avsnitt 300

DeLillos tør å være fra Oslo. Det er såpass befriende at jeg får lyst til å prøve det selv. Jeg vet ikke helt hvordan. Sånn kan jeg jo begynne.

Det er for mange mulige begynnelser. Det er for mange tanker. Odd Nerdrum trives når han jobber med motstand. Det skal være vanskelig. Knausgård sier han har sluttet å tenke på hva andre tenker om det han skriver. På det området er han ikke forfengelig. Verre er det med å snakke med andre gjester under en middag. Jeg kan kjenne meg igjen i både det ene og det andre.

Ord som motivasjon og inspirasjon. De ordene finnes. De ordene betyr noe for noen. En danske jeg en gang jobbet med var svært påståelig hva gjaldt motivasjon og trening. Motivasjon er tull, sa han. Du må trene med og uten motivasjon. Det må bli rutine. Han var veldig rigid av seg, kanskje litt i overkant (eller helt sikkert i overkant), men akkurat på dette punktet hadde han rett. På samme måte kan ikke en forfatter sitte og vente på inspirasjon. Eller det er mulig, men skjer det noe som helst da?

Tenk å kunne kalle seg for forfatter. Knausgård sier i et intervju at han elsker det som skjer når han sitter og skriver og jeg kan kjenne meg igjen, men det er flaut å si det høyt. Jeg er ingen, ikke meg, ikke noen, når jeg setter meg ned og skriver. Jeg er fri. Helt fri!

Det snør på fjellet. Jeg er på vei til Oslo. Jeg er fri når jeg kjører til Oslo. Jeg er mindre fri når jeg kjører hjem. Det er paradoksalt at jeg er avhengig av tryggheten som min familie representerer og samtidig på søken etter en spenning jeg ikke vet hva er. Jeg våkner første nyttårsdag og tenker at jeg må skaffe meg en ny jobb, noe nytt. Det må skje noe, sier jeg. Alle de jeg sier det til nikker og skjønner hva jeg mener. Andre nyttårsdag våkner jeg og tenker at jeg ikke tør å prøve noe nytt, ikke nå, det passer ikke. Det er uansett ikke lenge siden jeg prøvde noe nytt, så det er ikke dét, men noe er det.

Ikke har jeg hørt på sangen heller. Sangen jeg alltid hører på etter nyttår. Sangen jeg hører på rett før jeg sender melding til M. Jeg skriver: so this is the new year and i don't feel any different. Men jeg har ikke hørt den i år, og jeg har ikke sendt den meldingen.

Jeg vil skrive noe om verdier og jeg vil mene noe om verdier, jeg vil mene noe om mye. Jeg skulle ønske jeg turte å mene mer. Dele det jeg mener, dele tankene, være åpen, være ærlig, være til – i livet – i verden.

En gammel venn skriver på Facebook at hans far er død. Han skriver flere avsnitt, om sin far, om en episode der han hadde vært på besøk hos sin far, han kjørte derfra med sin kone, og i bilen sier han til sin kone at han skulle ønske han turte å si til sin far at han er glad i ham. Jeg er glad i deg pappa, vil han si. Hans kone sier: snu bilen. Du må si det til ham, sier hun. Han snur bilen og kjenner på et ubehag. Han må ha en unnskyldning for å komme tilbake nå. De har jo nettopp dratt. Han banker på. Pappa åpner. Han går inn. Han sier: jeg er glad i deg, pappa. Faren hans begynner å gråte og gir sin sønn en klem. Nå er faren død.

Pappa. Jeg gjorde meg ferdig med uoppgjorte følelser i en form for terapi, men det vet jo ikke pappa. Jeg har ikke sagt det. I år blir mine foreldre sytti år. Jeg må fortelle de om hvor takknemlig jeg er, hvor glad jeg er i de, og hvor glad jeg var i de som barn, da jeg tok alt for gitt. Dette med å ta noe for gitt er på sett og vis et uttrykk for kjærlighet og tillit, men andre veien. Jeg tok kjærligheten fra mine foreldre for gitt nettopp fordi de viste meg kjærlighet og jeg hadde tillit til det. Jeg kan bare håpe mine egne barn har den samme tilliten til meg. Min yngste sønn sier: jeg er glad i deg også. Det er rett etter at jeg har sagt hadet fordi jeg skal kjøre til Oslo. Jeg ser på ham en stund. Og så er øyeblikket over.

