avsnitt 300

Det er vanskelig å si hvor det begynner og hvor det slutter, like mye som det er vanskelig å si hvorfor man husker noe og glemmer alt annet. Det var en onsdag eller torsdag eller mandag eller tirsdag eller, du tar poenget, og jeg var overbevist om at jeg hadde notert meg ned tre sitater jeg skulle bruke som forord til en bok jeg aldri hadde planer om å skrive, men notatet var og ble borte. Jeg fant det med andre ord ikke, hverken fysisk eller digitalt.

Litt over halvveis i Thure Erik Lund-boken og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er som jeg savner å lese Knausgård og jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg kan lese det på nytt når jeg vil, det finnes ingen regler. Jeg vet det. Fra bokhyllen henter jeg ned den siste til Johan Harstad. Det er bokstavelig talt en murstein av en bok. Jeg vil begynne på den. Så sender jeg en lang tekstmelding til hun jeg er gift med og får tilbake: Skriv en bok!

Men jeg vil lese. Jeg vil chille.

Et lenge utsatt besøk hos optikeren blir gjennomført. Strabasiøst, skriver jeg ned etterpå, som en slags oppsummering av besøket. Først blir jeg tatt imot av en jente (dame?) som tar meg inn på et rom der jeg må sette meg på en stol, sette hodet inn mot en maskin med haken på en støtte og pannen mot en skinne. De tar bilder av øynene mine. Jeg må bytte stol for å sitte på samme måte ved maskinen ved siden av. Den skal måle trykket i øynene mine og blåser luft to eller tre ganger på hvert øye. Det er ekkelt og jeg blunker og får tårer i øynene. Så blir jeg geleidet ut av rommet og henvist til en ventestol. Jeg venter. Optikeren kommer. Han er østlending, fra Carl Berners plass skal det vise seg. Han er fornøyd med at også jeg er østledning. Han synes svarene mine på spørsmålene han har, er presise. Veldig bra, sier han, når jeg svarer på spørsmålene hans. Jeg leser bokstaver og ser på rundinger. Så forteller han meg hvordan det står til med øyehelsen og at jeg trenger lesebriller og han forteller om progressive briller og jeg har for lengst sluttet å lytte. Han sier han skal kalle meg inn igjen om to år. Jeg går ut fra optiker-kontoret og inn i butikken. Nå er det en ny jente (ikke dame) som tar imot meg. Hun vil vise meg innfatningene. Jeg har slått til på et tilbud om to-for-én. Jeg får to briller til prisen av én. Jeg ser på innfatning til middels pris. Et par som er runde og et par som er mer firkantet. Jeg sier jeg vil ha én av hver. Ett par skal være progressive og det andre paret skal være lesebrillene. Det er lesebrillene jeg kommer til å bruke mest, sier jeg. Hun som er en jente og ikke en dame tar meg med til et slags kontor i åpent landskap der jeg må sitte mens hun tegner på brillene, for de skal jo tilpasses, skal de ikke? Så tar hun opp en plansje med noen tabeller og priser. Nå må jeg velge glass. Prisene går fra 600 kroner til 6000 kroner. Jeg begynner å bli sliten og litt lei. Jeg manner meg opp og sier at jeg vil ha det billigste jeg kan få, men ender til slutt opp med det nest billigste. Når jeg går derfra sender jeg melding til hun jeg er gift med: Strabasiøst!

Litt senere, av uvisse grunner, googler jeg butikken og får opp navnet på de som eier butikken. Det er et ektepar. De deler to etternavn. Mannen er like gammel som meg. Jeg googler ham og får opp et bilde. Hvem var det som sa at det er i speilet man ser hvor gammel man er? Det er ikke i speilet jeg innser at jeg er gammel. Det er når jeg ser på bildet av denne fyren som har samme fødselsår som meg selv. Han ser ut som han snart er pensjonist.

I en bokanmeldelse i Morgenbladet leser jeg om en fransk forfatter, som også deler fødselsår med meg. Jeg får først inntrykk av at han debuterte for to år siden og tenker at det er håp. Dette går fort over når jeg googler og finner en Wikipedia-artikkel som forteller at forfatteren debuterte i 2006. På bildene ser han mer ut som min alder. Jeg forstår meg ikke på tid. Alderdom.

