Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant
Terningkast på denne ukens Morgenbladet: 1. Ærlig talt: jeg vet ikke lenger om jeg bryr meg. Jeg inntar kaffen og blar i avisen, men det er så mye annet jeg vil lese, så mange andre tanker jeg vil tenke. Jeg hører ikke på True Crime. Jeg leser ikke om feminisme. Jeg er ikke veldig interessert i Arbeiderpartiet og Støre. Kritikk er gøy å lese. Spesielt når den er på grensen til litt slem. Som sagt, denne ukens Morgenbladet: terningkast 1.
Hun er født samme år som meg. Nå er hun eldre enn hun var i 1999. Og kanskje ble filmen spilt inn året før, eller året før der igjen. Altså er hun også eldre enn hun var i 1998 eller 1997. Det er også jeg. I en av de siste scenene i filmen resiterer hun et dikt og først er det en tåre på mitt høyre kinn, senere en tåre på mitt venstre kinn. Er dette øyeblikket i filmen virkelig så rørende, eller er det nostalgi, tid som har forløpt, eller er det mangelen på søvn, dagens innhold og utvikling, eller muligens det faktum at jeg sitter her med mine to sønner i sofaen og ser på en film jeg sist så som ungdom. Og ute er det mørkt. Det snør. Så snør det ikke likevel. Fortsatt er det mørkt. Og jeg har ikke lyst til å skrive noe, jeg har ikke lyst til så veldig mye, jeg har lyst til å lande. Jeg har lyst til å gråte, eller jeg har ikke lyst, men jeg tror det hadde hjulpet like mye som det hjelper å spy når man er så altfor full. Jeg savner noen å dele dette med, eller jeg lengter etter motet til å dele. Å kunne si: jeg har det vanskelig akkurat nå. Hvilken impuls er det som melder seg når man plukker opp diktafonen for å diktere (fordi man ikke vil glemme) noen linjer om forskjellen mellom å føle på et press og det å faktisk være presset. Hva er egentlig distinksjonen? Når er man egentlig presset og hva vil det si?
Hva er det jeg føler?
Det slår meg at jeg kan for lite om følelser. Jeg kan noe. Stort sett beskriver jeg følelser som noe som skjer i mageregionen, ofte bak navlen. Det kan svimle for meg noen ganger. Jeg tror det er sant at følelsene var mer eksplosive og intense før, da jeg var yngre, kanskje til og med ung. Brenner jeg ut? Er alt dempet? Det gjør aldri veldig vondt og aldri veldig godt, bare vaker mellom svak uro og diffus begeistring? Jeg har lyst til å bruke ord som lengsel, savn, skam, frykt, engstelse. Jeg har lyst til å bruke de for å sette ord på mine egne følelser. Lyst er også en greie. Både den seksuelle lysten og en annen form for lyst. Er det en kreativ lyst? Den tåpelige drømmen om å skape noe? Ja, det tror jeg.
Bare en sånn dum tanke som å se for seg at jeg skriver en roman som kopierer American Psycho og inkorporerer essay om artister og bøker som jeg har likt. Noe om skuespillere som Meg Ryan, Tom Hanks, Al Pacino, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Jack Nicholson. Jeg tror jeg leste et sted i dag at filmserien som på norsk heter “Slekten er aller verst” skal få enda et tilskudd og jeg tror jeg husker at impulsen min var å tenke fy faen jeg må sende melding til M eller A og fortelle om det, men jeg vet ikke om de bryr seg. Jeg elsker de filmene. Jeg ler av de. Jeg trenger å le.
Jeg vil leve, forteller jeg meg selv. Hva betyr det å leve? Jeg vil ikke bli mamma. Jeg vil ikke bli min onkel. Jeg vil være meg. Den nye filmen om (og med?) Robbie Williams (som jeg ikke har sett) minner meg på at tiden har gått. Han er blitt en gammel mann, og det samme tenker jeg om meg selv. Jeg kan erindre en yngre versjon av meg selv med – om ikke fremtidshåp, så i det minste – drømmer. Jeg tror til og med jeg stolte på at folk likte meg, og at jeg trodde på det når noen sa noe fint. Nå er jeg mistenksom og tvilende, til og med innimellom på grensen til paranoid. Nei, det er jeg ikke. Jeg er naiv, vil noen mene. Hvorfor føler jeg at jeg blir lurt? Eller manipulert. Utnyttet? Hva er det jeg ikke får til? Får jeg til mindre enn andre? Er jeg så veldig annerledes? Jeg får vondt i magen (igjen).
