avsnitt 300

I natt drømte jeg at jeg laget et fanzine for Stig Aasvik, eller en nettside, som i gamle dager da jeg hadde Michael Jackson-hjemmeside. Hver kveld før jeg legger meg ser jeg litt på mobilen. Det er dårlig søvnhygiene, men jeg har god innsovning og sover godt gjennom natten. Jeg gjør med andre ord som jeg vil (jeg er snart førti).

På mobilen pleier jeg å bla gjennom lokalavisen (hvis en ny utgave foreligger) for å forsikre meg om at jeg har helt rett når jeg tenker at det er svært lite av interesse som foregår her jeg bor. Jeg googler også noen faste navn (f.eks. Tomas Espedal, Ben Affleck, Nicolas Cage, Stig Aasvik, Jamiroquai...). I går dukket det opp en ny tittel i biografien til Stig Aasvik, nemlig Tøyenparken. Jeg finner ingen informasjon om utgivelsesdato på nettet utover det faktum at den er publisert i år (2021).

Det er lenge siden jeg har blitt glad for å se at en ny norsk bok er ute. Jeg er en Stig Aasvik-fan.

I vaskekjelleren (i dag har jeg hjemmekontor) tenker jeg at jeg har lyst til å male alle drømmene mine. Så tenker jeg at jeg skal lage en låt – lære meg Logic Pro. Innser etter hvert at jeg har flere planer enn tiden og kompetansen tilsier. Roman. Album. Malerier. Nettsider.

Jeg deltar på et engasjerende video-møte om forebygging – får lyst til å lese meg opp på noen tema. En av møtedeltagerne forteller om en kollega som bobler over av idéer. Jeg føler meg truffet. Det er noe usexy med å boble over. Samtidig liker jeg energien min. Den skremmer meg også.

Noen ganger er jeg livredd.

Jeg venter på SMS fra bokhandelen. Håper de har Stig Aasvik-boken inne. Jeg kan godt slå meg til ro med at jeg skal lese den i dag – og ikke gjøre noe annet.

Neste uke skal jeg reise til en by (der det er lov å være), bo på hotell, lese, skrive, tenke. Drikke en øl eller ni.

Noen ganger tenker jeg på Bobbysocks og at vinnermelodien deres beskriver sinnsstemningen min.

La det swinge. La det rock'n roll! La det swinge til du mister all kontroll Oh hi ho...

Fredrik Skavlan gir seg. Det er 2021.

Den 18. januar 2012 startet jeg på et utkast til en e-post uten mottaker, men sannsynligvis ment til NRK. Det var kvart på åtte på kvelden; jeg tror jeg var edru.

Emnefeltet: Fredrik snakker ikke om noe viktig lenger; gjør noen egentlig det?

Dette er utkastet:

Hei

Jeg ser på TV. Jeg ser på NRK. På vei hjem fra jobb lytter jeg til P2. Jeg får med meg Dagsnytt 18. Det er 10-15 minutter til hver sak. De samme menneskene dukker senere opp i Dagsnytt eller i Aktuelt eller i Debatten. På fredag snakker Fredrik Skavlan med noen andre om noe annet. Han får ikke nok tid med hver gjest og stort sett får ikke gjestene sagt det de vil si. Publikum sovner. Så spiller en veletablert artist eller like veletablert band en låt vi sannsynligvis allerede har hørt på P3 eller P1.

Det er greit.

Hvorfor tar ikke Fredrik seg tid? Eller en annen enn Fredrik? Dere er NRK. Dere viste Hurtigrutens reise langs Norges kyst. Det tok tid. Dere ga rom for det. Gi rom til en

Så kom jeg ikke på mer. Og jeg aner ikke hvorfor jeg har spart på den i alle disse år. Det er den eneste kladden jeg har i utboksen min.

Nå, mens jeg sitter her og tenker, mistenker jeg litt at det var starten på en jobbsøknad.

