avsnitt 300

Onkelen min er omtalt i en av dagbøkene til Kjell Arild Pollestad (f. 1949), også omtalt som Pater Pollestad. For noen år siden hørte jeg den første dagboken, Parabol, på lydbok, det var den tiden det var mulig å reise over grensene. Jeg befant meg i Spania med familien, det var sommer, det var varmt, solen brant meg og i bilen fant jeg ly og AC mens jeg lyttet til lydboken, lest av John Yngvar Fearnley (f. 1940).

I postkassen her forleden fikk jeg Eneboerliv, syvende bind i dagbok-serien til Pollestad, i posten, fra et eller annet antikvariat. Det er vanskelig å finne en fullgod oversikt over hvilke bøker som er i dagbok-serien. For eksempel er verken Wikipedia-artikkelen eller Store Norske Leksikon-artikkelen oppdatert. Jeg har derfor valgt å legge ut oversikten her:

• (#1) Parabol. Dagbok 1994–96, 1996
• (#2) Veier overalt. Dagbok 1996–98, 1998
• (#3) Middagshøyde. Dagbok 1998–2000, 2000
• (#4) Samtaler med Horats. Dagbok 2000–2004, 2004
• (#5) På feil klode? Dagbok 2004-2008, 2008
• (#6) Anklaget Dagbok 2008-2011, 2011
• (#7) Eneboerliv Dagbok 2011-2014, 2014

Jeg har ikke lest alle dagbøkene ennå – og jeg har ikke funnet omtalen av min onkel. Jeg registrerer at Pollestad går én mil om dagen. Selv løper jeg den samme strekningen daglig. I hvert fall inntil videre.

Kaffen venter sammen med resten av søndagen.

Neste helg vil jeg kjøre til Oslo, men jeg skal ikke det, har andre planer, sikkert hyggelige greier, men jeg vil bestemme selv. Jeg vil starte min egen podcast, mitt eget nyhetsbrev, fordi jeg liker teknologien og fordi jeg liker tanken på å produsere noe som noen (ikke) trenger.

Ser Henriette Steenstrups tv-serie (Pørni) på Viaplay. Liker bildene av Oslo. Høst i Oslo. Sommer i Oslo. Liker Nils Ole Oftebro.

Jeg har begynt på enda en roman av Michel Houellebecq. Han er opptatt av forfall, menneskets forfall, samfunnets forfall, kjærlighetens forfall, fenomenet tid og hvordan det påvirker oss alle.

I 1999 kom American Beauty, Fight Club, The Matrix og Magnolia. Dessuten: 10 Things I Hate About You, Eyes Wide Shut, Office Space, The Virgin Sucides, Sixth Sense. Altså: Herregud for et år.

I 1999 fylte jeg 18 år.

Michel Houellebecq skriver om 40-åringer. Jeg løp mine 10 kilometer her en dag og møtte på en nabo (ikke han med avisen) og vi snakket litt om løping. Han skal løpe et langløp i juli (95km) og kalte det midtlivskrise. Fyren er 50. Jeg tenkte at han er optimist når han omtaler det som midtlivskrise. Jeg mistenker at mitt eget midliv for lengst er passert.

Nok en gang må jeg understreke hvor fint jeg synes det er å taste inn svarte ord på hvit bakgrunn. Jeg aner ikke hvorfor jeg har det sånn, men det er slik det forholder seg. Jeg kunne ha gjort dette døgnet rundt. Nesten. Jeg kunne mer enn gjerne hatt dette som jobb, men dessverre er jeg avhengig av fast inntekt.

Leste om Haaland med min yngste sønn i går. Han er imponerende. Vi så EM-kampen mellom Danmark og Finland, men måtte slå av da Christensen falt i bakken etter at han fikk noe som lignet en hjertestans. Ungene, særlig min eldste, ble veldig redd. Det var ubehagelig. Jeg var sikker på at fotballspilleren var død. Etterpå løp jeg 10km veldig rolig.