Hvem er jeg egentlig her på innsiden? Hvordan kan en dag gå fra å være én ting til noe helt annet? For eksempel kan jeg kjøre bil klokken 06:30 (jeg sto opp 05:50) og høre på musikk og, senere, politisk kvarter, og egentlig ikke føle noe som helst, bare være nøytral. Så er det et møte fra 8 til 9. Jeg opplever en form for mestring, jeg har en god dialog med et annet menneske. Mellom 9 og 14 har vi et langvarig møte inkludert en lunsjpause, og diskusjonen flyter greit. Det er innimellom litt krevende og jeg lurer på om jeg stammer et par ganger, men jeg overlever. Så har jeg sagt noe en gang mellom 9 og 14 som senere kommer tilbake til meg (ca klokken 14:50) og jeg blir overrumplet. Dette påvirker meg og magefølelsen. Før det, mellom 14 og 14:45 har jeg en interessant samtale med en som har hjulpet meg med et oppdrag. Jeg hører på hans analyser av to svært ulike personer og blir veldig stimulert. Dette blir ødelagt av at noen kommer inn på kontoret 14:46 eller 14:47 og formidler noe om en konflikt. Så en telefon klokken 14:50 om noe som jeg angivelig har sagt. Mellom 14:55 og 17:00 er jeg et godt stykke utenfor (og over) toleransevinduet mitt.
Og nå?
Jeg vet ikke.
For en lang uke det har vært. På tirsdag trodde jeg det var torsdag (det føltes slik!). På onsdag trodde jeg også det var torsdag (det føltes slik da også!). Torsdag morgen følte jeg det var fredag. Så ble det fredag (endelig).
Det er mørkt. Det regner. Det snør. Det regner. Det eneste konstante er mørket.
Å legge ansiktet i hendene sine er også noe å gjøre. Jeg prøver det en gang til. Hendene er rene og lukter svakt av håndsåpen jeg brukte tidligere. Det er snart 30 år siden jeg skrev en tekst jeg kalte “den selvutløsende såpen” eller noe sånt. Mamma likte den. Mamma. Jeg vil ikke bli mamma. Hun ringer meg og formidler sine fordommer og sitt engasjement og hun er eldre enn hun noen gang har vært, men like full av energi, bare en annen type energi.
Jeg er så redd for å slippe alt ut. Jeg er redd fordi jeg ikke vil såre noen og jeg er redd fordi jeg ikke vil overraske meg selv. Jeg er redd for å slutte å skrive det jeg sitter og skriver, fordi da er det ikke mer igjen av i kveld. Dessuten vet jeg ikke hva en passende siste setning kan være.
Hva med:
Det kan være tungt dette privilegerte livet.
Hva skjedde med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg kino?
Slafset. Snøen som slafser. Det er det eneste jeg ikke savner med Oslo. Nå er jeg riktignok ikke i Oslo, men et sted som ligner. Nei, det ligner ikke, men det ligger i nærheten. Det er nærmere Oslo enn jeg er nærmere Oslo i hverdagen.
Men hva skjedde egentlig med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg? Kan jeg egentlig spørre om sånt?
I dette rommet jeg sitter i nå kan mye skje. La oss håpe det skjer.
Han leser i sengen om kvelden. Den tykke boken, en lang roman, som aldri tar slutt. Så er det noe med akkurat denne kvelden, eller noe med akkurat denne delen av romanen, eller noe annet, uansett noe som gjør at tårene presser på, at han vil gråte, men han gjør det ikke. Han tenker på en scene fra eget liv, fra over tjue år siden. På internett-kafé i New York, ikke langt fra der Virgin Megastore lå. Han kan ikke huske hvilken epost-plattform det var (Hotmail? Gmail? Yahoo?), ei heller hvem han sendte epost til. Bare følelsen av å sitte på internett-kafé i New York, som ung mann, uten kjennskap til fremtiden som ventet, alt var åpent, håpefullt. Vil han gråte fordi det er et godt minne, eller vil han gråte fordi alt håp er ute, eller er det de mulige og umulige stiene som ennå ikke var tråkket? Han vil skrive det ned, men gjør det ikke, leser i stedet litt til før søvnen tar ham og han må legge fra seg boken og slukke lyset.
