Jeg har et par sider igjen av Stig Aasvik. Leser den sakte. Det må til. Tror jeg skrev til noen at jeg lever sakte, det er løgn, men det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare på en gratulasjon. Sånn kan det gå. Jeg hører katter slåss utenfor vinduet og hopper opp fordi jeg tror det er vår egen katt, men han ligger her på gulvet og tar livet rolig, lever sakte liksom, det er betryggende. Jeg drikker kaffe, lørdag morgen, kaffe må til, er en del av rutinen, gjør meg ikke lykkeligere, men rolig. I går var jeg stolt av min egen sønn, uten spesifikk grunn, bare ren og skjær stolthet over at han er min sønn. Jeg kjørte ham til stasjonen der han skulle møte resten av klassen som skulle ta bussen til en gård. Han hadde på seg godt med klær og en sekk på ryggen. Han var klar og rolig. Han er roligere enn meg. Han lever sakte! Ti år gammel som han er. Jeg har passert 40 og det går mye bedre enn å passere 39. Det er tre aviser som skal leses og ingen av dem er lokalavisen. Jeg prøver å ikke tenke på (og samtidig godte meg over) at jeg ikke lenger abonnerer på lokalavisen og at vi forleden ikke lot oss intervjue av dem (på jobb) fordi vi alle er enige om at det de skriver er usaklig og minner mer om nynorske skolestiler (“sola skinte den julidagen, men inni ho var det mørkt”). Jeg lo også godt av at jeg la igjen en latter-smiley på et innlegg på fotballklubbens Facebook-side der de annonserte hvem som var så heldige å få lov til å være ballgutter på den “store” fotballkampen neste uke. Samtlige barn var barn av trenere og lagledere. De får tolke latteren som de vil. Jeg er litt småkvalm, men jeg vet jeg kan overdøve det med kaffe. I går var en fin dag. Jeg hadde det bra. Og jeg tror jeg kan ha det bra i dag også. Det er viktig å notere seg slike dager. For fremtidig referanse.