avsnitt 300

Han oppfører seg ikke. Hører ikke på læreren. Kan ikke? Vil ikke? Gjør ikke! Må hjem. Du må gå hjem! Læreren ringer foreldrene. Han må hjem. Han går hjem, han sykler hjem, kommer seg hjem. Ingen TV. Ingen gaming. Han er så sint på seg selv. Han baker en gulerotkake. Foreldrene er sinte når de kommer hjem, men kaken er god. Han har 10/10 på matteprøven. 6/10 på religionsprøven. Eva er ikke moren til Jesus. Det heter Fadervår ikke Fader jord. Hva er en salme?

Salmenes bok, 86

4 Gjør din tjener glad! Jeg løfter min sjel til deg, Herre. 5 For du, Herre, er god, du tilgir, du er rik på miskunn mot alle som kaller på deg. 6  Herre, vend ditt øre til min bønn, lytt når jeg ber om nåde! 7 Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg, for du vil svare meg.

Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor. Han hører ikke på læreren og han vet ikke hvorfor. Debatt om organdonasjon på Dagsnytt 18. En nevrolog har en radikal idé: de som ikke vil være organdonor havner bakerst i køen. Motparten spør: skal røykere ikke få lunger? de som ikke gir blod, ikke få blod? Jeg er ikke organdonor og jeg vet ikke hvorfor, utover at jeg bare ikke vil.

En flaske Heineken og en bok av Espedal, og meg i stolen.

Det var noe mer, men det er allerede glemt.

Jeg skal gjøre noe vanskelig. Jeg skal fortelle henne at hun ikke kan være her. Jeg skal fortelle han det samme. Det blir vanskelig. Ikke fordi de har følelser, men fordi vi snakker forbi hverandre. Jeg skal ikke si: du kan ikke være her lenger. Det er ikke sånn. Jeg skriver de ut av kartet. Jeg må forklare det på en enkel måte. Logikken bak. Og så få det til å gå litt fort. Jeg skal gjøre noe vanskelig, men jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig.

Jeg elsker å lese (akkurat nå leser jeg Espedal; vel, ikke akkurat nå; nå skriver jeg dette). Jeg elsker å lese. Sa jeg det? I solen. I stolen. I stolen i solen. Jeg sitter i stolen og leser og jeg elsker å lese der jeg sitter i stolen og leser i solen. Det er det jeg elsker.

På veiene ser jeg hvite elbiler av typen Tesla, modell Y, modell 3, stadig færre modell X, stadig førre modell S. Jeg vil kjøpe en hvit Tesla, modell 3. Bakhjulsdrift. Vi har allerede to biler. Vi har ikke plass til flere. Vi har egentlig bare plass til én, hvis vi skal ta utgangspunkt i hvor mange garasjer vi har.

Broren min ringer, eller jeg ringer ham, ja, jeg ringer, han ringer ikke, ikke denne gangen. Jeg skal spørre om noe, jeg spør om noe, jeg får svar, jeg angrer ikke på at jeg ringte, men det ligner litt på anger, han sier ikke det samme som alltid, men det er samme modus som alltid. Hører han hva jeg sier? Han rekker vel ikke å høre etter? Han sier én ting og så én ting til. Det handler ofte om penger. Jeg tenker på mamma. At hun ikke er alkoholiker, håper jeg. Det er hva jeg håper at hun ikke er. Hun ringte meg i går, og jeg måtte ringe tilbake, vi snakket ikke, hun snakket nemlig. Jeg snakket litt. Jeg svarte. Jeg hørte etter. Alt hun sa var drama. Drama som berørte meg, men berøringen tok slutt.

En influencer, hun som er litt mørk i huden og veldig pen, egentlig ganske sexy også, hun gråter i en video som alle medier viser. Hun gråter og sier at hvis jeg som ser på ikke gråter, så er det noe alvorlig galt med deg, altså meg. Det er noe alvorlig galt med meg. Jeg sitter i solen og leser og telefonen ringer og jeg elsker å lese og det jeg tenker på er at jeg er sulten og hun som ringer spør om jeg vil ha pizza og svaret er ja, jeg vil ha pizza, jeg er sulten, og hun som gråter på videoen er fantastisk sexy, jeg vil ikke gråte, jeg vil heller ligge med henne, men det er ikke det hun tenker på der hun sitter og gråter, og jeg vet at barn dør, jeg sa det jo til og med til mine egne barn. Barn dør, sa jeg. Lillebroren til en av klassekameratene til min yngste er død. Han døde. Av sykdom. Ikke kuleregn.

