avsnitt 300

Jeg har aldri vært noen historieforteller, men det er litt som hun sier i Bobby Deerfield, at du må ta en sjanse. Har du sett den? Vi kan forresten starte der. Sydney Pollack spiller i Eyes Wide Shut og han regisserte Bobby Deerfield. I 1996 var jeg og noen kompiser på kino og så Eyes Wide Shut. Da vi skulle gå var det en dame med rødt hår som satt bak oss, hun var der med kjæresten sin, hun formelig ropte ut: Den filmen var spekulativ! Jeg har tenkt mye på det. Både ordet – og episoden. På et eller annet nivå er vel alt spekulativt, er det ikke, som produktplassering i I, Robot og Bobby Deerfield for den del. Car-sko med stjerne. Seiko-klokke. Martini-drinker. Marlboro-røyk osv. Nicolas Cage røyket alltid Marlboro Light, husker jeg, fra filmene. Scorcese-filmene var fulle av Marlboro. Det er slutt på den tiden nå. Alle snuser. Det ser ikke like bra ut på film.

Hva er det jeg vil fortelle? Skal jeg dikte noe, tenker du? Vil du egentlig høre? Det er noe med den følelsen av å ikke stole på at den andre faktisk lytter, det får meg til å svelge ordene mine og stoppe midt i setninger. En jeg kjenner og stoler på hater at jeg gjør det. Hun sier alltid: fullfør setningene dine da, ikke bare svelg ordene sånn. Kanskje er jeg en mumler, jeg vet ikke. Uansett er det viktig for meg at noen lytter, gjerne du. At du faktisk hører på hva jeg har å si. Som en aldri så liten advarsel kan jeg innrømme at dette på ingen som helst måte er en gladhistorie, men det er heller ikke en Holde Caulfield-greie, jeg skal ikke fortelle deg om hvor falske alle sammen er. Dessuten er jeg mye eldre enn seksten.

Jeg ble født den trettende mai i en by...

En gang så jeg en dokumentar om Peter Sellers. De sa noe om at han var tom. Han var ingen. Derfor kunne han fylle seg selv med hvilken som helst rolle. Jeg husker jeg ble redd for at jeg var sånn. Som når jeg leser om sorg og blir trist eller leser noe morsomt og blir glad. Eller når noen sier livet er meningsløst og jeg er enig. Det gjør mest vondt når noen snakker om folk som er enig med siste taler, for da tenker jeg at jeg er sånn, men det virker ikke som noen mener det. Jeg kan kjenne på glede og jeg kan kjenne på sorg, men jeg vet ikke alltid når det skjer. Det svinger. Det er for lite RocknRoll.

Jeg er ingen Petter Smart.

Mamma likte Julio Iglesias og Neil Diamond. Det vitner i hvert fall de nedarvede vinylplatene om. Det er flere, men disse var nok noen av de viktigste.

Jeg setter meg ned for å skrive ned noen tanker. Jeg blir hjemme. På Politisk Kvarter snakker helseministeren om Helsepersonellkommisjonen. Jeg kan ikke si at jeg hørte henne si noe om tillitsreformen. Jeg vil skrive noe om det, men ikke her, og ikke nå.

Jeg er frisk (såvidt jeg vet) og jeg er ikke i krig. Jeg lever i fred. Jeg tjener mye penger, men bruker mer.

Jeg gruer meg til noe, vet ikke hva. Kanskje til i ettermiddag. Det er foreløpig mørkt. Jeg har satt på en plate av Julio Iglesias. A Flor De Piel.

Jeg må på do. Jeg drikker kaffe. Alle setninger starter med “Jeg”.

Snart Oslo.

Jeg tenker at jeg må, men ikke vil, søke på jobb.

Jeg skulle si noe mer, men jeg orker faen ikke.