Neste dag er det vondt i magen som gjelder. Ting som skal gjøres, som han ikke vil ta tak i. En ny dag truer, dagen derpå og dagen derpå. Alle valg. Kjøre bil eller ta tog? Ta en øl eller drikke vann? Ringe i dag eller ringe i morgen? Burde ha ringt for flere dager siden.
Burde. Bør. Må. Skal. Vil. Vil ikke.
-Dette var et godt møte, sier hun.
Jeg setter meg i bilen og kjører ut av det lille parkeringshuset under hovedbygget. Det er en lettelse å kjøre ut fra det altfor smale oppmerkede feltet, som noen må ha malt opp på 70-tallet. Lettelsen skyldes ikke parkeringshuset, selv om det er godt å vite at ingen har ripet opp bilen mens jeg var på møte, selv om bilen uansett ikke er spesielt velholdt. Jeg har aldri brydd meg om å ta vare på bilen. Vaktmesteren på min forrige arbeidsplass hadde noen ganske stygge tanker om mennesker som ikke tar vare på bilene sine. Jeg er en sånn. Skal jeg gjette, så vasker jeg bilen fire ganger i året. Jeg kjører inn i en automatvask og ber om børsteløs vasking.
Uansett, lettelsen handlet ikke om å kjøre bilen ut av parkeringshuset. Lettelsen var å komme ut av det gode møtet. Den siste timen hadde jeg kjent på en uro i mageregionen. Møterommet var dessuten veldig varmt. Noen av deltagerne deltok via Teams, men tre av oss var fysisk til stede. Etter hvert droppet jeg den mentale tilstedeværelsen og tenkte på mer spennende ting, og – ikke minst – mer spennende mennesker.
En dag kan romme mye. Fra klokken 8.30 til 13.30 kan det være utviklingsmuligheter, inspirasjonsmøter og varme menneskemøter. Så tar du kanskje bilen og kjører fra ett sted til et annet, gjerne til et trangt parkeringshus, og sier hei og hå, og hører på en historie om en julekalender, men historien oppleves som påtatt, en innøvd greie for å komme i gang med møtet. Bare en magefølelse, tenker jeg for meg selv, før magefølelsen tar helt overhånd og det gode møtet blir bare bortkastet tid og stjeler den gode energien som var med fra tidligere på dagen.
Noen snakker i rommet, men jeg svarer på en e-post, og så begynner jeg å tenke. Jeg tenker på setninger folk sier, jeg tenker på hvem jeg er, hvem de andre er, hvordan vi forstår – eller ikke forstår – hverandre, og jeg tenker på svart tekst mot hvit bakgrunn, og jeg tenker på romaner jeg skal lese.
Tidligere samme uke møter jeg en som forteller om eget hus og egen hage. Det er i hagen vedkommende finner ro. Det er hagen som er hobbyen. Det er de akademiske og profesjonelle milepælene som er verdt å nevne. Og så stiller jeg noen spørsmål og får ærlige svar om en vanskelig barndom. Nok en gang skjer det noe i magen, men det er en varme, ikke uro, det er varme som strekker seg mot kjærlighet, nærmere en fars kjærlighet til egen sønn, eller bare nestekjærlighet, omsorg, empati – varme, uansett.
Så tenker jeg på boken (og filmen), Being There, og ser for meg at jeg skal lese den på nytt på mandag, fordi jeg har ferie. Jeg begynner å legge planer. Jeg skal lese Being There. Jeg skal se Insomnia. Jeg skal lese ferdig Harstad-boken som allerede er påbegynt. Jeg skal drikke kaffe.
-Nå er jeg spent, sier hun.
Første gang hun sier det, får jeg en følelse av forventningspress. Her må jeg levere, tenker jeg. Det er uklart for meg hva som er så spennende, men hun lurer på hvordan det gikk i et møte jeg deltok i.
-Nå er jeg spent, sier hun.
Andre gang hun sier det, begynner jeg å tenke at hun er plagsomt nysgjerrig. Hvorfor skal hun vite alt?
-Nå er jeg spent, sier hun.
Den attende gangen.
-Nå er jeg spent. sier hun.
Den tjuefjerde gangen har jeg skjønt at det er hennes måte å si: Hvordan gikk det? Eller: Noe nytt?
-Det var et godt møte, sier hun idet hun reiser seg fra stolen. Hun gjentar det i heisen på veien ned. Hun sier det en siste gang før vi tar farvel og setter oss inn i hver vår bil i det lille parkeringshuset under hovedbygget.