Hun er mørk i huden og hun er pen og sexy og hun gråter. Jeg sitter i solen og leser og elsker å lese og er sulten og vil ha pizza og en hvit Tesla modell 3. Sånn er livet på jorden akkurat her og nå, for noen av oss. Ikke for alle. Det er ikke alle forunt.

Forunderlig... synger han. Han presten. Jeg slår opp Forkynneren på bibel.no og får informasjon om at det et stor bibelmangel i Venezuela. Det koster 49 kroner for en bibel i Venezuela. Jeg skal kjøpe tennissko. Vi spilte tennis i dag. Jeg fikk gnagsår fordi regelen sier at du må ha flate sko, og mine flate sko er tøffelsko. Det er i hvert fall det ungene kaller det. Skal du ha på deg tøffelsko når du spiller tennis? Jeg sa ja. Og så fikk jeg gnagsår. På XXL.no finner jeg tennisko, gjør jeg ikke?

Jeg vet ikke hvordan dette slutter.

Er det alltid i hodet det starter? Hjertet slår. Blodet flyter rundt i kroppen. Hjertet er en dobbel pumpe. Hjertet veier 350 gram. Jeg tenker på gjentagelsene i bøkene til Chuck Palahniuk. Jeg kommer på at Klassekampen med Bokbilaget ikke kom i postkassen i dag. Den anmeldelsen i Aftenbladet; hva var det han skrev?

Etter hvert blir (...) strukturen og teknikken – de brå vekslingene mellom det >indre tankespillet og de ytre hendelsene (...) litt for tydelig: selvforakt – klipp >til fotballtrening – klipp til Ukraina – klipp til selvforakt – klipp til >fotballtrening – klipp til Ukraina. En takt på 1, 2, 3, gjentatt i det uendelige (...)

Jeg tenker på Fight Club. Jeg tenker på at jeg kjøper flere bøker enn jeg leser. Likevel: jeg leser flere bøker enn mange jeg kjenner. Kanskje burde jeg lage en liste over alle bøkene jeg har kjøpt, i stedet for en liste over alle bøkene jeg har lest.

Lillebroren til en venn av V er død. De spiller Fortnite. T sier: Broren min er død. V: Å. Hvordan går det med deg? (...) V: Jeg har fått gaming tastatur.

På kvelden sier jeg til V at vi er heldige. Hvorfor, spør han. Vi er heldige fordi vi lever, sier jeg. Det gjør jo alle, sier han. (Til de dør, tenker jeg). Vi er heldige som har hus. Det er mange som har det, sier han, minst halvparten av verdens befolkning har hus, kanskje flere. Vi er friske, sier jeg. Osv.

I bilen på vei til jobb spiller jeg Switchfoot igjen. This is your life. Are you who you wanna be, spørresynger vokalisten. Vet ikke, svarer jeg til ingen andre enn meg selv. Til diktafonen sier jeg noen ting om noen avsnitt jeg har tenkt å skrive en gang, ikke her, helst et annet sted, helst noe som kan trykkes på papir etterpå, kanskje gis ut, men herregud, hvem eller hva er det jeg tror jeg er.

Lørdag, søndag, mandag. Jeg tenker jobb, jobb, jobb. Mestring på jobb. Store vyer. Pengene er borte for lengst. Premiepotten i Eurojackpot var over 1 milliard på fredag.

En tekstmelding tikker inn: Gratulerer (...) du har vunnet 105 kr i EUROJACKPOT FREDAG!

I dag har jeg lyst til å bestille tennisballer av typen Wilson. Bestille? Jeg kan ikke kjøpe de på noen av de lokale sportsforretningene. De fører bare tennisballer av merket Head. Lukten av Head er noe annet enn lukten av Wilson. Hva er det med lukten av tennisballer? Måten de små filthårene trenger seg inn i nesen og bakover i svelget, smaken av spearmint(-ish). Ish, men ikke æsj.

