avsnitt 300

obligatoriske minuskler, leser jeg i et parentes ando woltmann skriver i en anmeldelse av olivia rodrigo (obligatoriske minuskler) er deg det du er ung la oss holde oss evige unge (apropos ung; jeg var i zoom-møte med 20 80/90-åringer (menn og kvinner) her en dag og hver gang de skulle si noe refererte de til eksempler fra egne fordums dager, og ingenting opplevdes relevant, og jeg tenker med skrekk og gru på mine samtaler med ansatte født midt på 90tallet og med enda mer skrekk og gru på at jeg en dag er 80 år og at jeg må forsikre meg om at jeg ikke er bitter og henger fast i en gammel knust drøm) obligatoriske minuskler for life!

Ulydene i magen høres såvidt litt bedre enn hamringen til den autistiske nabogutten (KLOKKEN TI PÅ KVELDEN). Jeg forsøker å legge min yngste sønn, som burde ha sovnet for lengst, men det er varmt, han drakk dessuten en pepsi max uten lov, litt ymse rett og slett.

Joda, jeg løp 10km i dag også. Og i går. Uten musikk i går fordi noen hadde glemt å lade AirPodsene. Med musikk i dag, kjørte spillelisten New Music Denmark på Spotify. Danskene har peiling de.

Har jeg nevnt, hvordan jeg elsker danske kommaregler? Jeg tror, jeg har sagt det. Hvis, du skjønner?

Det er noe ubestemmelig over innstillingen min til morgendagen. Har et opplegg klart, men kunne godt ha forberedt meg litt bedre. Tror det går bra, men er preget av overtro.

I dag var jeg med min yngste sønn på såkalt prøveskole. Eller førskoledag, som det også heter. Der møtte jeg en mor som sa de merkeligste ting, blant annet fortalte hun hvordan hun måtte lyve til rektor på den forrige skolen for å få ekstra fridager til ungen. En gang var det spysyke, som egentlig var kode for slalåm i deilig vær. Hun fortalte om fartsboten hun hadde fått senest i går, at hun vurderte å ta 3 dager fengsel, gitt at hun fikk ta med seg jobb-pc. Hun mente hun har en spennende jobb. Jeg sluttet å lytte. Hun sa noe nedsettende om bygda, noe om at hun mente håndverkerne jobbet raskere her, når hun ba om det, fordi vi er på bygda. Jeg skal holde ungen min langt unna hennes barn. Det er i hvert fall min hemmelig, stinkende plan.

Når jeg løper 10km hver dag, trenger jeg ikke å lure på alt det andre. Om jeg er god nok (som far, menneske, ektemann, sjef ogsåvidere), om jeg er et godt eller dårlig menneske, om jeg har nok kunnskap, de riktige holdningene, hvorfor jeg ikke forstår meg på økonomi og hvorfor jeg aldri skriver en roman. I stedet kan jeg tenke på hvorfor jeg løper hver dag og om jeg klarer å holde det ut. Det er enklere på den måten.

Hold det enkelt.

Jeg tror vi må kunne si at det er sommer nå. Jeg forsøker å nyte hver dag – tror jeg.

Hørte på: Sun Goes Down (Lil Nas X), Hurricane (Bob Dylan), Les derniers marioles (Soso Maness), Our Song (Anne-Marie), Baby Mama (Franglish), Allez là (Hoshi), Leave Before You Love Me (Marshmello), Amour toujours (Clara Luciani), Saturday (twenty one pilots), Never Going Home (Kungs), Le pire de nous deux (Alice et moi), Blue Banisters (Lana Del Rey), Case départ (Sofiane), Hold Me Like You Used To (Zoe Wees), Heartbreak Anthem (Galantis), Lights Off (Bilal Hassani), Fuck les cops (ToDieFor), Sucker for You (Nea), La rosée (Cyril Mokaiesh)

Akkurat nå: How Does It Feel (London Grammar) på repeat.

Løp på asfalt. Kjenner det i knærne.

Savner Oslo. Det er noe med lukten i luften for tiden. Noe deilig, men samtidig skummelt.

Har lyst til å skrive noe om minner, noe om assosiasjoner, om livet som var og som aldri kommer igjen, noe om tid, men ikke nødvendigvis trist, bare mer eller mindre sant og litt deilig.

Jeg tror jeg kom i skade for å si til noen at jeg kjeder meg. Det skulle jeg ikke ha gjort. Hva tror de om meg nå.