Hun har ikke spurt meg om noen ting. Jeg ba henne om hjelp, men hun kunne ikke hjelpe. Hun vet ikke at jeg for bare få dager siden tenkte på Stig Aasvik og så for meg en alternativ virkelighet der Morgenbladet-saken om skyggeforfattere ble skrevet en gang mellom 2012 og 2020, der Stig Aasvik hadde fått sin plass. Han har skyggeskrevet for Lasse Gustavson, Carl I Hagen, og Heidi Løke.
Hun spør ikke, men det er ikke rart. Hvordan stiller du dét spørsmålet?
Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det har vært vanskelig i hele dag. Det er det fremdeles. Noe i meg lengter etter å skrive, men helst ikke dette, helst et brev, gjerne et dikt, kanskje en sang, i hvert fall ord, i det minste et avsnitt, og et til og et til.
I stolen i den lille stuen sitter jeg og leser på morgenen, lørdag og søndag. De øvrige dagene står jeg opp lenge før resten av husholdningen og kjører dit jeg jobber. Det har vært en travel uke på jobb, full av irriterende overraskelser, men også noen gode.
De siste nettene har jeg drømt. Om katten som snakket til meg. Om advokaten som insisterte på å ta omkamper den ansatte ikke hadde bedt om. Mer enn det, men nå har jeg alt glemt de tidligere drømmene. Jeg er kvalm og vet ikke om det er på grunn av Kefir eller sjokoladekaken jeg bakte for å blidgjøre ungene.
Ungene. Jeg ser på ungene, først den ene, så den andre. Øyekontakt og hvilepuls. Vi klemmer. Jeg kysser de på kinnene. Så krangler vi. Jeg kjefter. Nå er det nok! De hører ikke etter. Jeg hører ikke etter. Vi er familie. Det er det vi er. Bokhyllene vokser ikke, men antall bøker vokser. Jeg selger unna litt på nettet.
I dag var det sånt vær som frister meg til å legge meg i sofaen og se en gammel film, gjerne noe av Nora Ephron. Apropos Ephron: jeg fikk en stor bok i postkassen her forleden. Den heter Nora Ephron at the Movies: A Visual Celebration of the Writer and Director Behind When Harry Met Sally, You've Got Mail, Sleepless in Seattle, and More og den er veldig, veldig fin (å se på).
Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det er lettere nå, merkelig nok. Det er som magi. Jeg har bare latt fingrene taste og skrive disse ordene, som ikke er de vakreste ord, eller aj aj aj aj boff (boff), men det er ord. Mine ord. Mitt.
Det var noe mer, men nå er det glemt.
Det er vanskelig å si hvor det begynner og hvor det slutter, like mye som det er vanskelig å si hvorfor man husker noe og glemmer alt annet. Det var en onsdag eller torsdag eller mandag eller tirsdag eller, du tar poenget, og jeg var overbevist om at jeg hadde notert meg ned tre sitater jeg skulle bruke som forord til en bok jeg aldri hadde planer om å skrive, men notatet var og ble borte. Jeg fant det med andre ord ikke, hverken fysisk eller digitalt.
Litt over halvveis i Thure Erik Lund-boken og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er som jeg savner å lese Knausgård og jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg kan lese det på nytt når jeg vil, det finnes ingen regler. Jeg vet det. Fra bokhyllen henter jeg ned den siste til Johan Harstad. Det er bokstavelig talt en murstein av en bok. Jeg vil begynne på den. Så sender jeg en lang tekstmelding til hun jeg er gift med og får tilbake: Skriv en bok!
Men jeg vil lese. Jeg vil chille.