Jeg er feig, sier hun som jeg er gift med. Du er feig, sier hun. Eller, mer presist: Du må ikke være så feig. Eller var det: Det er fordi du er så feig! Som svar på et spørsmål eller et retorisk spørsmål eller en tanke jeg delte. Jeg husker ikke utgangspunktet, annet enn at det handler om livet, håpet, drømmen, fremtiden, noe om å skrive, noe om å åpne et kontor på dette lille stedet og tilby tjenester jeg etter hvert har opparbeidet meg kompetanse i.

Hva er jeg redd for? Jeg publiserte i stillhet en Facebook-post på en forlagsside/-vegg for å si “hallo” til Stig Aasvik. Han fortjente det. Jeg måtte spørre pappa om han har Facebook og om han kunne se at jeg hadde postet noe, men han hadde slettet Facebook, sa han. Mamma og pappa er på besøk. De er eldre enn de noen gang har vært (åpenbart). Det er mye de er misfornøyd med, kan det virke som.

Nasjonaldagen kom og gikk. Det er noe rart med “her og nå”. Alle virvelvindene med folk som organiserer seg, pynter seg, og så er øyeblikket – eller øyeblikkene – borte, på et øyeblikk. De eneste eventuelle bevisene er søppelet på gatene, avføringen dagen derpå, og enkeltes hodepine.

I dag våkner jeg, drikker kaffe, leser, kjenner på en klump i magen (igjen). Jeg vil ikke dele klumpen med noen, jeg får bare de samme svarene, de samme spørsmålene, de samme påstandene, de samme rådene.

Vurderte å sende en mail til Stig og spørre om han vil la seg “intervjue” på en “nettside” som dette, som ingen leser. Det må være helt i hans ånd, tenker jeg, men jeg tør ikke på grunn av den angivelige feigheten.

Det er varmt i solen og kaldt i skyggen. Kan noen, vær så snill, kile meg på ryggen?

En dag skal jeg lage en spilleliste på Spotify om identitet. Min egen. Ikke noen andre sin spilleliste. Ikke en spilleliste laget av kunstig intelligens. Fy faen som jeg hater kunstig intelligens.

Den først sangen, eller en av sangene i hvert fall, skal være “Hold On”, av Jet. Jeg har sikkert sagt det før, eller skrevet det før, men det er noe med disse superheltfilmene, som fanger spørsmålene om identitet.

You tried so hard to be someone That you forget who you are You tried to fill some emptiness Till all you had spilled over

Jeg setter meg i en stol jeg kaller “pleasing”. I stolen hører jeg ikke hva de andre sier, jeg bare ser at de smiler og jeg smiler tilbake. En strekker ut armen og vil danse og jeg reiser meg opp og danser med. Noen holder ut en sjokolade og nikker febrilsk og rekker frem til meg med blikket sitt, og jeg bare tar sjokoladen imot og spiser den. Jeg holder pusten, blikket mitt vandrer overalt, opp, ned, til siden, alt går så fort, jeg spinner rundt og rundt noen én million ganger før jeg lander i stolen.

Pause.

Stillhet.

Jeg bytter stol. En stol som heter “ikke-pleasing”. Jeg puster. Det kommer en bort til meg og spør om jeg vil holde henne i hånden. Jeg møter blikket hennes. Jeg puster, jeg kjenner etter. Vet du hva, sier jeg, det har jeg faktisk ikke lyst til. Jeg holder fast i meg selv. Jeg puster. Det gjør først litt vondt, men så blir det deilig, befriende, ekte og sant. Jeg er meg. Jeg holder fast i meg. Jeg tar min høyre hånd med min venstre hånd og holder meg fast. Jeg tar meg selv på alvor. Og akkurat i det jeg forstår hva jeg gjør, at jeg tar meg selv på alvor, forstår jeg at det er sånn jeg tar de andre på alvor. Som når jeg er oppdrager for mine barn, jeg tar mine reaksjoner på alvor, og jeg tar barnas reaksjoner på alvor. Sånn kan jeg også gjøre der ute i den store verden. Jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på alle de forspilte relasjonene. Jeg forteller meg selv at jeg gjorde mitt beste.

Pause. Ferdig.

Narvesen på hjørnet av Olav VS gate. Kiosken med to etasjer og egen “bokhandel” i annen etasje. Jeg har kastet i meg en burger fra BK, og nå står jeg i regnet og tygger en eller to eller tre tyggis. Jeg er et kvart århundre eldre. Jeg minnes den gangen jeg kjøpte Alex Garland-bøker der i andre etasje, først en, senere en annen. Også han er eldre nå. Ikke lenger forfatter, men regissør.

