Sol. Snø. Tanker.
Kaffe. Helg. Aviser.
Morgenbladet. Dag og Tid. Dagens Næringsliv. Klassekampen. Weekendavisen. Aftenposten. Bergens Tidende. Mandag Morgen. Lokalavisen.
Det er selvfølgelig for mye.
Sol. Snø. Tanker.
Det jeg egentlig lurer på er hva jeg kan gjøre annerledes. Hva kan jeg endre for å få et enda bedre liv. Kan jeg for eksempel slutte å jobbe? Ja, det kan jeg, men det må erstattes med noe. Helst må det erstattes med noe som kan gi inntekt.
I Morgenbladet leser jeg om en svensk forfatter (og sykepleier) som debuterte i midten av 40-årene. Hun sier hun ikke kunne ha skrevet noe før. Hun var for umoden. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Hun sier hun fortsatt skriver i stuen med laptop i fanget. Fremdeles må hun ta oppvasken. Hun må fremdeles jobbe ved siden av bøkene.
Javel.
Jeg har tre timer til rådighet, men jeg må handle, jeg må vaske, jeg vil lese – aviser og bøker – jeg vil drikke min kaffe. Jeg må på do. Jeg må dusje. Jeg må ut i solen. Ut i snøen. Ut og lufte tankene.
Det må snart skje noe nytt. Og jeg må ta ansvar for det. Jeg vet at noen vil si at jeg allerede er i gang – og på mange måter er jeg det. Men det er fortsatt for mange av de gamle tingene igjen, som folk jeg må møte, men ikke har lyst til å møte, eller vaner jeg ikke klarer å snu, eller tanker som er som før. Og så videre.
I en samtale her forleden, med en som er betraktelig yngre enn meg selv, fikk jeg en fornemmelse av at hun var ensom. Uti samtalen begynner hun å gråte. Jeg er så ensom, sier hun.
I utboksen på mobiltelefonen ligger en melding jeg ikke får skrevet ferdig. Det er en banal sak, jeg vil bare fortelle Magnus om en internett-sak, en HTML-greie, men uansett hvordan jeg formulerer meg høres det platt ut. Det handler egentlig om historie og øyeblikk, om liv, erfaringer og så videre.
Kanskje kan jeg skrive alt senere. Mye senere.
Sol. Snø. Tanker.
Senere: Måne. Drøm.