Sønnen min har begynt å starte alle setninger med “Jeg liker at”. For egen del liker jeg at dette innlegget er minst like intetsigende som det faktum at Fredrik Skavlan ikke snakker om noe viktig lenger. Og nå er det uansett slutt.

Jeg har fått et nytt tastatur. Jeg prøver det nye tastaturet. Jeg liker nye ting. Jeg liker å høre på musikk mens jeg skriver på det nye tastaturet at jeg liker nye ting. Jeg liker også Tomine Harket, men jeg vet ikke om det er fordi hun er ung eller fordi hun ligner på noen eller om det er begge deler eller ingen av delene. Jeg liker ikke å innrømme det, det liker jeg ikke, nei det gjør jeg ikke, men sånn er det. Jeg har musikk i ørene. Det er et band fra Belgia, så du kan jo prøve å gjette og se hvor langt du kommer.

Tastaturet er rimelig flatt. Det kan jeg like. Det er mye jeg kan like. Jeg tror våren er livsfarlig.

På så altfor mange måter.

La meg ta noen eksempler.

1) I dag skrev jeg noe positivt i en Messenger-gruppe for en foreldregruppe jeg er del av. Det er litt out of character.

2) Jeg har begynt å løpe nesten hver dag (igjen), som jeg alltid gjør hver vår. Og hva skjer når jeg løper nærmest daglig. Vel, det går utover driftene, det går utover humøret, det blir litt vel mye (av meg) (av alt).

3) Her en kveld hørte jeg på et radioprogram på P2 som var innom det åndelige. Jeg vurderte nesten å gå i kirken – eller i det minste sjekke ut en gudstjeneste på nett.

4) Jeg har kjøpt mange nye ting.

5) Jeg har håp.

Håper det siste varer.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe ut av alle planene mine. Det er sikkert best for oss alle.

Det er det helt sikkert.

Jeg får ikke gjort noe fornuftig mens jeg venter på håndverkeren.

Jeg gjør ikke noe fornuftig mens jeg venter på håndverkeren.

Jeg er ufornuftig og venter på håndverkeren.

Jeg er ufornuftig. Jeg venter.

Jeg venter. Ufornuftig.

Det er så enkelt som dette: Jeg kjører ned fra fjellet. Det er noen få varmegrader, noe som betyr at det er litt kaldt. Solen skinner, men steker ikke. På vei ned fra fjellet skinner solen over den hvite snøen, som snart smelter for å gjøre plass til våren og – senere – sommeren.

Nede på 40 moh. er det grønt. Jeg er omringet av skog og grønn mose. Noe sånt. Solen skinner også over det grønne. Velsignet være solen.

-God påske, sier kassedamen (som er en mann). En dame har skrevet et innlegg i avisen om at hun er uenig i de nye kjønnsnøytrale stillingstitlene. Hun vil ikke være skipsarbeider, men sjømann.

Det er så enkelt som dette: Jeg hører på Taylor Swift i bilen. Sangen har fått tittelen the 1 og jeg synger med. Spesielt liker jeg når hun synger “I didn't though” etter “I thought I saw you at the bus stop” fordi det rimer på “yes instead of no”.

Den sangen skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg hadde skrevet.

Det er så enkelt som dette: Jeg leser essaysamlingen til Ida Lødemel Tvedt. Hun skriver fra New York. Hun skriver godt. Hun har tilgang på et helt arsenal av deilige ord. Jeg føler meg banal, enkel, dum – i forhold.

Arne Berggren skriver et eller annet sted at det er helt vanlig å tenke at det man skriver er banalt og dumt. Takk!

Det er så enkelt som dette: Jeg svarer alltid 3 når Kai spør meg hvordan jeg har det på en skala fra 1-6. Kai er kunstig intelligens. En slags kunstig psykolog. Jeg betror meg til en app. Det er 2021.

Det er så enkelt som dette: Når pandemien er over, reiser jeg.

Det er enklere: Når den personlige økonomien tillater det, sier jeg opp jobben og begynner å leve av å leve. Hvis du skjønner.