Vi lager fuglehus. Han smiler. Jeg leker med katten. Også han smiler. Vi er ute i solen, men vi går ingen tur, vi skal ingen steder, vi er bare her, sammen. Jeg får en klump i magen og en tåre i halsen. Han legger seg, sovner av seg selv, jeg savner han litt nå, fordi han minner meg om noen, han minner meg om meg, jeg er han lille gutten som ligger og sovner av meg selv, men noen ganger gråter jeg meg i søvne, det føles i hvert fall slik akkurat nå. Var det virkelig sånn? Jeg håper ikke han ligger og gråter der oppe. I morgen har han bursdag og jeg håper han ikke blir skuffet. Jeg ser jeg skriver håp. Det er mye håp her. Eller er det frykt? Jeg vil ikke at ungene mine skal ha denne klumpen i magen. Hvordan unngår jeg det?

Eldstemann legger seg selv. Det har han gjort lenge. Han får ikke mye kroppskontakt. Litt. En klem etter at Manchester United taper mot Arsenal. Jeg ser han er lei seg når yndlingslaget taper.

Charlotte er på vei til Oslo med toget. Det er søndag. Det er så jævlig søndag! Og jeg er trøtt. Og engstelig. Gruete. Noe sånt.

Det jeg liker med bøkene er at tiden går sakte uten at jeg har problemer med det. Jeg liker hvordan 1996 kan gli inn i 2022. På et blunk. Og allikevel sakte. Jeg puster. Jeg leser, bokstav for bokstav, ord for ord, setning for setning, avsnitt for avsnitt, side for side, kapittel for kapittel.

Sol. Snø. Tanker.

Kaffe. Helg. Aviser.

Morgenbladet. Dag og Tid. Dagens Næringsliv. Klassekampen. Weekendavisen. Aftenposten. Bergens Tidende. Mandag Morgen. Lokalavisen.

Det er selvfølgelig for mye.

Sol. Snø. Tanker.

Det jeg egentlig lurer på er hva jeg kan gjøre annerledes. Hva kan jeg endre for å få et enda bedre liv. Kan jeg for eksempel slutte å jobbe? Ja, det kan jeg, men det må erstattes med noe. Helst må det erstattes med noe som kan gi inntekt.

I Morgenbladet leser jeg om en svensk forfatter (og sykepleier) som debuterte i midten av 40-årene. Hun sier hun ikke kunne ha skrevet noe før. Hun var for umoden. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Hun sier hun fortsatt skriver i stuen med laptop i fanget. Fremdeles må hun ta oppvasken. Hun må fremdeles jobbe ved siden av bøkene.

Javel.

Jeg har tre timer til rådighet, men jeg må handle, jeg må vaske, jeg vil lese – aviser og bøker – jeg vil drikke min kaffe. Jeg må på do. Jeg må dusje. Jeg må ut i solen. Ut i snøen. Ut og lufte tankene.

Det må snart skje noe nytt. Og jeg må ta ansvar for det. Jeg vet at noen vil si at jeg allerede er i gang – og på mange måter er jeg det. Men det er fortsatt for mange av de gamle tingene igjen, som folk jeg må møte, men ikke har lyst til å møte, eller vaner jeg ikke klarer å snu, eller tanker som er som før. Og så videre.

I en samtale her forleden, med en som er betraktelig yngre enn meg selv, fikk jeg en fornemmelse av at hun var ensom. Uti samtalen begynner hun å gråte. Jeg er så ensom, sier hun.

I utboksen på mobiltelefonen ligger en melding jeg ikke får skrevet ferdig. Det er en banal sak, jeg vil bare fortelle Magnus om en internett-sak, en HTML-greie, men uansett hvordan jeg formulerer meg høres det platt ut. Det handler egentlig om historie og øyeblikk, om liv, erfaringer og så videre.

Kanskje kan jeg skrive alt senere. Mye senere.

Sol. Snø. Tanker.

Senere: Måne. Drøm.

