Ungene tegner. Hun jeg er gift med snakker med sine foreldre i telefonen på kjøkkenet, med lukket dør riktignok, men lyden bærer. Det er godt å se ungene konsentrere seg om noe annet enn en skjerm. Jeg drikker kaffe og konsentrerer meg om en skjerm. Jeg har betalt regninger. Jeg har hodet fullt av Karl Ove og Linda, eller snarere kroppen full. I magen kjenner jeg en klump. Er det fordi jeg skal på jobb i morgen eller er det noe annet? Det er kaldt ute. Vinter. Nytt år. Jeg tenker så mye mens jeg leser – og føler mye. Jeg vil og vil ikke kjenne etter. Nede ved vannet ser jeg en mann som er ute og jogger. Jeg prøver å ikke tenke det jeg tenker. Jeg har en oppgave jeg skal levere, men er mest opptatt av Posten-appen og Norsk Tipping-appen og de ulike nettbankene. Jeg skriver “Ander sender melding” og så visker jeg det ut igjen. V tegner hele drømmelandet sitt, sier han. Akkurat som det ser ut. Kjempeape. Hun jeg er gift med snakker fremdeles. En liten hatt der oppå, sier V. Min eldste sønn sier ingenting, bare tegner. Det er sikkert noen klær jeg kan vaske, hvis jeg vil. Kanskje jeg må. Min eldste sønn sier at han ikke gidder å tegne mer. Hva har du tegnet, spør jeg. Denne, sier han, og viser meg en Nintendo-figur på mobilen. Han vil ikke tegne mer. Hva er vitsen, sier han. Noen timer tidligere har jeg sagt noe av det samme til hun jeg er gift med. Det er sånt jeg sier når jeg har drukket mye kaffe på tom mage og leser og tenker og føler. På mobilen tikker det inn sykemeldinger fra Altinn. Det er mange andre ting jeg heller vil tenke på enn syke ansatte. I Dagens Næringsliv og i Aftenposten står det mye skrevet om skatteflyktningene til Sveits. Krigen i Ukraina er ikke over. Solen skinner. Den hvite snøen lyser opp utenfor vinduet. I drømmelandet til V har de rosa sol. Min eldste sønn spiller piano i stedet for å tegne. V er ferdig med sin tegning og vil vise den til mamma. Jeg tar siste slurk av kaffen og finner andre ting å gjøre som kan utsette det jeg egentlig skal og bør gjøre. Godt nyttår!