In other news: Jeg er fremdeles glad i sjokolade, damer, musikk og bøker. Mindre glad i film og TV enn før. Savner de beste vennene mine. Drukner i gode minner som gjør vondt (the good ones hurt more than the bad ones do, vet du).

Ved en tilfeldighet oppdager jeg et dansk band som, ifølge Wikipedia, oppsto på grunn av en rekke tilfeldigheter. Bandet er Folkeklubben. Albumet jeg hører er Børn Af Den Tabte Tid. Det er umulig å forklare hva det er med dette albumet, men melodiene er deilige og jeg tror jeg liker noen av ordene. Det kan kanskje minne om Prefab Sprout (Steve McQueen-albumet, kanskje?). Jeg tenker høyt, men stille.

I handlekurven på Apple.com/no ligger en Mac Mini og Logic Pro, men jeg trykker ikke fullfør bestilling.

Det er noe – eller mye – som plager meg, men hva kan jeg – eller noen – gjøre med det?

Kaffen smaker i det minste godt, selv om denne lørdagen føles som en søndag – det har sikkert noe med påsken å gjøre.

Jeg skulle ønske jeg kunne konsentrere meg om å skrive noe som var verdt å lese. Jeg skulle ønske jeg kunne konsentrere meg om å lese ferdig avisene. Det som distraherer meg er tankene om alle begrensningene vi er underlagt. Ingen reiser. Ingen fremtidshåp.

Er jeg fanget på dette tettstedet livet ut?

Jeg samler på artikler som sammenligner by og land, der by fremheves som det beste stedet å være – og der de rurale bøndene fremstilles som ignorante tomskaller. Et eksempel var en kort sak i A-magasinet med overskriften “Bygdefolket tror Oslo er Karl Johan og Jernbanetorget”.

På NRK så jeg første episode av Lillestad. Jeg lo så jeg gråt, men i rulleteksten ser jeg at konseptet er stjålet fra England eller USA. Jeg kjenner ikke på skuffelse, bare en kortvarig likegyldighet – og jeg vil mest sannsynlig ikke se resten av serien. Barnslig.

Jeg vil – eller vil ikke – skrive en hitlåt, en roman, et dikt, et essay i Morgenbladet, et brev til min far, en sms til en venn, noe i notisboken med blyant eller penn.

Et foreløpig punktum.

Jeg innser jo nå at jeg ikke har funnet meningen med livet.

Jeg innser nå at jeg ikke ennå har funnet meningen med livet.

Jeg innser at jeg ikke har funnet meningen med livet.

Jeg har ikke funnet meningen med livet.

***

Skrivebordet hjemme er uorganisert, rotete, overfylt. Jeg har ikke en gang hjemmekontor. På jobb rydder jeg skrivebordet hver dag, men jeg vil ikke si hvor jeg gjør av rotet. Her hjemme er det tomt for gjemmeplasser. På skrivebordet er det mange bøker (Rasande pandabjørnar, hva er feminisme, Ruter dame, hva er en roman, hva er rasisme, Walking With Ghosts, Living Leadership, Perspektiver på ledelse, Tid, La carte et le territoire, Stoisk ro, Morgenstjernen, The Charterhouse of Parma, The Gulag Archipelago, Kampen mot uroen, Almanakk, I Kyklopenes land, Leading with Character), noen tidsskrift (Vagant, Kunst, Plot, Legetidsskriftet, Psykologtidsskriftet, Syklistene, Dine Penger), seks uåpnede notisbøker av merket Moleskine, en stabel med utskrifter fra jobb, en åpnet legoboks tilhørende min sønn (fremdeles med innhold, vi har ikke begynt å bygge), to Michael Jackson cd-singler (Earth Song, They Don't Care About Us), to uåpnede dna-prøvesett fra MyHeritage, en løpeklokke, noen nøkler, noen ladere, tre batteribanker jeg har fått i gave, en liten iPad, en mobil, et tomt vannglass og laptopen jeg sitter og skriver på.

