I dag har jeg lyst til å bestille tennisballer av typen Wilson. Bestille? Jeg kan ikke kjøpe de på noen av de lokale sportsforretningene. De fører bare tennisballer av merket Head. Lukten av Head er noe annet enn lukten av Wilson. Hva er det med lukten av tennisballer? Måten de små filthårene trenger seg inn i nesen og bakover i svelget, smaken av spearmint(-ish). Ish, men ikke æsj.
Jeg er feig, sier hun som jeg er gift med. Du er feig, sier hun. Eller, mer presist: Du må ikke være så feig. Eller var det: Det er fordi du er så feig! Som svar på et spørsmål eller et retorisk spørsmål eller en tanke jeg delte. Jeg husker ikke utgangspunktet, annet enn at det handler om livet, håpet, drømmen, fremtiden, noe om å skrive, noe om å åpne et kontor på dette lille stedet og tilby tjenester jeg etter hvert har opparbeidet meg kompetanse i.
Hva er jeg redd for? Jeg publiserte i stillhet en Facebook-post på en forlagsside/-vegg for å si “hallo” til Stig Aasvik. Han fortjente det. Jeg måtte spørre pappa om han har Facebook og om han kunne se at jeg hadde postet noe, men han hadde slettet Facebook, sa han. Mamma og pappa er på besøk. De er eldre enn de noen gang har vært (åpenbart). Det er mye de er misfornøyd med, kan det virke som.
Nasjonaldagen kom og gikk. Det er noe rart med “her og nå”. Alle virvelvindene med folk som organiserer seg, pynter seg, og så er øyeblikket – eller øyeblikkene – borte, på et øyeblikk. De eneste eventuelle bevisene er søppelet på gatene, avføringen dagen derpå, og enkeltes hodepine.
I dag våkner jeg, drikker kaffe, leser, kjenner på en klump i magen (igjen). Jeg vil ikke dele klumpen med noen, jeg får bare de samme svarene, de samme spørsmålene, de samme påstandene, de samme rådene.
Vurderte å sende en mail til Stig og spørre om han vil la seg “intervjue” på en “nettside” som dette, som ingen leser. Det må være helt i hans ånd, tenker jeg, men jeg tør ikke på grunn av den angivelige feigheten.
Det er varmt i solen og kaldt i skyggen. Kan noen, vær så snill, kile meg på ryggen?