Bussen kommer. Bra, jeg hadde begynt å fryse. Inne i bussen er det varmt. Jeg tygger. Jeg taster på mobilen. Oslo, Oslo, Oslo. Hovedstad, mitt gamle hjem. Er det liksom her jeg kommer fra?

Tidligere på kvelden har jeg vandret i gatene med en filosof fra Hellas. Han bor på Comfort Hotell i Tollbugata. Vi er på vei til Karl Johan, vi går forbi Stortinget når han blir usikker på om han kommer til å finne veien hjem. Jeg peker mot Oslo S. Vi går forbi Frimurerlosjen. Snart beveger vi oss forbi Spikersuppa. Jeg kan veien. Jeg kjenner byen. Ja, jeg kommer herfra, men det begynner å bli en god stund siden alt det som var mitt liv her.

Jeg tygger tyggis på bussen. Så ser jeg opp fra mobilen. En kvinne med brun cordfløyelbukse, Converse-sko, grønn jakke og grønt sjal. Hun tygger en brødblings. Hun tygger fortere enn meg.

Javel. Akkurat. Så vet vi det.

Hvordan var disse greiene med horisontalisme? All informasjon har like mye verdi?

Hm. Jeg ...

Kondisjonen mangler, styrken mangler, viljen mangler. Hvor ble det av alt sammen? Har det sammenheng med pendlingen (3 timer i bil hver dag, med unntak av to forsøk med tog)? Er det alderen (no comment)? Er det en depresjon? Hva er det som skjer – eller ikke skjer?

Filmene som snurrer i hodet. Barndom, ekte minner, falske minner, fremtidstanker, ikke planer, kanskje drømmer, eller bare tanker, ord, setninger og avsnitt. Ungene. Vennene. Familien. Stedet vi bor.

Hvorfor kaller jeg ikke bare dette en dagbok? Fordi jeg ikke skriver hver dag? Fordi jeg ikke skriver sant? Hvorfor skriver jeg ikke hver dag? Hvorfor skriver jeg ikke sant?

Jeg skriver ikke hver dag fordi jeg har tusen gode unnskyldninger. Jeg mangler tid, og jeg har ikke alltid tilgang på noe å skrive på. Hvorfor ikke bruke en god, gammeldags notatbok? Fordi jeg er redd noen skal lese det (og le)?

Søndager i mars er solfylte, men ikke varme. På mobilskjermen står det “Solfylt. 3 grader.”

Jeg prøver å finne ut av hva som er det aller viktigste: for meg.

Lyden av røtter som løsner fra jorden under vekten av de høye trærne som kappes ned. Synet av det grønne som snart blir brunt. Fotografen som tar bilder av det hele, nærbilder av de skyldige, de som kapper ned regnskogen.

Kutt til rettssal.

Den tiltalte gråter. Han vet at spillet er over.

Endelig rettferdighet, tenker jeg.

Den tiltalte er fotografen.

Det store spørsmål er “HVORFOR?”. Spesielt stort blir det i majuskler.

Noen ganger lar jeg meg overraske, andre ganger lar jeg meg imponere, men som oftest har jeg en følelse av at jeg venter på å bli engasjert. Av verden, av mennesker, av kunsten, av ... naturen? Nei, kanskje ikke naturen. Jeg fikser ikke naturen.

Solen er på vei ned fjelltoppene som omringer tunnelene jeg kjører gjennom på vei hjem en ettermiddag, snart kveld, og jeg kjenner at lyset rom reflekteres fra snøen treffer meg gjennom frontruten og jeg føler et kort øyeblikks glede. Jeg tror vi kan kalle det glede. Jeg kaller det glede. En kortvarig glede. Et stikk av glede.

Det finnes de som bruker naturen og det finnes de som misbruker naturen. Det finnes de som prøver å fikse naturen og det finnes de som ødelegger naturen. Jeg befinner meg helt sikkert i midten av alt. Som vanlig.

Tenk så flaut å tro at verden skal komme til meg, når det er jeg som må ut i verden. Tenk så flaut at hver dag som går gjør meg mer usikker, at hver dag som går gir meg flere vonde tanker, men også gode øyeblikk, det er noen av de også, er det ikke?