Jeg legger vekk Morgenstjernen, for den har jeg i det minste lest.

***

Selv om jeg ikke kjenner meningen kjenner jeg meg selv sånn passe. Jeg vet hva som hjelper meg i ulike situasjoner, men det betyr ikke nødvendigvis at det jeg gjør er det riktige. Kanskje kunne andre ting ha hjulpet enda bedre. Er det for eksempel en god strategi å gjøre husarbeid når man er stresset – eller se en film man har sett tusen ganger før (A Few Good Men) når man er nedstemt? Er det riktig å ta de fleste diskusjonene internt som indre monologer? Finne alle svarene selv?

Er det riktig å skrive her i stedet for å ringe en venn?

***

En venn av en venn skrev i dag i Aftenposten om selvmord. Avslutningsvis ga han sin tilslutning til slagordet Færre dør når flere spør.

Det er lettere å spørre en pasient om han har selvmordstanker enn å spørre en venn.

***

I dag har jeg ingen planer om å løpe eller ro. Jeg trener altså på å ikke trene med det mål for øye å unngå at jeg skal bli for tvangspreget.

***

Jeg har hørt på det nye albumet til Justin Bieber veldig mange ganger. Det kom på fredag. I dag er det mandag.

Dette siste var et dårlig forsøk på å parafrasere yndlingsstrofen min fra min yndlings-Prince låt, Sign o the times.

***

In September, my cousin tried reefer for the very first time Now he's doing horse it's June

***

Jeg er ikke så ung som jeg en gang var og jeg kommer heller aldri til å bli det. Altfor ofte tar jeg meg selv i å tenke at det er umulig å ta tilbake det glade 80-tallet og det gode 90-tallet. Jeg tenker på musikken, på filmene, jeg tenker på lukten av Oslo S og hvor snille alle var. Jeg tenker mest på at jeg var ung.

***

Jeg sendte en sms til en venn for å anbefale det nye Justin Bieber-albumet. Han svarte at han trodde på at albumet var bra, men at han ikke trodde han orket å bry seg. Jeg lurer på hva han hadde scoret på en MADRS.

***

Jeg begynte med meningen, at jeg ikke har peiling. Akkurat da, for bare få minutter siden, kjente jeg på en indre uro. Den er mindre tilstede nå. Jeg tenker at det har en sammenheng med at jeg lot fingrene skrive ut noen av ordene som befant seg på innsiden av hodet.

***

Tullete intro

Jeg abonnerer på et stillingssøk på Finn. Sier man Finn eller Finn.no?

Jeg abonnerer på et stillingssøk på Finn.no

Er det punktum etter dot NO?

Ikkje enno.

Nu. Nå. Now. Not tomorrow.

Stillingene er ramset opp nedover e-posten. Av en eller annen grunn er det mange treff på BPA-assistent, som jeg ikke forbinder med ledelse.

Ledelse er søkeordet.

Trist

Leder for føreravdelingen i Sporveien T-banen AS i Oslo dukker opp. Jeg ser for meg at jeg søker jobben og får den. At jeg jobber med mange norsk-pakistanere som kaller meg potet og som synes jeg lukter vanilje. At jeg hver dag tar på meg en brun ransel på vei til jobb, for det er liksom en del av arbeidsuniformen. At jeg flytter til Veitvet og at alt går til helvete.

Jeg blir veldig trist på søndager, nesten uansett. Da hjelper det ikke å plutselig se for seg et Oslo-øst liv fra 80-tallet.

Om å vite

Ungene ser på YouTube. Det er støtt og stadig reklamepauser. Jeg forteller dem at Kattegutt tjener penger på reklamene. De forteller meg at han heter Kattekryp. Jeg googler ham og får treff på “musical artist”. Ungene skjønner ikke hvorfor han skal tjene penger på reklame. Kan ikke YouTube betale ham? Jeg forteller dem det jeg vet om YouTube, om at det koster penger å drive en virksomhet og at det er mye barn ikke vet. Jeg går og setter meg for å lese i avisen. Da roper han yngste: Det er mye de voksne ikke vet også!

