Avisene i postkassen fredag lørdag

punkt uhm

Danser en rotte i magen min fuck deg

hah

Du tror jeg

hah a

Blar meg gjennom avisene

Kjede lig

Noe jeg leste forsvant

Og så går jeg over til de lengre, de lange, setningene. Med tegnsetting – og det hele.

En epost tikker inn. Jeg finner ikke tilbake til setningen jeg leste om meningsløshet og kjedsomhet. Noe jeg kjente meg igjen i, men som jeg glatt hoppet over. Hvordan finner jeg tilbake til det jeg ville lese?

Fuck deg som ikke leser dette eller noe

Og fuck dette stedet som jeg ser ut på fra innsiden av mitt eget hode

Som (dessverre?) bare er mitt

Jeg er helt sikker på at jeg kan få til en Flamme-single. Men jeg har liksom ikke tatt sats.

Nå husker jeg hva jeg skulle si. At jeg er over førti. At jeg måtte zoome til 125% i nettleseren min på en 24tommers skjerm. Synet svikter. Hørselen likeså. Forleden var jeg på en bar. Hørte ikke noe av det som ble sagt. Tålte ikke det lyset ølet heller.

Alder er

De som sier noe annet. Er eldgamle. Og de lyver.

Jeg tror jeg akkurat nå husker at det som var meningsløst og kjedelig var en anmeldelse av et album. Altså, omtalen av et album der en av låtene hadde tittelen Ennui. Og så var det liksom ikke så meningsløst og kjedelig likevel. Jeg finner den ikke på Spotify.

Kanskje en annen dag. Som alt annet.

(Og til slutt lurer jeg på hva som skjer hvis jeg kjører Google Translate på disse tekstene (eller hva du kaller det) og sender det til en jeg ikke kjenner, men som jeg vet hvem er.)

((Det skjer selvfølgelig ingenting.))

Det skjer aldri noe mer.