Jeg tok toget én gang i 2022. Det gikk veldig bra. Derfor bestemte jeg meg for å ta toget én gang til, allerede i januar 2023. Jeg har lastet ned Vy-app og blitt medlem i noe som heter Grønn Reise. Appen forteller meg at toget går 9:22. Jeg ankommer stasjonen 9:10. En damestemme sier over anlegget at toget er forsinket. Det er forsinket allerede før det er ankommet. Bare en aldri så liten time.

Jeg får melding fra Posten om at jeg har en pakke som venter på meg på butikken. Butikken ligger helt på andre siden av stedet jeg bor. Jeg ser ikke for meg at jeg vil rekke det, men så kommer jeg på at jeg bor på et lite sted. Jeg parkerer kofferten og sekken i en oppbevaringsboks til 80 kroner, så går jeg til butikken. Det tar 10 minutter. Jeg får pakken min. Jeg går tilbake. Det tar nye 10 minutter. Det er fremdeles tid før toget kommer.

Jeg er varm nå. Deilig. Jeg fikk meg en tur. En damestemme sier at det kommer et tog i spor 3. Først på norsk. Et tog ankommer i spor 3, sier hun. Så på engelsk. A train arrives in platform 3, sier hun. Javel. Det er bare et tog. I gamle dager gikk det alltid et tog, det var i hvert fall slagordet. Jeg aner ikke hva slagordet er nå. Det går nok alltid tog, men er de ikke også alltid forsinket?

I en dansk avis leste jeg en kommentar om forferdelig de har det med DSB i Danmark. Jeg tror overskriften var noe sånt som at bare døden overgår DSB. Jeg sendte en e-post til journalisten med lenke til nyhetssaker om Follobanen. Selv tar jeg Bergensbanen. Neste gang jeg skal til hovedstaden vurderer jeg å fly. Om våren og på sommeren og tidlig høst kjører jeg konsekvent bil. Jeg elsker den bilen, faen som jeg savner den nå, her jeg sitter og drikker kaffe ombord på toget. Kaffen er god, det skal de ha. Helt ok i hvert fall, jeg skal ikke overdrive.

Vy-appen påstår at billetten min ligger på en annen mobil, men jeg har bare en mobil. Heldigvis sier konduktøren at han har meg på sin bærbare maskin. Den ligner en PDA. Sånn som jeg ønsket meg i tenårene, men som jeg aldri fikk behov for som voksen. Jeg husker Benjamin hadde en av disse arvtagerne som var en hybrid av PDA og mobil, hva var det de het igjen?

Dette er ikke et leserinnlegg. Det er en øvelse. Ikke dermed sagt et essay. Bare en tekst. Noe jeg skriver på, som alltid. Utenfor vinduet passerer trær og fjell i vinterlandskapet. Jeg har med meg bøker og artikler, nok å lese, til og med musikk, selvfølgelig Taylor Swift.

