avsnitt 300

Noe jeg skriver på / Ingenting av dette er sant

Jeg skal legge klærne på plass i ungenes skap på rommene deres, så skal jeg legge de skitne klærne, som de har kastet på gulvet, oppi en kurv og bære det ned i vaskekjelleren. Der kjøres allerede en maskin med treningstøy. Jeg skal ro senere i dag, på romaskinen min. Jeg skal drikke opp denne koppen med kaffe og legge meg nedpå sofaen, lese i Morgenbladet, sovne litt, men bare sove lett og drømme om asfalt og betongbroer, undergangstunneler og høye blokker. Så skal jeg lese Sverre Bjertnæs' Mine Bilder og reflektere over det jeg gjorde bra i går, dagene før og uken før der igjen. Jeg skal selvsagt også tenke over alt som gikk i dass, hvilket elendig menneske jeg er og hvordan jeg ikke er fornøyd med noe som helst.

Etter alt dette vil jeg endelig være klar. For akkurat det du måtte ønske å gjøre med meg.

SMS til en venn: Kopp kaffe nummer to. E-post nummer ni. Smalltalk nummer tre. Gjesp. Jeg kjeder meg. Skulle ønske jeg kunne tegne. Da hadde jeg laget en stripe. Tegnestripe.

True story.

Bilde av Robert Pattinson i GQ. En artikkel om hvordan man kan trene opp ansiktet for å få like markerte kinnbein som Robert. Jeg tør minne om at han er den neste Batman.

Foran speilet gjør jeg øvelser. Jeg overdriver vokalene. Aaaaa Eeeee Iiiii Ooooo Uuuuu Ææææææ Øøøøøø Åååååå. Jeg gjentar det et par ganger der jeg står foran speilet og formelig kjenner at ansiktet mitt trenes opp. I'm Batman!

Jeg avbrytes kun av min sønn på åtte som spør om jeg vet hvor mange vokaler det er i vindauge. Jeg teller meg frem til fire vokaler. Det er riktig, men hvor mange stavelser er det, spør han. Jeg slår meg på låret mens jeg sier dette nynorske ordet. Vin-dau-ge. Tre stavelser, svarer jeg. Det er like mange stavelser som det er vokaler i ord, sier han, 8-åringen. Au er en diftong, for du sier jo ikke Vin-da-u-ge. Sier han. Jeg sier ingenting. Med diftong blir det 3 vokaler og 3 stavelser, hevder han. Så går han.

En gang var jeg ung.

Kanskje til våren.

Jeg vil spise lunsj på en utecafé, midt i et travelt sentrum, omringet av busser, turister, høye hus og eksos, gjerne en politiutrykning eller to. Det er vår eller sommer eller tidlig høst, samme det, bare det er passe varmt i luften og solen står der et sted på himmelen og gjør jobben sin.

Jeg vil skrive et julebrev som er ærlig og rett på sak, noe som familie og venner kan lese og etterpå tenke at de er glad i meg.

Jeg ville for et par uker siden kjøpe meg DJ-utstyr, men nå vil jeg kjøpe meg en synth og et nytt lydkort og en mikrofon.

Jeg vil spille inn en cover av Dermot Kennedy sin cover av Van Morrison sin Days Like This. Og så bare gi opp.

Jeg vil lese a process theory of organization, men kommer meg aldri gjennom. Jeg skal lese om sykefravær, hms og inkludering, jeg skal lese om mentalisering og jeg skal gjøre meg ferdig med artikkelen jeg såvidt begynte å skrive, den om ledelse og makt.

Jeg vil høre på albumet til Maria Mena uten å skamme meg.

Jeg vil se flere episoder av Wolfgang Wee Uncut, men det er noe der som ikke stemmer.

Jeg savner Flink som Googlet seg selv.

Jeg vil besøke min venn i Odense. Jeg vil ha denne vaksinen alle snakker om. Jeg vil ha frihet til å reise hvor jeg vil når jeg vil.

Snart er hele fordelen med å bo her jeg bor, borte. Jeg satt et komma der for at det ikke skulle bli “bor borte” som om jeg stammer. Når viruset tar over dette lille stedet er det nesten ingen vits å bo her. Det er barnslig, men sant.

Jeg vil spise den lunsjen på Manhattan. Der vil jeg først bestille en kaffe og så en øl.

En øl på Manhattan. Ja, takk.

Takk.

På side 171 av Erik Fosnes Hansens siste roman mister jeg tålmodigheten og lukker boken for å puste.

Det er ikke bokens skyld, tenker jeg. Eller forfatterens skyld for den del. Det er min iboende rastløshet. Jeg hater å vente.