Det er ikke med vilje at jeg kjeder meg litt. Det er sikkert noe galt med meg. Må jo være det.

How does it, how does it feel to feel low?

Siden Bob Dylan fyller 80 år i år er det på sin plass å si gratulerer med dagen og – ikke minst – nevne noen av mine favorittlåter. Jeg er ingen Dylan-kjenner, men jeg så han live en gang etter 2007, i London, med Anders. Det var ganske kult, selv om han var en liten mann der han sto på scenen langt der nede.

Låtene jeg liker er – Thunder on the Mountain (fra Modern Times, 2006) – I Contain Multitudes (fra Rough and Rowdy Ways, 2020) – Don't Think Twice, It's All Right (fra The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) -It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding) (fra Bringing It All Back Home, 1965) – Hurricane (fra Desire, 1976)

I dag løp jeg 10 kilometer igjen. Tenkte ting som at jeg skal starte et plateselskap sammen med en fyr jeg kjenner, lage en låt i måneden, gi det ut, ikke tjene en dritt, men lage en forretningsplan likevel. Bruke de første tusen på litt mer utstyr, de neste på å starte et AS. Jada.

Løp og hørte på: Running (Ruben), Something Just Like This (The Chainsmokers), Jeg Er Ikke Nogen Mand (Aksglæde), Giv Lys Igen (Aksglæde), Summer Moved On (a-ha), Ting Ændrer Sig (Aksglæde), Midt I En Skål (Aksglæde), Off My Face (Justin Bieber), Let Love Tear Me Down (Haevn), Throw Me A Line (Haevn), White Flag (Dido), Deserve You (Justin Bieber), Love You Different (Justin Bieber feat. BEAN), Mind Games (Haevn), Hold On (Justin Bieber), Halvgud (Aksglæde), Cover Me In Sunshine (P!nk).

Jeg tror jeg bare løper 10 kilometer hver dag i de neste 365 dagene (minus 2).

God kveld!

Jeg kan dessverre ikke lese alle bøker på én gang. Jeg kan dessverre ikke lese hele Dag Solstads forfatterskap fra første til siste bok – heri ligger det noe mer enn bare et 'dessverre', for bakgrunnen for at jeg ikke kan lese hele Dag Solstads forfatterskap, fra første til siste bok, er jo nettopp at jeg tror og håper Solstads forfatterskap ikke er over. Han er jo ikke død!

Det var ikke dette jeg hadde tenkt å si.

I dag løp jeg 10 kilometer. Det er ikke første gang og heller ikke – poenget kommer her – siste gang. I år har jeg løpt 302 kilometer, men jeg tenkte – fordi jeg leste en notis som minnet meg om Hurakami-boken om hva han tenker på når han løper og som fikk meg til å tenke: faen heller, jeg må løpe 10 kilometer hver dag.

Jeg vurderte å skrive en løpelogg. Fortelle om alle sangene jeg hørte på, selv om jeg vanligvis ikke løper med musikk i ørene. Av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag.

Jeg hørte på: Little Kids (Kings of Convenience), Apricot Princess (Rex Orange County), Come Back (Josh Rouse), Cassiopeia-Pt3 (Max Richter), Youth is Wasted On The Young (Michael Chapman), Black Roses (Ian Brown), Alcoholic (Starsailor), Hotel Intro (Moby), Human Being (Robyn), Dream 17 (Max Richter), Fantasma Vaga (Helado Negro), Stars (Simply Red), Dreams (The Cranberries), J'me Tire (Gims), Non-eternal (Max Richter), Sweet Emotion (Aerosmith), Sweetheart Like You (Bob Dylan).

Og dette fikk meg til å tenke på Solstad, først, fordi han liker å liste opp ting, men ikke på nivå med Loe i Naiv.Super, nei, ikke fullt så ille.

Uansett; jeg tenkte disse tingene og tenkte at jeg skulle skrive noe om hva jeg tenkte på da jeg løp, men jeg kommer ikke på alt jeg tenkte på, for det er allerede noen timer siden jeg løp. Det ga meg energi, det gjorde det, det gjør det alltid. Og jeg har tenkt at produktivitet er veien til lykke, derfor skriver jeg nå disse ord.

