avsnitt 300

Sirkler

Vi sitter i en sirkel. Jeg er glad fordi jeg kan gå, sier en av oss, ikke jeg. Jeg er både morsom og trist, sier jeg senere. Ja, du er både morsom og trist, svarer en. Jeg er morsom. Ja, du er morsom du. Jeg er trist. Ja, du er både morsom og trist du. Jeg øver i en sirkel. Jeg øver på å bli den jeg er. Jeg øver på å være meg i et rom.

I en annen sirkel har jeg på finere klær. Jeg fokuserer på pusten, myser med øynene, ser på en flekk på gulvet, lar tankene komme. Det som kommer er ordene jeg ikke hørte for fem minutter siden. Han som sto foran oss alle og fortalte om livet sitt hadde vist frem bilder av hytten sin, båten sin og skogen han jaktet i. Jeg så hytten, jeg så båten, jeg så skogen. Jeg tenkte: hvorfor har jeg ikke hytte, hvorfor har jeg ikke båt, hvorfor liker jeg ikke skogen. Under pusteøvelsen hører jeg alt det andre han sa. Alt han har mistet, en mor, en sønn, en kone, til sykdom, død og livet. Alt han ønsket seg, som jeg har. Jeg gråter ikke, men det er ikke langt unna. Det er dette som skjer mens jeg blir den jeg er.

I en tredje sirkel er det jeg som bestemmer. Jeg har forberedt meg, men ikke på den vanlige måten. Dette er ingen prestasjon, dette er tilstedeværelse. Jeg ser tretti personer, men det er to jeg ikke kan navnet til. Skål, sier jeg. Vi må skåle for hver og én av oss, sier jeg. For eksempel sier jeg “skål Haldis”, så svarer alle “skål Haldis” og så skal Haldis skåle til neste person og alle svare skål og navnet på den neste. Vi gjentar det hele til alle har fått en skål. Til slutt kan jeg navnet på alle. Jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg fikk til det jeg ønsket. Men mest er jeg stolt fordi alle er så glade.

Mamma, sier jeg. Du har alltid vært mamma. Nå forventer jeg ikke noe av det. Du har gitt meg det jeg har fått. Takk. Nå må du tenke på deg selv. Hun sier “man går så lett på autopilot”. Hvem gjør det, spør jeg. Jeg, svarer hun. Ja, sier jeg. Du. Ikke man. Vi snakker sammen i under ti minutter, men det er de mest betydningsfulle minuttene jeg har hatt med mamma i mitt voksne liv. Jeg så henne. Hun så meg. Hun sa ikke bare at hun er stolt av meg og glad i meg. Hun sa i stedet at hun synes det er fint at jeg gjør som jeg gjør og at jeg gjør det for meg selv.

Jeg er meg. Hun er seg. Jeg forventer noe av meg. Jeg forventer ikke noe av deg.

Jeg puster med og uten sirkler mens jeg slutter å leve i loop.

Jeg setter meg ned. Jeg hoster. Jeg sitter på stolen. Jeg gjør det enkelt. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Jeg har ikke trent på lenge heller. Jeg liker ikke at alle setningene begynner med jeg, men hva skal jeg gjøre. Her er bare jeg.

Jeg puster. Jeg er litt syk, ikke feber, men hoste, tett. Jeg var i et annet humør tidligere i dag. Jeg vet ikke hva nå. Jeg må slette programmer fra Macen. Det er ikke lagringsplass igjen. En gang lastet jeg ned Mylio, et program for organisering av bildebiblioteket, men alle bildene mine er i skyen og det ble bare mye rot. Jeg vurderer å slette hele programmet og alle filene som jeg har lagret på to harddisker i tillegg til harddisken på Macen. Jeg kan laste ned hele biblioteket mitt fra Google Photos senere. Før de kræsjer. Før de blir hacket.

Viktor spurte meg om hva jeg ville bli da jeg var liten. Altså, når jeg ble stor. Ja, du skjønner. Jeg sa: forfatter. Ikke noe mer? lurte han på. Jeg kom ikke på noe, men sa advokat.

Jeg studerer gestaltterapi. Hvorfor det egentlig? Det gir ikke nødvendigvis mening, men det føles godt. Jeg blir roligere av det. Noen ganger er det sånn at noe som betyr mye også kan bety lite. Det gir ikke mening det heller.

Jeg er takknemlig håper jeg.

Jeg er tom.

Gleder meg til Embrace sitt nye album.

Egentlig hadde jeg bestemt meg for at jeg denne sommeren skulle ta motorsykkellappen, men alle ulykkene skremmer meg. Jeg har derfor bestemt meg for å legge prosjektet på hyllen. Heldigvis (for meg) har jeg flere andre prosjekter.