På veien hit kjørte jeg forbi et busstopp midt i ingenmannsland der flere barn og ungdommer ventet på skolebussen. Det var mørkt og kaldt og jeg tenkte om de at de måtte fryse og at de må være tålmodige som orker å vente på en buss.

Jeg fikser ikke kollektivtrafikk, særlig ikke etter at jeg flyttet ut på landet. Jeg fikser forsåvidt ikke landet heller, men det tilhører en helt annen tekst.

Nå venter jeg på bilen som er inne til service og det tar selvsagt lang tid og jeg har drukket mine foreskrevne kopper kaffe. Nå rister føttene mine og jeg orker ikke lese mer. Til og med dagens (ukens) utgave av Morgenbladet har jeg gjort meg ferdig med.

Tankene spinner. Blikket vandrer. For en time siden var jeg inne i et annet gir. Nå ser jeg etter revers.

På veien sendte jeg en tekstmelding til en venn:

musikk i bilen på vei til service
ok tittel på en bok hvis jeg allerede var etablert
kanskje bedre på engelsk
music i listen to in the car on my way to the repair shop
tenkte plutselig på muir races to work
faen bra film rent stemningsmessig, i hvert fall glimtvis, og slektskapet mellom brad og robert
uansett, hører ikke på den
hørte først aurora som covrer alanis morisette sin thank you, det var liksom kraftfullt, men veldig tro til originalen, likevel satt det en stemning
så sang maria mena en låt om at hun er “broken” og det var flere ord i teksten enn melodien ville ha plass til og jeg tenkte en stund jeg burde skrive en låt tilbake, men kom på at hun ikke vet hvorfor hun skrev sitt lullaby i sin tid og at jeg dessuten ikke er en etablert popstjerne, så svaret hadde vel druknet på soundcloud
satt på nils bech sitt echo album fordi det er fullt av kraft og han synger fint med dårlig engelsk og jeg tenkte at maria mena hadde tapt seg litt i engelsken sin og derfor tenkte jeg på nils og hmm
lader, derfor jeg skriver
skulle hatt et skrivekontor
må tisse
skriver det pga nyhetene
bare damer skriver tisse osv
ok, ha en fin dag!!!

Han svarer: hør på the dream du

Så blir jeg sulten og stikker ut i kulden for å finne meg mat mens bilen mekkes på et sted inne i en diger hall i et industriområde utenfor en av landets større byer.

God helg alle sammen skriver jeg i en Facebook-status uten å publisere.

Den første dagen gjemmer han seg for oss, skvetter liksom litt til bare vi nærmer oss. Vil helst bare spise og sove.

Den første natten må han ligge på rommet vårt fordi han mjauer så høyt på kjøkkenet.

Han hopper på stoler. Sover på stoler. Setter seg på kjøkkenbordet. Jeg tar ham forsiktig ned og sier Neeeei.

Den andre dagen er han alene på kjøkkenet i flere timer mens vi er på arbeid. Han sover stort sett under kjøkkenbordet, jeg kan se det på et kamera jeg har montert. Det er en radio påskrudd på en svensk kanal. Katten talar snart svenska.

Nå ser han på meg, han sitter bak skjermen og glor på meg som glor inn i skjermen.

Den tredje dagen våkner jeg og håper på litt fred, men han mjauer, først fordi han vil ha mat, så fordi han vil ha kos. Han kommer opp i fanget mitt, legger seg til, jeg stryker ham over pelsen og han begynner straks å male.

Det var egentlig stillhet og fred jeg ønsket meg. Ungene skriker fra etasjen over mens de spiller FIFA21. De har lært å hyle av Victor Sotberg.

Katten slår på tastaturet. Er det en forfatterkatt? Han må være det. Det har jeg ikke alltid ønsket meg, men jeg kan godt slå meg til ro med en forfatterkatt.

Nå mangler bare stillheten, freden.

Huset til mine foreldre er for lite og er dessuten et murhus med elendig akustikk. Når moren min attpåtil snakker og ler veldig høyt er hodepinen ikke langt unna. Man skal heller ikke undervurdere egne foreldres evne til å gå deg på nervene, særlig når man ved hvert møte innser at de har blitt (veldig) gamle. Dette er kanskje mest irriterende fordi det samtidig er en påminnelse om egen aldring, men det er påfallende hvordan foreldrenes alderdom gjennomsyrer alt de sier og gjør.

Det var ikke mange dager siden at jeg tenkte jeg hadde funnet nøkkelen, nå visste jeg liksom hvordan jeg skulle løse utfordringen med å skrive min første roman. Slike tilsynelatende gjennombrudd er skumle fordi de gir en kortvarig følelse av sikkerhet. I noen dager hadde jeg det veldig godt, fordi jeg trodde jeg visste hva jeg skulle gjøre.