Ungene tegner. Hun jeg er gift med snakker med sine foreldre i telefonen på kjøkkenet, med lukket dør riktignok, men lyden bærer. Det er godt å se ungene konsentrere seg om noe annet enn en skjerm. Jeg drikker kaffe og konsentrerer meg om en skjerm. Jeg har betalt regninger. Jeg har hodet fullt av Karl Ove og Linda, eller snarere kroppen full. I magen kjenner jeg en klump. Er det fordi jeg skal på jobb i morgen eller er det noe annet? Det er kaldt ute. Vinter. Nytt år. Jeg tenker så mye mens jeg leser – og føler mye. Jeg vil og vil ikke kjenne etter. Nede ved vannet ser jeg en mann som er ute og jogger. Jeg prøver å ikke tenke det jeg tenker. Jeg har en oppgave jeg skal levere, men er mest opptatt av Posten-appen og Norsk Tipping-appen og de ulike nettbankene. Jeg skriver “Ander sender melding” og så visker jeg det ut igjen. V tegner hele drømmelandet sitt, sier han. Akkurat som det ser ut. Kjempeape. Hun jeg er gift med snakker fremdeles. En liten hatt der oppå, sier V. Min eldste sønn sier ingenting, bare tegner. Det er sikkert noen klær jeg kan vaske, hvis jeg vil. Kanskje jeg må. Min eldste sønn sier at han ikke gidder å tegne mer. Hva har du tegnet, spør jeg. Denne, sier han, og viser meg en Nintendo-figur på mobilen. Han vil ikke tegne mer. Hva er vitsen, sier han. Noen timer tidligere har jeg sagt noe av det samme til hun jeg er gift med. Det er sånt jeg sier når jeg har drukket mye kaffe på tom mage og leser og tenker og føler. På mobilen tikker det inn sykemeldinger fra Altinn. Det er mange andre ting jeg heller vil tenke på enn syke ansatte. I Dagens Næringsliv og i Aftenposten står det mye skrevet om skatteflyktningene til Sveits. Krigen i Ukraina er ikke over. Solen skinner. Den hvite snøen lyser opp utenfor vinduet. I drømmelandet til V har de rosa sol. Min eldste sønn spiller piano i stedet for å tegne. V er ferdig med sin tegning og vil vise den til mamma. Jeg tar siste slurk av kaffen og finner andre ting å gjøre som kan utsette det jeg egentlig skal og bør gjøre. Godt nyttår!

Vi deler fem vinflasker og noen øl og oksekjøtt tilberedt på italiensk vis. Dagen derpå kommer ikke Morgenbladet fordi det er romjul og jeg drikker Coca Cola med sukker fordi det hjelper mot hodepinen som har dukket opp. Jeg setter på Rush med La Villa Strangiato fordi André sendte meg melding og skrev at den er bedre enn juleselskap. Jeg har ikke svart på meldingen ennå. Jeg vurderer å sende melding til Magnus, men har ikke mye å fortelle, skjønt, det kunne ha blitt en si-noe-sms.

si-noe-sms: En sms uten spesielt innhold hvor avsenderen (gjerne en jente) ber deg instendig om å si noe morsomt og underholdende uten å si det rett ut (feige jenter, teite jenter)

Vi skal kjøre til østlandet i dag. Jeg må pakke. I avisene advares det mot å kjøre bil. Jeg er innimellom forelsket i bilen min. I går var jeg på jobb og var overhodet ikke forelsket i den. Jeg ville bare hjem og lese. Jeg dro til slutt hjem og leste. Spiste firkløver, gjorde jeg. Og leste. Ifølge Kindle er jeg 81% inn i bind 6 av Min Kamp. Målet mitt er egentlig å bli ferdig før året er omme. Jeg vil oppdatere listene mine. Sånne enkle ting. Livet.

Oljefondsjefen har assistent, sportspsykolog og en personlig trener, leser jeg i en avis. Jeg får lyst til å kjøpe to av bøkene han omtaler. Han elsker sin Kindle. Jeg også, egentlig. Det ringer på døren, vi får besøk av en av ungenes klassekamerater, han har med seg en Nintendo Switch som han har fått til jul. Vi har to sånne. Hans er nyere og skinner så rent og pent, jeg er en skjære, jeg vil ha noe nytt og skinnende. Skal jeg kjøpe en ny Switch OLED? Nei, må ikke finne på det. Jeg venter på noen ting jeg har bestilt. Posten-appen er min nye venn.

Et raskt google søk avslører at det ikke er påvist at skjærer faktisk er så veldig interessert i skinnende ting.

Coca Cola med sukker er fortsatt godt. Jeg var bekymret for hjertet mitt da jeg våknet i morges. Jeg trener for lite – plutselig. Jeg spiser for mye – plutselig. Jeg lever et usunt liv, det kan jeg gjøre noe med i løpet av året som kommer.

Jeg har noe jeg må gjøre.