Jeg bruker to koder i notatboken min på jobb når jeg er i møter. [bbb] og [jj] som henholdsvis betyr blablabla og jabbidijabb.
For et par minutter siden skrev jeg noen linjer som jeg hadde tenkt på i to timer mens jeg ventet på at min yngste sønn skulle sovne.
Jeg har selvfølgelig hengt opp klær.
Det er en uro i meg.
Ute er det mørkt. Varmepumpen går for fullt. Strømprisene kan du lese om i avisen. Krigen også. Og kanskje noe om pandemien. Jeg vet ikke.
Jeg tar meg selv i å google Stig Aasvik og Tomas Espedal rett som det er, men siden de ikke kommer med noe nytt har jeg bestemt meg for å lese Espen Haavardsholm sine bøker om Nils Hå. Etter hva jeg forstår skal de være gode. Det blir litt som da jeg leste alle Per Petterson bøkene om Arvid Jansen for 2-3 år siden. Det er fire bøker om Nils Hå som ligger og venter på meg.
Jeg skal bare lese ferdig de siste trehundre sidene i Knausgård (Ulvene fra evighetens skog).
I dag i lunsjen sa en danske til meg at han synes jeg skriver godt. Han siktet da til kunngjøringene jeg innimellom legger ut på intranett. Jøss, tenkte jeg. Takk, sa jeg.
Jeg savner den gamle meg eller den yngre meg eller kanskje de to er sammenfallende. Kanskje savner jeg også omgivelsene. Hovedstaden for eksempel. Men jeg aner ikke om jeg kan hoppe tilbake i det. Jeg vet at jeg ikke kan hoppe bakover, men kan jeg hoppe bortover og bli der?
Forvirrende.
Litt som å være sulten og mett på samme tid. Full og tom.
Jeg har bare lyst å skrive videre, men jeg er livredd for at det skal bli helt [bbb] og [jj].
I dag har jeg sett noen sitere artisten Thåström i to vidt forskjellige bøker på to forskjellige, men nordiske språk.
Jeg setter på Men bara om min älskade väntar
og venter
for å se
hva
som
skjer
med meg.
Leser du?
Jeg kunne ha lagt unger
Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren
Jeg kunne ha vært på fest
Jeg kunne ha ringt en venn
Jeg kunne ha brukt et annet hjelpemiddel
Jeg kunne ha sett på Norge Rundt
Jeg kunne ha lest den siste til Michel Houellebecq
Jeg kunne ha hørt på Karpe
Jeg kunne ha hørt på min mor
eller min far
eller min kone
eller katten
Jeg hører forresten katten nå
Jeg kunne ha lagt unger
Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren
I stedet sitter jeg her
og surmuler
og ler
om hverandre
Jeg smiler når jeg tenker på
ungene
diktene
livet
på
landet
Og så blir jeg litt irritert igjen
Livet
på landet
Jeg kunne ha bodd i byen
Jeg kunne ha kjørt for fort
Jeg kunne ha mistet lappen
eller fått en saftig bot
Jeg kunne ha bodd i byen
og lest dikt av Stein Mehren
og vært på konsert med Karpe
og drukket tolv øl – ute
Jeg kunne ha lagt ungene
tidlig
og gått på byen
Jeg kunne ha sovet nå
Jeg kan sove lenge i morgen
Jeg kan bedre enn dette
Jeg kunne ha gjort alt
annerledes
Jeg tror på det mulig umulige
eller det umulig mulige
Jeg husker ikke hvilken
Det er bare smuler nå
Diktet
Livet
Jeg kunne ha lagt meg
med hendene over dynen
Det hender at det skjer
under
vidunder
mirakler
Livet dundrer av gårde
Jeg liker ikke analogier
Jeg liker ikke antologier
Jeg liker språklige krumspring
Jeg liker kongens munnbind
Jeg kunne ha lagt unger
Jeg kunne ha lest dikt av Stein Mehren
Jeg kunne ha lagt meg
for lenge siden
Kan du snu deg
og gi plass?