Jeg blar opp i avisen som kommer i postkassen hver fredag, men jeg blar bare raskt forbi alle sidene, kaster fra meg avisen og tenker at jeg må slutte. Jeg kan ikke invitere verden inn i stuen på denne måten. Det er noe i personligheten min som tilsier at jeg ikke kan sitte her og ta imot. Jeg orker ikke lese en anmeldelse av en bok som jeg skulle ønske jeg skrev selv, ei heller vil jeg lese en anmeldelse som egentlig ikke er en anmeldelse, men mer er en evigvarende utlegning av anmelderens egne referanser, egen kunnskap og egne erfaringer.

Det verste med den type reaksjoner er at man ikke kan snakke om de. Noen vil si deg imot. Noen vil mene det er noe galt med deg. Jeg reagerer, men jeg tar feil blir konklusjonen. Det er ikke som historien om rabbien som skal løse en konflikt mellom to menn. Først hører han ut den første, og sier: Du har helt rett. Så hører han ut den andre, og sier: Du har helt rett. Rabbiens kone intervenerer og sier: De kan ikke begge ha rett. Rabbien svarer kort: Du har helt rett.

Jeg tar helt feil. Jeg tar feil. Jeg er feil. Kan svaret bli.

Det blåser. Solen står opp. Snøen ligger der: hvit. Er det dette de kaller opphold? Minusgradene holder på snøen. I dag skal det ikke regne. I dag skal vi ikke skli. I dag skal vi fryse. Jeg fyrer i peisen. Varmepumpen er på. Jeg leser noe onkelen min skriver på Facebook. Hvorfor skriver han der? Han spør ut i intetheten: Hvem er du? Hva står du for? Han tenker på jødene, på palestinerne. Andre tenker på ukrainerne, på russerne. Andre igjen tenker på nordmennene, innvandrerne, det langstrakte landet, de politiske spørsmålene, økonomien, lobbyvirksomheten, de krenkede, krenkerne, rottene, hjortene, sauene, kjøttet, landsbrukspolitikk og skjermpolitikk i skolene. Det er nok å ta av.

Hvor skal jeg plassere meg? Jeg setter meg ned og puster. Den første impulsen jeg får er at jeg vil lukte på en ny tennisball. Lukten den avgir i nesen, der tennisballhår møter nesehår, ligner på smaken Extra Spearming avgir bak i halsen. Jeg svelger. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg føler. Jeg lukter.

Så dumt alt sammen er. Du som titter inn gjennom vinduet ler. Hvorfor ler du, spør jeg. Fordi du er så dum, svarer du, og så kler du av deg og jeg må snu meg, for jeg er oppdratt slik. Jeg kan ikke bare stirre på deg der du står helt naken og stirrer inn gjennom vinduet mitt. Jeg trekker for gardinene og trakter min kaffe. Jeg drikker i ensomhet, men jeg er ikke alene. Det er noe med ensomhet, det er noe med aggressivitet, livet, mannen, kvinnen, barna, menneskene der ute, her inne, de jeg savner, de jeg ikke savner, kjærligheten og hatet. Det er noe der. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det viktige, trekke frem essensen, jeg er en tåpe, sentrum i eget liv, men på siden av det som betyr noe, og likevel: jeg gjør noe. Noe gjør jeg. Det er helt greit, er det ikke?

Jeg flyr (i tankene) til New York, til Stockholm, til Berlin, til Oslo, til Paris, til Roma, tilbake til New York, Boston, London, og så flyr jeg (på ekte) til Oslo og tilbake til der jeg kom fra, før jeg fløy til Oslo. Kom jeg ikke opprinnelig fra Oslo? Hva var utgangspunktet? Hvor går streken for baseline?

Ungene spiller mobilspill, tv-spill (playstation); på kvelden spiller vi sjakk eller kinasjakk. Jeg må ikke tape, jeg må ikke vinne. Jeg sover godt om natten. Jeg våkner godt på hverdagene. I helgene kjenner jeg på en uro, jeg er redd for alt jeg gjør galt, for alt jeg ikke får til. Det er flaut. Alle andre får det til. Det er bare å leke, gå ut i snøen, gå ut i verden, være sammen med de andre. Jeg vet ikke hvem de andre er og jeg vet ikke om jeg vil ha noe å gjøre med de andre her.

STOPP. HVORFOR? FORDI: HVORFOR IKKE?