Livet må handle om mer enn trening og sunt kosthold. Samtidig har noen av mine beste dager de siste månedene vært preget av sukkerets fravær og treningens tilstedeværelse. Romaskinen, joggeskoene og manualene redder mitt liv.

Denne helgen har det regnet i hovedstaden. Jeg gledet meg til å reise hit, men ungene vil bare spille Nintendo, moren min maser hull i hodet på meg, været er ikke i tråd med forventningene og aktivitetsnivået er på et minimum. Jeg er fornøyd med at jeg har fått klippet håret, jeg har lest noen flere sider av Knausgård, men ellers ikke gjort annet enn å tenke destruktive tanker om at helgen snart er over og at jeg burde skulke jobben på mandag.

Den siste uken har jeg forsøkt å skrive noe her flere ganger, men jeg har ikke funnet ordene, ikke funnet stemmen, ikke stolt på meg selv. Onkelen min sendte noen morsomme meldinger jeg vurderte å harsellere over, men jeg føler det blir galt. Jeg skrev noe om seksualitet, men det ble for banalt – og, ikke minst, pinlig. Det var også noe om noen tanker jeg hadde mens jeg løp, noe om kunst, jeg husker ikke helt. Ellers preger arbeidslivet mye av tankene mine, det samme gjør familielivet, men kanskje mest av alt er det min iboende trang til eskapisme som er mest fremtredende i tankevirksomheten.

Jeg vil alltid vekk, alltid på reise. Ordet rastløs er ikke dekkende, men det er det første jeg kommer på. Da jeg våknet i mine foreldres hus i morges og så ut av vinduet og oppdaget regnet, tenkte jeg at fy faen dette kommer aldri til å gå bra, jeg ville kjøre hjem igjen med en gang. Det var det selvfølgelig ingen andre som ville. Etter å ha stanget hodet i veggen en times tid endte vi opp med en kjøpesenter-dag.

Litt senere på kvelden begynte min eldste sønn å grine fordi han kjedet seg. Han fikk ikke spille mer og kunne ikke forstå hva han skulle finne på. Griningen eskalerte til en ekstrem fortvilelse og agitasjon. Jeg forsøkte å fortelle ham klassikeren om hvor sunt det er å kjede seg, men jeg innser jo nå (som han sover) at rastløsheten hans mest sannsynlig er genetisk betinget. Stakkars gutt. Lykke til på reisen!

Jeg slipper ikke unna behovet for å skrive. Jeg slipper ikke unna ønske om å finne roen, få fred. Akkurat nå skriver jeg i et murhus der lyden av stemmen til min kone og min mor spretter mellom vegger, tak og gulv. Jeg har forsøkt å lese noen titalls sider av Knausgård og nå forsøker jeg å skrive litt. For fredens skyld.

Små drypp av stillhet og ro kommer til meg, det krever ubevisst konsentrasjon, en form for naturlig sløvhet som ligger latent et sted på innsiden.

Snart skal jeg sove. Snart skal jeg våkne. Snart skal jeg løpe. Snart skal vi kjøre. På veien har jeg det bra. På vei er livet lykke.

Å komme frem er aldri målet.

Det er bare noen timer siden at jeg lå i sengen til min yngste sønn og – mens jeg stirret i taket – tenkte på et essay jeg skulle skrive og sende til Morgenbladet. I løpet av disse få timene har jeg begynt å abonnere på enda en strømmetjeneste, der jeg heller ikke fant noe å se på, jeg begynte på en kortfilm fra Hong Kong om en mann som går veldig sakte gjennom nevnte by, men jeg måtte gi opp etter få minutter, jeg fant ikke roen som filmen var ment å frembringe i meg.

Jeg så de to siste episodene av Toll på TV2. Jeg begynte på Nytt på Nytt, slo av, jeg vurderte Norge Rundt, men det ble ikke noe av, jeg tok en øl, jeg spiste litt chips, jeg slo av tv'n.

Det ble ikke noe essay.

En sjokolade ligger i skapet og venter på meg, men den venter forgjeves, og i hvert fall ikke på noe godt, for jeg har ikke tenkt til å spise den.

I dag leste jeg om en tidligere politimann og ordfører som har bipolar lidelse og fryktelig mye gjeld. Jeg kjenner ofte på en uro, en rastløshet, en kiling eller noe lignende. Noe i meg som vil ha meg til å bevege meg, forflytte meg, jage.

Det jeg jager etter finnes ikke.

Vi snakket om det i går, hun og jeg, om romaner, hvordan kan jeg mene at å forfatte en roman er det helt store, det forstår hun ikke, jeg kan ikke forklare det, og hun har rett: det er ikke sånn man redder verden. Det store må jo være å redde verden. Det store må jo være å finne lykken. Det store må jo være å dele gleden (først finne den, tro på den, nyte den) med andre.

