Jeg har aldri vært noen historieforteller, men det er litt som hun sier i Bobby Deerfield, at du må ta en sjanse. Har du sett den? Vi kan forresten starte der. Sydney Pollack spiller i Eyes Wide Shut og han regisserte Bobby Deerfield. I 1996 var jeg og noen kompiser på kino og så Eyes Wide Shut. Da vi skulle gå var det en dame med rødt hår som satt bak oss, hun var der med kjæresten sin, hun formelig ropte ut: Den filmen var spekulativ! Jeg har tenkt mye på det. Både ordet – og episoden. På et eller annet nivå er vel alt spekulativt, er det ikke, som produktplassering i I, Robot og Bobby Deerfield for den del. Car-sko med stjerne. Seiko-klokke. Martini-drinker. Marlboro-røyk osv. Nicolas Cage røyket alltid Marlboro Light, husker jeg, fra filmene. Scorcese-filmene var fulle av Marlboro. Det er slutt på den tiden nå. Alle snuser. Det ser ikke like bra ut på film.
Hva er det jeg vil fortelle? Skal jeg dikte noe, tenker du? Vil du egentlig høre? Det er noe med den følelsen av å ikke stole på at den andre faktisk lytter, det får meg til å svelge ordene mine og stoppe midt i setninger. En jeg kjenner og stoler på hater at jeg gjør det. Hun sier alltid: fullfør setningene dine da, ikke bare svelg ordene sånn. Kanskje er jeg en mumler, jeg vet ikke. Uansett er det viktig for meg at noen lytter, gjerne du. At du faktisk hører på hva jeg har å si. Som en aldri så liten advarsel kan jeg innrømme at dette på ingen som helst måte er en gladhistorie, men det er heller ikke en Holde Caulfield-greie, jeg skal ikke fortelle deg om hvor falske alle sammen er. Dessuten er jeg mye eldre enn seksten.
Jeg ble født den trettende mai i en by...