Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant
Italieneren har på seg dressbukse og hvit skjorte. Versace? Armani! Spanjolen har på seg en svart dongri og en koksgrå genser, med en skjorte under. Fra Zara? Italieneren har på slips forresten. Og spanjolen har hvite Adidas-sko.
Jeg vil kjøpe den koksgrå genseren.
I dag løp jeg 10 kilometer på 47 minutter. Ny personlig rekord.
Det er sommer, men ikke ennå ferie. Likevel oppleves det som at dagene går i hverandre og jeg mister oversikten over hvilken ukedag det er.
Jeg hater straffekonk.
Jeg hadde en gang et slags oppheng i titler med tall, som Dave Matthews Band sin låt #41.
Come and see I swear by now I'm playing time Against my troubles I'm coming slow but speeding
Tok toget i går. Forferdelig opplevelse, men sannsynligvis helt normal opplevelse. Jeg noterte meg noe jeg så på et skilt på en av stasjonene:
Stopp. Sjå. Lytt. Å sjå etter toget er noko du lærer.
Jeg likte Transpotting på slutten av 90-tallet, men har aldri orket å se oppfølgeren som kom for et par år siden.
I dag har jeg løpt 10 kilometer for trettiniende (39.) dagen på rad. Jeg tenker minst tusen ting på hver løpetur; det er slitsomt. Jeg har kjøpt en bok av Audun Myskja om de tibetanske riter, men jeg har ikke begynt å hoppe hver morgen, jeg bare løper, noen ganger tidlig, andre dager sent. I kveld løp jeg sent og jeg kan bare huske bruddstykker av alle de tusen tankene. Noe om å selge huset, noe om mamma, noe om ungene, noe om jobben, noe om musikken jeg hørte på.
Hvis jeg tar en prat med den lokale megleren om at vi er interessert i å selge huset, kjøpe noe nyere, noe som krever mindre vedlikehold, kan han da utrette mirakler? Vil det hjelpe oss på noen som helst måte? Blir alt (noe) bedre?
Mamma har alltid verdsatt mennesker etter antall vekttall.
Jeg har for mye å gjøre i løpet av et år, men svært lite å gjøre akkurat nå. Jeg burde tatt fri. Jeg må også huske å sende meg selv en e-post om alt jeg skal huske å gjøre i morgen.
Red Hot Chili Peppers, Californication. Den sangen handler på en måte om meg, men jeg skjønner ikke teksten. Den handler vel om alle i min generasjon.
Marry me, girl, be my fairy to the world, be my very own constellation A teenage bride with a baby inside getting high on information And buy me a star on the boulevard, it's Californication
ble tipset om en podcast-episode (...) ble lovet svar på hvordan [finne] lykke eller nåde eller noe; endte opp med (...) to menn gråte fordi de var (...) stolte over å føle seg bra i egen kropp og sjel
faen as
må finne alle svar selv
på toget på vei til fysisk møte i - kanskje blir det en øl i varmen kanskje litt skitne fantasier og knuste drømmer også
hvem vet
Eg tek kanskje opp noko opplagt og banalt her, men førti er eit tidspunkt da vegen er staka ganske tydeleg ut, og ein bør kanskje for sikkerheitsskuld spørre seg: den her kona, desse ungane, vennane, denne karrieren, denne bygda, er dette noko eg kan leve med? Og om ikkje, held det da å kjøpe motorsykkel for å ordne på det? Ein kan jo og spørje seg om ein skal halde ein fest, og eventuelt: skal ein leige samfunnshuset.
sms til en venn: først spilles noe nytt av natalie imbruglia som best kan beskrives som generisk eller bare dritt synd eldre hun også så kommer en låt i miss new york warner case & jean tonique jatakk, mer av dette kan sikkert lage noe lignende i logic pro tenker jeg i går sovnet jeg på sofaen til kings of convenience det nye helt ok sovnet jo var liksom meningen det da i miss new york i miss oslo i miss youth
ungdom må være det letteste i verden å savne svarer han
Onkelen min er omtalt i en av dagbøkene til Kjell Arild Pollestad (f. 1949), også omtalt som Pater Pollestad. For noen år siden hørte jeg den første dagboken, Parabol, på lydbok, det var den tiden det var mulig å reise over grensene. Jeg befant meg i Spania med familien, det var sommer, det var varmt, solen brant meg og i bilen fant jeg ly og AC mens jeg lyttet til lydboken, lest av John Yngvar Fearnley (f. 1940).