At jeg trenger brille er et bevis på at jeg blir eldre, men også et slags bevis på at genetikk finnes. Pappa måtte begynne med briller da han var like gammel som jeg er nå. Riktignok så han like gammel ut som han som eier optiker-butikken, når han var på min alder, i hvert fall sånn som jeg husker det fra jeg var barn.

Så tenker jeg på mine egne barn som ler av meg og mine grå hår, at jeg ikke lenger skjønner fjernkontrollen og at jeg forteller de samme, gamle vitsene om og om igjen.

Hvis jeg skal skrive boken vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Jeg vet heller ikke om jeg finner roen. Det er så mye jeg vil si, og samtidig ingenting jeg ønsker å dele.

Al Pacino (84) i et intervju. Jeg lytter mens jeg bretter klær. Det er lørdag i 2024. Al Pacino (59) i The Insider (1999). Jeg er alene. Jeg ser film. Det er søndag i 2024.

Bakgrunnsbilde på mobilen: to barn og en kone sitter på en trapp utenfor et hus i Malta (2022). Jeg ser på bildet i 2024. Ungene er allerede eldre.

Dagbøker fra 1998, 2001 og 2004. Bilder fra gamle mobiler i 2005, 2006 og 2007. Det jeg skriver er det samme: drømmer om fremtid, fantasier om damer. Bildene er av meg selv. Av fjell og biler.

Jeg er den jeg er.

For å få bevegelse går jeg en tur, her jeg bor på landet, i distriktet. Jeg vet ikke lenger om jeg vil. Det jeg skal i morgen. Jeg vil også være en helt.

Den forvirrende tiden når jeg ser på skuespillere som eldes. Jeg foretrekker å se på filmene jeg elsket på 80- og 90-tallet. Jeg ser Robert DeNiro, Al Pacino, Bill Murray, Tom Cruise, Tom Hanks, Dustin Hoffman, Richard Dreyfuss, Robin Williams, Jeff Bridges, Nicolas Cage, Harrison Ford, Leonardo DiCaprio, og noen damer: Julia Roberts, Meryl Streep, Michelle Pfeiffer, Meg Ryan, Nicole Kidman.

Hjelp.

Han kommer inn døren med hjelm på. Det er ikke rugby, sier jeg. Han ser på meg, ser ut som et spørsmålstegn. Senere hører jeg på Bokprogrammet på NRK Radio. Frederik Svindland. Endelig en forfatter som ikke høres ut som en forfatter. Det er ikke rugby, sier jeg. Det er fotball! Jeg har syklet, svarer han. Det finnes ikke lenger ironi.

På hotellet i jobbsammenheng. Vi sitter i spisesalen og diskuterer noe. En tallerken forsvinner. Så en til. Her er de effektive, spøker vi og ler vi. Vi spøker og vi ler. Så glad er vi, så er glad er vi. Dessert: kake og is. Den eldste av oss, en kvinne, blir ferdig først. Den unge servitøren kommer bort. Kan du ta tallerkenen, sier kvinnen til den unge servitøren, og så slår hun servitøren på ryggen og sier: vær rask! Servitøren tar tallerkenen med seg i en fart. Jeg bare spøkte, roper kvinnen. Det finnes ikke lenge ironi.

Du vet ****, sant? sier han til den andre. Den andre: ja. Han: Han har dårlig rank i Brawl Stars! Den andre: Ja, vi spilte i går. Han disconnecta hele tiden! Han: Det er fordi han har McDonald's internett.

Det finnes ikke lenger ironi, men det finnes humor og nye uttrykk.

Det er helt uskyldig. Et ubetydelig øyeblikk. Og likevel avgjørende, om ikke viktig.

Han som er meg leser i avisen, som han alltid gjør, han får idéer, tanker oppstår, han drikker sin kaffe, han leser sin avis. Morgenbladet skal leses motsatt vei, fra siste side til første side. Ofte stopper han når boksidene er ferdiglest. Det er ikke alltid verdensbegivenheter er relevante for en mann i 40årene i en bygd på Vestlandet.