Vi fikk overraskelsesbesøk i dag. Det er ikke ofte. Jeg har forresten vurdert å skrive noe om alle de sterke følelsene jeg opplevde i tenårene og tidlig tyve-årene, men jeg er redd for å minnes alle disse følelsene og oppleve et dypt savn eller – verre – en frykt for at jeg aldri vil oppleve noe så sterkt igjen. Besøket kom akkurat da jeg skulle til å løpe, men jeg er fleksibel og ikke særlig rigid (jeg lover) og derfor serverte jeg kaffe og is. De dro fordi de måtte legge ungen sin (de er rigide de!) og da løp jeg. På veien opp stien fra huset innrømmet jeg at jeg nok har 20-30% sosial angst, men at jeg overlever og stort sett evner å undertrykke angsten, skjuler den relativt godt og forholder meg sånnsett helt greit til mennesker i uformelle settinger, men det er ikke min yndlingssituasjon, faktisk ikke.

Egentlig skulle jeg bestemme meg for å ikke kaste bort min dyrebare tid på mennesker som stjeler enerig, eller på mennesker jeg rett og slett ikke har lyst til å være sammen med. Av den grunn takket jeg i dag nei til å gå på trening med en bekjent her i strøket. Dessverre har jeg takket ja til å drikke øl med vedkommende – og noen til – om et par uker. Det ser jeg ikke frem til. Til å være helsepersonell er flere av disse personene svært dårlig lyttere.

Som om ikke det var nok hadde jeg egentlig tenkt å bestemme meg for at jeg skal flytte til New York. Liksom bare få det til. For å fasilitere for dette hadde jeg planer om å starte en engelsk-språklig podcast om ingenting der jeg samtaler med amerikanere jeg møter på nett – om ingenting spesielt – for å øve på engelsken og – kanskje gjennom en treffende tilfeldighet – komme i kontakt med noen som kan tilby meg et virke i New York. Det høres mer ut som en dårlig roman eller en middelmådig kortfilm.

Det noen sa, eller skrev, om at det er bedre å lage noe dårlig enn å lage ingenting, har satt seg et eller annet sted i meg. Kjør på!

I mitt forsøk på å undertrykke minner om sterke følelser fra min pure ungdom ble jeg dessverre lettere seksuelt tent, slik at de sterkeste følelsene ikke lot seg gjenskape, men de enklere følelsene var særdeles tilgjengelig. Det føles skittent og banalt å savne konkrete ligg. Til og med kanskje litt guttete. Jeg vet ikke. Trist å innrømme slikt, men jeg følte liksom ikke jeg hadde noe valg.

Når det er sagt er alt ved det samme. Jeg vil fremdeles flytte herfra. Landet er ikke noe for meg, alldeles ikke. Jeg drømmer fremdeles om å skrive noe som gir mening (og inntekt) og berømmelse. Gjerne noe Hamsunsk eller Hemingwaysk, men det er vel for sent, gammel som jeg er.

Det gjorde forøvrig godt å skrive dette som ikke ble en løpelogg likevel. Takk for i kveld.

For noen år siden ble jeg nysgjerrig på konseptet odelsrett. Det har slektskap til nepotisme og arv, men relativt sett er odelsrett som oftest mindre gunstig (økonomisk og praktisk) enn sine slektninger. I en av avisene jeg leser står det om forfatteren Tormod Haugland som ga fra seg odelen og ble – nettopp – forfatter.

Vi feiret 17. mai på en bondegård. Et slikt utsagn kan sikkert gi ulike konnotasjoner. Vi snakker en bondegård som ligger høyt oppe, i et melkesjokolade-landskap. Solen skinte, det var temperatur-rekord og generelt god stemning. Orientert som jeg er, tok jeg opp dette med melkekvoter med bonden, som forøvrig har tatt over gården som følge av at søster sa fra seg odelsretten. Melkekvoter er et konsept hvor passive bønder kan tjene mer penger enn de aktive bøndene. Kampanjen som fremhever at Norge trenger bonden burde ha nyansert seg litt mer: Norge trenger aktive bønder. Og bøndene trenger mer penger. Hvis jeg hadde våknet opp som bonde i dag hadde jeg vurdert å kappe av meg hånden og innkassere uføretrygd. Eller noe sånt.

Jeg våkner og begynner å skrive ned hver eneste melding som har passert mellom en venn og meg i løpet av de siste 5 årene. Etter kort tid gir jeg opp, jeg vet uansett ikke hvor innfallet kom fra.

Det tar flere timer å lese avisene fordi jeg flyr i skytteltrafikk mellom PC og avis, eller oppvask og avis, klesvask og avis, kaffetrakter og PC, rydding av bod, tørketrommel, gressklipping, det er alltid en aktivitet som venter – og godt er det. Jeg er tidenes dårligste helgeperson. Jeg passer bedre til hverdagene.

