Jeg bruker to koder i notatboken min på jobb når jeg er i møter. [bbb] og [jj] som henholdsvis betyr blablabla og jabbidijabb.
For et par minutter siden skrev jeg noen linjer som jeg hadde tenkt på i to timer mens jeg ventet på at min yngste sønn skulle sovne.
Jeg har selvfølgelig hengt opp klær.
Det er en uro i meg.
Ute er det mørkt. Varmepumpen går for fullt. Strømprisene kan du lese om i avisen. Krigen også. Og kanskje noe om pandemien. Jeg vet ikke.
Jeg tar meg selv i å google Stig Aasvik og Tomas Espedal rett som det er, men siden de ikke kommer med noe nytt har jeg bestemt meg for å lese Espen Haavardsholm sine bøker om Nils Hå. Etter hva jeg forstår skal de være gode. Det blir litt som da jeg leste alle Per Petterson bøkene om Arvid Jansen for 2-3 år siden. Det er fire bøker om Nils Hå som ligger og venter på meg.
Jeg skal bare lese ferdig de siste trehundre sidene i Knausgård (Ulvene fra evighetens skog).
I dag i lunsjen sa en danske til meg at han synes jeg skriver godt. Han siktet da til kunngjøringene jeg innimellom legger ut på intranett. Jøss, tenkte jeg. Takk, sa jeg.
Jeg savner den gamle meg eller den yngre meg eller kanskje de to er sammenfallende. Kanskje savner jeg også omgivelsene. Hovedstaden for eksempel. Men jeg aner ikke om jeg kan hoppe tilbake i det. Jeg vet at jeg ikke kan hoppe bakover, men kan jeg hoppe bortover og bli der?
Forvirrende.
Litt som å være sulten og mett på samme tid. Full og tom.
Jeg har bare lyst å skrive videre, men jeg er livredd for at det skal bli helt [bbb] og [jj].