Vi er kanskje sytten eller atten mennesker i rommet. Vi sier god morgen og hei til hverandre, noen klemmer, ikke jeg, jeg er ingen klemmer, jeg kan være det, men jeg er ikke det i dag, ikke med hvem som helst. Hva handler det om, kan jeg velge å spørre, men jeg står over.
Hun jeg sitter ved siden av sier at hun har så mye å fortelle. Åh!? Er du forelsket? spør jeg. Jeg snakker så høyt at de andre får det med seg. Det stemmer, hun er forelsket, men hun ville ikke dele det med alle. Litt senere beklager jeg at jeg utbasunerte spørsmålet mitt så spontant. Det går bra, sier hun. Selvfølgelig, hun er jo høflig. Og forelsket.
Innledningsvis gjør vi en varhetsøvelse. Jeg legger merke til at jeg ikke har kontakt med hjertet mitt, med pulsen. Jeg vet at hjertet slår, men jeg merker det ikke. Jeg kjenner i stedet på en smerte i venstre kne og en begynnende krampe i høyre lår. Jeg kjenner på en ro. Jeg har lukket øynene og tenker ikke på så veldig mye. Det slår meg at jeg trenger dette, at jeg har behov for litt ro.
Så begynner vi å snakke. Vi melder oss inn. Noen forteller om bursdagsselskap, andre forteller om stressende togreiser. Det snakkes om varme og spyd i brystkassen. Det er ord. Noen snakker høyt. Andre snakker lavt. Noen har aksent, andre har dialekt. Det er mannestemmer og det er kvinnestemmer. Jeg legger merke til at jeg begynner å kjenne på pulsen. Hjertet slår hardere og raskere. Er jeg sint? Er jeg lei meg? Er jeg bare rastløs? Det er en uro.
Jeg vil ikke si noe, men jeg åpner munnen og lar ordene komme ut. Jeg blir tørr i munnen og må bevege meg i stolen. Jeg setter meg først litt fremoverlent. Så setter jeg meg bak igjen. Så krysser jeg beina. Jeg sier noe om at jeg ikke vet om jeg kan si hva jeg tenker og hva jeg føler, at jeg først legger merke til hva jeg ikke har til felles med de andre som snakker, i stedet for å se etter hva jeg har til felles. Det er godt å si det. Det er skummelt å si det. Det er vondt å si det.
Dette er på dagtid. Dag blir til ettermiddag blir til kveld. Mørket. Kulden. Sen høst, snart vinter. Jeg hater denne tiden på døgnet. Det var sterkt, tenker jeg, etter å ha skrevet “hater”. Jeg hater det ikke. Jeg kjenner på et ubehag. Jeg har dårlige minner eller assosiasjoner. Det føles ikke godt.
På veien hit i dag, i bilen, tenkte jeg tilbake på barndommen, på at jeg ofte gruet meg til skolen. Jeg begynte å tenke på det fordi jeg tenkte på mine egne barn. For meg selv, der jeg kjørte alene i bilen, tenkte jeg på ungene mine, på hva som hadde skjedd om vi flyttet vekk fra der vi bor, til en ny by. Barna mine har det bra på skolen. De har det fint der vi bor. Jeg vil ikke utsette de for utrygghet. Det er egoisme. Jeg må tenke på ungene. Jeg tenker på ungene. Jeg tenker også på meg. Jeg tenker. Jeg er. Jeg lever.
Til hun som er forelsket sier jeg at det må være deilig. Det må ikke være deilig, men det er sikkert deilig. Jeg sier at hun må nyte det, og hun sier at hun prøver, men det er vanskelig. Hun synes det er godt og vondt på samme tid, for det er så mye usikkerhet, så mye som kan gå galt. Jeg sier at det er det som er å leve. Alternativet er verre: å ikke leve. Å ikke kjenne på følelser. Hun smiler. Litt senere gråter hun. Hun skal si noe annet, noe hun har kontroll på, men – med meg som vitne – blir hun overrasket over sin egen reaksjon. Hun sier noen ord, men stopper. Hun sier: “oj”. Jeg ser tårene som renner nedover kinnet hennes. Dette var ikke hennes plan. Det bare ble sånn. Hun har lyst til å ønske intimitet velkommen, men hun er livredd. Hun sier det. Det er en lettelse å si det. Det er også skamfullt. Men for faen, hun er jo forelsket!
Jeg sjekker inn på hotellet og setter meg ned i stolen på hotellrommet. Det er mørkt og det er kaldt ute. Jeg skal spise mat og drikke en øl med noen av de andre menneskene. Jeg vil helst legge meg ned og lukke øynene. Jeg orker ikke å stå i mine egne følelser. Jeg orker ikke forklare. Jeg holder tilbake.
Jeg holder tilbake.
Jeg holder.
Jeg holder opp.
Stopp.