Jeg vet som vanlig ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan starte med å si at jeg er rimelig sikker på at Stig Aasvik ikke googler seg selv så mye som han burde. Det vil si, jeg tar sikkert feil, men det er mulig han ikke vet hvordan man googler seg selv. I hvert fall finner han ikke veien hit. Det er jeg sikker på. Kanskje er det dette som er vanskelig å finne. Og det var vel hele meningen. Hva faen er meningen?
Umulig å si.
Jeg finner håp i The Offer, en ny tv-serie på Paramount+ om hvordan Gudfaren ble til. Altså, jeg finner ikke håp, men jeg drømmer meg vekk og jeg liker den følelsen eller ikke-følelsen det gir meg. Det fjerner i hvert fall klumpen i magen.
Det gikk fint i helgen. Jeg klarte meg gjennom angsten. Stilte opp for en venn. Overvar en disputas som faktisk imponerte. I tillegg til en middag der jeg virkelig sleit med å finne ordene som skulle til for å holde samtalen i gang. Det var noen som begynte å snakke om båt. Noen snakket om sykepleie. Andre snakket om egen menighet. I det hele tatt.
Mellom disputasen og middagen tok jeg to øl i solen. Satt ute på Lorry. Det var det beste øyeblikket i hele helgen. Med skam å melde, I guess.
Hjemmekontor i dag. Har jobbet effektivt. Et dagsverk unnagjort på to timer. Etter det lest i den siste Aasvik-boken, i tillegg til to episoder med The Offer.
Bra dag.
Vet ikke om jeg finner ut av noe som helst. Vet ikke hva som feiler meg. Vurderer å snakke med noen, men om hva? Og med hvem?
Snakker greit med meg selv. Sånn som dette.