke klarer å unnslippe tanken på at jeg ikke vet om vi gjør det riktige. Nei, vi gjør sikkert ikke det, svarer hun.
Ungene spiller Playstation og Nintendo Switch. Jeg taster på tastaturet. Drikker kaffe. Tar til og med en bit sjokolade. Hva skal dette bli til? Jeg er leder. Jeg er redd for fallet. Hver dag.
Når jeg leser om krenkelser i avisen aktiverer det meg. Jeg velger raskt side. Det er krenkeren jeg støtter. De som lar seg krenke har for sterke stemmer. Det får meg til å tenke på arbeidssituasjonen min. Det får meg til å tenke på fotballkampen jeg var på, der mannen til en krenket var spydig. Spydige jævel, jeg burde ha spyttet på ham og gitt ham en trøkk seksten.
Solen skinner og folk er allerede ute. Jeg slutter å skrive her. Jeg tar med meg kaffen og en bok om kunstig intelligens ut på terrassen. Jeg har lyst til å banne, men bare stopper.
Ole ringer på. Han blir stående i 30min. Jeg fryser på føttene. Viktor ser på film.
Jeg har aldri vært noen historieforteller, men det er litt som hun sier i Bobby Deerfield, at du må ta en sjanse. Har du sett den? Vi kan forresten starte der. Sydney Pollack spiller i Eyes Wide Shut og han regisserte Bobby Deerfield. I 1996 var jeg og noen kompiser på kino og så Eyes Wide Shut. Da vi skulle gå var det en dame med rødt hår som satt bak oss, hun var der med kjæresten sin, hun formelig ropte ut: Den filmen var spekulativ! Jeg har tenkt mye på det. Både ordet – og episoden. På et eller annet nivå er vel alt spekulativt, er det ikke, som produktplassering i I, Robot og Bobby Deerfield for den del. Car-sko med stjerne. Seiko-klokke. Martini-drinker. Marlboro-røyk osv. Nicolas Cage røyket alltid Marlboro Light, husker jeg, fra filmene. Scorcese-filmene var fulle av Marlboro. Det er slutt på den tiden nå. Alle snuser. Det ser ikke like bra ut på film.
Hva er det jeg vil fortelle? Skal jeg dikte noe, tenker du? Vil du egentlig høre? Det er noe med den følelsen av å ikke stole på at den andre faktisk lytter, det får meg til å svelge ordene mine og stoppe midt i setninger. En jeg kjenner og stoler på hater at jeg gjør det. Hun sier alltid: fullfør setningene dine da, ikke bare svelg ordene sånn. Kanskje er jeg en mumler, jeg vet ikke. Uansett er det viktig for meg at noen lytter, gjerne du. At du faktisk hører på hva jeg har å si. Som en aldri så liten advarsel kan jeg innrømme at dette på ingen som helst måte er en gladhistorie, men det er heller ikke en Holde Caulfield-greie, jeg skal ikke fortelle deg om hvor falske alle sammen er. Dessuten er jeg mye eldre enn seksten.
Jeg ble født den trettende mai i en by...