I postkassen her forleden fikk jeg Eneboerliv, syvende bind i dagbok-serien til Pollestad, i posten, fra et eller annet antikvariat. Det er vanskelig å finne en fullgod oversikt over hvilke bøker som er i dagbok-serien. For eksempel er verken Wikipedia-artikkelen eller Store Norske Leksikon-artikkelen oppdatert. Jeg har derfor valgt å legge ut oversikten her:
Jeg har ikke lest alle dagbøkene ennå – og jeg har ikke funnet omtalen av min onkel. Jeg registrerer at Pollestad går én mil om dagen. Selv løper jeg den samme strekningen daglig. I hvert fall inntil videre.
Kaffen venter sammen med resten av søndagen.
Neste helg vil jeg kjøre til Oslo, men jeg skal ikke det, har andre planer, sikkert hyggelige greier, men jeg vil bestemme selv. Jeg vil starte min egen podcast, mitt eget nyhetsbrev, fordi jeg liker teknologien og fordi jeg liker tanken på å produsere noe som noen (ikke) trenger.
Ser Henriette Steenstrups tv-serie (Pørni) på Viaplay. Liker bildene av Oslo. Høst i Oslo. Sommer i Oslo. Liker Nils Ole Oftebro.
Jeg har begynt på enda en roman av Michel Houellebecq. Han er opptatt av forfall, menneskets forfall, samfunnets forfall, kjærlighetens forfall, fenomenet tid og hvordan det påvirker oss alle.
I 1999 kom American Beauty, Fight Club, The Matrix og Magnolia. Dessuten: 10 Things I Hate About You, Eyes Wide Shut, Office Space, The Virgin Sucides, Sixth Sense. Altså: Herregud for et år.
I 1999 fylte jeg 18 år.
Michel Houellebecq skriver om 40-åringer. Jeg løp mine 10 kilometer her en dag og møtte på en nabo (ikke han med avisen) og vi snakket litt om løping. Han skal løpe et langløp i juli (95km) og kalte det midtlivskrise. Fyren er 50. Jeg tenkte at han er optimist når han omtaler det som midtlivskrise. Jeg mistenker at mitt eget midliv for lengst er passert.
Nok en gang må jeg understreke hvor fint jeg synes det er å taste inn svarte ord på hvit bakgrunn. Jeg aner ikke hvorfor jeg har det sånn, men det er slik det forholder seg. Jeg kunne ha gjort dette døgnet rundt. Nesten. Jeg kunne mer enn gjerne hatt dette som jobb, men dessverre er jeg avhengig av fast inntekt.
Leste om Haaland med min yngste sønn i går. Han er imponerende. Vi så EM-kampen mellom Danmark og Finland, men måtte slå av da Christensen falt i bakken etter at han fikk noe som lignet en hjertestans. Ungene, særlig min eldste, ble veldig redd. Det var ubehagelig. Jeg var sikker på at fotballspilleren var død. Etterpå løp jeg 10km veldig rolig.
Søndag er ikke min yndlingsdag. Det burde du vite by now.
Naboen spør meg om jeg har fått noen nye aviser i det siste. Jeg blar gjennom kassettene i hodet, leter frem noe som kan forklare hva han sikter til. Det første jeg kommer på er en kommentar han hadde for noen måneder siden da han så det sto MB på postkassen min. Det er mulig jeg har nevnt det før, men historien er altså at han ser at jeg abonnerer på Morgenbladet (MB) og ønsker å formidle at det gjør han også. Dessuten abonnerer han på Dag og Tid. Denne siste avisen har jeg ikke hatt mye befatning med, men jeg begynte selv å abonnere på den samme dag han nevnte denne avisen for meg.
Han spør meg altså om jeg har fått noen nye aviser i det siste. Jeg kobler dette til MB-hendelsen og sier at joda, det har jeg. Han spør om det er lenge siden, hvorpå jeg svarer noe sånt som at det er en stund siden. Så forteller han at han har hatt en del problemer med e-post adressen sin og at han derfor var usikker på om avisen min var kommet frem. Han har altså kjøpt et gave-abonnement til meg. Jeg sier takk og joda, avisen den kommer den, men jeg unnlater å nevne at jeg startet abonnement helt på eget initiativ for en god stund siden.
Og slik er det at jeg havner i en situasjon der jeg står i takknemlighetsgjeld til en nabo for en gave jeg aldri fikk.
Kings of Convenience slipper nytt album 18. juni. Platekompaniet spør om jeg vil kjøpe det på CD. Jeg har ikke cd-spiller i bilen, som er stedet jeg hører mest musikk, men jeg er stolt eier av et Denon-anlegg, som dessverre mangler en sub. Hver gang jeg tenker at jeg skal kjøpe sub til anlegget, tenker jeg på alt det andre jeg trenger/ønsker meg, som for eksempel en Omega-klokke. Jeg ender nok opp med å streame albumet.
Jeg var mye yngre enn jeg er nå da Kings of Convenience slapp sitt første album. Jeg drømte meg vekk i musikken deres, jeg var ung og alt var mulig. Det er mindre mulig nå, men likefullt fremkaller musikken drømmer. Ikke sånne konkrete drømmer, men mer følelsen av en drøm, som også er deilig.