Essayet skulle starte med noen setninger om Michael Jackson, det skulle handle om sannhet, jeg skulle skrive noe klokt om Trump, noe om Orderud, noe om meg selv, noe om hvor vakker gutten min er som ligger og sover mens Michael Jackson synger Heal the World, og om hvordan jeg nekter å tro at Michael Jackson noensinne gjorde noe galt.

Det er kanskje ikke så rart det ikke ble noe av det essayet.

Jeg savner Oslo.

Det er veldig mørkt nå, men ikke veldig kaldt, jeg har lyst til å skrive en sang, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Nå drikker jeg vann og tenker på å legge meg. Jeg har noen kapitler igjen i Knausgårds siste. Jeg har kanskje også noen kapitler igjen i mitt eget liv. Min historie. Min kamp.

Et annet essay jeg har lyst til å skrive handler om den gamle leksa, den om at jeg aldri har opplevd krig, aldri opplevd fattigdom, aldri opplevd sult, alltid hatt tak over hodet. Og likevel: livredd for at alt skal rase sammen, ofte utrygg.

Er det virkelig slik det forholder seg?

Når jeg skriver det må jeg nesten ta avstand fra det. Jeg er sterk, fysisk og psykisk, jeg er ikke altfor gammel (helt ennå), jeg har en trygg jobb, tjener godt, har kone og barn, et par biler, et hus, om enn plassert på landet.

Det er ikke noe galt med å bo på landet.

Tidligere i dag sa jeg det til sekretæren: jeg kommer aldri til å skrive den romanen. Og kanskje er det like greit.

En gang mellom tidligere i dag og noen timer siden tenkte jeg at jeg er avhengig av å skrive. Jeg er avhengig av å skrive og trykke “publisér”. Det er rimelig irrasjonelt. Ikke helt forståelig heller, at dette skal være så forløsende, men det er akkurat dét det er. DDR.

For et par minutter siden tråkket jeg rundt på stuegulvet og ryddet, vurderte å pusse tenner, legge meg til rette i sengen for å lese. Men jeg har ikke skrevet noe, tenkte jeg og følte på uroen. Så satt jeg meg ned og skrev dette – og nå er det som om alt er helt greit, selv om ingenting har skjedd.

I morgen skal jeg (må jeg) ro. I morgen må jeg leve.

Henter V i barnehagen. Mandag forteller han at korona aldri vil ta slutt. Tirsdag sier han at korona bare blir sterkere og sterkere. Onsdag har han fått en god idé: han skal bli oppfinner når han blir voksen og lage en beskyttelse mot korona som passer til hus og mobiltelefoner, den må være av plastikk, sier han mens han med fingeren tegner omrisset av oppfinnelsen i luften.

På kvelden sovner han aldri. Det må leses to bøker, én om Emma, én om Thomas, det må synges fra sangkortene, ord må forklares, Kokosbananas på Spotify, og så noen sovesanger.

Jeg har ennå til gode å drømme om at jeg dreper Kokosbananas, men det er like før.

Det går saktere med Knausgård disse kveldene. Det er travelt på jobb. Jeg er inne i en drømmeperiode. Jeg husker hva jeg drømmer og jeg skriver det ned når jeg våkner. Noen av drømmene er mareritt-lignende, men jeg våkner ikke, er ikke kaldsvett, sover egentlig ganske godt, som alltid. Sovner fort gjør jeg også.

På dagen tenker jeg – og føler – mye. Også som vanlig. Alt er som vanlig.

Hun jeg er gift med er sikkert glad i meg. For å parafrasere Afzelius: Sier du at du elsker meg så gjør du sikkert det.

Jeg ringer nesten aldri til mine foreldre, nesten aldri til mine brødre, nesten aldri til mine venner. Jeg tekster en del. Innimellom snakker jeg med mamma, som gjentar seg selv til det kjedsommelige – det bekymrer meg litt. Pappa sier ikke noe av det han har på hjertet, men jeg leser tankene hans og det han har å si mellom linjene.

V sier at jeg kan dø av korona, fordi jeg snart er 40. Alle som er 40 er gamle, sier han. Etter 49 kommer 50. Etter 59 kommer 60. J sier tiden går fort, han er snart 18, bare 10 år igjen. Etter 18 kommer 19, så kommer 20. Etter 69 kommer 70. Etter 79 kommer 80. Etter 89 kommer 90. Etter 99 kommer 100. Da er jeg død.

Jeg håper jeg ikke dør av korona. Jeg håper jeg våkner i morgen tidlig, selv om man noen ganger skulle tro jeg ikke håpet det.

Enter your email to subscribe to updates.