Hvis jeg stolte mer på meg selv hadde jeg sagt opp jobben i dag. Bare sittet og lest og skrevet. Takk for det du skrev, skrev mer!

Hvis jeg stolte mer på meg selv hadde jeg vært en annen.

Anekdote eller noe

Vi har fått nye naboer. Jeg snakket med de oppe i veien her i går. Et ektepar med tre barn, et tvillingpar og en gutt som er like gammel som vår yngste. Da mannen oppdaget MB på postkassen min laget han et poeng ut av at han også abonnerer på Morgenbladet. Han fortalte at han dessuten prøvde ut Dag og Tid, men at han ved en feiltagelse hadde fått Dagen i postkassen. Han humret litt av dette. De hadde mange kasser i huset sitt, ettersom de bare har bodd her i to uker. Han lurte på mange ting om lekeplassen og grendalaget. Jeg svarte etter beste evne og forsøkte å skjule at jeg er leder i grendalaget. Vi snakket om utsikten og jeg jattet med. Mye fint å se her, sa jeg. Mye som skjer. Inni meg døde jeg for hvert ytrede ord. Det er vel ikke lenge til jeg må invitere de inn til kaffe. Da kan vi snakke om alt som ikke er sant.

Inte du

De første to koppene kaffe en søndags morgen er helt ok. Nå skal jeg lure ungene ut i tåken, de må jo lufte seg. Så skal jeg montere en kattedør. Deretter skal jeg vaske klær og kanskje ro på romaskinen min. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive brev til noen, til onkelen min kanskje – og få et bittert svar.

Nei, jeg vet ikke. Jeg trenger en redaktør som kan slette søppelet. Skille klinten fra hveten.

Vem vet inte jag.

Bildet

Jeg har tatt noen fine bilder med kameraet på den nye mobilen min. Jeg har to kamera uten mobilfunksjon, men det ene er ment for byer og jeg er aldri i byer. På Fineart(.no) har de et Albert Watson fotografi av Jack Nicholson til 130.000 kroner.

Jeg tror ingen ville ha kjøpt mine bilder, men dette er et av de.

Jeg tar en personlighetstest fordi jeg blir bedt om det. Å rangere de ulike påstandene oppleves som å gå i blinde. Er det fordi jeg mangler kjerne, som Sverre Bjertnæs skriver om, eller er det fordi jeg ikke tror på disse testene? Det konstante behovet for å nyansere alt, utbrodere. Umulig i en slik besvarelse.

Tidligere i dag var planen å ta en telefon til hodejegerbyrået og si min mening. De lovte å komme med en rask tilbakemelding, men jeg hørte ikke fra de på én uke. Det var bare ren flaks som førte til at hodejegerne kom meg i forkjøpet. De var interessert i en videre prosess. Noen raske avklaringer knyttet til lønn og oppsigelsestider. Deretter fulgte en e-post med en lenke til personlighetstesten.

Dette er en slik situasjon der det er noe å vinne, men ikke alt å vinne. Jeg har ikke noe å tape heller. Derav svarene. I blinde.

Trives jeg med andre mennesker eller holder jeg meg til etablerte arbeidsmetoder? Ingen av delene, spør du meg. Det kommer an på. Og så videre.

Til tross for pandemi skal jeg på vinterferie. Jeg drømmer om å lese, men jeg mistenker vi bare skal stå på ski. Her vi bor har snøen smeltet og det er vår i luften. Hvorfor vi oppsøker full vinter på fjellet av fri vilje er jeg høyst usikker på.

Jeg gleder meg til mer vår og sommer. Virkelig!

Før testen startet ble jeg anmodet om å svare det første som falt meg inn, ikke bli sittende å nøle. Etter 40% fullført test kom det opp et varsel om at jeg svarte litt vel fort og at jeg ikke ble målt på tid. Var det en test?

