Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten? Stryk det. Jeg må omformulere. Hva er det jeg forsøker å slippe unna? De vonde, ubehagelige følelsene, eventuelt situasjonene som kan gi deg vonde, ubehagelige følelsene? Hva er for eksempel vondt og ubehagelig med å stille opp på en disputas og påfølgende middag? Hvor vanskelig er det? Hvorfor finner jeg trøst i å se for meg en situasjon der jeg blir syk og sengeliggende? Hvorfor måtte jeg snakke høyt med meg selv i bilen på vei fra byen i går, hver gang et vogntog kom imot? Hvorfor måtte jeg låse meg ut av bilen på ladestasjonen og løpe inn på kjøpesenteret og se på noen andres bakdel på apoteket? Hvorfor søker jeg trøst i dagdrømmer og visjoner? Et krypinn i Oslo vil ikke løse alt, kanskje ikke en gang noe som helst. Hvor var det dette avsnittet begynte? Hvor var det jeg ville med dette? Jeg ville finne en ro og en trøst, midt på dagen, her jeg har forlatt arbeidsplassen for å snike meg hjem, spise lunsj alene i sofaen mens jeg leser en bok og tenker at jeg bør skrive noe, tenker at jeg bør komme meg tilbake til jobb før det blir for sent og alle lurer på hvor jeg ble av. Noen ganger lurer ingen på hvor jeg ble av. Det sier litt om frihetene jeg har og frihetene jeg tar meg. Hvorfor alltid drømme om noe annet når man er så heldig som meg? Jeg er nedstemt, men tør ikke si det. Det er vår og jeg elsker det – i prinsippet. Jeg er lei meg, men jeg tør ikke si det. Det gjør vondt og jeg skammer meg. Det blir for banalt. Liksom ærlig, men vulgært. Hvorfor både vil jeg – og vil jeg ikke – inn i angsten?