Rastløs er sikkert feil ord, men det er det første jeg kommer på, for det er sånn jeg føler meg, nesten hele tiden, men aller verst på dager uten plan og struktur.

Unngåelse av sosiale situasjoner har blitt min forte.

Skulle ønske jeg skrev noe annet.

Okei, sier jeg til meg selv:

-Okei, skriv.

For mange år siden var jeg ung. Nå er jeg gammel, eller i det minste eldre. Jeg savner ikke nødvendigvis å være ung, men jeg savner enkelte øyeblikk, som jeg gjerne vil oppleve på nytt.

Okej var et Svensk blad om popmusikk og sånn. Liksom Topp. Det er lenge siden det.

Jeg setter på litt musikk og prøver å være tilstede i øyeblikket, men det er altfor sent for meg. Jeg kan ikke dette med å være tilstede i øyeblikket. I stedet forsøker jeg å bremse tiden ved å sette meg ned med tastaturet. Skrive noe. Hva som helst. Bare noen ord. Få ut litt av det som lever på innsiden.

Det går opp for meg, etter noen dager fri, at jeg trenger noe tid for meg selv, mer tid for meg selv, all tid for meg selv som jeg kan få. Jeg er redd for å innrømme dette, for det kan dytte de andre vekk. Jeg trenger de andre også, de som er min familie, mine venner, men jeg trenger også meg selv, og når det kommer til stykket trenger jeg kanskje meg selv mer enn jeg trenger andre. Hvem er jeg for de andre uten meg? Hvem er jeg for meg uten de andre? Hvem er jeg med de andre, for meg, for dem?

Nå har jeg rundet nok et tiår. Jeg er eldre, men ikke gammel. Alderen min er det nye 20. Jada. Hørt den før.

Okei, skriv.

Disse timene jeg har stjålet til meg selv bruker jeg ikke på noe fornuftig. Jeg rydder overalt. I hodet. På pulten. I bokhyllene. I skittentøyskurven. På harddiskene. Kommer ingen vei, men det blir kanskje litt mer ryddig.

I hodet kjører jeg avgårde med bilen. Over landegrensene. Gjennom Europa. Hvor er jeg på vei?

På vei hjem fra hovedstaden, i bil, med familien, tenker jeg på alt jeg vil gjøre, helt til hun spør meg om hvorfor jeg er så stille, om alt går bra. Jeg tror alt går helt greit. Jeg har det bra, men det er ikke sånn lett bra, bare middels bra. Det er mange skumle tanker for en olding som meg.

I et øyeblikk vil jeg lage en låt, åpner Logic Pro, leker en stund, kommer frem til noe som er sånn passe bra, vurderer å legge det ut, men tar meg selv i å være helt idiot. Hva er det som får meg til å tro at jeg skal kunne lage noe som har noe verdi? Det krever tid. Mer tid. Jeg har andre ting jeg må bruke tiden til.

I neste øyeblikk vil jeg skrive en roman; jeg har en idé. Jeg ender opp med å innse at det vil ta for mye av tiden jeg ikke har til rådighet. I stedet ser jeg på en serie på HBO.

Jeg har vondt i øyet. Jeg har vondt i hodet. Jeg har vondt i magen. Jeg har vondt i viljen.

Jobben redder meg. Strukturen, nettverket, innholdet, oppgavene, men likevel er det ikke dette jeg vil holde på med resten av livet.

Resten av livet. Er jeg halvveis eller har jeg kommet lenger? Kortere?

Døden, som vi snakker så altfor lite om. Eller er det livet vi snakker for lite om?Oss selv? Sammen.

Okei, skriv.

Nei, stopp.

Jeg forsøker å forklare min sønn hva standup er. Først tar jeg noe jeg stjal av Mitch Hedberg; han som spiller så høy musikk i leiligheten sin at naboen begynner å banke på veggen og han sier: jeg vet ikke hva som er på din side, men på min side er det ingen dør! Jeg må forklare vitsen, men den er ikke supermorsom for en på ni år. Jeg viser en annen der jeg går ut av kjøkkenet og kommer tilbake og er liksom 'in character' og skal til å fortelle vitsene mine, men jeg bare ler meg ihjel fordi vitsene mine er så morsomme at jeg ikke en gang klarer å fortelle de. Nå begynner det å demre for ham. Han skjønner hva dette er, han har sett det på TV hos besteforeldrene, men det var på engelsk og han skjønte ingenting. Så kommer han på at det var tekstet og han leste noe av teksten. Han videreformidler:

-Han bare BESTEMOR GA MEG PENGER, og JEG KJØPTE EN SPRAYFLASKE og – og – og – og SPRAYET HENNE I ANSIKTET: HAHAHAHA!