Jeg har snart lest ut boken til Sverre Bjertnæs. I går kjøpte jeg et maleri på auksjon.

I dag leste jeg i avisen at Daft Punk gir seg. Jeg rodde 10,000 meter på romaskinen min til ære for deres 10,000hz.

Nå er jeg bare veldig sulten og veldig trøtt.

Jeg kommer plutselig på drømmen mens jeg sitter og leser. Å lese gir meg ro – og åpenbart akkurat nok ro til at drømmene dukker opp igjen.

Det jeg leser er Sverre Bjertnæs' essaysamling “Mine bilder”. Han forteller om da han første gang så Munchs maleri av solen i universitetets aula i Oslo. At det var så åpenbart å male solen. Denne tanken spinner videre i meg og jeg kommer på åpningen til Finn Alnæs' Koloss, om solen. Det er da nattens drøm dukker opp igjen i meg. Jeg skulle velge fem forfattere og presentere de for andre 'likesinnede', hvem de nå enn var. Det var som et slags seminar. Jeg hadde ikke fulgt med, bare tatt det for gitt at det skulle være lett, først å velge ut forfatterne, så si noe om de. Etter hvert som jeg jobbet frem listen min viste det seg at jeg egentlig skulle ha drøftet listen med mine 'likesinnede' (elever?) i et grupperom, men jeg var ikke der, jeg aner ikke hvor jeg hadde vært. Jeg mistenker at jeg hadde vært et annet sted og ligget med en jente (i drømmen altså) i stedet for å følge med. Da jeg kom tilbake til gruppen hadde jeg valgt Finn Alnæs, Per Petterson, Dag Solstad, Knut Hamsun og én til. Kanskje Stig Aasvik eller Tomas Espedal. Jeg tror jeg ville ha ersattet Hamsun med Espedal. Jeg vet ikke.

Å lese gir meg ro. Jeg ser gjennom bokhyllen og spør meg selv om jeg har lest alle disse bøkene. Jeg tenker på Good Will Hunting.

Sean: Do you like books? Will: Yeah. Sean: [points to wall] Did you read any of these books? Will: I don't know. Sean: [points to shelf] How about any of these books? Will: Probably not. Sean: What about the ones on the top shelf? You read those? Will: [looks] Yeah, I read those. Sean: Good for you. What do you think about 'em? Will: Hey, I'm not here for a fuckin' book report. They're your books. Why don't you read them? Sean: I did. I had to. Will: Must've taken you a long time. Sean: Yeah, it did

Har jeg lest Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (ja), Tara Westovers Noe tapt og noe vunnet (nei), Kazuo Ishiguros Never Let Me Go (nei, men jeg så filmen), Markus Midrés Biografi over ulevde dager (ja), John O'Farells The Man Who Forgot His Wife (nei), Wilhelm Reichs The Mass Psychology of Fascism (litt), Jo Nesbøs Tørst (ja), a.m. homes' this book will save your life (nei), Vidar Sundstøls Hullet han krøp ut av (ja), Desmond Harris' Manwatching (ja, mange ganger), Jan Kjærstads Berge (nei), Lars Myttings Hel ved (nei), Per Fugellis Per dør (nei), Mathias Faldbakkens The Hills (nei), Axel Jensens Line (ja), Nikolaj Frobenius' Teori og praksis (ja, jeg likte den), Erlend Loes Tatt av kvinnen (ja, jeg elsket den – og avsnitt 300), Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker (nei).

Det slår meg at jeg ikke leser Jan Kjærstad. Jeg har bøkene hans. Jeg har til og med vært på skrivekurs med ham. Men å lese ham? Nei.

Jeg drikker kaffe, jeg ser ut av vinduet, jeg kjenner på fingrene som treffer tastaturet; kort sagt: det vanlige.

Det er mye jeg savner og det er mange jeg savner, men jeg får ikke lov til å si at jeg ikke har det bra. Jeg er veldig heldig.

Flaks for meg.