Livet består av så mange øyeblikk. Nye øyeblikk kommer, og går, de blir gamle øyeblikk. Ting å tenke tilbake på.

Death Cab for Cutie heter bandet. The New Year, heter sangen. Og jeg tar en slurk av kaffen og ser ut av frontruten på bilen. Snøen lander på ruten og blir til vanndråper. Det er kritthvitt på fjellet og jeg er på vei til Oslo. Jeg skriver for å komme vekk fra meg selv og inn til meg selv, ikke fordi jeg skal bli en bedre versjon av meg selv, men fordi jeg skal være en versjon av meg selv, og jeg tror ikke på “bedre versjon” av noen ting.

So this is the new year. And I don't feel any different.

Det kan slutte på så mange måter og det kan slutte på denne måten og alt er ok og det blir ok og alt går bra og det blir bra og jeg kan koble sammen leddsetningene på denne måten og lever fint med det og jeg kan skifte tid fordi jeg bestemte alt selv da jeg skrev dette og i fjor er ikke lenger nå, og nå er nå og i morgen er i morgen og jeg skriver bare disse ordene for at livet skal flyte, for at blodet skal flyte, fordi jeg ikke klarer å stoppe og jeg stoppet og jeg kommer til å stoppe og nå stopper jeg og nå stoppet jeg.

Det kan ikke være meningen at jeg skal oppsummere året eller lage nye regler for det kommende året, formulere urealistiske forventninger, som at det kommende året skal være et alvorspreget år, no more bullshit og denslags. Jeg kunne ha skrevet noe om at jeg klarte det: jeg leste ferdig Johan Harstad-boken før nyttår. Yes! Det ligger nye bøker i bokhyllen, klare for å fortæres. Jeg elsker å holde bøkene, spesielt de tykke, mens jeg leser. Legge de fra meg på bordet, i sofaen, sammen med lesebrillene, for jeg har jo lesebriller nå, gammel som jeg er.

Drømmen om å skrive min egen bok lever videre.

Hvis jeg ikke tar helt feil var det i dag jeg gikk inn i stuen og sa til min kone at verden aldri er i linje med meg, det er alltid en ubalanse, hvorpå hun svarer at det aldri vil gå over. Det får meg til å tenke på terapeuten eller veilederen eller det mennesket som, da jeg fortalte jeg at jeg alltid gruer meg til å snakke først i rom, sa at hun hadde det på akkurat samme måten og at det aldri vil gå over. Som igjen får meg til å tenke på intervjuet jeg hørte med Jon Fosse der han forteller om Ivar Aasen som aldri åpnet munnen i en forsamling og at han selv har det på samme måten, som av en eller annen grunn for meg til å tenke på en Seinfeld-episode der George forteller Susan om Louis Pasteur og hvordan han og kona ikke hadde noe til felles, fordi han var opptatt med melken og hun var opptatt med å vaske kakerlakker vekk fra kjøkkendisken, som er så tilfeldig og arbitrært at jeg må tenke på scenen i Good Will Hunting der Will Hunting spør om Skylar vil være med og spise karameller.

Ungene leker og når de leker skriker de, bråker de, hyler de. Jeg har lyst til å rope: hold kjeft. Men det positive er at de ikke sitter foran en skjerm. Foran skjermen(e) er de svært stille, med unntak av øyeblikkene de enten vinner (skriker høyt) eller taper (banner høyt). Når de leker er det ofte pauser der en av de roper AU AU AU. Så er det stille en stund. Et par unnskyldninger blir delt ut, og så er vi på'an igjen.

Hvem var det som hatet måker igjen?

Nå merker jeg at jeg bare skriver for at det skal komme ord på skjermen. Som får meg til å tenke på hun ene datteren til Odd Nerdrum som skriver. Jeg tror tv-serien om Odd Nerdrum og familien hans på NRK er den beste TV-serien på NRK i 2024. For å liksom oppsummere det i én setning.

Jeg tenker på første kapittel i boken jeg ikke har skrevet, som begynner med at noen gutter (unge menn?) er på kino i 1999. De ser Kubrick-filmen Eyes Wide Shut. Filmen er ferdig. Foran dem sitter et par. En mann og en dame. Hun har rødt hår, og hun reiser seg og sier: DEN FILMEN VAR SPEKULATIV. Kapittelet heter SPEKULATIV. Og så følger en rekke hendelser. Og været skiftet og det ble sommer og så videre.