Et uskyldig sitat fra en forlagsredaktør, om forfatteren Zeshan Shakar:

– Shakar har et forfatterskap med veldig høyt litterært nivå og kredibilitet, kombinert med at han når bredt ut. Han er en av få i Norge som klarer det.

Han når bredt ut, står det. Så husker han, som er meg og som leser i avisen, at han en gang hadde hørt noen lese høyt fra Shakars første bok, Tante Ulrikkes Vei, på radioen, sikkert tilbake i 2017. Han hadde ledd av sosiolektene. Det hørtes morsomt ut. Spesielt for en østlending på Vestlandet. Han kjøpte boken og begynte å lese. Etter hundre sider hadde han gått lei. Dette traff ham ikke.

Det er uten betydning. Betydningsløst. For alle andre enn ham selv. Dette med identitet og røtter, det er noe der. Hvem er han og hvor er han fra? Hva vil han og hvor skal han, og hvorfor, og hva er poenget? Selv når han ikke bredt ut, han er ikke bred nok, ikke inkluderende nok, ikke nysgjerrig nok, ikke god nok. Han bare famler febrilsk i verden. Tilsynelatende går det fint.

Han vil også kjenne gjenklang. Være en del av noe større enn seg selv. Kjenne seg igjen i andre. Føle at andre kan relatere seg til ham. For at det skal skje må han snakke høyere, ikke nødvendigvis rope, men være tydelig og sterk. Det tør han foreløpig ikke. Han er redd for noe. Han er så opptatt av å bli forstått, men orker ikke prøve å bli det.

Så er han tilbake til de tankene som handler om hvorfor folk – spesielt forfattere – gjør som de gjør – skriver som de skriver – i det hele tatt skriver. Setninger, komma, punktum – tankestreker. Utropstegn!

Dag Solstad som skriver for å bli forstått. Thure Erik Lund som egentlig ikke skriver, men som lever i skriften. Jeg vil skrive fordi det tar tid å komme frem, og jeg vet ikke alltid hvor jeg havner. Å snakke går fort, men det får ikke poenget frem.

Stopp! Stopp! Stopp!

Her er det ikke mer å hente akkurat nå.

Jeg må bare skrive. Noe. Dette. Jeg må bare skrive noe, som blir dette. Ta alt med en klype salt, er du snill, men les det gjerne.

I dag innså jeg det igjen: jeg blir aldri god nok for meg selv. Dette med å være streng mot seg selv er et velkjent fenomen. Er det ikke? Det er det for meg i hvert fall. Det hjelper dessverre lite å være kjent med fenomenet. Innsikten har ingen funksjon. Det går ikke over.

For ikke mange dager siden innrømmet jeg dessuten at jeg ikke takler motstand. Jeg er elendig på det. Jeg sier jeg ønsker meg direkte tilbakemeldinger, klar tale, gi meg noe, si hva du tenker, men hvis noen først gjør det, blir jeg knust. Etter en slik hendelse kan jeg sette på Band of Horses eller Kent i bilen på vei hjem.

Dette er bare meg som tømmer meg i en container. Containeren er deg. Ta det gjerne med en klype salt. Det er samtidig ramme alvor, men ikke dramatisk.

I et møte med en etat der flere var tilstede (og alle drakk kaffe), skrev jeg ned noen linjer på datamaskinen jeg hadde med meg. Det handlet om en følelse jeg fikk etter å ha åpnet munnen og sagt noe. Det jeg skrev gikk noe sånt som:

Du trekker pusten dypt før du dukker ned under vannet. Du holder pusten og svømmer rundt med de andre fiskene til du ikke lenger klarer å holde pusten. På overflaten av vannet kan de andre se det boble opp på vannflaten. Det er du som puster ut under vann. Straks får du panikk. Du svømmer det raskeste du kan oppover, oppover. Idet du bryter vannet, gisper du etter luft. Det handler om ditt liv. Så innser du det. Det var bare et møte.

Det er helt sant at jeg skriver for å skrive noe, fordi jeg må og fordi jeg må tømme og fordi jeg må få utløp for dette som jeg ikke vet hva er, men som likevel er ulike versjoner av innsikt.