Et lenge utsatt besøk hos optikeren blir gjennomført. Strabasiøst, skriver jeg ned etterpå, som en slags oppsummering av besøket. Først blir jeg tatt imot av en jente (dame?) som tar meg inn på et rom der jeg må sette meg på en stol, sette hodet inn mot en maskin med haken på en støtte og pannen mot en skinne. De tar bilder av øynene mine. Jeg må bytte stol for å sitte på samme måte ved maskinen ved siden av. Den skal måle trykket i øynene mine og blåser luft to eller tre ganger på hvert øye. Det er ekkelt og jeg blunker og får tårer i øynene. Så blir jeg geleidet ut av rommet og henvist til en ventestol. Jeg venter. Optikeren kommer. Han er østlending, fra Carl Berners plass skal det vise seg. Han er fornøyd med at også jeg er østledning. Han synes svarene mine på spørsmålene han har, er presise. Veldig bra, sier han, når jeg svarer på spørsmålene hans. Jeg leser bokstaver og ser på rundinger. Så forteller han meg hvordan det står til med øyehelsen og at jeg trenger lesebriller og han forteller om progressive briller og jeg har for lengst sluttet å lytte. Han sier han skal kalle meg inn igjen om to år. Jeg går ut fra optiker-kontoret og inn i butikken. Nå er det en ny jente (ikke dame) som tar imot meg. Hun vil vise meg innfatningene. Jeg har slått til på et tilbud om to-for-én. Jeg får to briller til prisen av én. Jeg ser på innfatning til middels pris. Et par som er runde og et par som er mer firkantet. Jeg sier jeg vil ha én av hver. Ett par skal være progressive og det andre paret skal være lesebrillene. Det er lesebrillene jeg kommer til å bruke mest, sier jeg. Hun som er en jente og ikke en dame tar meg med til et slags kontor i åpent landskap der jeg må sitte mens hun tegner på brillene, for de skal jo tilpasses, skal de ikke? Så tar hun opp en plansje med noen tabeller og priser. Nå må jeg velge glass. Prisene går fra 600 kroner til 6000 kroner. Jeg begynner å bli sliten og litt lei. Jeg manner meg opp og sier at jeg vil ha det billigste jeg kan få, men ender til slutt opp med det nest billigste. Når jeg går derfra sender jeg melding til hun jeg er gift med: Strabasiøst!
Litt senere, av uvisse grunner, googler jeg butikken og får opp navnet på de som eier butikken. Det er et ektepar. De deler to etternavn. Mannen er like gammel som meg. Jeg googler ham og får opp et bilde. Hvem var det som sa at det er i speilet man ser hvor gammel man er? Det er ikke i speilet jeg innser at jeg er gammel. Det er når jeg ser på bildet av denne fyren som har samme fødselsår som meg selv. Han ser ut som han snart er pensjonist.
I en bokanmeldelse i Morgenbladet leser jeg om en fransk forfatter, som også deler fødselsår med meg. Jeg får først inntrykk av at han debuterte for to år siden og tenker at det er håp. Dette går fort over når jeg googler og finner en Wikipedia-artikkel som forteller at forfatteren debuterte i 2006. På bildene ser han mer ut som min alder. Jeg forstår meg ikke på tid. Alderdom.
At jeg trenger brille er et bevis på at jeg blir eldre, men også et slags bevis på at genetikk finnes. Pappa måtte begynne med briller da han var like gammel som jeg er nå. Riktignok så han like gammel ut som han som eier optiker-butikken, når han var på min alder, i hvert fall sånn som jeg husker det fra jeg var barn.
Så tenker jeg på mine egne barn som ler av meg og mine grå hår, at jeg ikke lenger skjønner fjernkontrollen og at jeg forteller de samme, gamle vitsene om og om igjen.
Hvis jeg skal skrive boken vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Jeg vet heller ikke om jeg finner roen. Det er så mye jeg vil si, og samtidig ingenting jeg ønsker å dele.
Al Pacino (84) i et intervju. Jeg lytter mens jeg bretter klær. Det er lørdag i 2024. Al Pacino (59) i The Insider (1999). Jeg er alene. Jeg ser film. Det er søndag i 2024.
Bakgrunnsbilde på mobilen: to barn og en kone sitter på en trapp utenfor et hus i Malta (2022). Jeg ser på bildet i 2024. Ungene er allerede eldre.
Dagbøker fra 1998, 2001 og 2004. Bilder fra gamle mobiler i 2005, 2006 og 2007. Det jeg skriver er det samme: drømmer om fremtid, fantasier om damer. Bildene er av meg selv. Av fjell og biler.
Jeg er den jeg er.
For å få bevegelse går jeg en tur, her jeg bor på landet, i distriktet. Jeg vet ikke lenger om jeg vil. Det jeg skal i morgen. Jeg vil også være en helt.