Han er fem år og både imponerende og irriterende. Han spør om slanger spiser eller sluker mus. Han spør om det er normalt å låne luen til en onkel. Han sier han har to mager: en middagsmage og en dessertmage. Han ler når han er i godt humør og griner og lager skrål når han er trøtt. Han vil ikke lese bøker uten bilder. Hvis han ikke klarer barne-Sudoku sier han at det ikke er noe problem, for de voksne kan jo bare forklare ham det. Han sier han ønsker seg en gitar til bursdagen sin, for det har han ikke. Han har heller ikke leke-stjerne og leke-fugl. Han vet ikke hvor mange dager det er i et år, men han har hørt om mandag og torsdag og søndag. Og tirsdag og onsdag og fredag. Rekkefølgen spiller ingen rolle. Han er kanskje mest imponerende for måten han spiser på. Han oppfører seg så altfor pent. Det er derfor jeg forsøker å lese Lillelord for ham, men vi kommer oss bare gjennom de to første sidene fordi boken mangler bilder. Han er kanskje irriterende fordi han ikke er min sønn, bare en nevø, og fordi jeg er ferdig med femåringer. Hvilken plass kommer han til å ta i verden? Alle disse menneskene (inkludert meg selv) som prøver å ta plassen de skulle ønske de fortjente.

Tåken har lagt seg over innsjøen igjen. Det går rykter om at når tåken legger seg er det for at sjelene skal kunne fly fra kirkegården usett.

Aller mest har jeg lyst til å sitte her og skrive på dette tøyset. At det jeg skriver skal gi mening for noen andre enn meg selv, og at kanskje Stig Aasvik stikker innom og leser og tar telefonen og spør om vi skal ta en kaffe, selv om han ikke tør og jeg ikke tør. Aller helst skulle jeg ha vært pakket inn i min lille, trygge verden, helt for meg selv, uten forstyrrelser fra andre. Og jeg aner ikke om det handler om trykket som finnes inni meg, et trykk som vil ut, at for hvert ord letter trykket bare litt, eller om det handler om den svarte fonten mot den hvite bakgrunnen, eller følelsen av fingertuppene som treffer tastaturet, eller bare illusjonen av å ha skapt noe, fra en hvit og tom bakgrunn til bokstaver og ord i svart i kontrast mot den hvite bakgrunnen. Det kan handle om alt dette samlet, det kan handle om deler av det, det kan handle om ingen av delene. Jeg vet virkelig ingenting.

Det nærmer seg jul, eller det er jul, alt ettersom. Mørket som pakker inn dagene og nettene er uutholdelig. Det er bare ren og skjær flaks (eller klima) som sørger for at det ikke i tillegg er bitende kaldt (jeg hater kulde, jeg tror eller vet at jeg har kuldeskrekk).

En natt forbi drømte jeg om alle mine tidligere jobber, alle kollegaene mine var samlet i administrasjonslokalene på min nye arbeidsplass, vi dultet borti hverandre, de fleste smilte, vi sa ingenting, i hvert fall ikke som jeg husker. Og så våkner jeg og vet ikke hva som er virkelighet og hva som er drøm. Kvelden før hadde vi sett en norsk tv-serie på Netflix der en av karakterene holdt på med SnapMap i SnapChat. Jeg trodde et øyeblikk at dette var noe som hadde skjedd i virkeligheten, men da jeg spurte min kone, forklarte hun at det var fra tv-serien minnene mine stammet fra.

Vi ser julefilmer sammen. Jeg elsker julefilmene fra Amerika på 80- og 90-tallet. Filmene jeg vokste opp med. Mamma som bestilte nye og klassiske filmer på VHS via en katalog fra England. De engelske VHS-omslagene var større enn de norske. Julen får meg til å tenke på mamma. Mine juletradisjoner har jeg fra henne, ettersom pappa alltid var på arten. Og jeg skammer meg over at jeg alltid har sagt at vi ikke har hatt noen tradisjoner i vårt hus. Men hjemmelaget marsipan ble tradisjon. Julefilmer ble tradisjon. Juletre. Det eneste jeg ikke husker er hva vi spiste hver jul, mest sannsynlig fordi jeg var så kresen at alt jeg spiste var medisterkaker, mens de andre barna snakket om ribbe eller pinnekjøtt. Vi er teite vi mennesker. Nå lager jeg min egen hjemmelagede marsipan. Jeg legger mandlene i bløt på morgenen og skreller de på kvelden. Jeg lar de henge til tørk i et putetrekk ved siden av peisen. Jeg rister på de innimellom. Etter noen dager kverner jeg mandlene og så blander jeg like deler (vekt) mandler med melis, og litt eggehvite og mandelessens (hvis jeg har). Jeg elsker den kornete konsistensen i hjemmelaget marsipan.