Søndag er ikke min yndlingsdag. Det burde du vite by now.

Naboen spør meg om jeg har fått noen nye aviser i det siste. Jeg blar gjennom kassettene i hodet, leter frem noe som kan forklare hva han sikter til. Det første jeg kommer på er en kommentar han hadde for noen måneder siden da han så det sto MB på postkassen min. Det er mulig jeg har nevnt det før, men historien er altså at han ser at jeg abonnerer på Morgenbladet (MB) og ønsker å formidle at det gjør han også. Dessuten abonnerer han på Dag og Tid. Denne siste avisen har jeg ikke hatt mye befatning med, men jeg begynte selv å abonnere på den samme dag han nevnte denne avisen for meg.

Han spør meg altså om jeg har fått noen nye aviser i det siste. Jeg kobler dette til MB-hendelsen og sier at joda, det har jeg. Han spør om det er lenge siden, hvorpå jeg svarer noe sånt som at det er en stund siden. Så forteller han at han har hatt en del problemer med e-post adressen sin og at han derfor var usikker på om avisen min var kommet frem. Han har altså kjøpt et gave-abonnement til meg. Jeg sier takk og joda, avisen den kommer den, men jeg unnlater å nevne at jeg startet abonnement helt på eget initiativ for en god stund siden.

Og slik er det at jeg havner i en situasjon der jeg står i takknemlighetsgjeld til en nabo for en gave jeg aldri fikk.

Kings of Convenience slipper nytt album 18. juni. Platekompaniet spør om jeg vil kjøpe det på CD. Jeg har ikke cd-spiller i bilen, som er stedet jeg hører mest musikk, men jeg er stolt eier av et Denon-anlegg, som dessverre mangler en sub. Hver gang jeg tenker at jeg skal kjøpe sub til anlegget, tenker jeg på alt det andre jeg trenger/ønsker meg, som for eksempel en Omega-klokke. Jeg ender nok opp med å streame albumet.

Jeg var mye yngre enn jeg er nå da Kings of Convenience slapp sitt første album. Jeg drømte meg vekk i musikken deres, jeg var ung og alt var mulig. Det er mindre mulig nå, men likefullt fremkaller musikken drømmer. Ikke sånne konkrete drømmer, men mer følelsen av en drøm, som også er deilig.

Jeg kan huske jeg så Kings of Convenience live i Molde en gang. Erlend Øye hadde nettopp kommet fra en reise i Sør-Amerika og var blitt matforgiftet. Han måtte gå av scenen mellom hver låt for å spy. Nå har jeg lest at han veksler mellom å bo på Sicilia og i Norge. Det høres nesten for godt ut til å være sant, men jeg mistenker at det er sant.

Hvis jeg bodde på Sicilia med utsikt over blått hav og tilgang på deilige røde viner og gode joggeruter, ville jeg nok ha holdt på med musikk jeg også. Og romaner.

Hun spør meg hva det er med akkurat denne romanen som fascinerer meg. Jeg svarer at det handler om stemningen, men også fortelleren, ikke bare stemmen, men hvordan han liksom er allvitende, arrogant og samtidig intellektuelt stimulerende, tidvis også morsom. Jeg liker alle referansene. Jeg liker at det er utvilsomt ren og skjær fiksjon, selv om forfatteren blander inn kulturelle fenomener og personligheter.

Det er Michel Houellebecq, Kartet og terrenget.

Jeg løper mine 10 kilometer, jeg tror ungene liker det, for de gir meg en klem når jeg kommer hjem og spør om jeg har løpt 10 mil og jeg må korrigere og de ler fordi de alltid tar feil.

