Jeg kan dessverre ikke lese alle bøker på én gang. Jeg kan dessverre ikke lese hele Dag Solstads forfatterskap fra første til siste bok – heri ligger det noe mer enn bare et 'dessverre', for bakgrunnen for at jeg ikke kan lese hele Dag Solstads forfatterskap, fra første til siste bok, er jo nettopp at jeg tror og håper Solstads forfatterskap ikke er over. Han er jo ikke død!
Det var ikke dette jeg hadde tenkt å si.
I dag løp jeg 10 kilometer. Det er ikke første gang og heller ikke – poenget kommer her – siste gang. I år har jeg løpt 302 kilometer, men jeg tenkte – fordi jeg leste en notis som minnet meg om Hurakami-boken om hva han tenker på når han løper og som fikk meg til å tenke: faen heller, jeg må løpe 10 kilometer hver dag.
Jeg vurderte å skrive en løpelogg. Fortelle om alle sangene jeg hørte på, selv om jeg vanligvis ikke løper med musikk i ørene. Av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag.
Jeg hørte på: Little Kids (Kings of Convenience), Apricot Princess (Rex Orange County), Come Back (Josh Rouse), Cassiopeia-Pt3 (Max Richter), Youth is Wasted On The Young (Michael Chapman), Black Roses (Ian Brown), Alcoholic (Starsailor), Hotel Intro (Moby), Human Being (Robyn), Dream 17 (Max Richter), Fantasma Vaga (Helado Negro), Stars (Simply Red), Dreams (The Cranberries), J'me Tire (Gims), Non-eternal (Max Richter), Sweet Emotion (Aerosmith), Sweetheart Like You (Bob Dylan).
Og dette fikk meg til å tenke på Solstad, først, fordi han liker å liste opp ting, men ikke på nivå med Loe i Naiv.Super, nei, ikke fullt så ille.
Uansett; jeg tenkte disse tingene og tenkte at jeg skulle skrive noe om hva jeg tenkte på da jeg løp, men jeg kommer ikke på alt jeg tenkte på, for det er allerede noen timer siden jeg løp. Det ga meg energi, det gjorde det, det gjør det alltid. Og jeg har tenkt at produktivitet er veien til lykke, derfor skriver jeg nå disse ord.
Vi fikk overraskelsesbesøk i dag. Det er ikke ofte. Jeg har forresten vurdert å skrive noe om alle de sterke følelsene jeg opplevde i tenårene og tidlig tyve-årene, men jeg er redd for å minnes alle disse følelsene og oppleve et dypt savn eller – verre – en frykt for at jeg aldri vil oppleve noe så sterkt igjen. Besøket kom akkurat da jeg skulle til å løpe, men jeg er fleksibel og ikke særlig rigid (jeg lover) og derfor serverte jeg kaffe og is. De dro fordi de måtte legge ungen sin (de er rigide de!) og da løp jeg. På veien opp stien fra huset innrømmet jeg at jeg nok har 20-30% sosial angst, men at jeg overlever og stort sett evner å undertrykke angsten, skjuler den relativt godt og forholder meg sånnsett helt greit til mennesker i uformelle settinger, men det er ikke min yndlingssituasjon, faktisk ikke.
Egentlig skulle jeg bestemme meg for å ikke kaste bort min dyrebare tid på mennesker som stjeler enerig, eller på mennesker jeg rett og slett ikke har lyst til å være sammen med. Av den grunn takket jeg i dag nei til å gå på trening med en bekjent her i strøket. Dessverre har jeg takket ja til å drikke øl med vedkommende – og noen til – om et par uker. Det ser jeg ikke frem til. Til å være helsepersonell er flere av disse personene svært dårlig lyttere.
Som om ikke det var nok hadde jeg egentlig tenkt å bestemme meg for at jeg skal flytte til New York. Liksom bare få det til. For å fasilitere for dette hadde jeg planer om å starte en engelsk-språklig podcast om ingenting der jeg samtaler med amerikanere jeg møter på nett – om ingenting spesielt – for å øve på engelsken og – kanskje gjennom en treffende tilfeldighet – komme i kontakt med noen som kan tilby meg et virke i New York. Det høres mer ut som en dårlig roman eller en middelmådig kortfilm.
Det noen sa, eller skrev, om at det er bedre å lage noe dårlig enn å lage ingenting, har satt seg et eller annet sted i meg. Kjør på!
I mitt forsøk på å undertrykke minner om sterke følelser fra min pure ungdom ble jeg dessverre lettere seksuelt tent, slik at de sterkeste følelsene ikke lot seg gjenskape, men de enklere følelsene var særdeles tilgjengelig. Det føles skittent og banalt å savne konkrete ligg. Til og med kanskje litt guttete. Jeg vet ikke. Trist å innrømme slikt, men jeg følte liksom ikke jeg hadde noe valg.
Når det er sagt er alt ved det samme. Jeg vil fremdeles flytte herfra. Landet er ikke noe for meg, alldeles ikke. Jeg drømmer fremdeles om å skrive noe som gir mening (og inntekt) og berømmelse. Gjerne noe Hamsunsk eller Hemingwaysk, men det er vel for sent, gammel som jeg er.
Det gjorde forøvrig godt å skrive dette som ikke ble en løpelogg likevel. Takk for i kveld.