Hvorfor har jeg denne stadig tilbakevendende klumpen i magen, og hva er det som gjør at jeg ofte nøler med å plukke opp telefonen og ringe noen? Jeg vet det ikke er angst, men det ligner. Enkelte ganger lar jeg meg lede inn i fristelsen det er å skulle dyrke angsten eller hva det er, bare ligge og ta imot. Kjenne etter litt lenger enn nødvendig. Kanskje klage litt over klumpen, gjerne til hun jeg er gift med. Eller bare skrive noen ord om det, eller rundt det, eller på grunn av det. En klump til besvær som vokser til et djevelsk begjær. Nei, det skrev jeg bare fordi det rimte.

Å skulle konsentrere seg om å lese er vanskelig når jeg bare vil tømme meg for ord. Det er også en grunn til å skrive. Det gir rom til inntak av andres ord. Det gir en dypere konsentrasjon. Det er som å løpe en lang tur, og nå er det lenge siden jeg løp en lang tur. Jeg sitter for mye i ro. I bil. På kontoret. I sofaen hjemme. Også det skremmer meg. I min alder trenger jeg bevegelse. Jeg vil ikke dø helt ennå.

Som alltid har jeg egentlig mer på hjertet, men jeg avslutter fordi jeg ikke gidder å skrive mer.

Terningkast på denne ukens Morgenbladet: 1. Ærlig talt: jeg vet ikke lenger om jeg bryr meg. Jeg inntar kaffen og blar i avisen, men det er så mye annet jeg vil lese, så mange andre tanker jeg vil tenke. Jeg hører ikke på True Crime. Jeg leser ikke om feminisme. Jeg er ikke veldig interessert i Arbeiderpartiet og Støre. Kritikk er gøy å lese. Spesielt når den er på grensen til litt slem. Som sagt, denne ukens Morgenbladet: terningkast 1.

Hun er født samme år som meg. Nå er hun eldre enn hun var i 1999. Og kanskje ble filmen spilt inn året før, eller året før der igjen. Altså er hun også eldre enn hun var i 1998 eller 1997. Det er også jeg. I en av de siste scenene i filmen resiterer hun et dikt og først er det en tåre på mitt høyre kinn, senere en tåre på mitt venstre kinn. Er dette øyeblikket i filmen virkelig så rørende, eller er det nostalgi, tid som har forløpt, eller er det mangelen på søvn, dagens innhold og utvikling, eller muligens det faktum at jeg sitter her med mine to sønner i sofaen og ser på en film jeg sist så som ungdom. Og ute er det mørkt. Det snør. Så snør det ikke likevel. Fortsatt er det mørkt. Og jeg har ikke lyst til å skrive noe, jeg har ikke lyst til så veldig mye, jeg har lyst til å lande. Jeg har lyst til å gråte, eller jeg har ikke lyst, men jeg tror det hadde hjulpet like mye som det hjelper å spy når man er så altfor full. Jeg savner noen å dele dette med, eller jeg lengter etter motet til å dele. Å kunne si: jeg har det vanskelig akkurat nå. Hvilken impuls er det som melder seg når man plukker opp diktafonen for å diktere (fordi man ikke vil glemme) noen linjer om forskjellen mellom å føle på et press og det å faktisk være presset. Hva er egentlig distinksjonen? Når er man egentlig presset og hva vil det si?

Hva er det jeg føler?

Det slår meg at jeg kan for lite om følelser. Jeg kan noe. Stort sett beskriver jeg følelser som noe som skjer i mageregionen, ofte bak navlen. Det kan svimle for meg noen ganger. Jeg tror det er sant at følelsene var mer eksplosive og intense før, da jeg var yngre, kanskje til og med ung. Brenner jeg ut? Er alt dempet? Det gjør aldri veldig vondt og aldri veldig godt, bare vaker mellom svak uro og diffus begeistring? Jeg har lyst til å bruke ord som lengsel, savn, skam, frykt, engstelse. Jeg har lyst til å bruke de for å sette ord på mine egne følelser. Lyst er også en greie. Både den seksuelle lysten og en annen form for lyst. Er det en kreativ lyst? Den tåpelige drømmen om å skape noe? Ja, det tror jeg.

