For noen år siden ble jeg nysgjerrig på konseptet odelsrett. Det har slektskap til nepotisme og arv, men relativt sett er odelsrett som oftest mindre gunstig (økonomisk og praktisk) enn sine slektninger. I en av avisene jeg leser står det om forfatteren Tormod Haugland som ga fra seg odelen og ble – nettopp – forfatter.
Vi feiret 17. mai på en bondegård. Et slikt utsagn kan sikkert gi ulike konnotasjoner. Vi snakker en bondegård som ligger høyt oppe, i et melkesjokolade-landskap. Solen skinte, det var temperatur-rekord og generelt god stemning. Orientert som jeg er, tok jeg opp dette med melkekvoter med bonden, som forøvrig har tatt over gården som følge av at søster sa fra seg odelsretten. Melkekvoter er et konsept hvor passive bønder kan tjene mer penger enn de aktive bøndene. Kampanjen som fremhever at Norge trenger bonden burde ha nyansert seg litt mer: Norge trenger aktive bønder. Og bøndene trenger mer penger. Hvis jeg hadde våknet opp som bonde i dag hadde jeg vurdert å kappe av meg hånden og innkassere uføretrygd. Eller noe sånt.
Jeg våkner og begynner å skrive ned hver eneste melding som har passert mellom en venn og meg i løpet av de siste 5 årene. Etter kort tid gir jeg opp, jeg vet uansett ikke hvor innfallet kom fra.
Det tar flere timer å lese avisene fordi jeg flyr i skytteltrafikk mellom PC og avis, eller oppvask og avis, klesvask og avis, kaffetrakter og PC, rydding av bod, tørketrommel, gressklipping, det er alltid en aktivitet som venter – og godt er det. Jeg er tidenes dårligste helgeperson. Jeg passer bedre til hverdagene.
Rastløs er sikkert feil ord, men det er det første jeg kommer på, for det er sånn jeg føler meg, nesten hele tiden, men aller verst på dager uten plan og struktur.
Unngåelse av sosiale situasjoner har blitt min forte.
Skulle ønske jeg skrev noe annet.