Jeg må ta meg god tid. Det er ikke akkurat en roman jeg sitter her og skriver på, men dag ut og dag inn tenker jeg på ting jeg vil skrive. Eller så bare tenker jeg at jeg vil skrive, uten at jeg egentlig vet hva det er jeg vil skrive. Jeg vil lese også. Og jeg leser. Jeg må ta meg god tid fordi det er så mange ting jeg skulle ønske jeg kunne si. Jeg vet ikke om det er så mye å fortelle, men det er vel ting å si?

I lesekroken min er det en liten sofa. Jeg liker å sitte der og lese, men det kan også være distraherende å se alle bøkene i bokhyllen, mange jeg ennå ikke har lest. Når jeg ser alle bøkene begynner jeg å tenke på tiden som ikke strekker til. Det blir ikke krisestemning, men det er noe jeg tenker på.

I bilen hører jeg fremdeles på Taylor Swift og trives med det. Jeg har det fortsatt som verst i mørketiden, men “nå snur solen”.

Jeg har fortsatt lyst på en Omega-klokke, men har ikke pengene. I stedet fortsetter jeg å handle Seiko-klokker. Jeg har ikke de pengene heller. Noen ganger går det en jævel i meg og så handler jeg bare ting jeg ikke trenger. I Europa er det krig. Kongen sa på TV at han synes det er trist – og overraskende – at det er krig i Europa. Strømprisene skyter i taket. Jeg tenker på onkel Nils. Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer, jeg er sikker på at han har noe han skulle ha sagt om dette. Eller kanskje ikke, han er jo eldre nå.

Foreldrene mine blir også eldre. Brødrene mine også. Og ungene, ikke minst ungene. Snart har vi ungdom i hus, det er ikke til å tro.

Hele julen har jeg drukket, men ikke sånn farlig, bare drukket hver dag. Akevitt, rødvin og øl på julaften. Resten av julen bare øl. Snart er julen over. Jeg skal komme i gang med løpingen igjen. Og fortsette på alle andre prosjekt, som denne gestalten jeg driver på med.

Dette er uansett bare øvelse. Dette er uansett bare ord. Det jeg bedriver nå er skriving. Ingen kan si noe annet enn at dette er å skrive. Mye kan sies om det som blir skrevet, men det er udiskutabelt at det som er skrevet er nettopp det: skrevet. Noen skrev det. Takk for det du skrev ogsåvidere.

Jeg vet det er alderen, men jeg vet også at det ikke bare er det. Jeg er i ferd med å lande i meg selv. Det kan tenkes at jeg også er i ferd med å bli litt rar, noe jeg aldri har ønsket å være. Jeg liker normalitet og anonymitet. Det er vanskelig å få til det siste på landet. Kanskje det første også.

Forskere har funnet ut at trafikken er mer dødelig på landet. Dem om det. Jeg elsker å kjøre bil og jeg bor på landet av nettopp den grunn. Jeg tror forresten også jeg har funnet ut – helt uten forskeres hjelp – at det ikke er asfalten per se jeg er så glad i, men det asfalten er omgitt av: by. Jeg kan like skog også. Skog og asfalt har det til felles at de er omgitt av en eller annen form for luft. Oksygen for eksempel. Jeg innser at det mangler noe her, noen ord eller setningen eller et resonnement. Jeg prøver å si noe om at jeg lenge har trodd at jeg ikke liker skog, at jeg elsker asfalt. Det er forsåvidt noe sannhet i det, men jeg kan like en byskog, fordi jeg ser for meg at jeg møter færre folk jeg kjenner der. Det er derfor jeg sier jeg liker asfalt. Asfalten er i byen og der får jeg være i fred.

Hjemme hos mine svigerforeldre så vi gjennom et fotoalbum fra nitti-tallet. Jeg husker nitti-tallet. Det ser gammelt ut. Bildene er tatt med analoge kamera som hadde filmruller i seg. De måtte fremkalles. Jeg husker vi fikk fremkalte bilder i posten etter to-tre uker. Dette var før internett. Før mobiltelefonene. Knapt et halvt århundre etter andre verdenskrig. På bildene ser svigerforeldrene mine gamle ut, men selvsagt yngre enn de er nå. Det viser seg at svigerfar er like gammel på bildet som jeg er nå. Jeg mottar et videoanrop fra pappa og han kommenterer at jeg har grått skjegg. En dag har vi spart så mye strøm at jeg ikke har mye rene klær igjen. Jeg tar på meg noe jeg sjeldent bruker og går på jobb. Hun jeg er gift med kommenterer at jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut. Hvor gammel er jeg egentlig? En annen dag synes hun jeg ser deilig ut selv om jeg har glemt å dusje. Det går opp og ned her i livet. Det er neppe mulig å telle alle opp-og-ned-turene som har funnet sted i løpet av de tiårene som har gått siden bildene jeg så hos svigers ble tatt. Jeg har mindre problemer med tiden nå enn før, men jeg erkjenner at tiden går fortere enn noen gang. Jeg vet at jeg bare lever dette ene livet. Jeg må ta – og tar – ansvar.

En måte å ta ansvar på er at jeg konsentrerer meg om mine egne forventninger til meg selv. På den måten blir jeg mer ærlig. Jeg jobber også med å fokusere mindre på prestasjon og mer på å bare være. På den måten blir jeg mer var og tilstede. Jeg får med andre ting enn før. Jeg ser menneskene rundt meg i nytt lys. Hjemme – og på jobben. På jobb kan det for eksempel skje fordi jeg bestemmer meg for at vi skal sitte i sirkler. Hjemme kan det skje fordi jeg sitter og ser på min sønn og prøver å høre hva han egentlig sier og hvordan han ser ut når han sier det.

En dag spiller jeg Fifa på Playstation med ungene. Senere på kvelden ser vi en Premier League-kamp. Jeg forstår hvordan barna har det når de må veksle mellom fiksjon og virkelighet på den måten. Hele fotballkampen fremstår som et dataspill fordi jeg har spilt så mye Fifa. Det er en tankevekker, men ikke så mye mer enn det foreløpig.

En dag skal jeg sette meg ned og skrive igjen.