Bare en sånn dum tanke som å se for seg at jeg skriver en roman som kopierer American Psycho og inkorporerer essay om artister og bøker som jeg har likt. Noe om skuespillere som Meg Ryan, Tom Hanks, Al Pacino, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Jack Nicholson. Jeg tror jeg leste et sted i dag at filmserien som på norsk heter “Slekten er aller verst” skal få enda et tilskudd og jeg tror jeg husker at impulsen min var å tenke fy faen jeg må sende melding til M eller A og fortelle om det, men jeg vet ikke om de bryr seg. Jeg elsker de filmene. Jeg ler av de. Jeg trenger å le.

Jeg vil leve, forteller jeg meg selv. Hva betyr det å leve? Jeg vil ikke bli mamma. Jeg vil ikke bli min onkel. Jeg vil være meg. Den nye filmen om (og med?) Robbie Williams (som jeg ikke har sett) minner meg på at tiden har gått. Han er blitt en gammel mann, og det samme tenker jeg om meg selv. Jeg kan erindre en yngre versjon av meg selv med – om ikke fremtidshåp, så i det minste – drømmer. Jeg tror til og med jeg stolte på at folk likte meg, og at jeg trodde på det når noen sa noe fint. Nå er jeg mistenksom og tvilende, til og med innimellom på grensen til paranoid. Nei, det er jeg ikke. Jeg er naiv, vil noen mene. Hvorfor føler jeg at jeg blir lurt? Eller manipulert. Utnyttet? Hva er det jeg ikke får til? Får jeg til mindre enn andre? Er jeg så veldig annerledes? Jeg får vondt i magen (igjen).

Hvem er jeg egentlig her på innsiden? Hvordan kan en dag gå fra å være én ting til noe helt annet? For eksempel kan jeg kjøre bil klokken 06:30 (jeg sto opp 05:50) og høre på musikk og, senere, politisk kvarter, og egentlig ikke føle noe som helst, bare være nøytral. Så er det et møte fra 8 til 9. Jeg opplever en form for mestring, jeg har en god dialog med et annet menneske. Mellom 9 og 14 har vi et langvarig møte inkludert en lunsjpause, og diskusjonen flyter greit. Det er innimellom litt krevende og jeg lurer på om jeg stammer et par ganger, men jeg overlever. Så har jeg sagt noe en gang mellom 9 og 14 som senere kommer tilbake til meg (ca klokken 14:50) og jeg blir overrumplet. Dette påvirker meg og magefølelsen. Før det, mellom 14 og 14:45 har jeg en interessant samtale med en som har hjulpet meg med et oppdrag. Jeg hører på hans analyser av to svært ulike personer og blir veldig stimulert. Dette blir ødelagt av at noen kommer inn på kontoret 14:46 eller 14:47 og formidler noe om en konflikt. Så en telefon klokken 14:50 om noe som jeg angivelig har sagt. Mellom 14:55 og 17:00 er jeg et godt stykke utenfor (og over) toleransevinduet mitt.

Og nå?

Jeg vet ikke.

For en lang uke det har vært. På tirsdag trodde jeg det var torsdag (det føltes slik!). På onsdag trodde jeg også det var torsdag (det føltes slik da også!). Torsdag morgen følte jeg det var fredag. Så ble det fredag (endelig).

Det er mørkt. Det regner. Det snør. Det regner. Det eneste konstante er mørket.

Å legge ansiktet i hendene sine er også noe å gjøre. Jeg prøver det en gang til. Hendene er rene og lukter svakt av håndsåpen jeg brukte tidligere. Det er snart 30 år siden jeg skrev en tekst jeg kalte “den selvutløsende såpen” eller noe sånt. Mamma likte den. Mamma. Jeg vil ikke bli mamma. Hun ringer meg og formidler sine fordommer og sitt engasjement og hun er eldre enn hun noen gang har vært, men like full av energi, bare en annen type energi.

Jeg er så redd for å slippe alt ut. Jeg er redd fordi jeg ikke vil såre noen og jeg er redd fordi jeg ikke vil overraske meg selv. Jeg er redd for å slutte å skrive det jeg sitter og skriver, fordi da er det ikke mer igjen av i kveld. Dessuten vet jeg ikke hva en passende siste setning kan være.