Og så gleder jeg meg til det nye a-ha albumet som kommer i høst. Singelen, I'm in, skrevet av Magne Furuholmen, krever flere gjennomlyttinger før den sitter. I hvert fall var den sånn for meg. Jeg likte den ikke første gangen, knapt litt bedre den andre gangen, men nå – etter utallige lytt – er jeg med.

Breathe in Just breathe There are times Good times after these

Whatever you want or need Wherever you have to be Whatever you have to believe I'm in Begin

Jeg gleder meg til Tomas Espedals nye bok, Lyst.

Jeg skal løpe. I dag skal jeg løpe inne. Det regner. Jeg drikker vann. Jeg er kvalm. På jobb drakk jeg for mye kaffe.

Det er sommer, men sommeren er over, kommer snart tilbake, for å forsvinne igjen.

Jeg har et par sider igjen av Stig Aasvik. Leser den sakte. Det må til. Tror jeg skrev til noen at jeg lever sakte, det er løgn, men det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare på en gratulasjon. Sånn kan det gå. Jeg hører katter slåss utenfor vinduet og hopper opp fordi jeg tror det er vår egen katt, men han ligger her på gulvet og tar livet rolig, lever sakte liksom, det er betryggende. Jeg drikker kaffe, lørdag morgen, kaffe må til, er en del av rutinen, gjør meg ikke lykkeligere, men rolig. I går var jeg stolt av min egen sønn, uten spesifikk grunn, bare ren og skjær stolthet over at han er min sønn. Jeg kjørte ham til stasjonen der han skulle møte resten av klassen som skulle ta bussen til en gård. Han hadde på seg godt med klær og en sekk på ryggen. Han var klar og rolig. Han er roligere enn meg. Han lever sakte! Ti år gammel som han er. Jeg har passert 40 og det går mye bedre enn å passere 39. Det er tre aviser som skal leses og ingen av dem er lokalavisen. Jeg prøver å ikke tenke på (og samtidig godte meg over) at jeg ikke lenger abonnerer på lokalavisen og at vi forleden ikke lot oss intervjue av dem (på jobb) fordi vi alle er enige om at det de skriver er usaklig og minner mer om nynorske skolestiler (“sola skinte den julidagen, men inni ho var det mørkt”). Jeg lo også godt av at jeg la igjen en latter-smiley på et innlegg på fotballklubbens Facebook-side der de annonserte hvem som var så heldige å få lov til å være ballgutter på den “store” fotballkampen neste uke. Samtlige barn var barn av trenere og lagledere. De får tolke latteren som de vil. Jeg er litt småkvalm, men jeg vet jeg kan overdøve det med kaffe. I går var en fin dag. Jeg hadde det bra. Og jeg tror jeg kan ha det bra i dag også. Det er viktig å notere seg slike dager. For fremtidig referanse.

Jeg vet som vanlig ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan starte med å si at jeg er rimelig sikker på at Stig Aasvik ikke googler seg selv så mye som han burde. Det vil si, jeg tar sikkert feil, men det er mulig han ikke vet hvordan man googler seg selv. I hvert fall finner han ikke veien hit. Det er jeg sikker på. Kanskje er det dette som er vanskelig å finne. Og det var vel hele meningen. Hva faen er meningen?

Umulig å si.

Jeg finner håp i The Offer, en ny tv-serie på Paramount+ om hvordan Gudfaren ble til. Altså, jeg finner ikke håp, men jeg drømmer meg vekk og jeg liker den følelsen eller ikke-følelsen det gir meg. Det fjerner i hvert fall klumpen i magen.

Det gikk fint i helgen. Jeg klarte meg gjennom angsten. Stilte opp for en venn. Overvar en disputas som faktisk imponerte. I tillegg til en middag der jeg virkelig sleit med å finne ordene som skulle til for å holde samtalen i gang. Det var noen som begynte å snakke om båt. Noen snakket om sykepleie. Andre snakket om egen menighet. I det hele tatt.

Mellom disputasen og middagen tok jeg to øl i solen. Satt ute på Lorry. Det var det beste øyeblikket i hele helgen. Med skam å melde, I guess.

Hjemmekontor i dag. Har jobbet effektivt. Et dagsverk unnagjort på to timer. Etter det lest i den siste Aasvik-boken, i tillegg til to episoder med The Offer.

Bra dag.

Vet ikke om jeg finner ut av noe som helst. Vet ikke hva som feiler meg. Vurderer å snakke med noen, men om hva? Og med hvem?

Snakker greit med meg selv. Sånn som dette.

Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten? Stryk det. Jeg må omformulere. Hva er det jeg forsøker å slippe unna? De vonde, ubehagelige følelsene, eventuelt situasjonene som kan gi deg vonde, ubehagelige følelsene? Hva er for eksempel vondt og ubehagelig med å stille opp på en disputas og påfølgende middag? Hvor vanskelig er det? Hvorfor finner jeg trøst i å se for meg en situasjon der jeg blir syk og sengeliggende? Hvorfor måtte jeg snakke høyt med meg selv i bilen på vei fra byen i går, hver gang et vogntog kom imot? Hvorfor måtte jeg låse meg ut av bilen på ladestasjonen og løpe inn på kjøpesenteret og se på noen andres bakdel på apoteket? Hvorfor søker jeg trøst i dagdrømmer og visjoner? Et krypinn i Oslo vil ikke løse alt, kanskje ikke en gang noe som helst. Hvor var det dette avsnittet begynte? Hvor var det jeg ville med dette? Jeg ville finne en ro og en trøst, midt på dagen, her jeg har forlatt arbeidsplassen for å snike meg hjem, spise lunsj alene i sofaen mens jeg leser en bok og tenker at jeg bør skrive noe, tenker at jeg bør komme meg tilbake til jobb før det blir for sent og alle lurer på hvor jeg ble av. Noen ganger lurer ingen på hvor jeg ble av. Det sier litt om frihetene jeg har og frihetene jeg tar meg. Hvorfor alltid drømme om noe annet når man er så heldig som meg? Jeg er nedstemt, men tør ikke si det. Det er vår og jeg elsker det – i prinsippet. Jeg er lei meg, men jeg tør ikke si det. Det gjør vondt og jeg skammer meg. Det blir for banalt. Liksom ærlig, men vulgært. Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten?

Jeg er en samler som liker å fullføre ting, men jeg vil ikke være rigid heller. I dag bestemmer jeg meg for å ikke lese ferdig Lars Elling sin bok. Jeg avslutter på side 234. Jeg har lest elleve bøker hittil i år. Hva blir den neste? Jeg har et par bøker på Kindlen jeg har lyst til å lese, i tillegg til en haug i bokhyllen.

Jeg spør henne om hva som skal til for at vi gjør en endring etter påske, men hun svarer det kommer an på hva det er vi ønsker å få til. Hun har et poeng der.

Hun svarer også noe om at hun tenker og føler ting annerledes enn meg. Det er ikke det at jeg er selvopptatt, men jeg har ting jeg ønsker å gjøre, som jeg ikke helt får til. Et eksempel er å sette meg ned og konsentrere meg lenge nok til å kunne skrive ut en hel tekst som til slutt enten kan bli en lang roman eller bare en samling noveller. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være. Vanskelig nok.

Så er det alt på huset som må ordnes.

Dessuten har vi en påskekrim å se ferdig, for ikke å snakke om alt påskegodtet som må forsvinne.

I morgen har jeg lovet V å spille basketball på skoleplassen.

Jeg må lese en bok før Stig Aasviks nye dumper ned i postkassen.

Før jeg sovner tenker jeg på setningen Jeg har lagt merke til at når jeg legger hodet på puten med foldete hender under puten blir jeg på en måte jordet og sovner lettere. Jeg tenker på denne setningen og sovner, men rett før jeg sovner har jeg bestemt meg for at jeg skal huske denne ene setningen. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig husker den ordrett.

I natt drømte jeg at jeg var vokalist i et Elbow-coverband, men jeg fikset ikke melodiene og de andre i bandet var mye eldre enn meg og klaget på hvor dårlig jeg var på å gjenskape melodiene med vokalen min.

Det er påske igjen. Jeg har sagt til ungene at vi må reise til Frankrike neste påske. Yngstemann blir stresset, han sier han må lære seg fransk, han har ett år på seg. Denne påsken skal vi på fjellet – igjen. Snø, sol. Høres fint ut.

Straks lest ferdig Sveve over vatna av R. Hovland. Neste bok ut er en påskekrim. Det er påske, sa jeg det?

Det er mange bøker igjen. Jeg får en melding på Messenger fra en fyr jeg har avskrevet. Jeg ignorerer den, men tenker likevel på ham. Faen ta han, tenker jeg. Skulle ønske vi kunne ha en aldri så liten, uforpliktende slåsskamp.

Det var også noe med saldo, forfall, overføringer, gjeld, strøm, bil, hus, mat, et par banneord og den manglende følelsen av noe godt, selv om det ikke er så ille. Altså, det var noe om det jeg skulle si, men jeg har glemt det, her jeg nok en gang sitter og inntar min kaffe.

God påske da!