Vi ser Chelsea – Liverpool (2-2) full av energi og vinnerlyst. Jeg kjenner det i beina når fotballspillerne løper lengdemeterne og ballen skifter eier, skifter retning, det er en spenning i det som tenner, selv om jeg aldri selv har spilt fotball. Jeg får bare lyst til å løpe.
Senere ser jeg gjennom gamle bilder. Et bilde fra 2003 fanger meg en stund; det er pappa, mamma, meg og broren min. Yngre alle sammen. Det slår meg at foreldrene mine den gang var like gamle som jeg er nå. Det er skremmende. Det er sånn det er, altså – tiden eller tyngdekraften.
En samtale med en annen far i klassen til min eldste sønn får meg til å innse at jeg både er far og at jeg er eldre. Det gjør ikke vondt, det er bare rart.
Man innfinner seg.
Jeg innfinner meg.
Overgangene er verst. Jeg gruer meg til i morgen (mandag).
Godt nyttår. Sier jeg. Tenker jeg. Håper jeg.
Jeg kan fremdeles huske tankene mine fra natten som var – det er bare få timer siden. Jeg var meg, men også en annen. Alkoholens reise gjennom blodbanene som fikk meg til å tro at alt er lettere enn det er. Eller nå: alkoholens forsvinningsnummer som får meg til å tro at alt er tyngre enn det er.
Tåpelige ting jeg tenkte på: At en ny blazer skulle gjøre meg kul. At det er null stress å ha bart. At det blir et angstfritt år. At jeg overlever her, på dette stedet – lett. At alt blir bedre nå. At alt alltid har vært bra.
Det er deilig å være full, ikke brisen, men heller ikke overstadig beruset. Jeg snøvler ikke, jeg tenker klart – eller klart nok. Jeg får med meg hva jeg sier og hva de andre sier. Jeg sier ingenting jeg angrer på. Jeg gjør ingenting jeg angrer på.
Derimot får jeg et kunstig mot som jeg bærer med meg i tanker og følelser og som påvirker fremtidsutsiktene – midlertidig.
Nå: den sure svie.
Få timer etter at jeg har sovnet, våkner jeg – fordi jeg må, jeg har barn. Følelsen som har satt seg på det vante stedet bak navlen er en søndagsfølelse. Det mest positive jeg kan tenke akkurat nå er at det er flaks det er lørdag.
I tillegg, når jeg ser ut av vinduet, innser jeg at det blir lysere. Jeg kan ikke legge skjul på at det har noe å si for meg. Lyset.
Jeg tenker at jeg må kutte alkoholen, rydde vekk alle de uåpnede ølboksene og vinflaskene. Jeg må kutte sjokoladekjøret, kaste alt sammen – eller bare spise det opp og så ikke kjøpe mer?
Jeg må legge meg til vanlig tid igjen. Fordi vi må stå opp til vanlig tid igjen. Hverdagen venter.
lørdag morgen i tåke
ungene er våkne
Nintendo Switch
halvannen time
Morgenbladet
Dag og Tid
ikke tid til noe
leser fort
rastløsheten tar meg
helseforetaksreformen
adopterte koreanere
tilhørighet
manglende tilhørighet
rasisme – ikke rasisme
rasediskriminering
østerrikere med vaksinetvang
kaffen
jeg glemte kaffen
ikke å drikke den
å nevne den
kaffen
lydboktips på kultursidene
boktips
tidsskrifttips
tips
lysten til å flykte
fremdeles tåke
ungene er sultne
de vet det ikke selv
snart frokost
jeg lover
fyr i peisen
koselig i teorien
lørdag morgen
også den
Jeg vet hvordan man bygger en Tesla i lego, sier han til meg. Man bruker fantasi, er svaret. Når har du tenkt å gjøre det, spør jeg. Aldri, svarer han.