Ved middagen forteller den eldste om en i klassen som fikk lov til å se Forrest Gump fordi foreldrene hadde drukket. De eldste brødrene hans hadde advart mot det, men foreldrene mente det ikke var noe problem. Ifølge min elste sønn er det en nakenscene mot slutten av Forrest Gump. Jeg synes å huske en slags intimscene, men ikke av det grafiske slaget. Jeg spør min eldste sønn om han har blitt fortalt hva filmen handler om, hvorpå han svarer at den handler om reker og bordtennis. Det er også om løping, sier jeg. Han spør om det er derfor jeg løper.

På løpeturen hører jeg på podkasten Drivkraft. Jan Grue er gjest. Jeg har lest noe av ham og omtalt ham her tidligere. Han er like gammel som meg selv. Han omtaler seg som akademiker og professor. Noen ganger også “professoren”. Han er reflektert, velartikulert og sikkert intelligent. Han forteller om barndommen sin, om cinemateket, rollespill, men han sier ingenting om IRC. Jeg lurer på om han har vært mye på IRC. Det er det eneste jeg lurer på. Det er det eneste jeg ikke får svar på.

Jeg søker for ofte inn mot meg selv. Jeg liker å være alene. Det går utover parforholdet. Jeg må søke utover. Jeg sitter og tenker på hva jeg skal si til forsamlingen på fredag; jeg skal holde et innlegg. Jeg tenker i det hele tatt mer på jobb og på drømmene mine enn noe annet. Også kalt egoist.

Det er fine, varme dager for tiden. Det er godt, jeg kan føle det.

En roman kommer ikke fra en idé. En roman kommer ikke av seg selv. En roman kan la vente på seg. En roman kommer til deg. En roman skriver du når du aller minst venter det.

Seiko-armbåndsuret er ikke en Omega Speedmaster '57, men det er helt greit.

Ord hørt i dag: Spilledåse. Om en Nintendo Switch.

Løp 10km i går. Løp 10km i dag.

Leser Michel Houellebecq og tenker på bokhandelen ved Bislett der jeg kjøpte denne og et par andre bøker for en eller to somre siden. Flott bokhandel, hyggelige folk, skikkelig Oslo-greier, by-greier, bok-greier, faen heller.

Jeg liker Ricoh GR III. Lurer på om det finnes noen objektiver man kan kjøpe til det. Bildene jeg tar blir uansett veldig fine.

Det er fryktelig varmt for tiden. Vi drikker limonade fra Frankrike (kjøpt på Nille) i solen og ungene bader i vannsprederen og hopper på trampolinen. Jeg bare leser, men innimellom er jeg påkoblet.

Denne helgen har vært som en begynnende sommerferie. Det er ikke dårlig.

Jeg har netthandlet for flerfoldige tusen denne helgen også. Har – i god Stig Aasvik-style, spør du meg – dessuten tatt kontakt med en klokkeforretning for å se på muligheten for å kjøpe en Omega på avbetaling. Når jeg bruker ordet avbetaling tenker jeg fort på den scenen i Good Will Hunting hvor Ben Affleck sin karakter har kjøpt en hamburger og kompisen, spilt av Casey Affleck (broren), er sulten og vil ha hamburgeren og så drar de en lang historie om moren og sofaen og hvordan den ble kjøpt på avbetaling (lay-away).

Før var det Thorn. Nå er det Klarna.

Kontaktskjema åpnes i eget vindu.

obligatoriske minuskler, leser jeg i et parentes ando woltmann skriver i en anmeldelse av olivia rodrigo (obligatoriske minuskler) er deg det du er ung la oss holde oss evige unge (apropos ung; jeg var i zoom-møte med 20 80/90-åringer (menn og kvinner) her en dag og hver gang de skulle si noe refererte de til eksempler fra egne fordums dager, og ingenting opplevdes relevant, og jeg tenker med skrekk og gru på mine samtaler med ansatte født midt på 90tallet og med enda mer skrekk og gru på at jeg en dag er 80 år og at jeg må forsikre meg om at jeg ikke er bitter og henger fast i en gammel knust drøm) obligatoriske minuskler for life!