Hun kom inn på kontoret og ga meg tips. Tipset var at jeg måtte la de andre se meg. Og jeg må la de andre seg meg, fordi jeg fortjener det. Jeg vet ikke om det høres kryptisk ut, men jeg skjønner hva hun sikter til. Likevel: jeg tåler det ikke. Jeg står alene i all dritten. Jeg blir kvalt. Det er bare min egen feil. Og jeg takler det ikke.

Det ryddigste jeg kan gjøre er å brette alle klærne og legge de på riktig sted i skapet, til ungene, til hun jeg er gift med, og i mitt eget. Jeg må puste. Jeg må jobbe for å puste. I morgen er en ny dag – jeg har ansvar. For meg. For andre.

Ta det med en klype salt. Søren klype!

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dødsdans.

Den vakreste låten jeg har hørt denne uken er Noé Preszows Que tout s'danse. Han synger at alt lar seg danse.

Alt lar seg danse til og med skammen til og med hatet til og med løsdrift La alt danse ensomheten beleiringstilstand unntakstilstand

Du sier at alt lar seg danse til og med vanæren som vokser og vokser til og med fraværet alt lar seg danse alt lar seg danse

I begravelsen til min bestefar danset min kusine en dans for døden.

Han blar gjennom listen. De hundre beste filmene fra 2000-tallet. Skumleser omtalene, ser stillbildene, husker at han så den og den, ikke den, men også den, på kino, på DVD, alene, med en venn. Søker samtidig på Platekompaniet, på IMdB. Legger en i handlekurven (Platekompaniet). Legger en annen i “må se”-listen (IMdB). Trenger ikke nødvendigvis å kjøpe handlekurven. Må ikke absolutt se “må se”.

Dagen før, i bilen med familien, hørte de sanger. For det meste nye, moderne sanger, men også en del klassikere, ofte nye sanger inspirert av eller stjålet fra klassikerne. Han tenkte på alle bilturene med sin far. Alle sangene.

På vei til skolen i en Toyota Camry i 1988. Johnny Nash, I Can See Clearly Now. Tanita Tikaram, Twist in My Sobriety. Noen år før, kanskje 1986, en bilkø som på en eller annen måte hadde noe med NAF å gjøre, der det ble delt ut kassetter. En samlekassett med blant annet Åge Aleksandersen, Lys og varme. På slutten av nittitallet, kanskje 1997, i Nederland i regn, en Mazda 929 stasjonsvogn, Tic Tac Toe, Warum? Men også ABBA (alt sammen) og Stevie Wonder (noe av det) på utallige bilturer nedover Europa, i ulike biler, Citroën, Toyota, Mazda. Var det ikke en Suzuki også?

Alle disse minnene som bare er hans egne, som ingen spør om, og de som tror de kjenner han, kjenner ikke til dette. Strømmer det flere minner på etter hvert som han blir eldre? Han husker så lite, men nå husker han stadig litt mer. Ikke det essensielle, bare små drypp av situasjoner, bilder, lukter og lyder.

Hvem var han da han som enebarn lekte med lego i en kjeller i huset de ikke eide? Eller da han besøkte naboen og reagerte på at de hadde pakket fjernkontrollen inn i plastikk?

Hvor kommer frykten fra? Eller angsten? Energien? Hvorfor blir han nå så opptatt av å puste, finne roen, være mindre redd – ikke uredd, bare mindre redd. Hvem er det han står i gjeld til? Hvem står i gjeld til ham?

Han skal ingen steder, men til slutt er han der.

Det er knapt tid igjen. Avisen har 56 sider, men hvem har tid til alt det? Dessuten ligger det minst tre aviser på bordet. For ikke å snakke om bøkene. Thure Erik Lunds Identitet. En bokhylle overfylt av bøker.

I Good Will Hunting, Will som spør psykologen: Have you read all those books?

I en artikkel om forfatterskapet til Eduardo Halfon i Klassekampens Bokmagasinet refereres det til kjente forfattere som i hans forfatterskap må svare på spørsmålet: har du lest alle disse bøkene?