Hva med:

Det kan være tungt dette privilegerte livet.

Hva skjedde med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg kino?

Slafset. Snøen som slafser. Det er det eneste jeg ikke savner med Oslo. Nå er jeg riktignok ikke i Oslo, men et sted som ligner. Nei, det ligner ikke, men det ligger i nærheten. Det er nærmere Oslo enn jeg er nærmere Oslo i hverdagen.

Men hva skjedde egentlig med han litt tykke marokkaneren som var en slags sjef på Klingenberg? Kan jeg egentlig spørre om sånt?

I dette rommet jeg sitter i nå kan mye skje. La oss håpe det skjer.

Han leser i sengen om kvelden. Den tykke boken, en lang roman, som aldri tar slutt. Så er det noe med akkurat denne kvelden, eller noe med akkurat denne delen av romanen, eller noe annet, uansett noe som gjør at tårene presser på, at han vil gråte, men han gjør det ikke. Han tenker på en scene fra eget liv, fra over tjue år siden. På internett-kafé i New York, ikke langt fra der Virgin Megastore lå. Han kan ikke huske hvilken epost-plattform det var (Hotmail? Gmail? Yahoo?), ei heller hvem han sendte epost til. Bare følelsen av å sitte på internett-kafé i New York, som ung mann, uten kjennskap til fremtiden som ventet, alt var åpent, håpefullt. Vil han gråte fordi det er et godt minne, eller vil han gråte fordi alt håp er ute, eller er det de mulige og umulige stiene som ennå ikke var tråkket? Han vil skrive det ned, men gjør det ikke, leser i stedet litt til før søvnen tar ham og han må legge fra seg boken og slukke lyset.

Neste dag er det vondt i magen som gjelder. Ting som skal gjøres, som han ikke vil ta tak i. En ny dag truer, dagen derpå og dagen derpå. Alle valg. Kjøre bil eller ta tog? Ta en øl eller drikke vann? Ringe i dag eller ringe i morgen? Burde ha ringt for flere dager siden.

Burde. Bør. Må. Skal. Vil. Vil ikke.

-Dette var et godt møte, sier hun.

Jeg setter meg i bilen og kjører ut av det lille parkeringshuset under hovedbygget. Det er en lettelse å kjøre ut fra det altfor smale oppmerkede feltet, som noen må ha malt opp på 70-tallet. Lettelsen skyldes ikke parkeringshuset, selv om det er godt å vite at ingen har ripet opp bilen mens jeg var på møte, selv om bilen uansett ikke er spesielt velholdt. Jeg har aldri brydd meg om å ta vare på bilen. Vaktmesteren på min forrige arbeidsplass hadde noen ganske stygge tanker om mennesker som ikke tar vare på bilene sine. Jeg er en sånn. Skal jeg gjette, så vasker jeg bilen fire ganger i året. Jeg kjører inn i en automatvask og ber om børsteløs vasking.

Uansett, lettelsen handlet ikke om å kjøre bilen ut av parkeringshuset. Lettelsen var å komme ut av det gode møtet. Den siste timen hadde jeg kjent på en uro i mageregionen. Møterommet var dessuten veldig varmt. Noen av deltagerne deltok via Teams, men tre av oss var fysisk til stede. Etter hvert droppet jeg den mentale tilstedeværelsen og tenkte på mer spennende ting, og – ikke minst – mer spennende mennesker.

En dag kan romme mye. Fra klokken 8.30 til 13.30 kan det være utviklingsmuligheter, inspirasjonsmøter og varme menneskemøter. Så tar du kanskje bilen og kjører fra ett sted til et annet, gjerne til et trangt parkeringshus, og sier hei og hå, og hører på en historie om en julekalender, men historien oppleves som påtatt, en innøvd greie for å komme i gang med møtet. Bare en magefølelse, tenker jeg for meg selv, før magefølelsen tar helt overhånd og det gode møtet blir bare bortkastet tid og stjeler den gode energien som var med fra tidligere på dagen.

Noen snakker i rommet, men jeg svarer på en e-post, og så begynner jeg å tenke. Jeg tenker på setninger folk sier, jeg tenker på hvem jeg er, hvem de andre er, hvordan vi forstår – eller ikke forstår – hverandre, og jeg tenker på svart tekst mot hvit bakgrunn, og jeg tenker på romaner jeg skal lese.