Den forvirrende tiden når jeg ser på skuespillere som eldes. Jeg foretrekker å se på filmene jeg elsket på 80- og 90-tallet. Jeg ser Robert DeNiro, Al Pacino, Bill Murray, Tom Cruise, Tom Hanks, Dustin Hoffman, Richard Dreyfuss, Robin Williams, Jeff Bridges, Nicolas Cage, Harrison Ford, Leonardo DiCaprio, og noen damer: Julia Roberts, Meryl Streep, Michelle Pfeiffer, Meg Ryan, Nicole Kidman.
Hjelp.
Han kommer inn døren med hjelm på. Det er ikke rugby, sier jeg. Han ser på meg, ser ut som et spørsmålstegn. Senere hører jeg på Bokprogrammet på NRK Radio. Frederik Svindland. Endelig en forfatter som ikke høres ut som en forfatter. Det er ikke rugby, sier jeg. Det er fotball! Jeg har syklet, svarer han. Det finnes ikke lenger ironi.
På hotellet i jobbsammenheng. Vi sitter i spisesalen og diskuterer noe. En tallerken forsvinner. Så en til. Her er de effektive, spøker vi og ler vi. Vi spøker og vi ler. Så glad er vi, så er glad er vi. Dessert: kake og is. Den eldste av oss, en kvinne, blir ferdig først. Den unge servitøren kommer bort. Kan du ta tallerkenen, sier kvinnen til den unge servitøren, og så slår hun servitøren på ryggen og sier: vær rask! Servitøren tar tallerkenen med seg i en fart. Jeg bare spøkte, roper kvinnen. Det finnes ikke lenge ironi.
Du vet ****, sant? sier han til den andre. Den andre: ja. Han: Han har dårlig rank i Brawl Stars! Den andre: Ja, vi spilte i går. Han disconnecta hele tiden! Han: Det er fordi han har McDonald's internett.
Det finnes ikke lenger ironi, men det finnes humor og nye uttrykk.
Det er helt uskyldig. Et ubetydelig øyeblikk. Og likevel avgjørende, om ikke viktig.
Han som er meg leser i avisen, som han alltid gjør, han får idéer, tanker oppstår, han drikker sin kaffe, han leser sin avis. Morgenbladet skal leses motsatt vei, fra siste side til første side. Ofte stopper han når boksidene er ferdiglest. Det er ikke alltid verdensbegivenheter er relevante for en mann i 40årene i en bygd på Vestlandet.
Et uskyldig sitat fra en forlagsredaktør, om forfatteren Zeshan Shakar:
– Shakar har et forfatterskap med veldig høyt litterært nivå og kredibilitet, kombinert med at han når bredt ut. Han er en av få i Norge som klarer det.
Han når bredt ut, står det. Så husker han, som er meg og som leser i avisen, at han en gang hadde hørt noen lese høyt fra Shakars første bok, Tante Ulrikkes Vei, på radioen, sikkert tilbake i 2017. Han hadde ledd av sosiolektene. Det hørtes morsomt ut. Spesielt for en østlending på Vestlandet. Han kjøpte boken og begynte å lese. Etter hundre sider hadde han gått lei. Dette traff ham ikke.
Det er uten betydning. Betydningsløst. For alle andre enn ham selv. Dette med identitet og røtter, det er noe der. Hvem er han og hvor er han fra? Hva vil han og hvor skal han, og hvorfor, og hva er poenget? Selv når han ikke bredt ut, han er ikke bred nok, ikke inkluderende nok, ikke nysgjerrig nok, ikke god nok. Han bare famler febrilsk i verden. Tilsynelatende går det fint.
Han vil også kjenne gjenklang. Være en del av noe større enn seg selv. Kjenne seg igjen i andre. Føle at andre kan relatere seg til ham. For at det skal skje må han snakke høyere, ikke nødvendigvis rope, men være tydelig og sterk. Det tør han foreløpig ikke. Han er redd for noe. Han er så opptatt av å bli forstått, men orker ikke prøve å bli det.
Så er han tilbake til de tankene som handler om hvorfor folk – spesielt forfattere – gjør som de gjør – skriver som de skriver – i det hele tatt skriver. Setninger, komma, punktum – tankestreker. Utropstegn!
Dag Solstad som skriver for å bli forstått. Thure Erik Lund som egentlig ikke skriver, men som lever i skriften. Jeg vil skrive fordi det tar tid å komme frem, og jeg vet ikke alltid hvor jeg havner. Å snakke går fort, men det får ikke poenget frem.
Stopp! Stopp! Stopp!
Her er det ikke mer å hente akkurat nå.