Det er lørdag. Det er mørkt. Det er vått. Det er høst. Det er en fattig trøst at alle årstider tar slutt.
Fragmenter. Dette er fragmenter. Dette er ikke en sang.
Kaffe fyller den tomme magen, men ikke nok til at den tomme magen ikke vil ha mer. Mer av noe annet. Den skriker og hvert skrik gjør vondt.
Forskjellen på torsdag og fredag denne uken var først og fremst to fenomen:
1) Været
2) Min fysiske form
I oktober har jeg både vært i Berlin og i København. Oktober er en god tittel og derfor er den tatt. Det er en låt. Det er et forlag. Det er en måned. Oktober kommer fra latin. Octo betyr åtte. Oktober er den åttende måneden.
Knausgård i alle aviser. Ny bok på vei. Jeg har selvfølgelig forhåndsbestilt den. Forventningene er så som så, men jeg skal i hvert fall lese den. Stig Aasvik, hvis du hører meg, jeg venter på deg.
Jeg vet ikke hva jeg skal avslutte med. Jeg har ikke mer å si. Det er en løgn. Jeg har ikke tid. Det er ikke sant. En eller annen gang har jeg sagt at ingenting av dette er sant. Det er heller ikke sant. Det er sant.
Fragmenter. Javel. Hva så?
Det er morsomt at du sitter der og venter. Venter på at jeg skal skrive noe. Og jeg, som skriver for harde livet, skriver ingenting. Ikke her.
Frode Grytten; skal ikke skryte på meg at jeg møtte ham, men jeg overhørte ham i det minste, for ikke så altfor lenge siden. Han fortalte om stemmen sin. Om hvordan han fant den. Og om hvordan han overbeviste seg selv om at stemmen hans hadde en verdi, at stemmen hans var noe andre kanskje ville kunne dra nytte av. Det var kanskje ikke akkurat det han sa, ikke det siste i hvert fall. Ikke det med å dra nytte av den. Jeg tror han sa noe om at han trodde kanskje stemmen hans ville falle i smak.
Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten, men jeg har ennå tid. Jeg har ikke lest noe av Abdulrazak Gurnah heller. Han er visst årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg har ennå tid.
Mamma er sikkert stolt nå. Jeg har begynt å lese franske bøker igjen. I postkassen landet 3 franske romaner. To av Édouard Louis, én av Patrick Modiano.
Jeg har lyst til å gjøre noe ut av et par sms jeg sendte til en venn her forleden, men jeg sparer det til senere. Det er mye jeg har lyst til, som jeg med vilje – eller med uvilje – sparer til senere. Mye senere.
Og forøvrig skal jeg spesialisere meg på tristesser. Mer om det senere.
Så skjedde det igjen. Huset tynges ned av ytterligere fire bøker [1] jeg må få plass til i timeplanen.
Strømprisen stiger. Jeg gruer meg til vinteren av ytterligere én grunn.
I går lot jeg meg invitere ut på kort varsel til to øl på en hotellbar. Det var onsdag. Jeg er ung.
I dag fikk jeg melding fra M. Han skal på kino på et kjøpesenter. Velkommen til 2021 og alt som venter.
1]
hva er ETIKK (Arne Johan Vetlesen)
Koloss (Finn Alnæs) — til samlingen min
Ingeniør Andrées Luftferd (Per Olof Sundman)
Confessions of a Philosopher (Bryan Magee)
Klokken åtte mandag morgen setter jeg meg i bilen og registrerer at den er fulladet. Min første impuls er å kjøre i retning hovedstaden uten å stoppe innom jobb. Jeg vil ut på veien, kjenne på friheten.
Senere på dagen snakker jeg med en som straks blir seksti. Det er tjue år siden terroren i New York (11. september 2001). Hun husker den dagen. Hun var feiret sin førtiårs dag i Frankrike. Vi er enige om at tjue år går fort.