Tidligere samme uke møter jeg en som forteller om eget hus og egen hage. Det er i hagen vedkommende finner ro. Det er hagen som er hobbyen. Det er de akademiske og profesjonelle milepælene som er verdt å nevne. Og så stiller jeg noen spørsmål og får ærlige svar om en vanskelig barndom. Nok en gang skjer det noe i magen, men det er en varme, ikke uro, det er varme som strekker seg mot kjærlighet, nærmere en fars kjærlighet til egen sønn, eller bare nestekjærlighet, omsorg, empati – varme, uansett.

Så tenker jeg på boken (og filmen), Being There, og ser for meg at jeg skal lese den på nytt på mandag, fordi jeg har ferie. Jeg begynner å legge planer. Jeg skal lese Being There. Jeg skal se Insomnia. Jeg skal lese ferdig Harstad-boken som allerede er påbegynt. Jeg skal drikke kaffe.

-Nå er jeg spent, sier hun.

Første gang hun sier det, får jeg en følelse av forventningspress. Her må jeg levere, tenker jeg. Det er uklart for meg hva som er så spennende, men hun lurer på hvordan det gikk i et møte jeg deltok i.

-Nå er jeg spent, sier hun.

Andre gang hun sier det, begynner jeg å tenke at hun er plagsomt nysgjerrig. Hvorfor skal hun vite alt?

-Nå er jeg spent, sier hun.

Den attende gangen.

-Nå er jeg spent. sier hun.

Den tjuefjerde gangen har jeg skjønt at det er hennes måte å si: Hvordan gikk det? Eller: Noe nytt?

-Det var et godt møte, sier hun idet hun reiser seg fra stolen. Hun gjentar det i heisen på veien ned. Hun sier det en siste gang før vi tar farvel og setter oss inn i hver vår bil i det lille parkeringshuset under hovedbygget.

Hun har ikke spurt meg om noen ting. Jeg ba henne om hjelp, men hun kunne ikke hjelpe. Hun vet ikke at jeg for bare få dager siden tenkte på Stig Aasvik og så for meg en alternativ virkelighet der Morgenbladet-saken om skyggeforfattere ble skrevet en gang mellom 2012 og 2020, der Stig Aasvik hadde fått sin plass. Han har skyggeskrevet for Lasse Gustavson, Carl I Hagen, og Heidi Løke.

Hun spør ikke, men det er ikke rart. Hvordan stiller du dét spørsmålet?

Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det har vært vanskelig i hele dag. Det er det fremdeles. Noe i meg lengter etter å skrive, men helst ikke dette, helst et brev, gjerne et dikt, kanskje en sang, i hvert fall ord, i det minste et avsnitt, og et til og et til.

I stolen i den lille stuen sitter jeg og leser på morgenen, lørdag og søndag. De øvrige dagene står jeg opp lenge før resten av husholdningen og kjører dit jeg jobber. Det har vært en travel uke på jobb, full av irriterende overraskelser, men også noen gode.

De siste nettene har jeg drømt. Om katten som snakket til meg. Om advokaten som insisterte på å ta omkamper den ansatte ikke hadde bedt om. Mer enn det, men nå har jeg alt glemt de tidligere drømmene. Jeg er kvalm og vet ikke om det er på grunn av Kefir eller sjokoladekaken jeg bakte for å blidgjøre ungene.

Ungene. Jeg ser på ungene, først den ene, så den andre. Øyekontakt og hvilepuls. Vi klemmer. Jeg kysser de på kinnene. Så krangler vi. Jeg kjefter. Nå er det nok! De hører ikke etter. Jeg hører ikke etter. Vi er familie. Det er det vi er. Bokhyllene vokser ikke, men antall bøker vokser. Jeg selger unna litt på nettet.

I dag var det sånt vær som frister meg til å legge meg i sofaen og se en gammel film, gjerne noe av Nora Ephron. Apropos Ephron: jeg fikk en stor bok i postkassen her forleden. Den heter Nora Ephron at the Movies: A Visual Celebration of the Writer and Director Behind When Harry Met Sally, You've Got Mail, Sleepless in Seattle, and More og den er veldig, veldig fin (å se på).

Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det er lettere nå, merkelig nok. Det er som magi. Jeg har bare latt fingrene taste og skrive disse ordene, som ikke er de vakreste ord, eller aj aj aj aj boff (boff), men det er ord. Mine ord. Mitt.

Det var noe mer, men nå er det glemt.