Jeg tenker på bøndene som har møkkajobb for luselønn, men de har ikke studielån og som oftest ikke boliglån. Jeg tenker på bøndene som må ofre familien for arbeidet – de jobber jo til alle døgnets tider – men de får forståelse for det: stakkars bonden, han må jobbe, han kan ikke legge unger, han kan ikke være fotballtrener, det forstår jeg, sier de. Jeg tenker på bøndene fordi jeg kjenner en bonde og fordi landbruksoppgjøret er forestående; det står om det overalt i avisen. Jeg tenker på bøndene for å kunne skrive at jeg tenker på bøndene. Aller mest tenker jeg nok på meg selv. Jeg tenker på bonden jeg kjenner og på at jeg egentlig ikke vet hvor han står politisk, rent bortsett fra at jeg har tatt det for gitt at han stemmer Senterpartiet. Jeg tenker på distriktspolitikk og brekningsfornemmelsen jeg får hver gang staten vil flytte arbeidsplasser fra byene til landet, særlig når arbeidsplassene allerede er etablert med erfarne ansatte, særlig når politikerne lar seg overraske når de ansatte ikke følger med når det viser seg at de ansatte har huslån, ektefeller og barn i skole som alle trives der de bor, uavhengig av den statlige jobben. Jeg tenker på arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, at jeg ikke har et bevisst forhold til klasse, at nettopp det betyr at jeg mest sannsynlig tilhører middelklassen, at jeg egentlig drømmer om å tilhøre overklassen og at jeg har svært lite til overs for arbeiderpopulisme og arbeiderpartiet generelt, spesielt Jonas. Jeg tenker på høstens valg, at jeg ikke skal være aktiv lokalpolitiker, at det skal bli deilig, at jeg ikke skal stemme på partiet jeg er medlem av, men på det partiet som statsministeren representerer, at det sikkert handler om min egen situasjon. Jeg tenker på at jeg aldri kommer til å ønske å ta toget til Tromsø; som barn tok jeg toget til Bodø, det var ikke mye å skryte av. Jeg tenker dette fordi jeg ikke liker togreiser i Norge. Jeg tenker at jeg liker togreiser i Japan, i Sveits og i Nederland; til nød kanskje også i Østerrike, oppover fjellene, men bare til nød. Jeg tenker på de store byene med de store husene og alle menneskene. Jeg tenker på det jeg leste om at bydel Løren er ødelagt, at jeg en gang bodde der, at jeg mange år før jeg bodde der gikk forbi Gilde i helgene og grisene svettet fordi de visste de skulle bli slaktet, eller det var i hvert fall det pappa sa. Jeg tenker på kaffe, at jeg skal ha en kopp til.

Jeg tenker på miljøet fordi jeg skumleste en dansk rapport om hvordan IT, AI og skybaserte tjenester påvirker klimagassutslippene, at et Google søk med mange treff påvirker avtrykket mer enn et presist søk med få treff, at å se Netflix to timer om dagen i et år er like ille som å kjøre 1000km med fossildrevet bil, eller anbefalingen om å avmelde alle nyhetsbrev man ikke leser, ikke trykke “reply all” når du svarer på e-post, dette tenker jeg på, men miljøet er jeg ikke spesielt opptatt av, bortsett fra når jeg ser klipp fra dokumentarer på TV eller YouTube der isen smelter i Antarktis. Jeg tenker på Michael J Fox og Parksinson, jeg tenker på stemmen hans, den var perfekt for Stuart Little, lydbøker og i Disney-filmen Atlantis, for mange år siden, men nå skjelver han så mye at det er umulig å forstå hva han sier. Jeg tenker på Stig Aasvik, selvfølgelig gjør jeg det, at han ikke har det bra, at han skriver godt, at han ønsker han skrev noe annet, men skriver det han skrev, skrev mer. Jeg tenker på siste nummer av Vagant som ligger ved siden av meg, fremdeles pakket inn i plast, at jeg vil lese det, men jeg har ikke tid, jeg har allerede lest Morgenbladet og Dag Og Tid, jeg hører ungene spille Nintendo på loftet og jeg tenker at jeg får dårlig samvittighet som ikke er sammen med de nå, mens jeg fremdeles lever. Jeg tenker på solen som skinner gjennom vinduet og hvisker til meg at jeg må ut, men jeg tenker at jeg kan vente litt til, jeg har jogget hver dag denne uken, minus onsdag og lørdag. I morgen er det søndag, men fordi det er arbeidernes dag i dag er det egentlig søndag to dager på rad, jeg tenker at jeg hater søndag, jeg tenker at jeg hater to søndager på rad, jeg tenker at jeg hater dette stedet, men jeg føler heldigvis ingenting akkurat nå. Jeg tenker på kaffen som blir kald, jeg tenker at jeg skal drikke litt til og tenke mens jeg drikker.

