Okei, sier jeg til meg selv:
-Okei, skriv.
For mange år siden var jeg ung. Nå er jeg gammel, eller i det minste eldre. Jeg savner ikke nødvendigvis å være ung, men jeg savner enkelte øyeblikk, som jeg gjerne vil oppleve på nytt.
Okej var et Svensk blad om popmusikk og sånn. Liksom Topp. Det er lenge siden det.
Jeg setter på litt musikk og prøver å være tilstede i øyeblikket, men det er altfor sent for meg. Jeg kan ikke dette med å være tilstede i øyeblikket. I stedet forsøker jeg å bremse tiden ved å sette meg ned med tastaturet. Skrive noe. Hva som helst. Bare noen ord. Få ut litt av det som lever på innsiden.
Det går opp for meg, etter noen dager fri, at jeg trenger noe tid for meg selv, mer tid for meg selv, all tid for meg selv som jeg kan få. Jeg er redd for å innrømme dette, for det kan dytte de andre vekk. Jeg trenger de andre også, de som er min familie, mine venner, men jeg trenger også meg selv, og når det kommer til stykket trenger jeg kanskje meg selv mer enn jeg trenger andre. Hvem er jeg for de andre uten meg? Hvem er jeg for meg uten de andre? Hvem er jeg med de andre, for meg, for dem?
Nå har jeg rundet nok et tiår. Jeg er eldre, men ikke gammel. Alderen min er det nye 20. Jada. Hørt den før.
Okei, skriv.
Disse timene jeg har stjålet til meg selv bruker jeg ikke på noe fornuftig. Jeg rydder overalt. I hodet. På pulten. I bokhyllene. I skittentøyskurven. På harddiskene. Kommer ingen vei, men det blir kanskje litt mer ryddig.
I hodet kjører jeg avgårde med bilen. Over landegrensene. Gjennom Europa. Hvor er jeg på vei?
På vei hjem fra hovedstaden, i bil, med familien, tenker jeg på alt jeg vil gjøre, helt til hun spør meg om hvorfor jeg er så stille, om alt går bra. Jeg tror alt går helt greit. Jeg har det bra, men det er ikke sånn lett bra, bare middels bra. Det er mange skumle tanker for en olding som meg.
I et øyeblikk vil jeg lage en låt, åpner Logic Pro, leker en stund, kommer frem til noe som er sånn passe bra, vurderer å legge det ut, men tar meg selv i å være helt idiot. Hva er det som får meg til å tro at jeg skal kunne lage noe som har noe verdi? Det krever tid. Mer tid. Jeg har andre ting jeg må bruke tiden til.
I neste øyeblikk vil jeg skrive en roman; jeg har en idé. Jeg ender opp med å innse at det vil ta for mye av tiden jeg ikke har til rådighet. I stedet ser jeg på en serie på HBO.
Jeg har vondt i øyet. Jeg har vondt i hodet. Jeg har vondt i magen. Jeg har vondt i viljen.
Jobben redder meg. Strukturen, nettverket, innholdet, oppgavene, men likevel er det ikke dette jeg vil holde på med resten av livet.
Resten av livet. Er jeg halvveis eller har jeg kommet lenger? Kortere?
Døden, som vi snakker så altfor lite om. Eller er det livet vi snakker for lite om?Oss selv? Sammen.
Okei, skriv.
Nei, stopp.