Jeg kan huske jeg så Kings of Convenience live i Molde en gang. Erlend Øye hadde nettopp kommet fra en reise i Sør-Amerika og var blitt matforgiftet. Han måtte gå av scenen mellom hver låt for å spy. Nå har jeg lest at han veksler mellom å bo på Sicilia og i Norge. Det høres nesten for godt ut til å være sant, men jeg mistenker at det er sant.
Hvis jeg bodde på Sicilia med utsikt over blått hav og tilgang på deilige røde viner og gode joggeruter, ville jeg nok ha holdt på med musikk jeg også. Og romaner.
Hun spør meg hva det er med akkurat denne romanen som fascinerer meg. Jeg svarer at det handler om stemningen, men også fortelleren, ikke bare stemmen, men hvordan han liksom er allvitende, arrogant og samtidig intellektuelt stimulerende, tidvis også morsom. Jeg liker alle referansene. Jeg liker at det er utvilsomt ren og skjær fiksjon, selv om forfatteren blander inn kulturelle fenomener og personligheter.
Det er Michel Houellebecq, Kartet og terrenget.
Jeg løper mine 10 kilometer, jeg tror ungene liker det, for de gir meg en klem når jeg kommer hjem og spør om jeg har løpt 10 mil og jeg må korrigere og de ler fordi de alltid tar feil.
Ved middagen forteller den eldste om en i klassen som fikk lov til å se Forrest Gump fordi foreldrene hadde drukket. De eldste brødrene hans hadde advart mot det, men foreldrene mente det ikke var noe problem. Ifølge min elste sønn er det en nakenscene mot slutten av Forrest Gump. Jeg synes å huske en slags intimscene, men ikke av det grafiske slaget. Jeg spør min eldste sønn om han har blitt fortalt hva filmen handler om, hvorpå han svarer at den handler om reker og bordtennis. Det er også om løping, sier jeg. Han spør om det er derfor jeg løper.
På løpeturen hører jeg på podkasten Drivkraft. Jan Grue er gjest. Jeg har lest noe av ham og omtalt ham her tidligere. Han er like gammel som meg selv. Han omtaler seg som akademiker og professor. Noen ganger også “professoren”. Han er reflektert, velartikulert og sikkert intelligent. Han forteller om barndommen sin, om cinemateket, rollespill, men han sier ingenting om IRC. Jeg lurer på om han har vært mye på IRC. Det er det eneste jeg lurer på. Det er det eneste jeg ikke får svar på.
Jeg søker for ofte inn mot meg selv. Jeg liker å være alene. Det går utover parforholdet. Jeg må søke utover. Jeg sitter og tenker på hva jeg skal si til forsamlingen på fredag; jeg skal holde et innlegg. Jeg tenker i det hele tatt mer på jobb og på drømmene mine enn noe annet. Også kalt egoist.
Det er fine, varme dager for tiden. Det er godt, jeg kan føle det.
En roman kommer ikke fra en idé. En roman kommer ikke av seg selv. En roman kan la vente på seg. En roman kommer til deg. En roman skriver du når du aller minst venter det.
Seiko-armbåndsuret er ikke en Omega Speedmaster '57, men det er helt greit.
Ord hørt i dag: Spilledåse. Om en Nintendo Switch.
Løp 10km i går. Løp 10km i dag.
Leser Michel Houellebecq og tenker på bokhandelen ved Bislett der jeg kjøpte denne og et par andre bøker for en eller to somre siden. Flott bokhandel, hyggelige folk, skikkelig Oslo-greier, by-greier, bok-greier, faen heller.
Jeg liker Ricoh GR III. Lurer på om det finnes noen objektiver man kan kjøpe til det. Bildene jeg tar blir uansett veldig fine.
Det er fryktelig varmt for tiden. Vi drikker limonade fra Frankrike (kjøpt på Nille) i solen og ungene bader i vannsprederen og hopper på trampolinen. Jeg bare leser, men innimellom er jeg påkoblet.
Denne helgen har vært som en begynnende sommerferie. Det er ikke dårlig.
Jeg har netthandlet for flerfoldige tusen denne helgen også. Har – i god Stig Aasvik-style, spør du meg – dessuten tatt kontakt med en klokkeforretning for å se på muligheten for å kjøpe en Omega på avbetaling. Når jeg bruker ordet avbetaling tenker jeg fort på den scenen i Good Will Hunting hvor Ben Affleck sin karakter har kjøpt en hamburger og kompisen, spilt av Casey Affleck (broren), er sulten og vil ha hamburgeren og så drar de en lang historie om moren og sofaen og hvordan den ble kjøpt på avbetaling (lay-away).
Før var det Thorn. Nå er det Klarna.