Ulydene i magen høres såvidt litt bedre enn hamringen til den autistiske nabogutten (KLOKKEN TI PÅ KVELDEN). Jeg forsøker å legge min yngste sønn, som burde ha sovnet for lengst, men det er varmt, han drakk dessuten en pepsi max uten lov, litt ymse rett og slett.

Joda, jeg løp 10km i dag også. Og i går. Uten musikk i går fordi noen hadde glemt å lade AirPodsene. Med musikk i dag, kjørte spillelisten New Music Denmark på Spotify. Danskene har peiling de.

Har jeg nevnt, hvordan jeg elsker danske kommaregler? Jeg tror, jeg har sagt det. Hvis, du skjønner?

Det er noe ubestemmelig over innstillingen min til morgendagen. Har et opplegg klart, men kunne godt ha forberedt meg litt bedre. Tror det går bra, men er preget av overtro.

I dag var jeg med min yngste sønn på såkalt prøveskole. Eller førskoledag, som det også heter. Der møtte jeg en mor som sa de merkeligste ting, blant annet fortalte hun hvordan hun måtte lyve til rektor på den forrige skolen for å få ekstra fridager til ungen. En gang var det spysyke, som egentlig var kode for slalåm i deilig vær. Hun fortalte om fartsboten hun hadde fått senest i går, at hun vurderte å ta 3 dager fengsel, gitt at hun fikk ta med seg jobb-pc. Hun mente hun har en spennende jobb. Jeg sluttet å lytte. Hun sa noe nedsettende om bygda, noe om at hun mente håndverkerne jobbet raskere her, når hun ba om det, fordi vi er på bygda. Jeg skal holde ungen min langt unna hennes barn. Det er i hvert fall min hemmelig, stinkende plan.

Når jeg løper 10km hver dag, trenger jeg ikke å lure på alt det andre. Om jeg er god nok (som far, menneske, ektemann, sjef ogsåvidere), om jeg er et godt eller dårlig menneske, om jeg har nok kunnskap, de riktige holdningene, hvorfor jeg ikke forstår meg på økonomi og hvorfor jeg aldri skriver en roman. I stedet kan jeg tenke på hvorfor jeg løper hver dag og om jeg klarer å holde det ut. Det er enklere på den måten.

Hold det enkelt.

Jeg tror vi må kunne si at det er sommer nå. Jeg forsøker å nyte hver dag – tror jeg.

Hørte på: Sun Goes Down (Lil Nas X), Hurricane (Bob Dylan), Les derniers marioles (Soso Maness), Our Song (Anne-Marie), Baby Mama (Franglish), Allez là (Hoshi), Leave Before You Love Me (Marshmello), Amour toujours (Clara Luciani), Saturday (twenty one pilots), Never Going Home (Kungs), Le pire de nous deux (Alice et moi), Blue Banisters (Lana Del Rey), Case départ (Sofiane), Hold Me Like You Used To (Zoe Wees), Heartbreak Anthem (Galantis), Lights Off (Bilal Hassani), Fuck les cops (ToDieFor), Sucker for You (Nea), La rosée (Cyril Mokaiesh)

Akkurat nå: How Does It Feel (London Grammar) på repeat.

Løp på asfalt. Kjenner det i knærne.

Savner Oslo. Det er noe med lukten i luften for tiden. Noe deilig, men samtidig skummelt.

Har lyst til å skrive noe om minner, noe om assosiasjoner, om livet som var og som aldri kommer igjen, noe om tid, men ikke nødvendigvis trist, bare mer eller mindre sant og litt deilig.

Jeg tror jeg kom i skade for å si til noen at jeg kjeder meg. Det skulle jeg ikke ha gjort. Hva tror de om meg nå.

Det er ikke med vilje at jeg kjeder meg litt. Det er sikkert noe galt med meg. Må jo være det.

How does it, how does it feel to feel low?