Å bla i avisen er en påminnelse om tiden som løper ut. Tekst og bilder som gir assosiasjoner til saker og ting som har skjedd eller ikke ennå skjedd, eller som aldri skal skje.

En notis om en nettside med artikler om filmer fra 2000-tallets første tiår. Ikke tid, men veldig lyst.

Kaffe. En kopp. En kopp til. Og en tredje. Sekundviseren som bråker fordi klokken trenger nytt batteri. Gamle batterier bremser ikke tiden.

Tanker som raser gjennom hodet, som forsvinner, som aldri blir til noe mer enn tanker og luft. Forglemmegei. Allerede glemt. Verken bedre eller dårligere enn andre. Likevel banal og tåpelig. Skriver ned ord på en datamaskin i en varm stue i et gammelt hus på et tettsted i et trygt land. Over førti. Under femti. Mann. Hvit. Ogsåvidere.

Et tog som stopper ved perrongen. En buss som kjører på veien. Et regn som væter gresset, hustakene, fjellene, syklistene, joggerne, hundene, kattene.

Øvelse, øvelse, øvelse. Øvelse er bare tid. Tid er det som forvitrer i vårt forsøk, vår øvelse, på å leve liv. Ingen vet noe. Eller, vent. Hvordan er det sangen slutter?

Nobody loves no one

Som kan betyr ingen elsker noen – eller ingen elsker ingen, altså alle elsker noen.

Eller?

Det hjelper å få det ut, er det ikke sånn det fungerer? Hva er det som “må” ut egentlig? Hvorfor kan jeg ikke bare holde inne?

Jeg følger ungene til fotballskole. Hjemmekontor. Jeg kjøper en bolle på vei hjem. Hjemmekontor. Jeg drikker min kaffe, svarer på en e-post. Hjemmekontor. Jeg skulle ha vært der fysisk, men det er noe med ungene, noe med smilene, noe med tårene, noe med følelsen jeg har inni meg, noe i magen, alltid noe i magen, i regionen rundt navlen. Er det en svulst eller er det melankoli? Er det litt av begge?

Samvittighet.

Hjemmekontor.

Rulleskøytene i gangen i kjelleren. Klump i halsen. Han bruker de aldri. Er det fordi jeg ikke tar ham med ned på banen? Klumpen i halsen vil ut. Eksternalisering er ordet jeg lærte min yngste sønn her forleden. Han taper i spill, det er de andres feil, han blir sur, det er brorens feil, han eksternaliserer, sier jeg. Eksternalisere? svarer han. Så har han lært et nytt ord. Jeg ser ut av vinduet på dette forferdelige stedet vi har bosatt oss på. Eksternalisering. Jeg orker ikke mer, skriver jeg, tenker jeg, men hva skal det egentlig bety? Jeg er her, er jeg ikke?

Er dette egentlig godt nok?

Fra hjemmekontor til Arendal.

Arendal. Knausgårds neste roman skal hete Arendal. Han fortsetter i serien sin. Han fortsetter og fortsetter, men kanskje holder han egentlig ikke ut han heller. Hva vet jeg. Kanskje holder han ut bedre enn meg.

Dette hjalp overhodet ikke. Jeg drikker min kaffe. Klumpen i magen er der. Eksternaliseringen fortsatt et fenomen.

Jeg må ta ansvar. Jeg tar ansvar. Og jeg er så forbannet lei!

I Morgenbladet har de notert seg at tegnet for “Moss” på norsk tegnspråk er å bruke tommel og pekefinger for å holde seg for neseborene, noe som ligner på tegnet for “å stinke”, som skriver seg tilbake til den gamle mosselukta, som angivelig ikke eksisterer lenger. Noen i Moss er fornærmet og mener tegnet må endre seg.

Jeg tenker på tegnspråklæreren min, Keir. Han var skallet, men tegnet for navnet hans var å bruke hånden for å vifte vekk sveisen og samtidig kaste på hodet for at det lange håret skulle legge seg bak på ryggen. Forklaringen var såre enkel: navnet fikk han som ung mann med langt hår. Man bytter ikke navn med alderen.

Navn som Bror og Junior gjelder gjennom hele livet, uansett.