Jeg tenker på sikkerhetsklarering, på stillinger som krever dette, jeg leser forskriften og skjønner at det er tre forhold som kan føre til at jeg ikke får sikkerhetsklarering og følgelig ikke kommer til å søke jobber som krever dette. Jeg tenker at det er diskriminerende, men det er det sikkert ikke, det er bare nødvendig. Jeg tenker at de tre forholdene er min avbrutte militærtjeneste (jeg gikk over til siviltjenesten, men avbrøt vel den også såvidt jeg husker), min økonomi (høy gjeldsgrad, men ingen inkassokrav eller anmerkninger, forøvrig god betalingsevne ifølge banken, men likevel aldri penger på konto), og broren min (av mange grunner). Jeg tenker på jobben min, nei, det gjør jeg visst ikke likevel. Jeg tenker på fuglene som kvitrer utenfor vinduet og katten vår som skal på jakt. Jeg tenker på Stig Aasvik en gang til, fordi boken ligger her på bordet og jeg er nesten ferdig, men jeg utsetter. Jeg tenker på problemløsning og problemet med båten som går fra New York til Le Havre og hvor mange båter den egentlig møter på sin reise, jeg tenker på heisen som går for sakte, men løsningen er ikke å gjøre heisen raskere, løsningen er å gi de ventende noe å distraheres av, som speil og heismusikk. Jeg tenker på deg som leser dette. Jeg tenker på deg som ikke leser dette. Jeg tenker på tomheten, det store intet. Jeg tenker på Jan Grue og hvor god han er til å skrive, at jeg gjerne vil lese mer av ham, at han sitter i rullestol og jeg tenker på Magnus som en gang prøvekjørte en elektrisk rullestol i vaskekjelleren der han bodde. Jeg tenker på Google, på alle søkene, på hvordan de ikke finner meg. Jeg tenker på ungene – eller, jeg tenker ikke på de, jeg HØRER de, de skriker der oppe med spillene sine. Jeg tenker at dette får holde.

Jeg har lyst på en elbil-lader til garasjen. Jeg har lyst på et nytt liv. Jeg har lyst på en baguette med ost og skinke, en varm kaffe til. Jeg har lyst til å våkne hver morgen uten en eneste klump i magen. Jeg har lyst til å våkne og føle at livet er bra. Jeg har lyst til å drømme meg vekk og nyte det. Jeg har lyst til å oppfostre to sunne gutter. Jeg har lyst til å høre på Morten Harket. Jeg har lyst til å ligge med datteren hans. Jeg har lyst til å lese i solen, gjerne på en benk. Jeg har lyst til å kvitte meg med samvittigheten min. Jeg har lyst til å smile og mene det. Jeg har lyst til å være med venner og ikke være selvbevisst. Jeg har lyst til å snakke med andre folk og være normal. Jeg har lyst til å ikke legge merke til alt som skjer rundt meg hele tiden. Jeg har lyst til å sitte på en café og ikke få med meg hva som blir sagt på bordet ved siden av. Jeg har lyst på en MacBook. Jeg har lyst på en ny klokke, men ikke smartklokke. Jeg har lyst til å bli førti og være stolt av det, være stolt av meg selv. Jeg har lyst til å invitere hele familien på en ferietur – uten å grue meg til reisen. Jeg har lyst til å skrive og bli lest. Jeg har lyst til å tjene mer penger. Jeg har lyst til å bruke mer penger. Jeg har lyst til å fikse ripene i lakken – på bilen. Jeg har lyst til å flytte til en storby eller en stor by. Jeg har lyst på ferie i utlandet. Jeg har lyst på en ny jobb. Jeg har lyst å ikke måtte ha en jobb.

Man har lyst til så mangt.